Langtidsfeministen

Jeg har vært nyfeminist i 50 år! Helt siden oppstarten i Trondheim i 1972. Da var jeg 27 år, gift og hadde et barn på ett år. Jeg og ei god venninne hadde begge lagt merke til annonsen i avisa. Vi dro dit sammen, på det første åpne møtet som Nyfeministene arrangerte. Den dagen startet mitt liv som nyfeminist. Det har gitt meg en retning og et holdepunkt i livet. Jeg vet ikke hvem jeg hadde vært i dag uten nyfeminismen.

Kampsakene

Hvis jeg skulle ha skrevet min historie som nyfeminist for 25 år siden, hadde den nok fått et litt annet fokus enn hva den får i dag. Tidligere ville jeg hovedsakelig trukket fram de ytre rammene, det vi utrettet utad: engasjementet, aktivismen, de politiske kampsakene og demonstrasjonene. Det er jo kampsakene vi helst nevner i ulike sammenhenger, og det er nok de folk flest forbinder oss med. Og vi er stolte av det vi har fått til. Det er ærefullt når yngre kvinner sier de står på skuldrene våre og takker oss for at vi har gått foran, banet vei og kjempet, også for de som kommer etter. Vi har satt spor i samfunnet og i historien. Og vi er stolte av det vi har fått til.

Min røde tråd

Når jeg i dag i en alder av 77 år skal skrive min nyfeministhistorie, ser jeg så mye mer enn kampsaker og aktivisme. Jeg ser hvor tydelige spor nyfeminismen har satt i meg personlig. Tanker jeg har tenkt, valg jeg har tatt, erfaringer og opplevelser jeg har hatt og relasjoner jeg har fått fordi jeg har vært en del av denne bevegelsen.

Jeg er eldre, det gir gjerne tid og rom for tilbakeblikk og refleksjon over livet som har vært. Jeg ser tydeligere hva som har betydd noe for meg. Hva som er min røde tråd i min historie. Man kan på mange måter si at nyfeminismen har vært en rød tråd for meg, for den har fulgt meg så lenge.

Politisk engasjert

Hvorfor dro jeg på møtet den gangen i 1972? Jeg vet ikke helt. Det var ingen påfallende forhold i min familie og oppvekst som pekte fram mot at jeg skulle bli så opptatt av kvinnesak og feminisme. Jeg hadde en far som med sine holdninger tappert holdt stand mot sin borgerlige og småkristelige familie. Jeg hadde en mor fra arbeiderklassen som så opp til nettopp denne.

Det lå jo klare tendenser for likestillingskamp i tiden.

De var begge opptatt av kunst, kultur og politikk. Min interesse og engasjement innenfor disse områdene har jeg nok fått med meg hjemmefra. Men jeg kan ikke huske at de på noen måte påvirket eller oppmuntret meg til å bevege meg inn i den delen av samfunnsdebatten som handlet om kvinnefrigjøring. Min barndom og oppvekst var preget av andre og større problemer enn de vi forbinder med likestilling og arbeidsfordeling.

Jeg ble tidlig politisk engasjert. Jeg stemte SF, var samfunnsbevisst og fulgte med på det som foregikk i verden. Det lå jo klare tendenser for likestillingskamp i tiden. Med et grunnleggende engasjement for rettferdighet og solidaritet, var det som ung kvinne lett å trekkes i den retningen.

Bevisstgjøring og tilhørighet

På møtet i 1972 ble vi inndelt i bevisstgjøringsgrupper. De som utgjorde gruppen jeg ble en del av, skulle bli mine venner de neste 50 årene. Funksjonen og betydningen av disse gruppene har jeg vært med å beskrive i boka Søsterskap i storm og lilla av Berit Nicolaysen, Solveig Gaupset og Hjørdis Kaul (2021) som ble utgitt i forbindelse med 50-årsjubileet til Nyfeministene i Trondheim.

