Den praktiske Kvindeskolen ved landbruksskolen i Bodin i Salten ble oppretta i 1901 for å lære framtidige gårdbrukerkonene å tilberede god og velsmakende mat på en økonomisk rimelig måte. Matlaging, håndarbeid, reingjøring og fjøsdrift sto på timeplanen. Skolen var et ledd i moderniseringa av det nordlandske landbruket. Men samkvemmet mellom de unge kvinnene og mennene på landbruksskolen bekymra både skolefolk og politikere.
Tilbud til framtidige gårdbrukerkoner i Nordland
I 1879 kom det etter initiativ av amtstinget i gang et opplæringstilbud hos proprietær Brodtkorp på Tjøtta på Helgeland med formål å utdanne praktiske og opplyste husmødre «ved at gi kvinden adgang til at erhverve en videregaaende almendannelse og en større praktisk dygtighed i hvad der hører med til hendes gjerning». I 1884 overtok proprietær H. Coldevin, Dønnes, drifta av skolen og dreiv den til 1888. Men det er først med Den praktiske Kvindeskolen/husmorskolen som holdt til ved landbruksskolen i Bodin i Salten fra 1901 til 1934, vi kan studere både intensjoner og praktisk gjennomføring av tilbudet for de framtidige gårdbrukerkonene, samt hvordan regionens politikere vurderte denne opplæringa.
«at arbeide med haand og med aand»
Bestyreren ved Tromsø Stifts Landbrugsskole i Bodin herred ved Bodø, verdalingen Lorents Petter Nilssen, anså det «ligeoverfor det ærede Amtsthing» overflødig å begrunne berettigelsen av å opprette en «Husmoder-Kvægrøgter-Skole». I en «Skrivelse» av 25. april 1899 påpekte han at det måtte være innlysende for alle
at en Families økonomiske Velvære afhænger i fuldt saa stor Grad af Kvindens (Hustruens) som af Mandens Dygtighed. Ja, i de «Tusind Hjem», vil vistnok de fleste være enige i, at Økonomien er mere afhængig af Kvinden end af Manden.
Bestyrer Nilssen var slik helt på linje med en av dem som allerede midt på 1850-tallet gikk i bresjen for å bedre opplæringa i husstell på landsbygda i Norge, ordfører i Halsa i Romsdals Amt, Peder Knudsen Vogland. Han hevda blant annet at «[e]n Families Velstand, Lykke og Tilfredshed beroer ligesaa meget, ja jeg tør sige endnu mer paa Husmoderens end paa Huusfaderens Dygtighed og Indsigt».
En Families økonomiske Velvære afhænger i fuldt saa stor Grad af Kvindens (Hustruens) som af Mandens Dygtighed.
De samme synspunkter kom formannen i Nordland fylkes landbrukskomité, ordfører i Hadsel, Knut Larsen Leknæs, til å uttrykke i en debatt i fylkestinget i 1926: «Jeg har lagt merke til, at netop de hjem, som har en dyktig husmor er de, som greier sig best, selv om vedkommende husfar ikke er istand til å skaffe så meget veie (...).» Og en annen politiker fra Vesterålen, ordfører i Bø kommune og formann i fylkestinget, William Martinussen, sa blant annet i debatten i fylkestinget i 1931:
Jeg har alltid fremholdt, at jeg anser husmorundervisningen av den allerstørste betydning for hjemmenes økonomi, for hygienisk stell og for folkehelsen i det heletatt. Som handelsmann i årrekker kan jeg ut fra mine bøker peke på hvilke av de husmødre jeg kjenner er dyktige og hvilke er det motsatte. Riktignok kan der bli fattigdom også i et hjem, hvor der er en dyktig husmor, men der kan aldri bli elendighet.
