Da jeg hørte om Kvinnefronten, ble jeg glad og ville være med. Jeg gikk til kontoret deres, og der traff jeg Kari Hetty Olsen som var sekretær. Hun snakka til meg som en voksen dame, det gjorde inntrykk. Ingen hadde snakka til meg på den måten hun gjorde.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Vi starta Kvinnefront-gruppe på Oppsal, og jeg ble leder, og etter hvert ble jeg med i ledelsen i Oslo. Vi jobba mye med å få flere barnehager, det var alt for få. Vi ville særlig ha flere babystuer så mammaene kunne jobbe. Jeg jobba i barnehage og visste hvor fint det var. Vi argumenterte masse for at det var bra. Svangerskapspermisjonen var bare tre måneder, og vi gjorde det vi kunne for at mødrene ikke skulle ha dårlig samvittighet om de sendte babyen i barnehage og begynte å jobbe.
Vi undersøkte nærområdet om det fantes ledige kommunale tomter, så innkalte vi politikere i bydelen og fortalte her og her og her er det ledige tomter til å bygge. Før møtet måtte vi bli enige om hvordan vi skulle sitte, for vi måtte ikke le, og da måtte vi ikke se på hverandre.
Vi ble hørt, det ble bygd mange nye barnehager.
Vi gikk mye på dørene og snakka med kvinner om kvinnepolitikk. Det som var vanskelig var de som følte seg kritisert av oss, som mente vi så ned på dem fordi de var husmødre, kvinner som «bare» gikk hjemme.
Vi syntes det var leit, og diskusjonene var vanskelige, veldig ofte ville de ikke snakke med oss. Ofte stod vi på stand for alt mulig og for å fortelle om hvor bra Kvinnefronten var, vi var med på de forskjellige kampanjene som KF hadde.
Jeg likte ikke å gå på dørene, men synes det var helt greit å stå på stand. En gang stod vi ved Stortinget, med plakat på magen om porno, og så kom det to menn forbi. og den ene sa til den andre: «Ser du hvor støgge de er?» Jeg løp jeg etter og sa: «Jeg er faen ikke støgg!»
Jeg var veldig opptatt av Eritrea; det var krig mellom Etiopia og Eritrea, og vi visste at kvinnene deltok i kampene. De hadde til og med et kvinnedepartement under jorda. Vi tenkte på hvordan det var å ha mensen i en krigssituasjon, og samla inn penger til en enkel produksjonsmaskin som lagde bind.
Vi ville bidra og samla inn penger til det folk trenger for å dyrke jorda; hakker, spader og en traktor. Traktorfirmaet sa at hvis vi samla inn nok til en traktor, skulle de gi en gratis. Det greide vi, og enda blei det nok penger til redskap.
To fra Kvinnefronten reiste ned og overleverte, og jeg var så misunnelig.
Jeg var med på å drive innsamlinga. Vi lagde lysbildeserie, og den reiste vi rundt og viste, det var jeg med på. Jeg fortalte også om omskjæring av kvinner, det dreiv de med i Eritrea. Så da la jeg inn litt om seksualitet. Jeg fikk mange eritreiske venner, og flere av dem er vennene mine ennå.
Sissa Lindqvist og jeg reiste til Palestina i 1983. Vi var på Gaza, og skulle være vitne til en kvinnekonferanse mellom israelske og palestinske kvinner om forholdene for palestinske kvinner i fengsel. En israelsk advokat hadde vært i fengsel på besøk hos en klient. Advokaten ble gassforgifta i fengslet, og da hun fortalte om det, ville de ha en høring om forholdene.
Konferansen ble utsatt, vi fikk ikke vært med på den, men vi reiste til Gaza og var rundt i flere forskjellige flyktningeleirer der og på Vestbredden. Det var veldig sterkt, vi ble veldig godt mottatt enda de ikke hadde mye. Jeg husker at i en flyktningeleir gikk de ut og plukka gressløk som de la oppå brød de serverte oss.
Jeg var veldig opptatt av migrasjon og situasjonen til kvinner som kom hit fra andre land. Jeg fikk med meg Gunhild Aakervik, og så snakka vi med Kvinnefronten, og de satte oss i kontakt med Rachel Paul. Gunhild hadde et kjempenettverk fra Romsås, mange av dem ble med da vi starta gruppa i 1993 på KF-kontoret i Helgesensgate. De fleste var fra Iran, blant dem en del kurdere, noen var fra India. Vi kalte oss Internajonal gruppe i Kvinnefronten. Vi ville jobbe for integrering og kvinnebevissthet, og diskuterte mye kvinnepolitikk. Vi hadde egne paroler i 8. marstoget. Så holdt vi bøllekurs som Marja Lundel leda. Vi fikk med en del andre og holdt kurset på hytta mi.
Vi har fortsatt kontakt og møtes jevnlig. Vi reiser på hytteturer og møtes hjemme hos hverandre.
Jeg var økonomiansvarlig for Kvinnekulturfestivalen i 1979. Da vi var ferdig, var det 60 000 i overskudd fra festivalen på Kalvøya. Det ble enstemmig vedtatt at pengene skulle gå til Aksjon kvinnekultursenter, AKKS, til å kjøpe instrumenter. Rundt om i landet finnes fremdeles AKKS som jobber for å få inn flere kvinner i alle deler av musikkbransjen.
Jeg synes det var leit at vi ikke kunne samarbeide mer på tvers av organisasjonene. Det hendte jeg kom på Kvinnehuset og traff spennende kvinner. Vi snakka fint helt til de fikk høre at jeg var fra Kvinnefronten, da trakk de seg unna. Jeg vet at vi kunne være arrogante, men likevel er det trist at KF så sjelden får kreditt for alle kampene vi tok. Vi mobiliserte mange til å bli med i kvinnekampen - så mange dører vi har banka på, og så mange stand vi har stått på!
Kvinnefellesskapet gleder meg mest, vi fikk til endringer, og kjente på hvor sterke vi er når vi jobber sammen. Det er jeg kjempeheldig som fikk oppleve.
Nå jobber jeg i en kvinnegruppe i Palestinakomiteen hvor jeg representerer KF. Vi kaller oss Making Women Visible, og vi holder bøllekurs i Palestina hvert år. Vi har holdt på i fem år. Kvinneengasjementet mitt er like stort ennå, og det springer ut av Kvinnefronten. Det er min organisasjon, og det kommer den alltid til å være!
---
Hør samtale mellom Annik Borthen og Jorun Gulbrandsen på Revolusjonær hverdag, Pdf-arkivet, 2024.