Motstandskvinnen Liv Grannes – et liv i krig og kjærlighet

Liv Elisabeth Grannes (1918-2004) var født og oppvokst i Mosjøen. Etter at hun var ferdig med sin utdanning, vendte hun tilbake til heimbyen og begynte som kontordame ved Politikammeret her i 1940. Landet var da i krig og den unge kvinnen ble tidlig involvert i illegalt arbeid ved å forfalske papirer som skulle berge lojale nordmenn unna de tyske nazistene som hadde okkupert landet. Liv Grannes ble ganske tidlig vervet som en del av motstandsbevegelsen Milorg og i SOE (Special Operations Executive). I Mosjøen gikk det etter hvert rykter i Gestapo om at hun var engelsk spion. Etter tips fra en tysk offiser, som trolig var betatt av henne, greide Liv å unndra seg represalier i trefninger ved Majavatn der flere tyskere ble drept høsten 1942. Majavatn-tragedien medførte at 24 nordmenn ble henrettet. Liv Grannes sin far og hennes to brødre ble tatt til fange, hennes ektemann ble senere drept, og en onkel døde i fangenskap i Sachsenhausen. Ungjenta fikk erfare krigens frykt og smerte. Hun ble en av de høyest dekorerte kvinner i Norge for sin innsats under andre verdenskrig, da hun i 1946 mottok den britiske Georgsmedaljen for sin innsats for SOE.

Usynliggjøring av kvinner

At Liv Grannes ble verdsatt med en høythengende engelsk medalje etter krigen, er bevis på at hun hadde en sentral og viktig rolle i motstandsarbeidet på de alliertes side. I oppveksten på Helgeland hørte jeg mange dramatiske historier om krigshandlinger og hendelser på Helgeland. Fortellingene dreide seg stort sett om menn som utførte heroiske oppdrag, og som ble tatt til fange, torturert eller drept. I bygdesamfunnet ble det i ettertid fortalt utallige historier om Liv Grannes sin første ektemann Birger Sjøberg (1905-1944), men uten at Liv, som hans samarbeidspartner og kone, ble nevnt. At kvinner utelukkes fra fortellinger og i historieskrivingen, er dokumentert i kvinneforskningen (Jonassen og Svenningen 2020). Etter hvert ble Liv Grannes selv opptatt av å synliggjøre kvinners innsats under andre verdenskrig.

På 1990-taller ble Liv Grannes oppfordret av en gruppe lokale kvinner i Mosjøen til å skrive ned sine minner fra innsatsen under krigen. I boka Spor etter mødrene, som ble utgitt lokalt i Mosjøen i 1996, skrev Liv Grannes fem sider om sine minner fra krigsårene. Her brukte hun navnet Liv Hauge, for i 1958 giftet hun seg med Milorg-lederen, politikeren og industrimannen Jens Chr. Hauge. I denne korte teksten understrekte Liv at hun ikke hadde så mye å fortelle om, og at det i løpet av årene som hadde gått var vanskelig å huske hendelser. Samtidig hadde hun innsett at dersom det skal fortelles og dokumenteres noe om kvinners deltakelse i motstandsarbeidet i krigsårene, måtte kvinnene selv gjøre det. Liv Hauge skriver at:

«Det tok atskillig tid før nordmenn begynte å interessere seg for kvinnenes innsats under krigen og okkupasjonen. Det var en feil som kvinnene selv måtte rette opp. Det var ikke å vente at mennene skulle gjøre det. Jeg syntes ikke at jeg hadde noe interessant å fortelle, og forholdt meg derfor taus. De som fikk meg til å forandre syn var kvinnelige venner som sa: 'Kvinnene må fortelle, selv om de ikke alle har verdenshistorie å fortelle, om den feilen som er gjort skal kunne rettes opp.'» (Hauge 1996, s. 145).

Sitatet kan si noe om en beskjeden kvinne som ikke syntes at hennes innsats i motstandsarbeidet var betydningsfullt eller nevneverdig. I etterkrigsårene var det først og fremst menns innsats under krigen som ble dokumentert og satt i fokus. Det var først mot 2000-tallet kvinners krigsinnsats og deltakelse fikk større oppmerksomhet ved at kvinner engasjerte seg i å synliggjøre deres historier. Etter hvert mente også Liv at det for kvinnene var viktig å bryte tausheten. Men i boka Spor etter mødrene skriver Liv nøkternt og svært kort, og nevner ikke sitt korte ekteskap med Birger Sjøberg. At Liv ikke før i 1996 lot seg overtale til å skrive ned sine erindringer og erfaringer fra motstandsarbeidet, kan også skyldes at hun hadde undertegnet et taushetsløfte om ikke å frigi informasjon om den illegale virksomheten. Det var en kontrakt hun trolig ikke ønsket å bryte.