Vi var syv stykker i gruppa vår, og vi hadde møter hjemme hos hverandre hver 14. dag i flere år. Vi diskuterte ulike tema og delte personlige erfaringer. Det var uvant å dele så mye av det personlige og private. Bevisstgjøringsgruppa ble rene vekkelsen. Jeg fikk en sterk følelse av tilhørighet. Min identitet ble formet både sosialt og personlig. Det å oppleve at også andre satt med lignende opplevelser som meg, var en stor og inderlig opplevelse. Vi ble bevisste på at det vi kjente på som vanskelig og utfordrende i livene våre, ikke handlet om vår egen tilkortkommenhet eller personlige nederlag. Det personlige var politisk. Det var noe som ikke stemte i samfunnsstrukturen.

Skilsmisser

Og så begynte vi etter hvert å skille oss, én etter én. Skilsmissene ville sannsynligvis funnet sted på et tidspunkt uansett. De ble kanskje drevet fram av bevisstheten om hva som var galt i samfunnet og i hjemmet. Vi delte frustrasjoner og ble sterke sammen. Sterke nok til å stå i konfrontasjoner og oppbrudd. Vi hadde hverandre i ryggen. En flokk av modige, tydelige og tøffe kvinner.

I feministmiljøet var det å være alenemor et tegn på styrke, ikke svakhet.

Jeg skilte meg også, fra han jeg var gift med. Følte på et tidspunkt at det ble vanskelig å forene ekteskapet med det jeg som nyfeminist sto for. Motsetningene ble rett og slett for store. Jeg ble stolt alenemor til to små barn. I feministmiljøet var det å være alenemor et tegn på styrke, ikke svakhet. Jeg vet at ikke alle utenfra så det sånn. Noen så jo på oss som mannsfiendtlige. Vi var ikke det. Det var patriarkatet som var hovedfienden, ikke den enkelte mann. Jeg ser i dag at noen av oss opparbeidet et ganske negativt syn på menn. Mange følte seg motarbeidet av menn som var bakpå og ikke ønsket eller evnet å forstå det feministiske perspektivet.

Solidaritet

Som nyfeminister hadde vi alle våre fanesaker og områder vi var mer engasjerte i enn andre. For meg var det kvinnefrigjøring generelt og retten til selvbestemt abort. Jeg meldte meg ut av statskirka i 1974 på grunn av biskop Per Lønnings abortsyn. Hjelp og støtte til voldsutsatte kvinner har jeg spesielt vært opptatt av.  

Alle kvinneskjebnene ble ikke mine, men solidaritetsfølelsen var sterk.

Jeg utviklet en enorm solidaritet med andre kvinner. Det var en rik erkjennelse for meg og veldig bevisstgjørende å erfare at det andre kvinner opplevde i livene sine, like gjerne kunne vært noe som hendte meg. Jeg kjente mye på dette i de årene jeg jobbet på Krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner i Trondheim. Alle kvinneskjebnene ble ikke mine, men solidaritetsfølelsen var sterk.

Jeg er stolt av å ha vært med på den samfunnsendringen det førte til å sette kvinnemishandling på dagsorden. Vold i hjemmet ble tidligere kategorisert som «husbråk» og noe man ikke burde blande seg inn i. Jeg var med på etableringa av krisetelefonen i 1978, krisesenteret i 1980 hvor jeg var daglig leder i tre år fra 1987. Deretter hadde jeg vakter på senteret de neste 10 årene.

Vi på Krisesenteret jobbet etter hvert godt sammen med politiet når det gjaldt anmeldelser og avhør. Det skjedde en holdningsendring hos politiet og i samfunnet generelt når det gjaldt kvinnemishandling. Sikkert godt hjulpet av at Voldtektsmottaket på St Olav Hospital åpnet i 1988. En utrolig viktig endring fant sted.

