Jeg meldte meg inn i Kvinnefronten i 2016, og så at det mangla et lokallag i Oslo. Det ville jeg gjøre noe med. Jeg jobba mye for å få det til, og nå finnes det – et lokallag med styre. Det er jeg veldig fornøyd med.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Kvinnehistorisk natt
Hver natt til 8. mai, arrangerer vi kvinnehistorisk natt. Kvinner er halvparten av folket, men hvem skulle tro det når du ser gatebildet? Nesten alle gater og torg har mannsnavn, og statuene er som regel av menn.
Det betyr at innsatsen til kvinner ikke blir satt pris på, det forsterker tanken om at menn teller mer enn kvinner, vi er ikke viktige nok. Dette går også igjen i historiebøkene ungene har på skolen. Vi mener synliggjøring er viktig, å bli minna på at også kvinner hører til i historia – går du gjennom byen, skal du se kvinnenavn.
Representasjon er viktig. Alle må ha kunnskap om hvordan det virkelig står til her om vi skal kunne forandre samfunnet på den måten vi vil.
Kvinnehistorisk natt er et åpent arrangement, alle kan være med. Først lager vi skilt med de navna vi vil ha med, så laminerer vi dem. Vi samles på Youngstorget først og har en appell, og så fordeler vi oss rundt i byen hvor vi klistrer over gamle skilt eller setter et nytt skilt ved sida av det gamle, og vi henger nytt ansikt på statuene. Jeg har alltid med meg en plakat med bilde av krigshelten Gerd Stub Andersen, som jeg henger på en statue av en mannlig krigshelt eller på et gatenavn.
Hvorfor lærer vi ikke om Gerd Stub Andersen og de andre kvinnelige krigsheltene på skolen?
Jeg var med på kvinnehistorisk natt for første gang i 2016. Når jeg sammenligner reaksjonene fra den gang med hvordan det er nå, er det fint å se at folk er mye mer positive enn før. I begynnelsen var det folk som mente det var forsøpling, og hva hvis brannvesenet kommer og ikke finner fram og sånne ting, men nå kommer folk og sier det er veldig bra det dere gjør.
«Abortfest»
Kvinnefronten i Oslo har også stått for abortmarkeringer som har vakt oppsikt.
I 2017 arrangerte presten Ludvig Nessa og andre kristne ledere et «sørgetog for abortloven». Vi kalte vår markering «Abortfest» som en motpol til det sørgetoget, for kvinner har faktisk noe å feire. Det har vært et syn på abortsøkende at vi må være traumatiserte og veldig lei oss, ellers er vi ikke verdige. Saken er at for de fleste er det en lettelse at det finnes en lov som gjør at du ikke behøver bære fram et barn du ikke vil ha. Det er mange grunner til at kvinner vil ha abort, men uansett er det kvinners rett å bestemme. Det er en stor seier for kvinner, resultat av mange års kamp, og grunn til å feire.
Det krevde mye av meg å fronte den feiringa. Vi ble hengt ut i media, enda det eneste vi gjorde, var å snakke om at vi var glade for loven.
Det vi fikk mest kritikk for var at vi brukte ordet «Abortfest» på et bilde. Det var et retorisk motstykke til «sørgetog for det ufødte liv», arrangert av mørkemennene som brukte fosterdukker og ketchup og kom med feilinformasjon og alternative fakta om abort.
Jeg fikk trusler og kommentarer i min sms og messenger fra hemmelige nummer – for eksempel: «Stikk pinner i dine egne øyne og husk å spise fosteret, kjære Morder». Jeg anmeldte noen av dem til politiet, men ble redd, og det kosta meg mye å holde appell på dagen. Jeg brukte lang tid på å komme meg etterpå.
Tre av oss skrev i Klassekampen etterpå om at «vi hadde gått videre fra å snakke om abort som utelukkende noe vondt og vanskelig, til å løfte det opp til det selvbestemt abort er; nemlig et frigjøringsprosjekt.»
Vi har feira mensendagen også, det er jeg stolt av. Det er en dag i slutten av mai, og vi deler ut bind og tamponger. En av grunnene til at jeg meldte meg inn i Kvinnefronten, var det jeg opplevde da jeg gikk gjennom svangerskap og fødsel. Mye av det gjorde at jeg ville være med å slåss for bedre mødrehelse. I Kvinnefronten markerer vi også kvinnehelsedagen.