Å trosse en forbannelse krever mot. Dessuten trenger en hjelp fra både ROSA og Gud, sier Nadia.
Jeg husker hvor lykkelig jeg var da jeg gikk på toget som skulle ta meg ut i verden. Alt kommer til å bli bra nå, tenkte jeg. Det var så mye jeg gleda meg til. Jeg skulle gjøre noe for familien min, særlig for mor som hadde vært igjennom mye vondt. Far hadde hatt et forhold til en annen, og mor hadde grått mye. En gang de krangla, trua far henne med kniv. Det var utrivelig stemning hjemme lenge. Samtidig brøyt det ut politisk opprør i byen, og vi var ofte redde.
Cand. polit. Rachel Eapen Paul og Unni Rustad, tidligere skribent ved Kilden kjønnsforskning.no, intervjuet kvinnene etter at de hadde flyktet fra menneskehandlerne som førte dem hit. Unni Rustad redigerte materialet.
Så langt mulig er kvinnenes egne ord beholdt, men detaljer er endret for å beskytte deres identitet. Kvinnene leste igjennom og godkjente sin egen historie for publisering. Ingen av bildene har tilknytning til dem det gjelder. Vi takker kvinnene som har bidratt.
Kvinnene var ute av prostitusjon og på krisesentre rundt om i landet da de fortalte om erfaringene sine. Alle hadde kontakt med ROSA-prosjektet som tilbyr beskyttelse og bistand til kvinner utsatt for menneskehandel.
Helse og Rehabilitering har finansiert prosjektet som har vært et samarbeid mellom Krisesentersekretariatet, ROSA og Kilden kjønnsforskning.no.
Takk til ressursgruppen, som har fulgt arbeidet og gitt råd underveis: Maya Brenna Nilsen, informasjonsansvarlig for ROSA-prosjektet, Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet, Solveig Dahl, psykiater, Nina Kristiansen, ansvarlig redaktør for Forskning.no, Ragnhild Hennum, professor i rettsvitenskap ved UiO.
Flykta til slektninger
Så døde far, og problemene våre begynte for alvor. Brødrene til far mente at nå hadde de rett til å bestemme over livene våre. De ville ha huset vårt, og hadde planer om å gifte bort meg til en rik mann. Dessuten skulle jeg omskjæres. «Aldri i verden», sa mor. Selv når hun fikk trusler om vold, stod hun imot og gjorde det hun mente var best for barna sine. Til slutt kunne vi ikke være hjemme mer, vi flykta til noen slektninger langt unna.
På det nye stedet fikk jeg ei venninne som fortalte at hun kjente ei dame med butikk og jobbtilbud i utlandet. Venninna mi var lovet gode penger og et bedre liv, og skulle dra om ikke lenge. «Skulle ønske jeg kunne dra også», sa jeg. Det var ikke bare det å hjelpe familien som frista meg.
Jeg begynte å fantasere om å reise til et sted hvor jeg kunne bruke evnene mine på noe større
Jeg har alltid vært kreativ. I hele barndommen tegna jeg på alt jeg kom over. Når jeg hadde vært en tur ute, kunne jeg sette meg ned og tegne ansikter og situasjoner jeg hadde sett på veien. Far oppmuntra meg, kjøpte papir og blyanter, og sa at kanskje jeg kunne leve av talentet mitt en dag. Mens jeg gikk på videregående tegna jeg reklameskilt for butikker i nærheten, og folk sa de var fine. Jeg begynte å fantasere om å reise til et sted hvor jeg kunne bruke evnene mine på noe større. Det var denne drømmen jeg tenkte på med en gang venninna mi fortalte meg om planene sine. Hun lovte å høre med kontakten sin om det var jobb til meg også. Jeg tenkte ikke på annet mens jeg venta.
Forberedelser til reisen
Da jeg fikk høre at det var jobb til meg også, ble jeg overlykkelig. Venninna mi og jeg skulle ta toget til hovedstaden, der skulle noen møte oss og ta oss med videre. Jeg sa til mor at jeg kom til å reise til byen for å se etter arbeid, og at jeg ville komme tilbake snart. Hun håpa jeg ville finne noe å gjøre så vi hadde penger til at søsknene mine kunne gå på skole. Ingen av oss hadde det minste anelse om alt det forferdelige som venta ...
Vi måtte gi fra oss hår fra forskjellige deler av kroppen og en mann skar små arr noen steder på kroppene våre.
