Marie Weinstock – en jødisk frukthandlerske i Oslo

I 1938 døde Marie Weinstock i Oslo etter lang tids sykeleie. Ifølge nekrologen i det jødiske tidsskriftet Hatikwoh var hennes mål å skaffe barna en god framtid, og hun ofret alt for hjemmet og barna (Hatikwoh, 5/1938). Dette var en viktig grunn til at hun i mange år, tidvis sammen med ektemannen, drev en frukt- og tobakksforretning sentralt i Oslo, og derfor ble kjent som et driftig og dyktig forretningsmenneske, skal vi tro den samme nekrologen.

Marie Weinstock var en av mange kvinnelige jødiske innvandrere som kom til Norge fra 1880-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig. Hun ble født Jenny Marie Oster i Vilna (Vilnius) i nåtidens Litauen i 1872, som den gang var en del av Russland. Som tenåring bosatte Marie seg i Kristiania (Oslo) sammen med foreldre, søsken og en onkel. Denne formen for familiemigrasjon delte hun med store deler av den samtidige jødiske innvandringen, ikke minst med han som skulle bli hennes ektemann, Isak Weinstock (Mendelsohn, 2019). Hans familie var opprinnelig fra et annet område i Litauen, og kom til Kristiania tidlig på 1890-tallet etter å ha bodd i Sundsvall i Sverige noen år. 

Opplysningene om familien Weinstock og Oster i denne artikkelen er, når ikke annet er oppgitt, hentet fra folketellingene i 1900, 1910 og 1920, adressebøker for Oslo i tiden 1890-1942, samt Oskar Mendelsohns bok om jødenes historie i Norge (2019). Dessverre har jeg ikke funnet et eneste fotografi av Marie Weinstock.

Jødisk utvandring fra Russland

På denne tiden utvandret jødene fra tsar-Russland blant annet av økonomiske grunner. Det var strenge restriksjoner med hensyn til hva jøder kunne arbeide med og hvor de kunne bo. Også trusler om pogromer som en konsekvens av russeres økende antisemittiske innstilling til sine jødiske innbyggere var en viktig årsak, men få av de som skulle komme til å utgjøre den norsk-jødiske befolkningen ble selv utsatt for pogromer. De fleste jødene som utvandret fra Russland reiste til USA, som på den tiden ble ansett som di goldene medina, det gylne landet. Imidlertid var det den samme utvandringen som medførte at Norge for første gang fikk en jødisk innvandrerbefolkning som ble boende i landet, og som utgjorde grunnlaget for etableringen av et jødisk liv i Norge.

Livet i russiske stetler

Familiene Oster og Weinstock forlot også et Russland hvor svært mange jøder bodde i såkalte stetler – eller shtetl – små byer eller tettsteder hvor de utgjorde et flertall. Her kunne de ta del i et omfattende jødisk liv både religiøst, sosialt og kulturelt. Svært ofte livnærte de seg av handel på faste ukentlige markedsdager, hvor bønder og andre i området kjøpte varer de jødisk handlende hadde tatt med seg fra nærliggende byer. De aller fleste bodde i relativt sparsommelige kår, også de som kom til Norge.

Livet i stetlene var tradisjonelt og tidvis religiøst kjønnsdelt. Det var jødisk ortodoksi som var rådende, og denne tilsa blant annet at kvinner hadde helt andre religiøse oppgaver enn menn. Hun hadde ansvaret for hjemmet, mens mennene hadde ansvaret i synagogen. Idealet for menn var imidlertid at de skulle tilbringe dagene i bønn i de lokale jeshivaene, bønnehusene som alltid fantes i stetlene. Det åpnet opp for at kvinner i stor grad kunne og måtte bidra til familiens inntekter med lønnet arbeid (Glenn, 1990). Det var altså hun som ofte sto på de ulike markedene og selge varer. Andre måter å få inntekt på kunne være ved å ta sømarbeid som kunne utføres i hjemmet, eller ved å ha losjerende.

