Jeg ble født inn i partipolitikken og fagbevegelsen – men ikke kvinnefrigjøringen. Tidlig i livet erfarte jeg at far var familiens udiskutable hovedperson. Sånn var det bare. Livet mitt har vært både partipolitikk og fagbevegelse – og kvinnefrigjøring.
Fortalt til Ellen Aanesen, 2016.
Far var klubbformann på sveisegruppa på Marinens hovedverft Horten. Han var med i Norges Kommunistiske Parti og satt i bystyret i Horten i noen perioder etter krigen. Vi diskuterte mye politikk i heimen, EU-spørsmål og NATO og sånne ting. Men far ble sjuk og måtte slutte i jobben som sveiser. Den gangen ble man bare sparka ut. Og han fiksa ikke det.
Far gjorde aldri noen ting hjemme. Han løfta ikke én finger, for han var jo sjuk. Han bare satt der og skulle vartes opp. Det urettferdige i at mora mi skulle gjøre alt – og ikke stilte noen krav – gjorde at vi hadde masse krangler. Det var det som gjorde meg til feminist. Mor var ei relativt tøff dame, men utrolig sjølutslettende. Når jeg tok det opp, var det bare: «Nei du må ikke gjøre det, det blir så vanskelig for pappa!» Det ble lagt lokk på. Mamma ville nesten aldri snakke om det. Men det var hun som tok trøkken. Hun har alltid jobba.
Etter realskolen begynte jeg på sosialfaglinja på Borgheim gymnas på Nøtterøy. Det var et morsomt sted med masse diskusjoner og mye politisk aktivitet, jeg var aktiv gjennom SUF og i kampen mot norsk medlemskap i EF (nå EU). Jeg ville bli sosialarbeider, men selv med ganske gode karakterer fra gymnaset kom jeg ikke inn på Sosialhøgskolen.
Dermed dro jeg til Tromsø og tok medisin grunnfag. Det ga tilleggspoeng og økte sjansene for å komme inn på Sosialhøgskolen. Men når jeg traff folk som jobba på sosialkontor, som fortalte hva de holdt på med, fant jeg fort ut at det skulle jeg i hvert fall ikke gjøre. Jeg følte meg heller ikke hjemme i det akademiske miljøet på universitetet.
Kvinnefronten i Tromsø ble dannet i 1972, og året etter kom det 200 på møte for daghjem-kravet. «Gratis daghjem til alle barn» var den store parolen 8. mars. Tida var overmoden for en bevegelse hvor jenter og kvinner kunne få utløp for all sin frustrasjon og diskutere hva vi kunne gjøre. Vi ga hverandre selvtillit og turte å slåss for egne saker, også i fagbevegelsen: kampen for likelønn, bedre arbeidsforhold, mot seksuell trakassering på jobben, for 6-timersdagen og daghjemsplasser.
På jobb i fiskeindustrien
Det var mange fiskeindustribedrifter i Tromsø den gangen. Da jeg fikk tips om at Kræmer fiskeindustri trengte folk, ringte jeg og fikk jobb på dagen.
Jeg fikk jobb på fileten. Der jobba det en 30–40 damer og unge jenter, som alle sto ved bord, to og to sammen. Arbeidet begynte klokka sju om morgenen og varte til fire, jeg sto på en tre-platting hele dagen. Det var kaldt og det var vått og ikke spesielt hyggelig arbeidsmiljø.
Fileten kom på et samlebånd og fyltes opp karet ditt, og du skulle reinskjære fiskefileten for bein. Hvis de fant noe bein i fisken, ble du trekt i lønn. Jeg tjente jævla dårlig. Etter et par uker med opplæring gikk jeg over på akkord. Da gikk jeg faktisk ned i lønn fra opplæringa.
Jeg husker hvordan alle skar seg i begynnelsen. Jeg hadde hørt snakk om spekkfinger, og fant ut hva det var da jeg også skar meg. Jeg fikk på bandasje. Men om mårran var fingeren kjempesvær og betent og helt hard. Det var helt forferdelig. Så var det rett ned til legen og få antibiotika.
