Olea og Gina – et kvinnepar i Trysil

Offisielt var Gina Skoglund tjenestejenta til Olea Nordby helt til døden skilte dem ad. I løpet av samboerskapet gikk Olea fra å være en velstående skog- og gardeier til å bli en fattig gammel kone. Likevel vek ikke Gina fra hennes side. Da Gina døde i 1970, ti år etter Olea, ble hun gravlagt ved hennes side på kirkegården i Innbygda i Trysil. På slektsforskningsnettstedet MyHeritage er de to oppført som hverandres «koner».

Olea og Gina levde som «ektepar» i tida før den politiske frigjøringskampen for retten til å leve lesbisk satte i gang på 1970-tallet – og etter at «peppermøenes» storhetstid var over. Tida var tvert imot storhetstida for den heteroseksuelle parnormen, da så å si alle var gift med noen av det motsatte kjønn. Hvordan var det for to kvinner å leve i parforhold på bygda, med folkesnakk og der alle kjente alle?

Kilder til Olea Nordby og Gina Skoglunds liv

Det er få kilder som omhandler kjærlighet mellom kvinner fra lavere sosiale lag (men se Skjoldhammer 2018). De har ikke etterlatt seg dagbøker og brev på samme måte som kvinner fra middel- og overklassen har gjort. Denne artikkelen er dels basert på bygdebøker fra Trysil, dels på Hans W. Kristiansens bok Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970 fra 2008. Kapitlet «Mannfolkkvinner, venninner og tjenestejenter» handler om parforhold mellom kvinner i bygdesamfunn, og det er her vi kan lese om de to, som Kristiansen har valgt å anonymisere. Vi har derimot valgt å bruke navnene som framkommer i bygdebøkene. Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Skeivt kulturår 2022, en feiring av 50-årsjubileet for avskaffelsen av loven som forbød sex mellom menn. Å fjerne skam og stigma knyttet til samkjønnede kjærlighetsforhold har vært en viktig del av rettighetskampen. Kvinnehistorie.no ville bruke jubileet for å synliggjøre lesbiske og skeive kvinners historier, og har derfor sett det som et poeng å løfte fram historien om Olea og Gina i Trysil i tida da lesbiske parforhold ennå ikke var anerkjent.

Historien om Olea Nordby og Gina Skoglund bygger hovedsakelig på muntlige kilder. I Årbok for Trysil og Engerdal 1991-1992 er et eget kapittel viet historien om Olea Nordby. Historien er fortalt av Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren og skrevet ned av Ivar Eide. Sven og Trygve var som barn og unge sambygdinger med Olea og Gina (Årboka 1991: 95-101).

Mange av de samme historiene fra Årbok for Trysil og Engerdal 1991-1992 gjenfortelles i Hans W. Kristiansens bok fra 2008. Kristiansen bygger også på muntlige kilder, og da framfor alt på samtaler han i 2004 hadde med en gammel, anonymisert mann som var nabo til Gina og Olea da han var guttunge i 1920- og 1930-årene. Kristiansen har supplert den gamle naboguttens fortellinger med lokalhistoriske kilder, slik som bygdebøker, folketellinger og notiser i avisene. Mange av de samme skriftlige kildene er også gått gjennom i arbeidet med denne artikkelen.

Gardbrukeren og tjenestejenta hennes

Olea Johansdatter Nordby ble født i 1878 som yngstejente med sju eldre halvsøsken. Faren til Olea, Johan Aasen, var en storkar i bygda, og eide flere gardsbruk og store skogseiendommer i distriktet. Han skal også ha praktisert som lærer (Årboka 1991: 95). Oleas mor, Johanne Jonsdatter, var 20 år yngre enn ham, og hadde kommet til garden som tjenestejente etter at Johans første kone var død (Kristiansen 2008: 38). Det var vanlig på denne tida at tjenestejentene gifta seg med odelsgutten de tjenestegjorde for. Da Olea var fire år døde mora, sannsynligvis av tuberkulose, og Oleas voksne halvsøster tok over omsorgen. Faren eide flere gardsbruk, og da han var en gammel mann, kjøpte han garden Nordby til Olea. Det var i 1910, og Olea var 32 år.

