Nyfeminist – på cellenivå

Å bli med i nyfeministbevegelsen er en av de største gavene livet har gitt meg. Jeg starta høsten 1971, etter «kvinnekuppet» i kommunestyret i Trondheim.

 Like før hadde vi for første gang fått krigens redsler helt inn i stuene våre gjennom TV. For meg hadde Biafrakrigen og utsultede unger medført adskillige tårer og fortvilelse. Jeg kjente meg totalt hjelpeløs og udugelig. Jeg var sosialisert som jente, og hadde fått jentebagasje med. Sjølbildet var dårlig, jeg var redd for å heve stemmen, og trodde ikke jeg dugde eller kunne gjøre en forskjell.

Det private er politisk fordi det er felles

Så ble jeg med i ei nyfeministgruppe. Det var en ahaopplevelse å erkjenne at alle de andre flotte kvinnene i gruppa hadde det som meg. De også hadde dårlig sjølbilde og lav sjøltillit, var redde for å stikke seg fram og dumme seg ut. De slet også med mye av det samme som jeg slet med. Pussig!

 Det jeg trodde var mine private og personlige skavanker, hadde også rammet mine medsøstre. Vi så at undertrykkinga var strukturell! Det var ikke den enkelte av oss som var håpløs. Samfunnsstrukturen hadde pressa oss inn i en kjønnsrolle som var ei tvangstrøye. Slagordet ble: Det private er politisk fordi det er felles.

Synes du en oppgave er for stor, så ta den på deg

Det var som å bli frelst. Vi jobba i bevisstgjøringsgrupper og støtta hverandre i kampen for å skape en ny kvinnerolle. Mange så på oss som mannevonde, og latterliggjøring var dagligdags kost. Men vi ga oss aldri, og ikke da heller!

Vi laga oss flere slagord som ga vind i seilene: Syns du en oppgave er for stor, så ta den på deg! Vi tok på oss oppgaver, og holdt på å jobbe oss i hjel. Alle var redde for å dumme seg ut, så i gruppa mi bestemte vi oss for at vi måtte ha trening i å gjøre tabber. Vi rapporterte til gruppa om tabbene, og erfarte at det ikke var så farlig om ikke alt var perfekt. Godt nok var godt nok. 

Endringsoptimisme

1970-tallet var et magisk tiår for oss som var unge voksne. Den nye kvinnebevegelsen er jo en av folkebevegelsene som har satt kraftigst spor etter seg. Jeg valgte Nyfeministene, ikke Kvinnefronten, fordi jeg mislikte sentraldirigeringa fra AKP-ml. Jeg syntes kvinnefrontere var litt skumle og militante. Pål sine høner, kalte vi dem.

Vi nyfeministene var desperat optimistiske i forhold til hva vi skulle oppnå. Jeg husker med glede hvor frydefullt det var da vi fikk en times innringingsprogram i lokalradioen. Bitten Kallerud og Hjørdis Kaul skulle svare, og vi satt klare for å ringe inn vettuge spørsmål. Jeg var overbevist om at vi etter den timen ville oppleve full likestilling i Trøndelag. Historien har dessverre vist at jeg tok feil.

Vi hadde jo gjort slutt på at kvinner skulle være pyntedukker og underordne seg menn.

 Hvis noen på 70-tallet hadde sagt til meg at i 2022 skulle unge jenter pumpe lepper og romper fulle av silikon og ha plastvipper langt opp i panna, ville jeg ha protestert iherdig. Vi hadde jo gjort slutt på at kvinner skulle være pyntedukker og underordne seg menn. Vi slutta med sminke og BH. Vi var først og fremst menneske, dernest kjønn.

Nyfeminist – men sexy likevel

I 1975 ble jeg intervjua av VG. Jeg prata ivrig om nyfeministenes ideologi og vår flate struktur. Vi var også inne på seksualitet. Da jeg fikk intervjuet til gjennomlesing ble jeg rasende. Journalisten hadde i hovedsak fokus på seksualitet og på meg som kjønn. Husker han hadde skrevet: «Hun er et oppkomme av kvinnelig ynde». Ikke et ord om vår organisering. Vi fikk retta opp intervjuet, men da jeg åpna lørdagsavisa lyste det mot meg. «Nyfeminist, men sexy likevel.» Pulsen steg igjen. Journalisten var nok overraska over at han ikke opplevde meg så kjønnsløs og mannevond som nyfeminister skulle være. 

Gro-gruppa

Vi flytta fra Trondheim til Levanger i 1975. Jeg fikk abstinens da jeg ikke hadde feministgruppa mi lenger. Nå hadde jeg jo lært at jeg sjøl kunne gripe inn og sørge for å få ting til å skje. Dermed samla jeg en del kvinner og ville starte nyfeministgrupper i Levanger. Mange var interesserte, men de ville ikke kalle seg Nyfeminister. Det var for skummelt! Jeg måtte gi meg for flertallet, og vi kalte oss Gro-gruppa. Det betyr vokse og gro.Vi starta med bevisstgjøringsgrupper og 8.-marsmarkeringer.