Jødiske kvinner i det nye urbane næringslivet i Norge

Det var altså kapable jødiske kvinner som innvandret til Norge, i noen tilfeller mer kvalifiserte til lønnet arbeid enn mannlige familiemedlemmer som hadde tilbragt dagene i jeshivaen. De tok med seg arbeidserfaringen til et land som hadde behov for slik kompetanse. Industrialiseringen og påfølgende urbanisering, kombinert med en svært rask befolkningsvekst, medførte et stadig større marked for næringsvirksomhet i Norge. Det ble mer spesialisering i detaljistleddet og mer etterspørsel etter ferdigproduserte varer, enten det var en dress til sønnens konfirmasjon eller hverdagsklær til både voksne og barn i manufaktur- og trikotasjeforretninger, leker til barna eller en pakke tobakk i en kiosk (Myhre, 1990, s. 244). Erfaringene fra omsetning på markedene i Russland ble brukt til å starte opp forretninger som solgte nettopp klær, leker, kioskvarer og andre lettomsettelige varer. Noen av næringene, slik som det å drive kiosk, krevde heller ikke handelsbrev.

Marie Weinstocks frukt- og tobakksforretning i Brogaten

Vi vet ikke eksakt når eller hvorfor Marie Weinstock etablerte sin lille forretning i Brogaten, nå kalt Brugata, på Grønland i Oslo. Sannsynligvis overtok hun forretningen etter en annen jødisk frukthandler, Abel Jaffe, i løpet av 1906. Fra det året ser vi at hun er oppgitt som «frukthdl.» i Brogaten 2, mens hennes mann Isak Weinstock er oppført som «reisende» i Adressebok for Christiania. Dette innebar at han arbeidet som omførselshandler - det vil si en som reiste rundt og solgte småvarer, stoffstykker og annet direkte på dørene - mens hun drev forretningen. Slik plasserte Marie Weinstock seg i det som var en stor kilde til sysselsetting for kvinner da, nemlig handel. Kvinnene i bransjen besto av alt fra eiere av forretninger til ansatte «ekspeditriser». Maries ektefelle var like representativ for sitt kjønn. Mange jødiske menn startet opp som omførselshandler før de etablerte seg med en arbeidsplass i nærheten av bostedet (Gjernes, 2002). Andre, slik som Marie Weinstocks onkel, ble rekruttert fordi han hadde omfattende kunnskap om sigarettproduksjon fra Russland (Gjernes, 2019).

Beliggenheten for forretningen var ikke tilfeldig. Brugata var lenge en viktig innfartsåre til hovedstaden, og i 1910 gikk tre trikkelinjer gjennom gata. I tiden da Weinstocks tok over forretningen, var det en gate med mange boliger, mye handel, familiebedrifter og fabrikksproduksjon med folk fra ulike sosiale lag (Munch-Møller og Tolgensbakk, 2018). Den lille forretningen til Weinstocks var sannsynligvis ikke underlagt de samme lukketidene som større butikker hadde, og kunne holde åpent langt utover kvelden. Siden det i 1910 lå tre kinoer i gata, kunne kveldene være en tid med flere kunder. Oslo hadde i tillegg vært en by i rask vekst de siste tiårene, og det var altså et godt kundegrunnlag for butikken. Men den var ikke uten konkurranse, ei heller fra andre frukt- og tobakkshandlere med jødisk bakgrunn. Ifølge samme adressebok er en fru Plesansky oppført med en fruktforretning i Brogaten nr. 10, mens en S. Plesansky har en frukthandel i nr. 1.

Skal vi tro adressebøker og folketellinger, drev Marie Weinstock butikken i flere tiår. Lenge var hun oppført som frukthandler, mens mannen fortsatte med omførselsvirksomhet, deretter som «medhjelper i forretning», før Isak Weinstock oppgis å drive forretningen. Da hadde han lagt det strevsomme livet som omreisende bak seg til fordel for en bofast tilværelse med familien. Ofte hadde dette sammenheng med at familien fikk en noe bedre økonomi. Men dette medfører samtidig at kona forsvinner fra kildene for en periode. Høyst sannsynlig bidro hun bak disken likevel, for da som nå var slike forretninger familieprosjekter for innvandrerfamilier. Dessuten vet vi fra folketellingen i 1910 at hun spedde på inntektene ved å ha to losjerende i hjemmet sitt.