Snart kom Gina Skoglund fra Grøndalen til gards som tjenestejente. Hun var rundt 20 år, født i 1891, og tretten år yngre enn Olea. I motsetning til Olea kom Gina fra enkle kår. Hun var eldste jente i en søskenflokk på seks og måtte begynne å jobbe som tjenestejente rett etter konfirmasjonen.

Til seters

Oleas gard var stor og fin, men allerede etter tre år solgte hun den videre til en dyrlege. Hun fikk fradelt den avsidesliggende Nordbysetra, dit hun flytta sammen med Gina. Hvorfor gjorde de det? Ifølge den tidligere nevnte nabogutten som Kristiansen intervjuet i 2004, flytta de fordi Olea ikke hadde helt styr på økonomien på garden. Kristiansen mener det også kan ha skyldtes at paret følte seg utsatt for folkesnakk sentralt i bygda, og foretrakk å bo på setra der de kunne leve som mann og kone uten at noen brydde seg (Kristiansen 2008: 39).

Uansett om det skyldtes dårlig økonomistyring eller behov for å unnslippe brysomme naboer, bodde i alle fall Olea og Gina for seg sjøl på setra i sju år, fra 1913 til 1920. I folketellinga er de to beboerne på setra oppført som henholdsvis «gaardbruker» og «fjøspike» (Folketelling 1920). På setra dreiv Olea blant annet med hesteavl. Hun hadde merrer og avlet fram føll. Olea skal også ha hatt planer om å bygge nytt uthus, men sementen kom aldri fram. Sleden skal ha velta på veien oppover mot setra, og hun greide ikke få de 370-kilo tunge sementtønnene opp på sleden, så de ble liggende igjen (Årboka 1991: 96). Olea mista også en moderne sagbruksmotor på veien til Norbysetra. Sleden hennes gikk gjennom isen på elva Trørøsta og motoren kom aldri fram. Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren fortalte at Olea skaffet seg alle de moderne redskapene som fantes – så lenge hun hadde penger til det. Men de ble det stadig mindre av. «Ho slet mye vondt for å bli fattig», sa Trygve (Årboka 1991: 96).

Forpakter på prestegården

I 1920 solgte Olea Norbysetra og fikk seg jobb som forpakter på prestegården. Her flytta hun og Gina inn i et lite hus sør for hovedbygningen. Paret hadde med seg buskapen sin og dølahesten Hermod, som var så vill at bare Olea kunne kjøre den (Årboka 1991: 97). Det er ikke kjent hvordan det gikk til at Olea fikk jobben som forpakter, som var en uvanlig stilling for kvinner å ha på denne tida. På prestegården dyrka Olea grønnsaker og poteter, og om sommeren var hun og Gina på prestegårdens seter med dyra. Som forpakter hadde Olea ansvar for å holde prestegården med ved, og dette arbeidet utførte hun sammen med Gina.

Etter hvert ser det ut til at det ble for mye arbeid å forpakte prestegården, for Olea leide ut flere slåtteenger. Etter tre år ga Olea fra seg forpaktingen. Hun flytta sammen med Gina til et annet hus i bygda, der det ikke var plass til alle kyrne som måtte tilbringe vintrene på fôr i prestegården. Hesten Hermod måtte bo i et skur.

Kristiansen mener den offisielle forklaringen om at det var for mye arbeid å være forpakter på prestegården kanskje skjuler noe mer, nemlig at Olea og Gina kom på kant med soknepresten.

Soknepresten, Hans Finstad, var ny i bygda. Olea var berømt for å være munnrapp og stor i kjeften, og det verserer mange historier om orddueller mellom henne og soknepresten. Men det kan, ifølge Kristiansen, tenkes at soknepresten reagerte på forholdet mellom de to samboende kvinnene. Den unge, nyansatte soknepresten var beryktet for å irettesette heteroseksuelle par som bodde sammen uten å være gift. Det er dermed ikke utenkelig at soknepresten moraliserte over kvinnenes samboerskap. Samtidig er det mange bygdefortellinger om hvordan Olea satte på plass soknepresten og andre autoritetspersoner.

