Racerbilkjøreren

Jeg går langs bryggepromenaden i Fredrikstad på vei mot KappAhls kontorer for å intervjue Liv Berstad. Denne fryktløse dama som jeg har lest om i avisene. Jeg har lurt på hva som driver en Fredrikstad-jente til å bli europamester i Top Fuel Dragrace tre ganger.

Dragracing er bilsporten der du akselererer raskest mulig i en bil som kalles en dragster og som nærmest likner en rakett. Ved hjelp av 5000 hestekrefter kom hennes dragster i 1990 opp i 447 kilometer i timen i løpet av 5,13 sekunder. På 1990-tallet tilhørte Liv Berstad europaeliten i den raskeste klassen, Top Fuel. I arbeidslivet har Liv Berstad også utviklet sin egen karriere med topplederjobb i KappAhl AS Norge og en rekke viktige styreverv. Hun bor fortsatt i Fredrikstad.

Da er jeg framme i enden av Storgata og blir vist inn på et moderne og hyggelig kontor. Liv viser seg å være en dame det er lett å komme i kontakt med, og hun starter med å fortelle om sin barndom i Fredrikstad.

Ble alltid trigget av fart

– Jeg vokste opp i et helt tradisjonelt hjem på 1960-tallet, med det vanlige kjønnsrolle­mønsteret. Mor var hjemmeværende og far var adjunkt på Glemmen videregående skole. De oppmuntret meg ikke til å bryte kjønnsrollene, men på noen områder var jeg likevel en «guttejente». Aktiviteter med fart og spenning tiltrakk meg, og gjerne litt risiko. Vi bodde i nærheten av Kongsten fort, og de bratte fjellpartiene der var spennende å klatre i. Jeg likte også godt å stå på ski, særlig slalåm, og elsket farten nedover bakkene. Det er noe i meg som alltid trigges av fart. I 1975 da jeg var 14 år, kom Flåklypa Grand Prix-filmen. Den var topp, og særlig var jeg opptatt av at bilene kjørte så fort at asfalten krøllet seg opp på banen.

– Skolene jeg gikk på var Gudeberg og Christianslund, hvor jeg ble blåruss. Ellers var jeg opptatt av sko, klær, sminke og det som jenter var opptatt av på den tiden. Vi likte å pynte oss. Jeg spilte mye piano og ble ganske god. Foreldrene mine tenkte at jeg skulle fortsette med det, men så ble jeg plutselig opptatt av hester og ville heller ri. Da jeg var 18 år, kjøpte jeg min egen hest på Øvrevoll, så jeg var ganske egenrådig. Ridning ble min lidenskap i ung­doms­­tiden. I tillegg ble jeg tidlig politisk interessert. Flere av de sentrale ungdoms­politikerne i Fremskrittspartiet (Frp) imponerte meg, for eksempel Tor Mikkel Wara og Ellen Wibe. Jeg kom tidlig inn i det politiske livet og satt to perioder som bystyrerepresentant i Fredrikstad. Det var første gang Frp kom inn i bystyret, og jeg var ikke stort mer enn 20 år. I forbindelse med mitt politiske engasjement lærte jeg mye nytt.

Lisens for kjøring av «gatebil» i 1985

– Biler var jeg i grunnen ikke så opptatt av, og heller ikke av det tekniske ved bilene. Det var farten som opptok meg. Det begynte i ungdomsåra. Noen i gjengen hadde funnet ut at det var en lang rett strekning som lå litt øde på Øra utenfor Fredrikstad. Ryktene gikk, og snart kom ungdommer fra Oslo for å kappkjøre. Kjæresten min hadde en bil som kunne kjøre fort, og jeg ble med. Det var der jeg oppdaget at dette virkelig var gøy.

Dragracing-sporten oppstod i USA i 1930-årene. Utgangspunktet var ungdom som kappkjørte fra lyskryss til lyskryss. Denne ulovlige kjøringen ble flyttet til nedlagte flystriper, avstengte motorveier eller store parkeringsplasser. Liv fortsetter:

– Kjæresten min startet etter hvert med dragracing, og det virket spennende. Først var jeg med han på konkurranser, hvor ventetiden kunne bli lang, men en dag sa han: «Jeg vet at du har lyst til å prøve, så nå setter vi i gang.» Dette var skikkelig skummelt, men jeg klarte å ta min første lisens for kjøring av «gatebil» i 1985 i Fyresdal i Telemark. Jeg kjørte i en periode, men så tok forholdet til kjæresten slutt, og jeg tenkte at jeg var ferdig med dragracing også.