Og da bare flirte de. Det var derfor de snakka om spekkfinger, for det var sikkert så mye dritt i den fisken som du ikke får ut. Det var ikke noe kjære mor der. Det var bare å stå der og slite og slite og bli kjefta på. Det var et ganske tøft og røft miljø som det var vanskelig å komme inn i. Mange folk slutta. Mange folk blir sjuke av sånt arbeid – og veldig tidlig slitne.
Hvor lenge ville vi bli?
Det var et stort skille mellom de gamle og de unge på fileten. De gamle damene hadde jobba der lenge, de var gift og kjente hverandre fra ungdommen. De hadde egne bord og prata ikke med andre. Det var de som var tillitsvalgte, som styra alt.
Så hadde du de unge som bodde på hybelhuset. I tillegg var vi i en periode en fire-fem sånne litt yngre raddis-damer som meg. De andre var veldig skeptiske til oss. Og det kan jeg på en måte skjønne. Hva gjorde vi nå egentlig der? Hvor lenge ville vi bli?
Jeg var med i ei kvinnefrontgruppe sammen med andre som jobba i andre fiskeindustribedrifter, der de diskuterte hva de kunne gjøre med spørsmål om lønn og permitteringer.
Hvorfor var det slik at jentene på fileten, som sto på samlebåndet hele dagen, tjente så mye dårligere enn gutta på kaia, de som salta fisken, som var et lettere arbeid? Eller de gutta som kom rundt og henta blokkene for å plassere dem på fryseriet? Alle de tjente mye mer. Når vi diskuterte lønnsforskjellene med de yngre jentene som jobba der, ble vi enige om at dette var urettferdig, sjøl om de var kritiske til oss som kom utenifra. Jeg var jo «søring», og AKP-er ble du stempla som uansett om du var det eller ikke, så de holdt armlengdes avstand. Men vi ble enige om noe måtte gjøres med den urettferdige lønnsforskjellen.
Men de unge opplevde det som enda mer urettferdig at de bare ble sendt hjem når det var fritt for fisk – da fikk de ikke lønn i det hele tatt. I perioder skjedde det ofte. Egentlig var det tre dagers varsel ved permittering, da fikk du i hvert fall lønn i de tre dagene.
Men de tillitsvalgte var ekstremt lojale overfor bedriften. De var blitt enige lokalt med sjefen om at når det var fritt for fisk en dag, kunne han bare si fra, så gikk vi på filéten hjem på dagen, for vi har hadde så mye å gjøre hjemme, ikke sant? De fleste av de tillitsvalgte var gift og hadde en helt annen økonomisk situasjon enn de unge jentene, og de var ikke så avhengig av lønna. Men det var de yngre. Derfor var det en stor seier da det gikk igjennom at også de kunne gå på kaia og salte fisken, istedenfor å bli permittert.
Jeg syntes det verste var å se det livet de fleste av jentene som bodde på hybelhuset, hadde. Alle, fra ledere på bedriften til de gutta som jobbet på trålerne som kom og leverte, hadde tradisjon for å behandle damene – eller «jentene», som sine egne bruksgjenstander. Når gutta kom på land, kjøpte de øl og sprit, og dro på fest på hybelhuset. Det var ikke noe kjære mor der, men det er vanskelig å se jævelskapen når du står midt oppe i det.
Ei som jobba der, fortalte meg om en episode, hun var ganske forbanna: En dag hun var sjuk, våkner hun av at formannen på fileten sitter på sengekanten og har handa under dyna hennes. Han hadde nøkkel til hybelhuset og «skulle sjekke hvordan det sto til». At de prøvde å ta seg til rette med mange av de jentene? Jeg er ikke i tvil. Kvinnesynet var relativt tilbakestående, for å si det pent.
Ny jobb på meieriet
Arbeidet på fileten var for tøft og økonomisk veldig usikkert. Jeg slutta på Kræmer og fikk jobb på meieriet. I løpet av tida jeg jobba på meieriet, fikk jeg to barn – men barnehager fantes det knapt nok i byen.