Sønnen til Liv, Jørgen Chr. Hauge, opplyser at hans far Jens Chr. Hauge i 1996 oppmuntret Liv til å skrive artikkelen i lokalhistoriske boka. Han var stolt av kona for at hun orket oppgaven, enda hun var nærmere 80 år gammel.

De fleste opplysningene vi har om Liv Grannes kommer fra hennes sønn, Jørgen Chr. Hauge. Etter at hun var død fant han en koffert på loftet. Der lå Georgesmedaljen hun hadde mottatt for sin innsats under krigen. Den hadde hun aldri vist ham før. Jørgen begynte å utforske morens hemmelige liv som agent. Blant annet undersøkte han Liv Grannes Sjøberg sin mappe fra SOEs arkiv i National Archives i London.

I 2020 ga Jørgen Chr. Hauge ut en bok om sin mor. Denne artikkelen bygger på den og på et intervju med forfatteren i forbindelse med et digitalt bokbad på Vefsn bibliotek i mars 2021.

Jørgen Chr. Hauge forteller at mora var sosialt livlig og imøtekommende, men også en bestemt kvinne som det ikke bestandig var like lett å komme «på kant med». Som eldst i søskenflokken var hun trolig vant til å ha styringen. I oppveksten var Liv engasjert i speiderbevegelsen, en oppdragende organisasjon for selvstendiggjøring og ledelse.

Hvorfor var Liv så taus om sin krigsinnsats?

Kanskje var Liv så ung og uredd under krigen at hun ikke synes hun gjorde noe annet enn å utføre jobben sin og følge de ordrene som ble gitt. Hun var dessuten i en alder der hun hadde kjærester og var forelsket. Kanskje fulgte det en viss spenning med jobben når hun for eksempel reiste fra Mosjøen til Trondheim med tog, var kurer og samtidig skulle besøke kjæresten. I Trondheim møtte hun sin forlovede fra Røros, bergverksingeniøren Magne Kverneng, i et forhold som ble en dekkhistorie i utføringen av de hemmelige tjenester. Sommeren 1942 tok dette forholdet slutt etter at Liv hadde møtt og blitt forelsket i Birger Sjøberg (Hauge 2020). På den siste turen til Trondheim reiste den unge kvinnen i et dobbelt ærend for å slå opp med kjæresten, etter at hun hadde avlevert en radiosender i Majavatn på Tangen gård. Her var det nå stasjonert tre Linge-soldater. Kompani Linge besto av nordmenn som var spesialtrente i England for å utføre sabotasjeaksjoner mot tyskerne, og var oppkalt etter kaptein Martin Jensen Linge.

Selv har Liv skrevet at hun mente at de tyske soldatene og offiserene ofte var naive i synet på de norske kvinnene, og at tyskerne sjelden trodde at de blonde kvinnene kunne smugle radiosendere eller viktige papirer. Samtidig opplevde Liv at en tysk offiser som var blitt betatt av henne i Mosjøen, advarte henne om at det verserte spionrykter om henne. Dette førte til at hun høsten 1942 flyktet til Sverige og senere kom seg over til England.

Selv om Liv Grannes gjorde en stor innsats ved politikammeret ved å skrive ut falske pass, identitetskort og grenseboerbevis, noe hun selv beskrev som «uten vanskeligheter», kom det til å gå lang tid før hennes viktige arbeid ble offentlig kjent. Som motstandskvinne føyer hennes historie seg inn i norgeshistoriens dokumentasjon av vår nasjonale krigsfortelling. At Liv selv kanskje heller ikke ønsket mye publisitet omkring egen deltakelse, kan også skyldes at hun følte skam og ubehag ved å ha blitt lurt av sin første ektemann, da Birger Sjøberg etter sin død i 1944 ble avslørt i å ha operert under falsk identitet.