I leiligheten i Osterhaus gate 1, en leilighet med fire værelser, men uten bad, i andre etasje, bodde Marie og Isak med sine seks barn og to losjerende. Barna var mellom to og sytten år gamle, og de to leieboerne var nære slektninger av ekteparet. Marie var altså småbarnsmor da hun etablerte den lille butikken sin, men samtidig var den eldste datteren stor nok til å passe de minste. Og kanskje hjalp både mann og barn til i butikken da hun fikk sitt siste barn i 1908. Da var eldstemann 15 år.

Andre jødiske kvinner i handelsnæringen: Cecilie Selikowitz og Dora P.

Marie Weinstock var en av flere jødiske kvinner som med egen virksomhet i Norge i samtiden, en inntektsform som også var svært vanlig for de mannlige jødene (Gjernes, 2002). Et fellestrekk for mange av de gifte jødiske kvinnene var at de livnærte seg nettopp ved å drive selvstendig virksomhet (Banik, 2015).

Imidlertid er det i kildene vanskelig å spore et direkte emansiperende motiv, altså at kvinnene drev næringsvirksomhet for å frigjøre seg og være økonomisk selvstendige. Datidens kvinneideal innbefattet ikke utearbeidende hustruer, heller ikke blant de jødiske kvinnene. En omtale av Cecilie Selikowitz i det jødiske tidsskriftet Hatikwoh i anledning hennes sekstiårsdag i 1938, kan tjene som illustrasjon. Her kan vi, på samme måte som i nekrologen om Marie Weinstock i samme nummer, lese at hjemmet og familien var fru Selikowitz’ domene, og at hun fulgte de påbud som religionsforskrifter hadde pålagt ortodokse jøder å følge. Også av vesen var hun fullt ut jødisk, med sin vennlighet, velvilje, varme, hjertelighet og godhet (Hatikwoh, 5/1938).

Når en jødisk kvinne likevel måtte arbeide, kan beskrivelsen av Dora P. være et eksempel på hvordan hun likevel kunne være en hjemmets kvinne. I en periode da barna var blitt relativt selvgående, solgte hun klær hjemme fra leiligheten på dagtid. Når familien kom hjem på ettermiddagen, var varene fjernet fra spisebordet, rommet ryddig og middagen kommet på bordet. Også her er familieprosjektet tydelig. De lave utgiftene til butikkvirksomheten gjorde det mulig for Doras mann å ta handelsutdanning, deretter jobbe noen år som ekspeditør i svigerinnens butikk, før han selv startet sin egen forretning. Dora P. var aldri offisielt oppgitt som ei med lønnet arbeid, og historien ble fortalt av datteren mange år senere. Fortellingen om Dora er et godt eksempel på hvordan offisielle kilder skjulte hvordan kvinner har bidratt til familieøkonomien (Banik, 2015).

Muligheter i tobakksindustrien

Et annet eksempel på at inntekter var et felles familieprosjekt, finner vi i tobakksindustrien. Noen av de jødiske familiene som drev små tobakkskiosker lagde selv sigarettene de solgte, på bakrommet. Tobakksindustrien var en viktig kvinnearbeidsplass, og flere jødiske kvinner fikk jobb på en av byens mange tobakksfabrikker. Deriblant på Glotts tobakksfabrikk, som ble etablert av den jødiske innvandreren Moritz Glott i 1895 (Gjernes, 2019). Kvinnene var gjerne ufaglærte, og gjorde etterarbeid som å klippe til sigarettene, sette på munnstykker, pakke dem i esker og sette på etiketter. Etter hvert fikk også de lov til å rulle sigaretter – i en tid hvor sigarettene fortsatt ble laget for hånd – og ble lønnet både med akkord og timelønn. Jobb fikk de blant annet via vennskap og slektskap med andre jøder – industrien hadde relativt sett og tidvis et betydelig jødisk innslag. Fra sigarettindustrien ble etablert i Kristiania på midten av 1880-tallet og fram til mekaniseringen av industrien satte inn rundt 1910, besto omtrent halvparten av arbeidsstokken av jøder (Gjernes, 2019).