Småbarnsforeldre var prisgitt dagmammaer hvis begge foreldrene arbeidet. Jeg tror vi hadde seks eller sju dagmammaer på ett år. Det var jo ingen som var opptatt av barnehager for dem som jobba i industrien. Fagbevegelsen var en forferdelig mannsbastion, der var det veldig lavt under taket når det gjaldt kvinnekrav.
Kvinnene måtte også stri med menn som klådde på dem. Jeg husker første dagen på meieriet. Da kommer en som hadde jobba der lenge, han var jo for så vidt en snill mann på rundt førti, så kommer han bare og tar meg på puppane bakfra. Det var liksom veldig «morsomt», men jeg ble forbanna og forskrekka. Og som en refleks kylte jeg albuen rett inn i magen på ham og traff ham i mellomgulvet, og han sa bare: uhhh! Men etterpå fikk vi diskusjoner om det, og det ble et litt annet miljø.
Hvis du skulle være i den typen jobb, måtte du også prøve å skjønne hva det er som gjør at menn oppfører seg sånn – og at de tillater det – uten å være moralistisk. Du måtte gjøre det om til politikk. Jeg tror det hadde vært ganske tøft å overleve i mange av de jobbene, hvis vi ikke hadde hatt kvinnegrupper og kvinnepolitiske miljøer hvor vi kunne avreagere og diskutere hva vi skulle gjøre videre.
Jeg jobba i produksjonen på yoghurt-avdelingen, der de produserte syrnede melkeprodukter i beger. Stort sett var det bare menn eller unge gutter på avdelingen; arbeidet var tungt.
Jeg husker første arbeidsdagen. Klokka var fire på ettermiddagen. Arbeidsdagen var over. Men det var ingen tegn til at det slutta. Det var ingen som kom og spurte «kan du jobbe overtid?» Det var forferdelige arbeidstidsordninger, du hadde ingen styring på arbeidstida.
Avdelingen hadde tre femtusenlitertanker der det ble laget yoghurt. Når yoghurten var ferdig syrnet, ble den tappet i småbeger eller halvliterbeger. Og da skulle maskina gå virkelig klokkeklart for at vi skulle bli ferdige med å tappe de femten tusen literne i løpet av den dagen.
Vi fôr omkring etter emballasje i lageret på den andre siden av gårdsplassen, etter bær-tilsettinga i trettikiloskanner som sto ned i kjelleren. Henta inn paller. Når vi hadde fylt opp ei palle med opptil 1750 beger med yoghurt, veide den sikkert et halvt tonn. Vi skulle trille pallen inn i en heis og ned i kjelleren – og få den ut av heisen, der var det en skråning ned. Da var det om å gjøre – når det kom fart på den pallen – å manøvrere den ut og rett ned og inn i kjøla. Et forferdelig slit. Men vi fikk god betaling. Og det var godt samhold blant folka som jobba der.
Tillitsvalgt
Etterhvert ble jeg tillitsvalgt, og deretter klubbleder på meieriet. Vi hadde lokale lønnsforhandlinger, og som klubbleder fikk jeg ansvaret for dem. Vi hadde tarifflønn og tjente ganske bra i produksjonen, men jeg reagerte på at noen fikk tillegg og andre ikke.
Sjåførane, for eksempel, hadde tillegg for stort sett alt de gjorde. De hadde tillegg for å kjøre ut melk, de hadde tillegg for å kjøre ut ost. En mann på avdelinga som hadde ansvar for å kjøre maskinene hadde maskinkjøretillegg. Og så var det plutselig en til som fikk det.
«Hvorfor får ikke jeg tillegg?», spurte jeg. Eller: «Hvorfor får ikke hun som er sjefen for kantina tillegg, når alle de andre som har et eller annet såkalt ansvar for noe, skal ha tillegg?» Svaret jeg fikk, var at de hadde lært opp noen som var veldig flinke og som hadde ansvar og kunne mer enn andre. Det var to på avdelinga mi som ble lært opp til å ta det ansvaret: De skulle starte opp maskinane om morran og ta avslutningen om kveldane, etter at vi var ferdig med vasking av anlegget. «Det kan jeg også lære», sa jeg. «Det er ikke noe i veien for det.»