Liv hadde dessuten giftet seg med en meget fremstående mann i 1958. Jens Chr. Hauge var forhenværende leder i Milorg. I etterkrigsårene ble han både forsvarsminister og justisminister i tre Arbeiderparti-regjeringer. Ektemannens politiske virksomhet som rådgiver på nasjonalt nivå i industrireisningen var omfattende. Jens Chr. Hauge hadde flere sentrale styreverv i statlige bedrifter som for eksempel Statoil, SAS og Kongsberg våpenfabrikk. I 1962 oppga Liv sitt yrkesaktive arbeid i helsesektoren og ble heimeværende, et valg som i så måte kom til å støtte opp om ektemannes politiske samfunnsengasjement og posisjon.

Selv om Liv Grannes var tilbakeholden når det gjeldt å fortelle om sin fortid som motstandskvinne, vitner informasjonen vi har om henne at hun var en kvinne som var både besluttsom, selvstendig, trygg og med en stor gjennomføringsevne. Liv Grannes var oppvokst i en familie med orden og disiplin. Hun var med i speiderbevegelsen, noe som var med å forme hennes personlighet, kanskje både i selvstendighet og i overlevelse.

Oppvekst i Mosjøen

Liv Grannes var datter av skolebestyrer, lærer og organist Jørgen Grannes og Emilie, som var kontordame før hun gifta seg. Liv var eldst i en søskenflokk med to yngre brødre. Livs sønn Jørgen forteller at når hans mor lekeslåss med sine brødre, Nils og Einar, var det klar beskjed fra ungenes mor, Emilie, om at det ikke var lov å bokse Liv i brystene. Familien bodde i sentrum av Mosjøen. I oppveksten på 1920- og 30-tallet bodde kusinen Randi hos dem ett år eller to, mens hennes far bygde opp bureisningsbruket Tangen gård ved Majavatn, der det under krigen ble en dramatisk trefning med tyskerne. I sommerferiene reiste familien til hytta, nær gården Grannes i Bjørnådalen, som under krigen ble rekvirert av tyskerne. Her lekte barna med søskenbarnet Sigrid, som høsten 1942 ble med på flukten etter Majavatn-tragedien og trefninger på Tangen gård, der Livs onkel med familien bodde (Hauge 2020).

Liv tar artium

Etter middelskoleeksamen reiste Liv fra Mosjøen for å ta utdanning. Valget ble Orkdal Landsgymnas, hvor hun tilegnet seg tyske språkferdigheter. At hun som ung kvinne på denne tiden fikk støtte til å ta utdanning, skyldtes familiens status, både økonomisk og intellektuelt. I en tid hvor ekteskapet var vanligste forsørgingsform for kvinner, fikk overklassekvinner bare kortere utdanning. Etter eksamen artium i 1938, som det den gang hette, fortsatte Liv ett år på husmorskole i Kragerø, for deretter å begynne på handelsskole i Trondheim. Handelsskolen ble imidlertid avbrutt på grunn av sykdom. Den unge kvinnen reiste tilbake til heimbyen.

Kontordame på politikammeret

Etter rehabiliteringen fikk Liv Grannes jobb ved politikammeret i Mosjøen. Året var 1940 og Liv var 22 år gammel. På dette tidspunktet var Liv forlovet med ingeniør Magne Kverneng som bodde i Trondheim. Som kontordame ved politikammeret i Mosjøen fikk Liv tilgang til dokumenter og muntlig informasjon som kom til å bli viktig i motstandsarbeidet. Hun ble tidlig rekruttert til det lokale motstandsarbeidet. Liv utstedte falske pass og sørget for at dokumenter ble borte eller «forsvant», i tillegg til å skjule motstandsfolk.

Da Gestapo fikk mistanke om hennes virksomhet, ble hennes telefon avlyttet og hun ble overvåket.

Kjønnsroller i motstandsarbeidet

I ettertid skrev Liv at både kvinner og menn var viktige i motstandsarbeidet, men at oppgavene måtte tilpasses kjønnsrollene:

«Jentenes innsats måtte bli av en annen art enn guttenes. Krav til mot og offervilje, var vel noenlunde de samme, men jentenes våpen var jo sjelden geværer og sprengstoff, men heller kvinnelist og omtanke og tilsynelatende uskyldighet. 'Nur de Männer sind Verbrecher' [Bare menn er kriminelle] sa Gestapo. Takket være denne dyptgående germanske menneskekunnskap kunne jeg sammen med mine jevnaldrende venninner, Inggjerd Hole og klassekamerat Randi Sjølberg, utføre en utstrakt meldingstjensete for Milorg og enklere transporter, med mindre risiko enn guttene. Til enklere transporter kunne det også tilhøre f.eks. å frakte en radiosender i en ryggsekk fra Mosjøen til Majavatn på et tog nokså fullt av tyske soldater. Å bake brød til frihetskjemperne og å holde dem skjult når de var ettersøkt var militære oppgaver i et land okkupert av fienden. Disse militære oppgavene hadde kvinnene et bedre håndlag med enn mennene.» (Hauge 1996, s. 146).