Det finnes også eksempel på kvinner som kombinerte fabrikkarbeidet med handelsvirksomhet. Sigarettrullersken Bertha Kazerginsky fra Vilna solgte frukt på torget om morgenen før arbeidet på Langaards tobakksfabrikk tok til. I likhet med Marie Weinstock etablerte hun etter hvert sin egen butikk, og også for henne var drivkraften at barna hennes skulle få et godt liv (Gjernes, 2019).

Da Marie Weinstock valgte lønnet arbeid, var hun heller ikke unntaket i egen familie. Adressebøker og folketellinger viser at også hennes foreldre leide ut rom i sin bolig i perioder, i tillegg til at faren hadde handelsbrev. Flere av tantene hennes på morssiden drev også tobakks- eller fruktforretninger sentralt i hovedstaden, enten alene eller sammen med ektefellen. Deres ugifte døtre hjalp til ved behov. Marie Weinstock hadde altså et nettverk av kvinnelige familiemedlemmer å lene seg på, utveksle erfaringer med og kanskje tidvis også hjelpe med bemanning om det skulle skorte.

Hvorfor ble så mange jødiske kvinner selvstendig næringsdrivende?

Jødiske kvinner var ikke de eneste kvinnene som etablerte små bedrifter for å tjene til livets opphold på denne tiden (Larsen og Banik, 2016). Men det var likevel noen årsaker som var særegne for de jødiske kvinnene. En årsak kan ha vært at erfaringer med forfølgelser i Russland medførte at jøder generelt, inkludert kvinnene, følte seg tryggere dersom de var sin egen arbeidsgiver. En annen kan ha vært antisemittisme i Norge, og vissheten om at det å både være jødisk og kvinne kunne medføre at det var enda vanskeligere å få jobb. Det var for eksempel allment kjent i det jødiske miljøet at forretningen Petrine Nielsen på Grünerløkka ansatte jødiske kvinner. En slik bevissthet antyder at det fantes arbeidsplasser som ikke gjorde det.

Andre grunner til å etablere egen bedrift var igjen mer praktiske og pragmatiske. I og med at den jødiske religiøse kalenderen er full av helligdager man ikke feirer i storsamfunnet, ga det å være sin egen arbeidsgiver en mulighet til å ta fri ved behov. Vi vet ikke hvor ofte det skjedde, annet enn at det var kun unntaksvis at jødiske forretninger holdt stengt på sabbaten. Lørdag var en for viktig inntekstdag til at det var økonomisk mulig, og søndagsåpent som kompensasjon var ulovlig.

Ulike typer handelstilknytning var også det vanligste arbeidet for mannlige jøder, men i motsetning til sine kvinnelige slektninger, finner vi dem også i grossist- og produksjonsleddet (Gjernes, 2002). Derimot kunne ugifte utearbeidende jødiske kvinner også, og som oftest, være ansatt hos andre. Blant jøder, som blant ikke-jøder i arbeider- og store deler av middelklassen, var det fullt ut akseptert at ugifte kvinner hadde lønnsarbeid, ikke minst fordi det bidro til familiens inntekt. I 1910-folketellingen kan det se ut til at svært mange, sannsynligvis en majoritet, av de ugifte jødiske kvinnene hadde lønnet arbeid utenfor hjemmet uten at det ble ansett som urespektabelt. De ugifte kvinnenes lønnsarbeid var dessuten med på å finansiere familiene slik at gifte mødre kunne holde seg hjemme – også det ansett som respektabelt.

Marie Weinstock privat

Da Isak Weinstock døde i 1928, var Marie i midten av sekstiårene og hadde flyttet til Trondheimsveien 8 i Oslo. Da trer hun igjen fram som den som offisielt driver butikken i Brogaten i kildene.

