– Fatima er ikke det virkelige navnet mitt. Det er umulig for meg å stå fram med eget navn, regimet i landet mitt følger med på hva som skjer i utlandet, jeg er redd de ville skade moren min om de forstod at dette er meg.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Jeg kommer fra en sosialistisk familie. Bestemoren min slåss mot omskjæring og vold i nære relasjoner. Hun var kone nummer 16 til bestefaren min. De andre produserte mange barn og barnebarn. Bestemor var bare fjorten år da hun ble gift.
Stemoren til faren min likte ikke at min familie er mot omskjæring. Hun tok meg med i drosje til en omskjærer og gjorde det uten å fortelle noen. Da var jeg fire år. Da jeg var tjue, opererte jeg meg. Jeg ble åpna og de rekonstruerte så godt det lot seg gjøre.
Jeg drømte om å bli flyvertinne da jeg var liten.
Men det ble ikke noe av det, jeg ble voldtatt av en i familien. Jeg sa det til bestemor da jeg var ti år, det var en slektning av faren min som bodde hos oss, han gjorde det. Hvor har du vondt, spurte bestemor, og så viste jeg henne begge steder.
I den tida bodde jeg bare med bestemor, jeg kunne ikke fortelle det til mora mi, hun var preget av skilsmissen hun gjennomgikk, gråt og gråt. Du kan ikke sitte her og bare gråte, sa jeg, du må være sterk. Jeg kan ikke fortelle deg hvor vondt jeg har fordi du bare gråter. Vi har masse smerte inni oss, bestemor og jeg, sa jeg, stå opp nå, vi trenger deg.
Ingenting hjalp, hun fortsatte å gråte, så jeg fortalte henne ikke noe før jeg kom hit til Norge.
Hun har ikke forandret seg siden den gang. Hun kommer aldri til å forstå, sa bestemor.
Jeg er byjente, født og oppvokst i hovedstaden. Der gikk jeg på universitetet og tok en mastergrad. Da jeg fikk jobb for FN, reiste jeg mye, men kom tilbake til byen for å være nærmere moren mi. Jeg ble politisk aktiv, samla inn penger til motstandskampen mot regjeringa. En dag ble jeg arrestert. I fengslet ble jeg voldtatt av mange menn. Jeg sa jeg var gravid, da snudde de meg og fortsatte voldtektene. Jeg må ha besvimt. Da jeg våkna, hadde jeg høy feber og det var blod over alt. Så kom de og sa at jeg hadde gjort cella møkkete og måtte gå. Jeg blødde fremdeles, jeg hadde mista brillene mine, jeg hadde ikke sko, ingenting, og jeg kunne ikke gå hjem til moren min, det ville skremt henne.
Seinere prøvde politiet å drepe meg, men jeg kom meg unna. Kvinner har ikke rettigheter i landet mitt. De kan ikke skille seg.
Omskjæring var nødvendig for alle jenter, sa presidenten. Dette var i 1990-åra. Så var det forbudt en kort periode, deretter ble det nærmest påbudt, for på den måten mente de en kunne sørge for at jentene bevarte jomfrudommen.
Voldtekt var vanlig når du ble arrestert. Deltok du i demonstrasjoner måtte du regne med å bli voldtatt. Går du på gata med litt ettersittende klær, blir du voldtatt.
Jeg ble arrestert sammen med mannen min. Da han ble løslatt, dro vi fra landet og kom til Norge. Før vi dro, kjøpte jeg hus til moren min, og jeg la igjen penger til henne så hun skulle ha det bra. Jeg likte henne fordi hun er moren min, jeg er glad i henne.
Da jeg kom til Norge, bodde jeg tre og et halvt år på asylmottak. Der ble jeg kjent med mange kvinner, og hørte om problemene deres. Jeg fikk høre om krisesenteret i byen, tok kontakt med dem og inviterte dem til å komme og fortelle hva de gjorde. Jeg inviterte Amathea også, de jobber med kvinnehelse, og mange kvinner på asylmottaket trengte å vite om abortloven i Norge og andre rettigheter vi har her.
Det var ingen Kvinnefrontgruppe i byen jeg bodde, men jeg ble kjent med kvinner som hadde vært aktivister helt siden 1970- og 80-åra, og hørte historier om kampen mot porno og alt det andre de gjorde. Disse kvinnene ble et fellesskap for meg, de er som familien min, ingenting kan skille oss.
Jeg tenker ofte på bestemor, hun var også for kvinners rettigheter, mot kjønnslemlestelse og vold og at jenter ble gift tidlig.
Da jeg flytta til Oslo, gikk jeg på medlemsmøte og ble med i ei gruppe med en gang, og i 2019 ble jeg med i styret i lokallaget. Jeg var veldig aktiv i 8. mars-arbeidet og med forberedelser til 1. mai. De siste årene har jeg hatt små barn, og jeg savner aktivistlivet. Å snakke med andre kvinner om barn og dagligliv er ikke nok for meg.
Jeg er skilt fra mannen jeg kom sammen med til Norge. Da han sa han ville ha en kone til, sa jeg nei.
På den tida hadde jeg angst, jeg sov dårlig og gikk til psykiater. Etter at jeg kom inn i fellesskapet med aktivistene i Kvinnefronten, ble alt bedre.
Jeg jobber med å bli sterkere, og vil at alle kvinner skal få mer styrke. Vi trenger å styrke kvinners rettigheter så de ligger fast. Jeg er veldig opptatt av abortloven og kvinnehelse generelt. Selvbestemt abort er kvinnehelse. Det er sjokkerende at fødeavdelinger kan legges ned, slik som ABC i Oslo og et tilbud i Kristiansund. Jeg vet om en kvinne som bor i fjerde etasje og ble sendt hjem med barn den tredje dagen etter en fødsel. Endometriose er et problem for mange og årsaken til at de ikke får barn. Jeg hadde eggledere som var tette, og gikk til IVF behandling. Nå har jeg barn og er fremdeles aktiv i Kvinnefronten.