En omflakkende tilværelse i bygda

En omflakkende tilværelse fulgte utflyttinga fra prestegården. I 1920- og 1930-årene flytta Olea og Gina fra gard til gard i bygda. Ni forskjellige steder skal de ha bodd i løpet av det nesten 50 år lange samboerskapet. De bodde sjelden mer enn et par-tre år på samme sted, og hadde ikke råd til å kjøpe noe sjøl.

Det var harde tider i Hedmark i mellomkrigstida, med tvangsauksjoner av gardene til forgjeldede bønder (Kjeldstadli 1994: 190-193). Olea og Gina leide seg ofte inn på garder som var lagt ut for tvangssalg. Det ser ut til at boligstandarden sank for hvert sted de flytta til og at buskapen stadig skrumpet inn. Paret var stadig i mangel på høy til å fôre dyra. Under krigen bodde de i fjøset på den lille husmannsplassen nedre Vålfallet, som hadde bedre husly enn stua, mens kyrne deres var i fjøset på nabogarden. Olea og Gina livnærte seg gjennom håndarbeid, strikking og salg av melk. Rett etter krigen fikk de to aldrende kvinnene tildelt landssvikere for å gjøre slåttonna for seg på Vålfallet. I Trysil var det en vanlig straff for medlemmer av Nasjonal Samling å bli satt til skogsarbeid, og vakter passet på at landssvikerne gjorde jobben (Trysil-boka 2000, 8: 103).

Det siste bostedet Olea og Gina delte, var ei fattigslig koie ved elva Grøna. Dette var ei hvilekoie for skogsarbeidere og eid av bedriften Husbruksskogen. Her bodde de fram til Olea døde i 1960 (Trysil-boka 1995, 6: 270; Årboka 1991: 100).

Kildene gir ikke klare svar på hvorfor Olea og Gina ble stadig fattigere. Var det på grunn av den generelle økonomiske nedgangen i Hedmark i mellomkrigstida, med tvangsauksjoner og massearbeidsløshet? Eller var det fordi kvinneparet var sosialt isolert på grunn av deres «avvikende» livsstil uten mann og barn? Bygdefortellingene om hvordan Olea kunne gå fra å være en velstående skog- og brukseier til å bli ei fattigkone handler imidlertid mest om uflaks og mislykkede næringsprosjekter. Blant annet skal hun ha prøvd å sette i gang et sagbruk på setra, som aldri ble noe av, siden hun mista sagbruksmotoren i elva. Olea kan ha satt seg i gjeld som så mange andre.

Tøff, uredd og munnrapp

Historiene om Olea og Gina handler mye om hvor tøff, uredd, munnrapp og vittig Olea var. Det var egenskaper som var høyt verdsatt i lokalsamfunnet der de bodde – særlig hos menn. Flere av historiene om Olea handler om hvordan hun hun skrøt av at hun alltid hadde avvist menn og menns seksualitet. En historie om Olea var fra slåttonna, da Olea var forpakter på prestegården. Olea hadde skaffet seg den mest moderne sleperiva i bygda for å vende høyet. Og siden hesten Hermod var vill av seg, gikk det fort unna. Stanga hektet seg i stakken (det lange skjørtet) til Olea, og løftet den opp. Oleas kommentar til det var: «Nei, så på denne du, det er den første som har tatt opp stakken på meg» (Årboka 1991: 97). Det artige poenget i historien er at for Olea var det utenkelig å slippe til en mann oppi skjørtene på seg.