Det er vanskelig å vite om hun gjorde det fordi hun måtte eller fordi hun ville, men nekrologens anerkjennelse av både driftighet og dyktighet, antyder at hun i hvert fall ikke mistrivdes. På dette tidspunktet var i tillegg barna hennes voksne og flere i arbeid. Dersom hun sterkt mislikte butikkvirksomheten, kan vi anta at de kunne ha forsørget sin aldrende mor. Etter noen år begynte en av døtrene, Bertha, å hjelpe henne i butikken. Hun hadde allerede etablert en egen forretning, Torshov skomagasin, men denne tok nå en annen søster, Fanny, over, mens broren Josef arbeidet som ekspeditør der. Kanskje var det familiens samlede inntekter som muliggjorde flyttingen til Eugenies gate ved St. Hanshaugen noen få år senere – en gateadresse som antyder en høyere sosioøkonomisk status enn tidligere.  Da Marie Weinstock gikk bort i 1938, ble Bertha eier av forretningen i Brugata. Etter hvert arbeidet også Fanny Weinstock i morens gamle forretning.

Vi vet lite om Marie Weinstocks privatliv. Vi kan anta at med såpass mange barn og en mann som tidvis drev med reisevirksomhet, må det ha vært strevsomt og tidvis sorgfullt. En gang i 1897 fødte hun jentetvillinger som døde samme år. Avstanden mellom de to siste barna, som ble født i 1903 og 1908, kan tyde på at hun var gravid flere ganger enn de to barna hun fikk disse to årene. De andre barna hennes er født med to til tre års mellomrom.

Fra svenske folketellinger ser vi at Isak Weinstocks familie hadde bodd i Sverige en periode, og den norske folketellingen av 1910 viser at Isak og Marie Weinstock fikk en sønn i Gøteborg i 1901. Hvor lenge og hvorfor ekteparet befant seg på den svenske vestkysten er uvisst. Vi må også ta med i beregningen at Marie kom til Norge fra Litauen som ung kvinne. Det innebærer alt fra å lære seg et fremmed språk til å forholde seg til lokal kultur og tradisjon, samtidig som det å ta vare på den jødiske delen av ens identitet ble mer maktpåliggende enn da hun bodde i et område med en betydelig jødisk befolkning.

Norsk jødisk religiøst liv i kvinneperspektiv 

Det er uklart hvor aktive familien Weinstock var i det jødiske livet i hovedstaden. Men de var i alle fall ikke blant de familiene som figurerte i styre og stell i de jødiske organisasjonene og menighetene som eksisterte i kortere eller lengre tid. Imidlertid hadde de flere å velge mellom. I hele mellomkrigstiden kunne de enten være medlem av Den israelitiske menighed i Calmeyers gate eller Det mosaiske trossamfund (DMT) på St. Hanshaugen. De som bodde i Trondheim, kunne være medlem i Det mosaiske trossamfund der.

Alle de tre forsamlingene var moderne ortodokse. Det innebar at blant annet at kvinner ikke har noen formell rolle under gudstjenesten. De kunne ikke virke som rabbinere, lese toraen eller sitte sammen med sin ektefelle. I henhold til denne retningen kreves det også tilstedeværelse av ti voksne menn (som har blitt bar mitsva) før en gudstjeneste kan begynne, og kvinners nærvær teller ikke. Både i Oslo og Trondheim fulgte kvinnene derfor gudstjenesten fra gallerier i andre etasje.

Imidlertid hadde kvinnene stor betydning for den religiøse praksisen i hjemmet. Det var hun som tente stearinlysene når sabbaten satte inn, som sørget for sabbatsmåltidet fredag kveld og, ikke minst, for den religiøse oppdragelsen av barna. Før pesach var det hun som gjorde hjemmene rent slik at det ikke fantes noe gjæret mat i huset, slik de religiøse reglene tilsa.