Dama stod på stasjonen og tok oss med til et sted i utkanten av byen hvor hun sa vi skulle forberede oss på turen. Den kom til å bli vanskelig og farefull, og for å være sikre på at alt kom til å gå bra, måtte vi gå igjennom en seremoni som skulle beskytte oss. De neste dagene skjedde mye rart. Vi måtte gi fra oss hår fra forskjellige deler av kroppen og en mann skar små arr noen steder på kroppene våre, og så måtte vi bade i vann med farge. Vi var mye alene, men snakka litt med tre andre jenter som sa de snart skulle reise. De visste ikke hvor. Jeg var redd mens vi var der, jeg hadde hørt at det fantes folk som tok ut organer av andres kropper for å selge. Jeg var letta da jeg hørte at vi var klare til å reise videre.
Skyldte 75000 euro
Venninna mi og jeg dro sammen med en mann vi ikke kjente. Underveis voldtok han oss begge to. Vi kunne bare prøve å gjøre motstand, da ville han drepe oss, sa han. Endelig møtte vi henne som hadde lovet oss jobb. Jeg fikk meg ikke til å si noe om det mannen hadde gjort mot oss. Hun stod der med ei ukjent dame, og henne skulle jeg være sammen med fra nå av. Ingen sa hvor vi skulle, eller hvorfor venninna mi og jeg ble skilt. Alt gikk så fort, og hele situasjonen gjorde meg redd.
På bussen satt jeg ved siden av dama jeg ikke visste noe om, ingen av oss sa ett ord på flere timer. Seint om natta kom vi til en by, og dro til en leilighet hvor hun sa jeg skulle bo. Hun kom tilbake kvelden etter med kjole og sko, og ba meg skifte. «Vi skal på arbeid», sa hun. Drosjen stoppa i ei mørk gate, og jeg så flere kvinner som gikk fram og tilbake. Dama snakka til en av kvinnene som kom bort til meg, og sa hun skulle vise meg hva jeg skulle gjøre. «Hva er det du snakker om?», sa jeg. «Hør her», sa hun, «det samme skjedde med meg. Jeg ble lovet en bra jobb, men endte opp her. Jeg har vært her i to år, og nå er jeg snart ferdig med å betale gjelda. Du kommer aldri hjem igjen hvis du ikke betaler». «Hvilken gjeld?», spurte jeg. Hun fortalte at jeg skyldte 75 000 euro. Hvor mye var det? Jeg hadde ingen anelse. Jeg satte meg ned og gråt.
«Jeg nekter å stå på den gata», sa jeg til dama da jeg møtte henne igjen. Hun ble rasende, og ringte til henne jeg kjente i hjemlandet. Jeg måtte være klar over at seremonien jeg hadde gjennomgått inneholdt en forbannelse, fikk jeg beskjed om. Livet mitt ville bli ødelagt om jeg ikke gjorde det de ville. Slik begynte livet mitt i prostitusjonen. Etterpå ble jeg straffa for å ha protestert, jeg ble slått, og det hendte jeg måtte gå sulten. Noen uker seinere fikk jeg nytt pass og en billett i handa. Det viste seg at den var til Norge.
Vil gjerne bli i Norge
Etter kort tid her ble jeg tatt av politiet og sendt til et asylmottak. Der skjedde det endelig noe godt i livet mitt. Jeg fikk ei venninne som hjalp meg mye. Hun hadde opplevd det samme som meg, og hadde jobba mange år på gata for å betale tilbake en stor sum. Hun hadde vært i flere byer og sett mye. Mange av kvinnene på gata gikk det veldig dårlig med, sa hun, noen ble gale, og noen døde. Hun ba meg ikke være redd, og sa jeg skulle stole på at Gud ville beskytte meg. Hun tok meg med til ROSA, og til dem fortalte jeg hele historien.
Mange av kvinnene på gata gikk det veldig dårlig med, sa hun, noen ble gale, og noen døde.
Nå vil jeg gjerne bli her, jeg lærer norsk og ønsker meg en jobb. Hver måned sender jeg penger hjem til mor. Jeg prøver å ikke være redd, men tenker ofte på hva som kan skje hvis jeg ikke kan bli. Ei annen jente jeg veit om ble sendt hjem fra utlandet, og både hun og familien hennes ble utsatt for vold fordi hun ikke hadde betalt det hun skyldte. Jeg drømmer ofte at jeg har noe tungt over meg som gjør at jeg ikke får puste, og derfor er jeg redd for å sovne. Dessuten har jeg mye vondt i magen, men likevel er jeg lykkelig. Jeg slipper alle de ukjente mennene som brukte kroppen min og gjorde hjertet mitt så tungt, så tungt.