En annen historie handler om hvor lite redd Olea var for menn. Da en svensk landstryker hadde slått seg ned ved en bekk utenfor bygda, ble bygdefolket redde og holdt seg unna. Men ikke Olea. Da hun kom kjørende forbi med et lass plank og landstrykeren ba om skyss, tok hun ham med seg. Folk var sjokkert over at hun turte ta med den skumle landstrykeren på vogna, men da sa Olea: «Han er vel itte no' farlig. Det er i alle fall den eneste som har sagt til meg at jeg er både snill og skjønn» (Kristiansen 2008: 41; Årboka 1991: 99). Historiens morsomme poeng er her at det ingen mann ville finne på å antaste Olea.

Oleas manglende respekt for menn er poenget i nok en historie, fortalt av nabogutten. Da han satt og spikka på trefigurer med tollekniven som han hadde fått av Olea, kom hun kjørende forbi med et vedlass. Olea stoppet opp og ville vite hva han lagde. Da han sa han ville lage ei ku, men at det var for dårlig stykke, så han lagde en gubbe i stedet, sa Olea: «Så rett min gutt, det skal bedre stykke tel ei ku [enn] en gubbe» (Kristiansen 2008: 41; Årboka 1991: 97). For Olea var husdyr av større verdi enn menn.

Olea var kjent for å være en stabeis som ville klare alt sjøl og ikke ta imot hjelp fra noen (Årboka 1991: 95). En mye fortalt historie er om da Olea som gammel bodde i den fattigslige koia ved elva Grøna. Det var vår og elva hadde flommet så høyt at vannet gikk over gulvet i koia. For å ikke bli våt, hadde Olea satt seg på bordet. Folk ville hjelpe henne derfra, i alle fall til flommen var over. Men da sa den egenrådige Olea: «Nei, her skal je sitte, nå vil jeg sjå hå lenge han vil plage meg» (Årboka 1991: 100; Trysil-boka 1995, 6: 270). 

Den «mannhaftige» Olea

Fortellingene om Olea og Gina handler nesten bare om Olea. Hun var den munnrappe bygdeorginalen som ikke hadde respekt for verken menn eller autoriteter, som soknepresten. Det er særlig det historiene om henne handler om, ikke om at hun var samboer med en annen kvinne. Gina var det derimot lite snakk om. Ifølge nabogutten var hun stillferdig og gjorde kvinnfolkoppgaver i huset og fjøset: «[Gina] sa aldri no' ho. Berre knisle og lo til a [Olea]» (Kristiansen 2008: 41). 

Olea var kjent for i bygda for å gjøre «kararbeid» og for å iblant bruke mannsnavn om seg sjøl. Ifølge Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren skrev hun noen ganger under med mannsnavnet «Ola Fjell», og omtalte seg sjøl som «gubben» og Gina som «kjerringa» (Årboka 1991: 95; Kristiansen 2008: 54). Ifølge Kristiansen var det på bygdene vanlig at den ene partneren i kvinnepar som levde i ekteskapsliknende forhold ble oppfattet som en slags mann i forholdet, og den andre partneren som en «vanlig» kvinne. Ofte kunne den «mannhaftige» kvinnen i slike kvinnepar gå i mannsklær og klippe håret kort, i tillegg til å gjøre typisk «mannfolkarbeid». Det var ikke tilfellet med Olea. Riktignok gjorde hun «karabeid», men hun gikk i lang stakk (skjørt) og hadde stram knute i nakken, som andre bondekvinner på den tida. Gina hadde på sin side ofte fletter som var festet som rosetter rundt ørene (Kristiansen 2008: 55). I bygdefortellingene om Olea kommer det fram at hun oppfylte idealer for kvinnelighet. Som ung skal hun ha vært fager, og hun var kjent for å være svært dyktig i tradisjonelt kvinnelig håndarbeid. Hun «broderte de fineste ting, heklet og strikket» (Årboka 1991: 95). Det som vakte oppsikt, var at hun som kvinnfolk gjorde «kararbeid».

«Kararbeidet» besto i å drive ved- og tømmerhogst, kjøre tømmer og pløye med hest. Kvinner som gjorde slike mannsoppgaver ble sett på med beundring, og ble respektert for at de var sterke og egenrådige. Men de kunne også bli gjort til latter hvis de ikke mestret arbeidet (Kristiansen 2008: 55) Mange av historiene om Olea handlet nettopp om det; at hun ikke helt fikk til oppgavene som «kar», selv om hun prøvde hardt. Eksempler er historiene om da hun mista digre tønner med sement og den store sagbruksmotoren fra kjerra.