Farlig smuglervirksomhet på Helgeland

Før 1940 var jernbanens endestasjon i Mosjøen, som ligger innerst i Vefsnfjorden, ikke langt fra svenskegrensen øst for Hattfjelldalen. På grunn av den geografiske beliggenheten omtrent midt i Norge, var området av strategiske grunner svært viktig for de tyske okkupantene.

Våpentransporten på Helgeland var viktig i de alliertes kamp mot de tyske okkupantene. Statsminister Winston Churchill hadde gjennom Operasjon Jupiter en plan om å invadere og frigjøre Norge via Nord-Norge ved å binde opp store tyske tropper i området i en avventende situasjon for et alliert angrep. I Winston Churchills plan inngikk ordren om å frakte våpen fra Shetland, via øyene på Helgelandskysten og inn Vistenfjorden for transport over fjellet til Vefsn og Graneområdet.

I perioden 1941-1944 ble det ført store mengder våpen innover Visten-området. Det var en svært risikofylt aksjon som involverte mange enkeltpersoner og som satte både aksjonistenes og deres familiers liv i fare.

I denne farlige smuglervirksomheten var Birger Sjøberg (som etter sin død viste seg å være dekknavn for Nils Berdahl) leder for en gruppe i Kompani Linge. Han hadde oppdrag fra kaptein Martin Linge om å organisere motstandsgrupper som skulle være ledd i Operasjon Jupiter i den tiltenkte engelske invasjonen for å frigjøre Norge.

Kaptein Sjøberg og Liv møttes. Liv støttet troppen der hennes yngste bror deltok, ved å finne skjulesteder og dekkruter i våpensmuglingen. Et av skjulestedene Liv var med å ordne, var hos sin onkel på Tangen gård ved Majavatn.

Majavatn-tragedien

Tangen gård ved Majavatn ble et senter for våpentransporten fra England til Helgeland. Men tyskerne fattet mistanker til trafikken og gikk til aksjon. 6. september 1942 kom det til trefninger mellom norske og tyske soldater. Flere tyske soldater ble drept (i kildene varierer tallene fra tre til seks). Det førte førte til voldsomme hevnaksjoner fra den tyske fienden. 6. oktober 1942 kunngjorde rikskommisær Josef Terboven unntakstilstand i deler av Nordland og i Trøndelag, for to dager senere å gjennomføre henrettelser av krigsfanger.

Totalt ble 24 fanger ved Falstad fangeleir utenfor Levanger skutt som gjengjeldelse for trefningene ved Majavatn. Flere av disse var menn fra Vefsn-området. I ettertid er Majavatn-affæren blitt stående som et tragisk krigsminne for bygdefolket. At tyskerne som hevnaksjon også drepte tilfeldige menn som sonoffer, slik som for eksempel teatersjefen ved Trøndelag teater Henry Gleditsch, etterlot en frykt for at flere personer med høy posisjon måtte unngjelde for undergrunnsbevegelsens motstandsvirksomhet.

Etter dramaet ved Tangen gård ble Birger Sjøberg og Liv forflyttet til London. Her giftet paret seg i det som ble et kortvarig ekteskap (1943-1944). I juni 1944 ble Birger drept på oppdrag i Norge.

Motstandskvinnen Liv Grannes i London

Etter at Liv Grannes hadde flyktet til London, fortsatte hun høsten 1942 arbeidet for den hemmelige, britiske militærenheten Special Operations Executive (SOE). I første omgang inngikk Liv i avdeling IV av Norsk overkommando, for så å bli integrert ved SOEs hovedkontor i London, hvor hun også kunne bidra til opplysninger om de alliertes kamp og situasjonen i Helgelandsområdet. Livs yngste bror, Einar, var kommet seg til London og jobbet i Linge-kompaniet, slik også hennes daværende ektemann Birger Sjøberg gjorde. Etter ekteskapsinngåelsen måtte Liv imidlertid belage seg på en omrokkering av arbeidsoppgavene, da det ble ansett som uheldig at hun og ektemannen skulle inngå i et for nært samarbeide ved samme kontor. Etter å ha vært underlagt streng sikkerhetsvurdering, ble Liv etter egen søknad i desember 1942 ansatt som materialforvalter i nordisk avdeling i SOE. Dette til tross for at standarden helst var å ansette briter med fast tilhold til hovedkontoret i Baker Street i London (Hauge 2020, s. 22).  