Utnevnt som formann for likestillingsutvalget

Jeg var med i SV, og en dag leste jeg i avisa at jeg var oppnevnt som formann i likestillingsutvalget som skulle opprettes i byen. Jeg bestilte audiens hos rådmannen. Han ønsket meg velkommen, og var litt stolt over at Levanger var i front og skulle få dette utvalget. Han var veldig for likestilling, men han syntes enkelte feminister var for ekstreme. Noen ville jo ikke bli kalt formann engang. «Nettopp» sa jeg. «Det er mitt ærend i dag. Jeg er en av disse ekstremistene. Jeg tar ikke på meg jobben som formann i likestillingsutvalget. Jeg har aldri vært mann, og jeg har ingen intensjon om å bli det. Jeg tar vervet hvis jeg kan være leder eller forkvinne, ellers ikke.» Da jeg gikk ned trappen fra dette møtet var jeg litt svett under armene, men jeg var utrolig kry over ho derre tøffe Steinsbekka.

Seinere opplevde jeg det som en personlig gave når de på Dagsrevyen sa: «Utenrikspolitisk talskvinne....».

 Seinere opplevde jeg det som en personlig gave når de på Dagsrevyen sa talskvinne istedet for talsmann. Jeg satt to perioder som leder for likestillingsutvalget, en periode i kommunestyret og var vara til Kringkastingsrådet for SV.

Senter mot Incest Nord- og Sør-Trøndelag

I 1976 tok jeg hovedfag i pedagogikk. Tror nok at feministbakgrunnen også bidro til at jeg tok en høyere akademisk grad. På den tiden var det mest vanlig at jentene avsluttet studiene på et lavere nivå. Jeg jobba som lektor på folkehøgskole og lærerskole før jeg ble pedagogisk psykologisk rådgiver i ti år.

I 1981 fikk jeg min første incestsak. To søstre på sju og ni var misbrukt av farfaren. Jeg så inn i et landskap som rystet meg langt inn i sjelen. Jeg hadde jo studert og lest ei og anna bok, men ikke lært et ord om seksuelle overgrep. Det ble opptakten til et livslangt engasjement for seksuelt misbrukte.

Vi fikk oppretta Ressursgruppa for seksuelt misbrukte barn. Ei kommunal, tverrfaglig gruppe. Det var nødvendig med kompetanseheving og mot til å handle. I tillegg begynte jeg i 1985 ei gruppe med incestutsatte voksne kvinner. Det var forløperen til at jeg søkte, og fikk midler til å opprette Senter mot Incest Nord-Trøndelag i 1992. Vi jobba godt, og det kom etter hvert mange brukere fra Trondheim. Vi starta arbeidet med å lage en filial i trønderhovedstaden, og i 1996 ble Senter mot Incest Sør-Trøndelag åpnet i Trondheim. Jeg var leder på begge sentrene i ti år. Vi fikk ikke kalle oss Støttesenter fordi jeg bare var fagperson og ikke hadde egenerfaring.

I 2008 ble jeg tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for mitt arbeid for seksuelt misbrukte. Det var spesielt hyggelig at det var brukerne som jobba fram søknaden.

Nyfeministene i Trondheim

Jeg begynte som nyfeminist i 1971, og jeg har aldri slutta å være nyfeminist. Da jeg flytta til Trondheim på 2000-tallet, ble jeg aktivt med i 8.marskomiteen. Jeg tok også initiativ til å samle gamle nyfeminister. I en periode hadde vi temasamlinger og jeg laga Lissgruppa, der liss betyr liten. Den lille gruppa har møttes en gang i måneden i mange år. 

Vi har hatt mange artige stunt i forbindelse med 8.mars. Her et bilde fra 2016, da vi kledde på de mannlige statuene rosa tyllskjørt. I 2017 strikket vi rosa pussyhats. Her er Arve Tellefsen og Hjallis.

I 2021 hadde vi Nyfeministene i Trondheim 50-årsjubileum. Vi kosa oss med å lage arrangementet. Tre sosiologer, Berit Nicolaysen, Hjørdis Kaul og Solveig Gaupseth var redaktører og laga ei flott bok: «Nyfeministene i Trondheim. Søsterskap i storm og lilla.» Den finnes i papirutgave og på nett. Jeg er kry av alt vi har gjort!

Permanent Feministhus i Trondheim

Samarbeidet feminister imellom har vært usedvanlig godt her i byen. Vi er stolte av at vi har jobba fram Skandinavias eneste permanente Feministhus. Jeg sitter i styret der, og jeg fryder meg over å se at underskogen kommer saftig og fin. Det finnes mere informasjon på https://www.feministhuset.no.