Enda mer dramatisk er Trygve Flenmorens fortelling om det han omtaler som Oleas mest strabasiøse tur, og som endte med tragedie. Det var en vinternatt i 1931, da Olea var i begynnelsen av femtiårene. Olea var på vei til Innbygda med ei kvige som skulle slaktes, sannsynligvis fordi de ikke hadde høy og fôre henne med. Kua var spent fast på sleden. På veien ble det et forrykende uvær og hesten Hermod ble slitt ut. En hel del folk kom for å hjelpe Olea, deriblant Trygve. Han fortalte at da de kom fram, fant de kua på sleden ved et stort grantre, som seinere ble kalt «Oleagrana». Hesten var spent fra og hadde rullet 30-40 meter ned bakken og lå i et «høl». Olea hadde balet med hesten i timevis uten votter, og hendene hennes var oppsprukket og som «klubber». Hun avviste blankt tilbudet om å få låne votter. Etter hvert fikk de hesten på beina, men den måtte støttes ned til bygda. Her endte hesten Hermod sine dager hos dyrlegen, bare 12–13 år gammel (Årboka 1991: 99). Etter dette fikk ikke Olea noen ny hest. Det hadde hun ikke råd til, og uten hest ble det enda vanskeligere å skaffe nok høy og brensel. Dermed ble hun stadig fattigere.

Lesbisk parforhold?

Før andre verdenskrig var det lite snakk om lesbiske kvinner på bygdene i Norge (Kristiansen 2008: 48). Ifølge Kristiansen – som også har studert kvinnepar andre steder i bygde-Norge – eksisterte det en form for «praktisk toleranse» for samkjønna par på landsbygda. Bygdefolket la merke til at noen kvinner oppførte seg som par, og noen lurte også på om det kunne dreie seg om kjærlighetsforhold. Men siden de ikke ble omtalt som «lesbiske» eller «homoseksuelle» ble de ikke sett på som unormale eller ekskludert fra andre sammenhenger (Kristiansen 2008: 50). Ofte var kvinnelige samboerpar kjent for å være dypt religiøse, for eksempel kunne de være sterkt engasjert i misjonsarbeid. Religiøsiteten kunne beskytte mot mistanker om at det foregikk noe seksuelt mellom dem. En så dem snarere som moralsk høyverdige kvinner som avsto fra sex med menn. Olea og Gina framsto imidlertid ikke som utpreget religiøse – Olea var heller kjent for å være frekk mot presten.

Olea og Gina var samboere i 50 år, men vi vet ikke om de var «lesbiske» i moderne forstand. Kristiansen mener likevel at mye tyder på at de levde slik vi i dag ville kalle et lesbisk forhold (Kristiansen 2008: 54). Det Kristiansen bygger antakelsen på er for det første at det på denne tida ikke var vanlig at enslige kvinner som ikke var i slekt med hverandre bodde sammen i bygda. For det andre hadde de to en kjønnsrollefordeling som levde opp til forventningene til ektepar i samtida; der Olea gjorde mannfolkarbeid og Gina gjorde kvinnfolkarbeid. Omkvedet i bygda var at Olea var «gubben» og Gina var «kjerringa». Også hjemme oppførte de to seg som mann og kone. De delte seng, noe som riktignok ikke var helt uvanlig at kvinner gjorde på den tida (Kristiansen 2008: 56). Men det var helt uvanlig at «frua» delte seng med tjenestejenta. Enslige menn delte støtt og stadig seng med tjenestejenta, og da var det selvsagt at det innebar sex. For det tredje ble Gina boende sammen med Olea selv om hun hadde mistet gård og grunn og blitt altfor fattig til å betale lønn til tjenestefolk.

Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren oppfattet ikke Olea og Gina som lesbiske. I stedet mente de at grunnen til at Olea ikke gifta seg, var at hun i unge år hadde opplevd «ulykkelig kjærlighet» – trolig mens hun eide Nordby (Årboka 1991: 95; Kristiansen 2008: 39). Det ble spekulert i at dette var årsaken til at Olea solgte garden etter bare tre år og at hun forble ugift, sta og egenrådig gjennom hele livet. Trygve Flenmoren mente at «det så ut til at det var noe hun skulle hevne» (Årboka 1991: 95).

Døden skiller dem ad

De siste årene av samboerskapet var Olea og Gina fattige og eiendomsløse. Olea var dårlig til beins etter å ha forfrosset føttene flere ganger. Hun måtte bruke spesialsydde sko, og det ble sagt at sporene etter Olea var som etter en bjørn (Årboka 1991: 96). Da samboerparet bodde på husmannsplassen Vålfallet var Olea så dårlig til beins at hun måtte gå med staver, og hun brukte en stol for å flytte seg rundt ute når hun skulle slå graset (Trysil-boka 2000, 8: 103).

Olea døde seinhøsten 1960, 82 år gammel. Hun ble gravlagt ved Trysil hovedkirke 12. november 1960. I gravferdsnotisen er det bare Gina som er oppført som pårørende familie. Soknepresten la ned en krans fra henne på graven. 

Etter at Olea var død satte kommunen opp ei hytte til Gina i Grøndalen, på plassen Svingen. Da Gina fylte 75 år, var det en annonse i lokalavisa der det sto at hun gjennom en lang årrekke hadde hatt sitt virke hos Olea, «og er en stillferdig og trofast kvinne» (Kristiansen 2008: 38).

Sven Løvåsen og Trygve Flenmoren som kjente de to, formulerte det slik: «Er det noen som skulle hatt Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste, så er det Gina. Hun var sammen med Olea hele sitt voksne liv, så å si» (Årboka 1991: 100).

Da Gina døde 79 år gammel i 1970, ble hun gravlagt under samme stein som Olea på Trysil kirkegård.

Godt likt i bygda

Lite tyder på at bygdefolket i Trysil hadde problemer med at Olea og Gina levde sammen som et ektepar. «Dem var godt likt i bygda» sa den gamle nabogutten om dem i 2004. Foreldrene hans var venner med Olea og Gina, som alltid stakk innom familien når de var i bygda. Folk åpnet gjerne hjemmet sitt for dem, også de mer velstående i lokalsamfunnet, deriblant tannlegen (Kristiansen 2008: 57). «Et festlig kvinnfolk» ble Olea omtalt som av ei bygdekvinne Kristiansen intervjuet. Historiene om hvor gode og munnrappe svar Olea hadde på lager gikk fortsatt på folkemunne i bygda 50 år etter hennes død. 

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Folketelling 1910 for 0428 Trysil herred. Riksarkivet.

• Folketelling 1920 for 0428 Trysil herred. Riksarkivet.

• Kjeldstadli, Knut 1994. Et splittet samfunn: 1905-35. Aschehougs norgeshistorie, bind 10. Aschehoug.

• Kristiansen, Hans W. 2008. Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920–1970. Unipub.

• MyHeritage. Olea Johansdatter Nordby.

• MyHeritage. Gina Skoglund.

• Skjoldhammer, Tonje Louise 2018. Forargeligt og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge. Skeivt arkiv.

• Trysil-boka 1946. Bind 2. Garder og slekter. Trysil boknemnda. Hamar Stiftstidendes trykkeri.

• Trysil-boka 1995. Bind 6. Garder og slekter. Trysil kommune. Mesna-Trykk.

• Trysil-boka 2000. Bind 8. Garder og slekter. Trysil kommune. Elverum Trykk.

• Østlendingen 8. november 1960.

• Østlendingen 22. november 1960.

• Østlendingen 14. april 1965.

• Årbok for Trysil og Engerdal 1991–1992. Museumssenteret i Trysil/Engerdal. Elverum Trykk.