Bedragersk ektemann

Etter at Birger Sjøberg ble drept i trefninger med tyskerne høsten 1944 i Vefsn, søkte Liv om å bli overført til Norge for oppdrag. Hun var tydelig preget av tapet av sin ektemann, slik en kan tyde portrettfoto av henne fra denne perioden. I ektemannens begravelse fortelles det om at Liv Sjøberg var forundret over at ingen av hennes avdøde ektemanns svenske slektninger ga melding fra seg eller møtte opp, siden Birger hadde fortalt sin kone at han var svensk statsborger.

Ifølge sønnen Jørgen Chr. Hauge dro Liv ved første anledning til Nord-Sverige, der ektemannen hadde fortalt om at han hadde en hytte. Hun oppsøkte dette stedet og fant ut at hennes avdøde mann ikke kunne ha vært svensk statsborger. Senere ble det bekreftet at Birger Sjøberg egentlige navn var Nils Berdahl og at han opprinnelig kom fra Åfjorden i Trøndelag. I sin ungdomstid og før krigsutbruddet var han ettersøkt av politiet for flere ulovlige og kriminelle forhold. I intervju/bokbadet fra 2021 forteller Jørgen Chr. Hauge at han tror det må ha vært følt som et stort nederlag for moren å oppdage at mannen hun hadde vært forelsket i og så betatt av, var en bedrager.

Jørgen Chr. Hauge forteller at da han var i tenårene i begynnelsen av 1970-årene, kom faren inn på gutterommet og fortalte at det ville komme et oppslag i avisa VG om Nils Berdahl og hans kriminelle fortid. Faren ville gjøre sønnen oppmerksom på at denne dagen ville bli en vanskelig dag for hans mor, og at sønnen måtte vise hensyn. Denne enkeltepisoden viser at både Liv Hauge og ektemannen Jens Christian Hauge var bevisst hverandres fortid, og som tenkelig kunne volde ubehag i deres forhold. Fortellingen forklarer kanskje også hvorfor kofferten med Livs personlige eiendeler så lenge ble stående bortgjemt på et loft.  

Ettertanker om tausheten

Etter krigens slutt var det mange som ikke ønsket ikke å fortelle om sine grufulle krigsopplevelser, da det var vanskelig å rippe opp i vonde minner og sår. Jørgen Chr. Hauge opplyser at moren ofte nevnte Gunnhild Holmen fra Eiterådalen i Vefsn, som mistet to sønner i represalieaksjonen etter Majavatn-tragedien ved avrettingen på Falstad høsten 1942. Liv var selv glad for at hun slapp unna en slik smerte. Holmen gård var en avsidesliggende gård, som var sentral i våpentransporten. Familien på gården deltok i forsyningstjenesten for soldatene. Her var brødbakingen viktig. Etter at Gunnhild og Benjamin Holmens to sønner var blitt drept av tyskerne, fortsatte familien det illegale arbeidet. Jørgen Chr. Hauge opplyser at slik ble Gunnhild Holmen en av hans mors største helter.

I krig kan det sies at det egentlig ikke finnes noen seierherre, men kun etterlatte, fysiske ødeleggelser og mentale skader som skal heles. Fysiske skader kunne ses og oppdages, mens psykiske skader oftest måtte bæres av den enkelte som var rammet. Den gang fantes det ikke noe nasjonalt traumesenter som støtte og behandlingstilbud for krigsskadde. Mange som hadde overlevd krigen, hadde mistet nære slektninger og kamerater og kunne oppleve skyldfølelse for å ha overlevd krigshandlingene. I etterkrigsårene lente nok de fleste seg til troen på at smerten ble mindre ved å tie den i hjel.

Kanskje følte også Liv Grannes skyldfølelse over å ha satt sin egen familie i fare, og for å ha mistet nær familie og sin første ektemann. Kanskje kjente Liv i tillegg på en skamfølelse over å ha oppdaget at Birger Sjøberg var en bedrager. Da Liv i 1958 ble gift med den tidligere Milorg-sjefen Jens Christian Hauge, som etter krigen hadde svært ansvarsfulle nasjonale verv som både forsvars- og justisminister, følte hun kanskje ytterligere å måtte holde tilbake sine egne krigserfaringer for ikke å svekke sin nye ektemanns posisjon og stilling.