Prøvekjøring for Team Mobil

– Etter et halvt år fikk jeg plutselig en telefon. Hun tar hånden til øret og gjengir samtalen:

«Det er Rune Fjeld. Savner du dragracing? Vil du være med å prøvekjøre for mitt Team Mobil?» Teamet hadde en annen type bil som krevde lisens for den høyeste klassen, Top Fuel. Det er over 20 klasser i dragrace. Klassene blir oppdelt etter drivstofftype, motorvolum og spesialregler. I de fleste klassene må fører gjennomgå et lisenskurs og gjennomføre minst tre godkjente drag. Jeg ble selvfølgelig smigret over at han spurte akkurat meg, og før jeg visste ordet av det hadde jeg svart ja.

– Så kom helgen da jeg skulle kjøre for å ta ny lisens. Det var et omfattende program for å få lov til å kjøre Top Fuel. Etter en forutgående tidskvali­fisering skulle jeg konkurrere mot en annen fører på en rett strekning i hver vår bane. Det var selvfølgelig en mann. Vi startet samtidig. Det ble tent en rekke startlys fortløpende som kalles for «juletreet», og på grønt skulle vi kjøre. Førernes reaksjonstid var viktig, men hvis du tyvstartet på rødt lys ble løpet ditt diskvalifisert. Anvendt kjøretid mellom startlinje og mållinje i tusendeler av sekund, samt slutthastigheten, ble målt ved hjelp av fotoceller. Før start spant bilene med drivhjulene for rensing og oppvarming av dekkene for å få maksimal friksjon. Dette blir kalt «burnout».

Utenfor komfortsonen

– Her satt jeg klar for start! Nervene var på høykant, og det kjentes i hele kroppen. Dette var alt annet enn morsomt. Jeg var langt utenfor min komfortsone og nærmest utenfor meg selv. Ville jeg klare dette uten å gjøre feil? Seks–syv mekanikere som jeg ikke en gang kjente, hadde satset alt på at det tekniske var perfekt. Både de og jeg var i helspenn. Plutselig befant jeg meg på toalettet i stedet for å sitte bak rattet! Maten gikk rett gjennom. Inn i bilen igjen. Enda en gang ut av bilen! Huff, hvordan skulle dette gå! Jeg visste at jeg kunne oppnå en slutt­hastighet på opp mot 450 km i timen og en kjøretid på fem–seks sekunder. Jeg var rett og slett kvalm og livredd!

«Jeg var rett og slett kvalm og livredd!»

– Men på mirakuløst vis klarte jeg å få nervene under kontroll og holde full konsentrasjon. Der tente startlysene, og det kom et drønn som ingen kan forestille seg som ikke har opplevd det. Og så den sterke lukten av drivstoffet nitrometan. Trykket i kroppen var som om alt skulle sprenges ut av deg. Det sies at hjertet hos føreren stopper i noen sekunder når dragsteren akselererer fra start.

– Vel hjemme igjen fra Ringbanen ved Gardermoen, gikk jeg på vekta. 3 kg hadde jeg tatt av den helgen. Oppmerk­som­­heten var voldsom. Aviser over hele landet skrev om meg. Her var det en jente fra Fredrikstad, og så den råe bilen hun kjørte. Den ble regnet som en av de beste i Europa. Etter at jeg greide de teoretiske kravene, fikk jeg lisensen for Top Fuel dragster i 1986.

 Nervene i helspenn på første konkurranseløp

– Så kom mitt første konkurranseløp. Nervene var i helspenn da også, og jeg skjønte på gutta i teamet at de lurte på hvordan dette skulle gå. Både publikum, bilsportmiljøet og pressen ga meg mye oppmerksomhet. Flertallet var menn, men de heiet på meg alle sammen. Forventningene var høye, og jeg ble ganske redd for ikke å holde mål. Jeg var helt avhengig av de andre gutta i teamet og hadde ikke mye tid til å fundere over at jeg var eneste jente på banen. Hele teamet var hundre prosent fokusert på kjøringen som skulle finne sted. Den første over mållinjen vant og gikk videre til neste runde. Jeg skulle prøve å akselerere 0–100 km på 0,7 sekunder. Det ga et adrenalinkick uten like. Med et jagerfly ved siden av ville flyet bli rene sinka. Konsentrasjon og reaksjonsevne er stikkord, og jeg gjennomførte løpet med bra resultat.

