– Uten nyfeministgruppa mi hadde jeg aldri gjort det så godt i politikken og i arbeidslivet. Jeg ble selvstendig, stilte kritiske spørsmål og vurderte løsninger. I autonome grupper definerte vi nyfeminister hvilke problemer vi ville løse og tok ansvar for resultatene vi fikk.
Jeg kom til Bergen fra Molde i 1964 etter å ha tatt ferdig gymnaset. Molde var en liten by hvor alle kjente hverandre og med gode muligheter for aktiviteter både i fjell og sjø. Egentlig et fint sted å vokse opp. Jeg syntes likevel det var herlig å komme til Bergen, ingen visste hvem jeg var, og jeg kjente bare kjæresten min, Roald, som gikk på Sjøkrigsskolen. Han fikk fri til overnatting bare en gang i uka, så jeg hadde gode muligheter til å gjøre meg kjent i Bergen og å få nye venner.
Hanne Gjendem, født 1944, er utdannet som fag- og forskningsbibliotekar med etterutdanning innen informasjonsteknologi, organisasjonskunnskap og psykologi. Hun har jobbet med elektronisk informasjonsbehandling i olje- og gassindustrien, globale konsulentselskaper og de siste årene som selvstendig konsulent i eget foretak.
Fortellingen er en del av prosjektet Nyfeminister forteller med personlige historier av kvinner som gikk inn i nyfeministbevegelsen på 1970-tallet.
Nyfeminister forteller er et samarbeid mellom Rita Bjørnulf, Tonje Kolle, Kirsten Waarli og Margrete Wiig.
Kontakt: nyfeministene@gmail.com
Jeg ønsket å bli bibliotekar. Jeg søkte praktikantopplæring og var så heldig å komme inn på Bergen Offentlige Bibliotek (BoB), et stort bibliotek med masse muligheter i en vidunderlig vakker bygning. Her ble jeg veldig godt tatt imot av både personalet og lånere. Jeg stortrivdes og fikk meget gode bergensvenner. Jeg giftet meg med Roald i 1964, og skiftet etternavn fra Gjelsten til Gjendem.
Venninner og nyfeminister
Etter at jeg hadde utdannet meg ved Bibliotekhøgskolen i Oslo, dro jeg tilbake til Bergen. Jeg fikk fast jobb på hovedutlånet på BoB, og oppfrisket tidligere vennskap. Jeg ble invitert inn i etablerte venninnegrupper, og det var her kimen til min interesse for feminisme ble etablert. Det var 1968 og interessen for politikk og samfunnsspørsmål var voksende hos mange av oss jenter. Vi så ulikhetene mellom kjønnene og det vi opplevde som urettferdig. På begynnelsen av 70-tallet kom jeg inn i en nyfeministgruppe som akkurat hadde startet, de hadde plass til en jente til. Vi var seks stykker, møttes på omgang hos hverandre og hadde noen herlige diskusjoner. Vi var veldig åpne og støttende. Vi hadde ikke til hensikt å vinne diskusjonene, men å informere og avklare. Vi utviklet oss som bevisste og selvstendige jenter som måtte finne ut av alt selv.
Autonome grupper
Feministgruppene ble etablert via vennskap og kjennskap av jenter som ønsket forandringer i en mannsdominert verden. Gruppene satte søkelys på forskjellige tema de syntes var viktige og utviklet dybdekunnskap sammen. Det var vesentlig at menn ikke fikk tilgang til gruppene. Det ble slik en mer åpen og ærlige gruppedynamikk hvor vi passet på og støttet hverandre, alle fikk sagt sitt. Det satte jeg ekstra stor pris på siden jeg ofte opplevde at mennene dominerte samtalene i marinemiljøet som min mann tilhørte.
Erfaringene fra arbeidet i nyfeministgruppa ble senere viktige for min selvstendige utvikling som leder i arbeidslivet.
Gruppene var autonome uten felles ledelse eller styring, dette var vesentlig. Vi definerte selv hva vi syntes var viktig og hvordan vi ville løse problemene. Ingen fortalte oss hva vi skulle fokusere på og det var ingen å rapportere til. Vi var ansvarlige for oppgavene vi påtok oss og resultatene de ga. Erfaringene fra arbeidet i nyfeministgruppa ble senere viktige for min selvstendige utvikling som leder i arbeidslivet.
Medlemmene i gruppa mi satt telefonvakt i en nystartet krisetelefon for kvinner. Da var det viktig å diskutere de vanskelige telefonsamtalene og hvilken hjelp og støtte de som ringte inn kunne få. Ikke alle saker var like viktige. Noen syntes vi ikke skulle pynte oss for mennene, at sminke og BH var kunstig, mens jeg alltid har likt å sminke meg. Slik kunne diskusjonene bølge fram og tilbake om tema som var mer eller mindre viktige. Min mest aktive tid som nyfeminist var fra 1970 til 1975.
Noen ganger samarbeidet vi med andre kvinnegrupper, som for eksempel Kvinnefronten. Det kunne gå greit at vi samarbeidet rundt 8. mars og andre arrangement. Men det som forbauset oss i diskusjonene, var at jentene i Kvinnefronten var så sentralt styrt. De måtte ofte hjem til mennene sine eller styret for å høre hva de skulle mene! Vi nyfeminister hadde utviklet oss til selvstendige jenter ved hjelp av vår måte å være organisert på.