Kjernefamiliens maktstruktur

Jeg må innrømme at jeg i dag kan bli frustrert over at noe av det vi opponerte mot og kjempet for, ikke er blitt videreført av senere generasjoner. Vi ønsket å forandre kjernefamiliens maktstruktur. I dag ser vi at kjernefamilien fortsatt er malen på den optimale familiekonstellasjonen. Selv om mennene er mer på banen i den praktiske arbeidsfordelingen i hjemmet, er det i stor grad kvinner som jobber redusert og er hjemme med syke barn. Kvinnene organiserer hus og hjem og unger. Det som i dag beskrives som det tredje skiftet. Det er fortsatt mange kamper å kjempe. Kanskje gjelder det velkjente sitatet fra det norske feministiske tidsskriftet Sirene fortsatt: «Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen kjenner seg undertrykt før de har en drøm, en visjon om noe bedre»?

Feministisk litteratur

Litteraturen betydde mye for oss. Feminismen vokste både i USA og i Vesten og betydelig feministisk litteratur ble utgitt utover 1970- og 80-tallet. Spesielt vil jeg trekke fram bøkene Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, Fri oss fra kjærligheten av Suzanne Brøgger og Kvinner av Marilyn French. Sistnevnte var skjellsettende for meg. Like viktig som den internasjonale litteraturen var tidsskriftet Sirene. Det leste jeg trofast med stor iver i alle de ti årene det ble utgitt. Det var også veldig inspirerende og verdifullt for meg å oppsøke Kvinnehuset i Oslo. For ikke å snakke om sommerleirene og landsmøtene for nyfeminister.

Mur av styrke

Det er vanskelig å se for seg hvem jeg hadde vært i dag uten nyfeministene. Det er et umulig tankeeksperiment. Personlig har det gitt meg så utrolig mye. Jeg har følt på denne enorme tilhørigheten til en gruppe. En gruppe sterke, modige, tøffe kvinner. Kvinner som står på barrikadene, roper høyt og viser seg fram. Jeg er jo egentlig ikke sånn. Derfor har jeg fått vært med på og gjort mye som jeg aldri ville hatt mot til å gjøre uten denne muren av styrke rundt meg. Men til tider har det også vært utfordrende. Selv om alle stemmer, også de lave og mer sårbare er viktige, så må jeg nok innrømme at jeg innimellom har følt meg litt svak. Det var så mange sterke å sammenlikne seg med.

Jeg var ikke den som gikk foran og ropte høyest. Eller den som holdt taler og innlegg i store forsamlinger. Det har aldri ligget til min personlighet. Jeg holdt meg naturlig mer i bakgrunnen. «Synes du oppgaven er for stor, så ta den på deg», var et slagord. Men jeg kjente jo ofte at den var for stor for meg. Oppmuntring og klapp på skuldra ga meg aldri det nødvendige motet og jeg fikk aldri den gode opplevelsen ved å presse meg selv til disse oppgavene. Følte vel heller at jeg ikke mestret det. Sammen med mange sterke kvinner kan man også lettere føle seg svak.

Engasjert hele livet

I Trondheim gled nyfeminismen som bevegelse ut tidlig på åttitallet. Men i meg har den vært i bevegelse i alle år senere. Mitt første 8.mars tog gikk jeg i 1973. Det var følelsesmessig veldig sterkt. Hjertet hamret og jeg kjente at jeg var med på noe virkelig stort. 8. mars er fremdeles høytid for meg, som kampdag og festdag. Jeg følte meg fattig da jeg noen få år unnlot å delta.

8. mars er fremdeles høytid for meg, som kampdag og festdag.

Jeg har fortsatt kontakt med bevisstgjøringsgruppa. Nå kaller vi oss langtidsfeminister. Nye grupperinger og venner har kommet til gjennom årene. Noen er døde. Det er viktig for meg å bevare tilhørigheten til det feministiske miljøet i Trondheim. Jeg holder derfor kontakt med Feministhuset, som vi er mektig stolt over å ha etablert. Der kan jeg se at det kommer nye, yngre og engasjerte krefter til. Ingen rettigheter er vunnet for alltid. Vi må fortsatt stå på krava.