Fra maskot til europamester

–Frykten slapp taket etter hvert som jeg fikk mer trening. Sikkerheten for sjåførene og de andre på banen var godt ivaretatt. Det gikk foran alt annet. Derfor ble det noen ganger lange pauser hvis noen mistet motordeler eller slapp ut olje! En dråpe olje kan få fatale konse­kvenser i så stor hastighet. Oljeflekker på banen måtte derfor fjernes helt. Jeg måtte lære å forstå hvordan motoren fungerte og reagerte. Min reaksjonsevne måtte også trenes opp. Alt skulle skje på sekunder. Det gjaldt å være 100 prosent konsentrert og ikke minst holde hodet kaldt. Det krevde mye trening for å mestre oppgaven. Trening og atter trening. Det tok lang tid å bli stabilt god.

Etter hvert som Liv ble flinkere, fikk teamet mer og mer pressedekning. Som eneste kvinne i en mannsdominert sport fikk hun oppmerksomhet både fra journalister og fra menn i bilsportmiljøet. Flere kom med faglige råd, og i det hele tatt følte Liv seg godt mottatt. I starten følte hun seg som en liten maskot, og synes ikke hun ble behandlet som en vanlig konkurrent. Men etter hvert tenkte Liv mer og mer på at hun ville være først over målstreken. Hun forteller ivrig:

– Jeg ville rett og slett bli best.

– Jeg kunne ikke lenger se på meg selv som en maskot, hvis jeg skulle bli best. Etter hvert klarte jeg å hevde meg bra i løpene, men da merket jeg at konkurrentenes holdninger endret seg. Fra å være en maskot ble jeg nå en reell konkurrent for de mannlige førerne. Plutselig kunne jeg bli bedre enn dem. Og det ble jeg!

– I 1990 deltok jeg i europamesterskapet, og hadde bygget meg opp høye forventninger om å gjøre det bra. Vi hadde vært gode i flere år. Som vanlig var jeg helt avhengig av teamet vårt. Alle hadde sin viktige rolle. Gutta tok seg av alt det tekniske med bilen. Som del av mesterskapet måtte vi kjøre mange løp rundt i hele Europa. Mellom hver kjørerunde ble motoren plukket fra hverandre. Var det ett svakt ledd, så var alt ute.

«Fra å være en maskot ble jeg nå en reell konkurrent.»

– Men så skjedde noe uventet på den siste avgjørende konkurransen på Santa Pod raceway i Northhamptonshire i England. Jeg husker det som det var i går. Lederen Rune Fjeld ble skikkelig dårlig. Han fikk rett og slett tannverk og forsvant for å finne en tannklinikk! Hvordan skulle jeg klare meg uten han! Jeg ble nervøs, og tenkte at jeg ikke kunne prestere med nervene i helspenn.

Europamester og europarekord i 1990

– Nå var det bare én ting som gjaldt, og det var full konsentrasjon ved start. Jeg hadde lært flere teknikker for å mestre dette og klarte å gjøre jobben. Siste finaleløpet ble gjennomført med glans, og da dommerne leste opp resultatet, holdt jeg pusten; 5,13 sekunder med toppfart på 447 km i timen. Banen var 402,3 meter. Det var europarekord! Hurra, jeg ble Europa­mester i Top Fuel-klassen! På vegne av teamet mottok jeg pokal og hyllest og snakket med tilskuere. Dette likte jeg godt. Det kunne være 60–80 000 tilskuere på løpene, særlig i Tyskland var det stort publikum. Rekorden holdt seg helt fram til 1996.

Nedtur…

– Det ble nytt europamesterskap i 1991. Teamet vårt satset stort med ny bil og ny motor. Men det gikk dårlig på det innledende løpet. Jeg tenkte at slikt kan skje og startet med friskt mot på neste løp. Men både dette og de neste gikk dårlig. Det ble et ugreit år, hvor jeg måtte takle flere nederlag. Jeg merket at de andre teamene synes det var helt greit at jeg tapte. Da var jeg ikke lenger en trussel mot deres selvbilde. Det var tøft etter at jeg hadde hatt medgang gjennom flere år. Selvtilliten min fikk en skikkelig knekk. Jeg lærte at det å tåle nederlag var svært viktig. Vi i teamet spurte oss selv: «Hva gjør vi nå?» Alt det tekniske ble forbedret, og jeg skjønte etter hvert at jeg var det svakeste leddet. Reaksjonsevnen min bare måtte bli bedre.

– Da var jeg 29 år og kjøpte meg et apparat som jeg kunne trene med for å få ned reaksjons­tiden. Fysisk trening og stumping av røyken ble også satt på dagsorden, da kropp og sjel hører sammen. Det viste seg at dette hjalp. Mot slutten av sesongen fikk vi orden på løpene.