Liv Hauge skrev altså kun fem sider om sine opplevelser i boka Spor etter mødrene. Det er alt som er dokumentert fra hennes egen hånd. Selv om hun her skriver at kvinner selv må skrive om sine erfaringer, da ingen andre vil gjøre det, mente hun selv at det ikke var «stort» hun hadde gjort. Liv overholdt sitt taushetsløfte om at en av forsvarshensyn verken skulle skrive eller gi opplysninger om etterretningsvirksomheten.

Det var lokale kvinner i Vefsn som utfordret Liv Hauge til å skrive boka på 1990-tallet. På det tidspunktet var interessen for å forske på kvinner i krig økende. Men da var mange av tidsvitnene døde (Jonassen og Svinningen 2020).

Nordlands Jeanne d´Arc

Liv Grannes ble tildelt den britiske Georgsmedaljen for sin innsats i motstandsbevegelsen i 1946. Dermed ble hun en av de høyest dekorerte norske kvinner for sitt motstandsarbeid. I dokumentet for begrunnelsen som Livs sønn Jørgen Chr. Hauge fant i morens mappe ved det nasjonale arkivet i London, ble Liv Grannes sammenliknet med Jeanne d´Arc. Det er utgangspunktet for at den norske filmen om hennes innsats under krigen fra 2021, fikk tittelen Nordlands Jeanne d´Arc.

Jørgen Chr. Hauge mener at hans mor ikke ville likt sammenlikningen med en fransk nasjonalhelt og helgen. Selv om sønnen visste at moren hadde fått en høythengende britisk æresbevisning, fant han ikke medaljen før etter morens død, i en etterlatt koffert. Ut fra dette kan vi spørre om Liv ønsket å holde sitt arbeid hemmelig overfor familien, eller om hun ikke var synlig stolt av det hun hadde utrettet i krigsårene? Kanskje overskygget erfaringen med Birger Sjøberg hennes egen innsats? Det kan også tenkes at Liv Hauge i sin nye familiesituasjon i slutten av 1950-årene ønsket å glemme de vanskelig krigsårene og heller ville konsentrere seg om sitt eget familieliv med en ektemann som hun også stilltiende kunne dele vonde krigsminner med, uten at disse trengte å bli artikulert.

Nordland fylkeskommune har gitt hennes navn til en av sine nye hurtigbåter sommeren 2021. I Mosjøen har hun blitt hedret med et gatenavn, og her ble filmen med tittelen Nordlands Jeanne d´Arc lansert i 2021.

På den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2021 ble utstillingen Motstandskvinnen Liv Grannes – med livet som innsats åpnet i den gamle Politimestergården i Mosjøen, i regi av Helgeland Museum.

Takk til Jørgen Chr. Hauge for kommentarer.

Se også

• «Mamma Karasjok» og Anna i Makkvatnet – to samiske krigshelter

Kilder

• Carlsen, Trond (2003): Riegel: norgeshistoriens største skipsforlis. Sandnessjøen: Utgiver T. Carlsen.

• Halleraker, Tormod/ Akselsen, Fredrik Horn (2021): Det fullkomne bedrag: Birger Sjøberg og spillet om Nord-Norge. Oslo: Spartacus.

• Hauge, Liv (1996): Kvinnene i krig. Art. i Spor etter mødrene. Kvinneprosjektet i Mosjøen og omegn næringsselskap (MON). Mosjøen: Helgeland Arbeiderblad trykkeri.

• Hauge, Jørgen Chr. Hauge (2020): I krig og kjærlighet. Om Liv Grannes/ Sjøberg/ Hauge. Mosjøen: Helgeland Museum.

• Jaklin, Asbjørn (2006): Nordfronten. Hitlers skjebneområde. Oslo: Gyldendal.

• Jonassen, Mari og Tone Svenningen (2020): Norske kvinner i krig 1939-1945. Oslo: Aschehoug forlag.

• Lillegaard, Leif B. (1964): Majavatn-tragedien. Oslo: Gyldendal.

• Åsvang, Arnt O. (1975): Våpentransport 1942-44. Mosjøen: Helgeland Arbeiderblad.

• Digitalt bokbad i krig og kjærlighet. Om Liv Grannes/ Sjøberg/ Hauge. Jørgen Chr. Hauge i samtale med Irene Bergsnev ved Vefsn bibliotek 24. mars 2021 om boka.

• Nordlands Jeanne d´Arc. Film om Liv Grannes. NRK 2021.