Samtidig var de jødiske kvinnene minst like dobbeltarbeidende som sine ikke-jødiske søstre. For mange familier på denne tiden innebar det å være jødisk å holde et kosher-hjem, noe som innebar merarbeid for kvinnene i de jødiske familiene. Enkelte valgte for eksempel å kjøpe melk direkte fra en lokal bonde på Grünerløkka i stedet for i den lokale melkebutikken, for å forsikre seg om at melken var kosher. Skulle man ha flettebrødet challa til sabbaten, måtte kvinnene bake det selv. Dette i motsetning til i land med en større jødisk befolkning. Ektemenn som ville ha varm og kosher lunsj, måtte få den brakt på jobb av kone eller barn – de kunne ikke spise på vanlig kantine. I henhold til spisereglene skal melk og kjøtt separeres, noe som innebar to sett med kopper og kar. Fra og med 1930 var det forbudt med rituell jødisk slaktemåte i Norge, og alt rødt kjøtt måtte importeres. Tilgangen ble dårligere og dyr for mange. Kun et par jødiske slaktere eksisterte i Oslo, som de som bodde utenfor hovedstaden også måtte kjøpe fra.

Jødisk Ungdomsforening

I tillegg til de jødiske forsamlingene, fantes det sekulær virksomhet med et jødisk utgangspunkt. Et viktig tiltak, etablert i 1909, var Jødisk Ungdomsforening (JUF), både i Oslo og Trondheim. I hele mellomkrigstiden samlet de to foreningene byens jøder til fest, kunnskapsutvikling og moro. En viktig hensikt var å skape et sted hvor ugifte jøder kunne finne seg en ektefelle. I 1919 kom Skandinavisk Jødisk Ungdomsforening blant annet av samme årsak. Det var heller uvanlig å gifte seg med en ikke-jødisk person, og i enkelte tilfeller kunne det føre til at man ble utstøtt av familien. Andre fryktet at de med ikke-jødiske ektefeller ville la seg assimilere inn i storsamfunnet. I et miljø hvor antall jøder var få, knappe 1500 oppga at de var jødiske i folketellingen i 1920, var det viktig å beholde de jøder som fantes og ikke la seg assimilere i storsamfunnet. Det var behov for hvert individs frivillige innsats for å opprettholde den jødiske organisatoriske virksomheten.

Ungdomsforeningene var en kilde til jødisk identitet på mange måter. De satte opp skuespill av jødiske forfattere eller med jødisk innhold. Det ble regelmessig avholdt diskusjoner med jødisk-relaterte temaer. Vi ser også at spenningen mellom det sekulære og det religiøse var en del av de unges hverdag. Blant annet ble de unge refset av DMTs rabbiner fordi de så ut til å foretrekke skirenn i Holmenkollen fremfor gudstjeneste i synagogen (Banik, 2016).

Kvinnelig jødisk ungdomsleder skaper bekymring

Det var lenge menn som satt i ledelsen av Jødisk Ungdomsforening og som bidro med foredrag. Imidlertid fikk foreningen sin første kvinnelige leder, Eva Scheer, i 1937.

En av tradisjonene foreningens leder skulle utføre, var å holde en tale ved Wergelands grav på Vår Frelsers gravlund på 17. mai. Dette året ble også talen tatt opp og sendt på radio, og tydeligvis avstedkom det bekymring at en jødisk kvinne skulle gjøre dette. I miljøet var det de som ikke syntes det var sømmelig at Scheer holdt talen fordi hun var kvinne. I etterkant hevdet en av tidsskriftet Hatikwohs medarbeidere at det jødiske miljøets syn på kvinner førte til at kvinnene hadde «begrensede muligheter for fri livsutfoldelse» og et «innsnøret liv» (Hatikwoh, 7/1937). Samtidig aner vi at bekymringen for at den kvinnelige formannen i JUF skulle holde 17. mai-tale, ikke bare hadde med kjønn å gjøre. For medarbeideren avsluttet med at kritikken i miljøet stilnet da talen ble godt mottatt i majoritetssamfunnet. Kanskje var frykten for å vekke det som i samtiden ble oppfattet som et alltid tilstedeværende latent jødehat, vel så viktig i diskusjonen om hvorvidt en kvinne kunne holde en slik offentlig tale.

