Jeg vokste opp mens industrieventyret starta opp i Mo i Rana etter 2. verdenskrig. Rødrøyken fra jernverket lå som et teppe over byen.
Far min var jernverksarbeider, senere anleggsarbeider – og mor mi var hjemmeværende. Hun var mye alene og mye syk. Da fikk vi husmorvikar, en kvinne som flytta inn hos oss og gjorde alt arbeidet mor mi pleide å gjøre, tok seg av oss barna, stelte hus og lagde mat.
Det var trange kår for mange, med arbeidsløshet og mye alkohol, mens andre fikk jobb og kunne bygge seg hus. Det var et hardt miljø blant mange unge, og klasseforskjellene var veldig synlige. Vi barna så det og var opptatt av at det skulle være likhet. Litt spesielt for Mo var det at kirkeklokka ringte hver kveld klokka åtte, da måtte barna inn, for vi hadde ikke gatelys.
I 1973-74 var jeg med på å starte Kvinnefronten i Narvik. Fokus var kvinnekroppen og kamp mot striptease på lokale hotell og restauranter i byen, vi aksjonerte midt i underholdningen. Kåringen av Svarta Bjørn skapte store diskusjoner i byen. De valgte ofte de peneste jentene, mens den virkelige Svarta Bjørn, Anna Rebekka Hofstad, først og fremst var kjent som en drivende dyktig anleggskokke for anleggsarbeiderne ved Rombaksbotn. Der bygde de verdens første arktiske jernbane. Svarta Bjørn, som Anna Rebecca ble kalt, jobba på anlegget med ansvar for brakke, laget mat, vasket, skaffet brensel og vann. Hun hadde en sterk personlighet og jobbet hardt, og døde bare 22 år gammel, antakelig av tuberkulose.
Da jeg dro til Oslo for å gå på Lærerskolen i forming i 1974-75 danna vi gruppa «Kvinner stå sammen». Vi var med i kampen for selvbestemt abort og mot abortnemder, og krevde at svangerskapspermisjonen måtte utvides.
Så kom jeg tilbake til Mo. Vi sloss for kvinners rett til lønna arbeid på lik linje med menn, og garderobe til kvinner på Jernverket. Vi stod opp klokka fem og delte ut løpesedler til de som kom på dagskift. Oppsigelser av kvinner som sa fra, var også en sak. På 8.mars ble vi snikfotografert som om vi var en trussel mot samfunnet.
Vi ville ha slutt på volden mot kvinner, og kvinneaktivister starta krisesenter over hele landet for å kunne hjelpe. Vi hadde dugnad for å få til krisesentret i Vika her i Mo. I all hovedsak ble det drevet på frivillighet. I dag er det kommunalt drevet og har betydd mye for dem som har trengt det.
Vi ønsket å bli oppfattet som hele mennesker og ikke som sexobjekt. Mange var med på å brenne pornoblad i offentlige rom for å symbolisere dette. Og vi deltok på aksjoner mot stripping på restauranter.
De fleste foreldre i Mo i Rana måtte bruke dagmamma, vi krevde barnehageplasser. Vi ville at mannen skulle delta i barneoppdragelse, være med i annet omsorgsarbeid og i husarbeid. Vi ville ha mannen med på fødslene. Det ble startet ammehjelpgruppe her på Mo som gav råd til kvinner som hadde problemer med amming.
Jeg har lært at vi må stå sammen hvis vi skal få endringer i vårt eget liv og i samfunnet.
Jeg har lært å være uredd for å si ifra når urett begås privat, på jobb og i samfunnet.
Jeg lærte å bli glad i mange flotte damer utenom min egen omgangskrets.
Og jeg lærte å finne mitt eget utrykk med kvinner som tema i tekstile bilder og linosnitt.
Fra 1980 og utover har jeg vært opptatt av å lage bilder og utstilling om kvinners psykiske helse.