Jeg var kanskje allerede fra starten av ei jente med litt annerledes bagasje, sett fra et kvinneståsted.
Jeg hadde en typisk pioner-mor, hun ble lege, forsker og professor allerede på 1950- og 60-tallet, og det å være jente, flink, og ambisiøs, var ikke sett som noe negativt. Og hun hadde en ektemann og en far som støttet dette. Da min mattelærer på gymnaset sa om meg at «Hun er flink i matte nå, men når hormonene trenger seg på, preller det av og de interesserer seg bare for gutter og fjas» - så prellet DET av på mor, og derfor også på meg. Jeg forble skoleflink og ambisiøs, som min mor, og satte utdanning foran mye annet.
Det var viktig å unngå skjebner som ikke planlagt graviditet (men ikke unngå sex), og ikke stikke av fra studiet selv om en mann vinket i det fjerne. Drømmen om mann og barn var der, men vi hadde andre drømmer også.
Fra tida før kvinnebevegelsen husker jeg problemene med å skaffe seg prevensjon, hvordan kvinner ble ydmyket i abortnemnda og slike ideer som over, at jenter er dumme i matte, for eksempel. Jeg begynte tidlig å interessere meg for reproduksjon, ikke minst fordi det etter hvert ble klart at JEG ville få problemer med akkurat det. Istedenfor å sette seg ned og sture hele tiden (jeg gjorde jo det og), laget jeg en triangel-forståelse: Jeg var pasient, lege og forsker på feltet fertilitet, og det ble et springbrett for et engasjement jeg aldri hadde sett for meg i starten. Jeg fikk delta i abortnemnder, jeg fikk forskerstipend og jeg fikk lege-spesialist utdanning.
Kvinnebevegelsen dukket opp i studiet vårt, og vi laget ulike interessegrupper for kvinner. KHG var utad «Kvinnehelsegruppa», innad «Kvinnehelsegeriljaen». Disse gruppene gjorde at vi slapp mye jåleri, vi lot oss ikke styre av gammeldagse kjønnsroller. Vi ble stolte over alt vi kunne, vi var ikke opptatt av konsum, kjærligheten fikk nye vilkår, og vi fant kollektive løsninger på individuelle problemer. Vi knyttet sammen fag og politikk. Det ble sterkt kameratskap mellom kvinner, og fellesskapet i kvinnebevegelsen gjorde oss modige, vi turte bryte normer, finne en annen måte å ha barn på, nye samlivsformer. Det dreide seg jo om å være et fullt menneske, ha jobb og inntekt, å kunne noe.
Kvinnebevegelsen forandret livet mitt totalt. Og barnløsheten ga meg en frihet jeg aldri hadde regnet med. Jeg kunne søke opp verden utenfor min egen lille sfære. For meg ble det å jobbe med global og norsk kvinnehelse, abort og fattige kvinners situasjon, og om alle de tabubelagte temaene. Jeg utforsket ufrivillig barnløshet og feministenes skepsis mot teknologien, jeg så på prevensjonsbruk hos kvinner og menn, seksuelt overførte sykdommer og kjønnslemlestelse av kvinner, fødsler i fattige land, kvinnemishandling, illegal abort. Jeg så på manglende kvalitet på helsetjenester og ulikhet mellom kvinners og menns sykdommer. Jeg ble en som forsket, dokumenterte, laget politikk (NOU om Kvinners helse i 1999), og jeg jobbet for at kvinner skulle være med på å finne løsningene. Så det som på en måte begynte som en skjebne og en byrde, ble en glede og en utfordring.
Forskningen og kapasitetsbyggingen førte meg til Malawi, Gambia, Sør-Afrika, Burkina Faso, Botswana, Mosambik, Etiopia, Tanzania, Myanmar, Palestina, Nepal - og til Arktis, Nord-Korea og Kina. Ved siden av hadde jeg et norsk anker, friluftsliv med bikkjer og jobb på Universitetet, der vi bygget opp et stort master- og doktorgrads-studium i global helse.
Det er ikke så mye ære forbundet med å jobbe for de fattige og svakeste. Men til sist fikk jeg et par fine priser, og dessuten gleden over å flytte grenser.