Da det kort tid etter kom inn en sommervikar – en ung gutt – og de plutselig skulle begynne å lære opp han, satte jeg ned foten: Da sa jeg: «Nei, ikke faen! Et sted går grensa. Hvis noen flere skal læres opp, da er det meg, for jeg har jobba her lenger, jeg har fast jobb.» Så da fikk jeg opplæring og det samme tillegget.
Etter hvert fikk vi til en rullering, så alle på avdelinga gjorde alt. På slutten hadde de fleste som jobba der fast, fått tillegg. Også hun på kantina fikk det etter hvert. Sånn tror jeg det var på veldig mange arbeidsplasser. Du må se etter for å oppdage forskjellsbehandlinga.
6-timersdagen var også en viktig debatt på åttitallet. Jeg var veldig stolt da klubbårsmøtet – med overveldende flertall – gikk inn for seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Mange av de unge mennene støttet kravet om 6-timersdagen. De hadde koner som jobba og småunger, og de ønsket seg mer tid og krefter til familien.
Hovedtillitsvalgt på Universitetet
Etter fjorten år måtte jeg slutte på meieriet, armer og skuldre var helt utslitt av senebetennelser før jeg var fylt førti – i likhet med mange før meg. Først var jeg sykmeldt i ni måneder. Jeg beit tenna sammen og jobba i ni måneder til. Da sa bedriftslegen: «Nå har du to valg: Enten søker du attføring, eller så blir du uføretrygda».
Det ble lagt plan for attføring: Jeg skulle fullføre cand.mag. på universitetet, det gamle grunnfaget i medisin kom til nytte. På rekordtid tok jeg sosialantropologi grunnfag og sosiologi mellomfag, med selvvalgt pensum i feministisk teori. Jeg bygget videre på erfaringene fra kvinnearbeid i industrien. Det førte til arbeidsledighet i første omgang. Så åpnet døra til universitetet i Tromsø seg, jeg fikk jobb i ekspedisjonen på SV-fakultetet
I 2001 ble jeg hovedtillitsvalgt og leder for Norsk Tjenestemannslag (NTL) på universitetet i Tromsø. Året etter ble jeg valgt inn i landsstyret. Det ville vært utenkelig på syttitallet. Da ville jeg vært sett på som hår i suppa – et brysomt element. Nå er cirka halvparten i NTLs landsledelse kvinner.
Fagbevegelsen er noe helt annet nå enn da vi begynte. Mye av kvinnepolitikken til Kvinnefronten har blitt NTLs politikk. NTL er jo for 6- timersdagen, mot vold i nære relasjoner, for sexkjøpsloven og så videre. Det har kommet fordi kvinner i Kvinnefronten og andre kvinnefora utenfor fagbevegelsen har diskutert politikken, og så gått inn og jobba aktivt i fagbevegelsen. Det har kommet fordi kvinner i fagbevegelsen har reist mange politiske debatter og utvikla samarbeid på tvers, og fordi det ble oppretta viktige kvinnepolitiske fora også i fagbevegelsen.
Vi – alle de tøffe damene som gikk ut og tok verv i fagforeninga og i fagbevegelsen, har vært med å forandre hele fagbevegelsen og det norske samfunnet. For meg har kvinnekampen og kampen i fagforeninga har vært to sider av samme sak.
På åtti- og nitti-tallet fikk vi oppretta kvinnegrupper og kvinneutvalg i fagbevegelsen, men nå er de fleste lagt ned. Nå gjennomsyrer «mainstreaminga» eller «malestreaminga» alt. Og det er en stor utfordring når angrepa kommer. Du er helt avhengig å holde fast ved kvinneperspektivet. Derfor er det viktigere enn på mange år at Kvinnefronten klarer å skape fora for diskusjoner og jobbe sammen med alle de damene som har lyst til å slåss for kvinnepolitikken i fagbevegelsen, og fortsette å være opposisjonsbevegelse i fagforeninga. Hvis ikke kommer vi ingen vei.