Mosaisk kvinneforening

Kvinnene hadde også egne foreninger. Den lengstvarende var Mosaisk kvinneforening, også den med en søsterforening i Trondheim. De drev jevnlig hjelpevirksomhet til trengende trosfeller både innenfor og utenfor Norges grenser, og arrangerte blant annet fester og basarer som finansierte dette. Ofte var det enker med mindreårige barn som fikk økonomisk støtte, men foreningen støttet også den årlige jødiske feriekolonien. Her kunne familier sende sine barn til en feriekoloni arrangert av ungdomsforeningen, og slitne mødre få avlastning for en liten periode. Hjelpen var høyst nødvendig for mange familier, men det var også maktpåliggende å holde familiene utenfor det offentlige hjelpesystemet. Det å være det offentlige til byrde kunne blant annet bli holdt imot jøder dersom de skulle søke om norsk statsborgerskap, noe mange av de innvandrede jødene etter hvert gjorde i mellomkrigstiden (Johansen, 2005). Samtidig er hjelpevirksomhet en del av jødisk religion og tradisjon – det som omtales som en mitsva. Uten at det er blitt systematisk undersøkt, er det grunn til å anta at de mest aktive i Mosaisk kvinneforening, var de som kan sies å ha tilhørt middelklassen og som hadde tid og ressurser til disposisjon.

WIZO Norge – en internasjonal sionistisk kvinneorganisasjon

Mens Mosaisk kvinneforening kan sies å ha vært en tradisjonell kvinneforening, medførte opprettelsen av en norsk utgave av WIZO – Women's International Zionist Organisation – på 1930-tallet at kvinners organisatoriske virke ble utvidet. I utgangspunktet argumenterte den sionistiske ideologien for mer likestilling enn det som var vanlig i samtiden, selv om praksis ofte ikke reflekterte ideologien. I osloforeningen av WIZO var det medlemmene selv, kun kvinner, som holdt foredrag, selv om også eksterne innledere av begge kjønn ble invitert. Temaene var ofte dagsaktuelle, og medlemmene holdt også «pressereferat», som later til å være en gjennomgang av hva ulike aviser skrev om Palestina. Et eksempel på tema i osloforeningen var da frøken Karpol holdt et foredrag om «Kvinners innsats og arbeidslivet i Palestina» i april 1939 (Hatikwoh, 4/1939).

Det som er interessant å merke seg, er at også Henriette Samuel, kona til den daværende rabbineren i DMT, var aktiv i WIZO. Dette viser religiøs tilhørighet ikke ble ansett som en motsetning til WIZOs virke, til tross for menighetens moderne ortodoksi.

Epilog

Marie Weinstock døde i mai 1938. Bare noen få uker senere kom en ny Jenny Marie Weinstock til verden. Sønnen Josef Weinstock ble far, og Marie Weinstock visste nok på dødsleiet at hun skulle bli farmor.

Den lille Jenny Marie Weinstocks historie er dessverre representativ for så mange i sin jødiske familie og for det norsk-jødiske miljøet overordnet. Sammen med foreldrene ble hun som fireåring deportert til Auschwitz i november 1942. Det ble også to andre av Marie Weinstocks seks barn, og dermed ble søskenflokken redusert til det halve. Om lag førti prosent av jødene i Norge ble deportert, og av disse var majoriteten menn. Dette innebar at den norsk-jødiske etterkrigshistorien er svært annerledes enn hva vi ser fram til deportasjonene.

Okkupasjonsstyret ville ikke bare tilintetgjøre norsk-jødisk liv (Bruland, 2017), de forsøkte også systematisk å tilintetgjøre de norske jødenes økonomi ved å konfiskere all deres eiendom (Corell, 2021). Det innebar blant annet at jødiskeide forretninger med varelagre ble konfiskert, innbo fra jødiske hjem gitt vekk eller solgt og bankkonti tømt for penger. De som overlevde og kom tilbake til Norge, kom altså hjem til lite eller ingenting.