… og opptur

I 1992 vant Liv igjen europamesterskapet i Top Fuel-klassen, og hun forteller at teamet var elleville av begeistring:

– Etter nederlaget i 1991 var jeg blitt mer ydmyk, men farten trigget meg like mye. I 1993 fortsatte vi den gode spiriten vi var inne i, og vi vant igjen! Det var selvfølgelig stor stas. Teamet vårt var gode i mange år. Det var fantastiske år, og jeg tenkte aldri på å slutte. Men alt har likevel en slutt, og i 1996 la jeg konkurransekjøringen på hylla.

Flere jenter vil bli best

– Som pioner og best i Europa i seks år, var det ikke i tankene mine at jeg kunne være en inspirasjon og rollemodell for andre kvinner. Men jeg har sett at Siw Nystad, som også kjørte Top Fuel Dragrace for Rune Fjeld, sier i et intervju at hun ville bli best, og at jeg var hennes store idol. Det har kommet flere damer i Top Fuel-klassen etter meg, men ikke noe stort tall akkurat. Jeg har først tenkt på dette med å være rollemodell senere, og kanskje mest i yrkeslivet.

Da den nye dragrace-banen på Gardermoen åpnet i 2016, var Birgitte Bremnes fra Frøya en av de store attraksjonene i sin Top Fuel-dragster med bortimot 10.000 hester. Hun debuterte i europamesterskapet i 2015, men fortsatt er det få jenter som kjører i eliten (Korsvoll 2016). I 2017 skrev Fredriksstad Blad om 14-åringen Alice Hauge som hadde kjørt junior dragster i tre år.

Måtte tåle mannfolkprat

Liv forteller at det var viktig å bli møtt med respekt:

– Jeg søkte ikke kontakt med andre kvinner i bilsportmiljøet. Nettverket mitt var gutta i teamet. Jeg prøvde aldri å bli «en av gutta», men var meg selv. Jeg åpnet ikke panseret og sto med hodet nedi og mekka. Vi hadde et fantastisk team med godt samhold. Det å være jente i teamet opplevde jeg bare positivt. Gutta møtte meg med respekt, men jeg måtte tåle «mannfolkprat» innimellom.

 – Det året jeg tapte mye, forstod jeg at flere av de andre mannlige sjåførene syntes det var et mål i seg sjøl å slå meg som var jente. Det irriterte meg. Jeg reagerte på det. Det var også slik at hvis jeg gjorde noen feil, så ble det mye mer lagt merke til enn hvis noen av gutta gjorde feil. Det trigget meg til å sette nye mål og konsentrere meg om det. Jeg gjorde bare jobben min. Under løpene var jeg kun opptatt av kjøringen. Etterpå skrev jeg mange autografer. Jeg elsket å snakke med publikum og pressen, og ble aldri utsatt for noen ubehagelige opp­levelser. Men når jeg satt på flyet hjem etter en helg, var det omstilling til et helt annet liv. 

Årets forretningskvinne i 2008

– Det er klart at jeg har tatt med meg erfaringene fra et mannsdominert dragracing-miljø inn i de lederjobbene jeg senere har hatt i KappAhl. Spesielt erfaringene med hvor avhengig vi var av hverandres kompetanse i teamarbeidet, men også erfaringene med å konkurrere mot og omgås mange menn. Håndtering av stress er viktig. Da jeg ble kåret til Årets forretnings­kvinne i 2008, tenkte jeg at både dragracing-miljøet og det politiske miljøet ga meg nyttige erfaringer å bygge på i yrkeslivet, sier Liv.

Til slutt understreker hun hva hun mener er viktig for kvinner å huske på:

– Stor viljestyrke, risikovilje og konkurranseinstinkt er alle viktige egenskaper hvis kvinner skal nå langt. Men dette med å dra nytte av ulik kompetanse og sette pris på ulike type mennesker er også veldig viktig. Kvinner kan ha en tendens til å gruble mye over konsekvensene av det de gjør. Hvis jeg brenner for noe, går jeg gjerne en ekstra mil for å lykkes. Noen ganger kan det selvfølgelig bli slitsomt. Jeg tror på det å gripe de mulighetene som byr seg. 

Kilder

• Bryhn, Rolf og Hansen, Frode Næss (2014): Dragracing, Store norske leksikon.

• Fredriksstad Blad 22.04.2017: Dette er bilen som representerer meg.

• Intervju med Liv Berstad av Rita Bjørnulf, 8. mars 2017.

• Motor 2016: Birgittes 10.000-hesters monster på Gardermoen.

• Norsk bilsportforbund 2021: Årets Bilsportutøver.

• Smedbakken, Roald 2008: Racinglegenden fra Ski, FolloAVIS.

• Video: Drag Racing Queens med Jeremy Cookson, Santa Pod Raceway's 1991 Main Event: Liv Berstad konkurrerer mot svenske Monica Öberg.