I politikken
Min nyfeministgruppe satte søkelyset på hvilken innflytelse vi kunne oppnå gjennom etablerte fora. Jeg fant ut at jeg ville jobbe i et politisk miljø. Andre gikk inn i bedrifter, kommunen og liknende. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, og ringte til Laksevåg Arbeidersamfunn for å melde meg inn der. De ble meget begeistret over innmeldingen da damen som pleide å koke kaffen nettopp hadde sluttet! Der ville jeg ikke være medlem! Det ble Bergen Arbeidersamfunn.
Det ble en veldig fin opplevelse å være politiker. I alle sakene jeg har jobbet med, fikk jeg hjelp av nyfeministgruppa mi. Vi diskuterte, leste og hjalp hverandre. Felleskapet og solidariteten bygget meg opp og ga meg mer selvtillit. Jeg hadde aldri gjort det så godt i politikken uten denne utviklingen. Noen av nyfeministvenninnene mine var ganske politisk konservative. De bidro likevel ivrig i arbeiderpartidebattene. Både jentene fra min egen og andre feministgrupper støttet meg i de politiske møtene. Hver gang jeg sa noe, så klappet de fra publikumsbenkene.
Felleskapet og solidariteten bygget meg opp og ga meg mer selvtillit.
Etter en tid ble jeg leder av Bergen Arbeidersamfunn. Jeg lærte meg til å styre og å lede møter. Det var stort da Gro Harlem Brundtland, miljøvernministeren, var hovedinnleder på et av møtene i 1974. Abortsaken var en veldig viktig sak for de fleste nyfeministgruppene, at Gro kom ga en skikkelig boost til diskusjonene. Gro var en viktig inspirasjonskilde for oss alle. Nyfeministgruppa mi laget et par støttescenarier for hva de som måtte møte i abortnemdene ville få av spørsmål og hva svarene kunne være. Dette ble brukt av noen som søkte abort og måtte møte i nemdene.
Som politiker arbeidet jeg med andre saker som jeg er stolt av å ha vært med på, og likeledes fikk jeg ulike verv. Vi var tre stykker som jobbet med en uttalelse fra Bergen Arbeidersamfunn som ble sendt til Arbeiderpartiet sentralt om hvordan Norge burde organisere utvikling og drift av norsk oljevirksomhet. Det var viktig at Norge skulle eie oljen og ikke de store utenlandske selskapene. Uttalelsen ble brukt videre i partiet sitt program på området.
Jeg ble også medlem i Troldhaugens styre. Det var interessant å komme på innsiden av en av Bergens store kulturinstitusjoner. Mange syntes nok at jeg som ung feminist var en fremmed fugl, men når de så at jeg ikke ville lage revolusjon, ble jeg faktisk godt tatt imot. Jeg passet på at jeg var pen i klærne (som de sier i Bergen) på møtene. Og da jeg kom med gode innspill som nyfeministgruppa mi hadde foreslått, begynte de å synes at det var greit at jeg var der.
Kamp for barnehage
Å arbeide for flere barnehager var meget viktig i nyfeministmiljøet. Roald og jeg fikk to sønner. Det var ikke snakk om at vi fikk barnehageplass, de var så få at de gikk i hovedsak til mødre eller familier som særlig trengte dem. Private barnehager ville jeg av politiske prinsipper ikke benytte meg av. Jeg startet en gruppe av koner til marinefolk, vi jobbet for å etablere barnehage på marinebasen Håkonsvern. Mange av oss marinekoner kom fra andre steder i landet og hadde ikke familie i Bergen som kunne hjelpe til. Ofte var mennene til sjøs og det hadde vært en vesentlig avlasting for konene, og godt for barna, å få tilgang til barnehage. Barnehagen kom til slutt, men da var våre barn store og vi hadde flyttet til Oslo.
Mor og politiker
I 1975 dro vår lille familie til utlandet i rundt tre år. Da vi kom tilbake, sto jobben som bibliotekar på BoB og ventet på meg. De gode kontaktene ble fornyet. Roald var mye borte fra hjemmet og barna hadde første prioritet. De politiske møtene var om ettermiddagen når barna var hjemme fra skolen. Møtene varte og rakk og diskusjonene var ikke alltid like fruktbare. Jeg ble utålmodig når mennene, som trivdes godt ved å være borte fra konemor, ble for lange i diskusjonene i sigarettrøyken. De betalte ikke barnepass som jeg måtte. Jeg måtte innse at tiden ble knapp dersom jeg både skulle jobbe og være aktiv i politikk. Jeg fikk tilbud om en interessant fortsettelse i Arbeiderpartiet i Bergen, men jeg valgte å jobbe på biblioteket.
Alltid heiet fram
Jeg ble senere tilbudt lederstilling på hovedutlånet ved BoB. Hele tiden hadde jeg kontakt med nyfeministmiljøet. Gruppa mi mente at den jobben ville jeg klare. Hjelpen og styrken det ga meg ved siden av støtten hjemme, gjorde at jeg senere også søkte og fikk lederposisjoner i olje- og konsulentbransjen.
Vi bodde i Bergen i 20 viktige år. Tida som aktiv nyfeminist hadde stor betydning for min utvikling som politiker og senere som leder i mitt videre virke i arbeidslivet. Jeg ble selvstendig, lærte å stille kritiske spørsmål og vurdere løsninger, noe som har vært helt avgjørende for meg som leder. Og ikke minst – jeg knyttet varige vennskapsbånd.