For de av kvinnene som hadde hatt ektefeller som drev forretninger og som nå var drept, betød det også at det familien før hadde livnært seg av, var blitt borte. Konene fikk ikke automatisk ta over forretningsdriften, og det var uansett vareknapphet som medførte at det var lite å drive butikk med. De mange enkene fikk også et eneansvar for overlevende barn, samtidig som de skulle forstå og forholde seg til at så mange venner, slektninger og familie var blitt drept av nazistene.

Samtidig var det nettopp den skjeve kjønnsbalansen som førte til at kvinner nå fikk virke på flere områder i det jødiske etterkrigslivet. Både i Oslo og Trondheim ble de nå for første gang valgbare til styret i menighetene, og i Trondheim ble også kvinner valgt inn relativt raskt.

Vi vet mindre om jødiske kvinners virke og plassering på arbeidsmarkedet i det som i forskningslitteraturen skulle komme til å bli hetende husmortiden. Når det gjelder organisatorisk virke, forble Mosaisk kvinneforening, som slo seg sammen med WIZO, viktig. Imidlertid var det først tidlig på 2000-tallet at kvinner fikk mulighet til å være forstandere, altså den øverste administrative lederen, i forsamlingene. Formelt sett er begge menighetene fortsatt moderne ortodokse, og i Oslo, den eneste av de to menighetene som har ukentlige gudstjenester, sitter kvinnene fortsatt på galleriet. Men det diskuteres om det er framtidens løsning, og synet på hva kvinner og menn kan gjøre i en religiøs sammenheng er i bevegelse. Forsamlingens medlemmer aksepterer ulikhetene, men er samtidig svært liberale i den forstand at kvinner kan bli rabbinere og bli kalt til å lese Toraen. Moderne ortodoksi er for mange, menn som kvinner, tradisjon langt mer enn konfesjon (Banik, 2022).

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Banik, Vibeke Kieding (2022). Fra vuggen til graven – Det Mosaiske Trossamfund i jødisk liv, i C. A. Døving (red.), Jødisk. Identitet, praksis og minnekultur, s. 170-201, Oslo: Universitetsforlaget.

• Banik, Vibeke Kieding (2016). The faith of the fathers, the future of the youth, Scripta Instituti Donneriani Aboensis, vol. 27, s. 153–172.

• Banik, Vibeke Kieding (2015). A Gendered Integration Revisited. Work and Integration of Jews in Norway, Modern Judaism, 35 (2), s. 175-202.

• Bruland, Bjarte (2017). Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo: Dreyers Forlag.

• Corell, Synne (2021). Likvidasjonen - historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom, Oslo: Gyldendal.

• Gjernes, Marta (2019). Jødiske arbeidarar i norsk sigarettindustri, Arbeiderhistorie 2019.

• Gjernes, Marta (2002). Jødar i Kristiania : dei fyrste innvandrarane si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942. Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

• Glenn, Susan A. (1990). Daughters of the Shtetl: Life and Labor in the Immigrant Generation. Ithaca: Cornell University Press.

• Hatikwoh, 4/1939.

• Hatikwoh, 5/1938 (nekrolog for Marie Weinstock, omtale av Cecilie Selikowitz 60 år).

• Johansen, Per Ole (2005). Minst tyve år for en jøde, Materialisten, nr. 4, s. 31-67.

• Larsen, Eirinn og Vibeke Kieding Banik (2016). Mixed feelings. Women, Jews, and business around 1900, Scandinavian Journal of History, 41 (3), s. 350-368.

• Mendelsohn, Oskar (2019), Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo: Forlaget Press.

• Munch-Møller, Marthe Glad og Ida Tolgensbakk (2018). Brugata: et nabolag? Et portrett av ei gate i 19101, i O. Alsvik, H. P. Hosar og M. Wiig (red.), I dørtrekken fra Europa. Festskrift til Knut Sprauten i anledning 70-årsdagen 22. juni 2018. Oslo: Nasjonalbiblioteket, s, 297-331.

• Myhre, Jan Eivind (1990). Hovedstaden Christiania 1814–1900, bd 3, Oslo bys historie, Oslo: Cappelen Damm.