Det som ble benevnt Den praktiske Kvindeskolen ved Tromsø Stifts Landbrugsskole kom i gang 1. april 1901. Ved avslutningsfesten for det sjuende årskurset, 27. mars 1908, var bestyrer Nilssen opptatt av å formidle til de unge kvinnene det moralske og kristelige ansvaret de hadde. Ifølge sitt eget referat gikk han blant annet
ind paa de mange krav, der stilledes til vordende husmødre og manede de unge til at holde sig for øie det store og tunge ansvar, de har for fremtiden; samtidig fremholdtes, at de ikke maatte trættes ved arbeide men erindre dettes velsignelsrike følger. Al fremgang, kundskabserhvervelse, udvikling, dyktiggjørelse til alt avhænger netop av dette ene: at arbeide med haand og og med aand – at anstrenge sig.
Bestyreren var med hensyn til det han sa om å arbeide «med haand og med aand» på linje med sentrale, politiske føringer; på grunnlag av landbruksdepartementets innstilling om husholdningsskolene nettopp i 1908 uttalte Stortingets sosialkomité blant annet at elevene burde få en levende følelse av at åndens liv og det praktiske arbeid ikke er «to verdener», men hører sammen:
Og kan husholdningsskolerne hjælpe de unge kvinder til at se skjønheden i det huslige stræv og paa det grundlag meddele praktiske, nyttige kundskaber og færdigheder, samtidig med at de vækker og nærer den ideelle trang, saa løser de en samfundsopgave av den største betydning.
« - væsentlig af Hensyn til (...) Besparelser»
Men kjensgjerningen var at skoletilbudet som kunne løse en samfunnsoppgave av den største betydning, av landbruksskolens folk og mange ordførere, amtstingets/fylkestingets medlemmer, ble ansett som et appendiks til og etter hvert som en klamp om foten på landbruksskolen, som dog var den viktigste, som ordføreren i Lurøy, Isak Jørgen Dundas, uttrykte det i fylkestinget i 1921. Det endte med at Nordland fylkes husmorskole etter et enstemmig vedtak i fylkestinget i juni 1933 ved årsskiftet 1934/35 ble flytta til de tidligere sjukehusbygningene på Søvik i Alstahaug langt sør i fylket.
Tilbudet ble nemlig etablert «væsentlig af Hensyn til de Besparelser, som derved indvindes.» I sitt forberedende arbeid med planene for kvinneskolen så bestyrer Nilssen klart de økonomiske og praktiske fordeler ved en kombinert landbruksskole og praktisk kvinneskole. En såkalt økonom hadde hittil vært tilknytta skolen for å sørge for kost og losji for elever og tilsatte. Imidlertid hadde det vært mange klagemål på den maten som økonomen fikk laget til. Den var dårlig tilberedt og uappetittlig. Ved etablering av en husholdningsskole kunne økonomen erstattes av ei bestyrerinne og ei lærerinne. Bestyrerinna skulle overta «den samlede Skoles Økonomgjerning». Kostnadene ved dette kvinnetilbudet ville bli ganske små: «Ja der er en Mulighed for, at Skolen kan gaa uden nævneværdige Udlæg for Amtet.» Bestyrerinna for kvinneskolen ble slik forventa å kunne ivareta alle sider ved forpleining og reingjøring, altså kost og losji for elever og tilsatte.
«- (frykt for) tilfældige uregelmessigheter»
Det var altså den såkalte «Prisbilligheten» som var avgjørende for at Den praktiske Kvindeskolen ble samlokalisert med landbruksskolen. Forslagsstilleren for løsningen, landbruksskolens bestyrer L. P. Nilssen, var imidlertid i utgangspunktet ikke tiltalt av tanken fordi han var redd for at «det vilde blive mere end vanskeligt at opretholde den nødvendige Orden ved en Skole, hvor Gutter og Piger var sammen.»
Det er åpenbart at den «nødvendige Orden» hadde med de kjønnsmoralske forhold å gjøre.
Han foreslo derfor at skolereglementet for jentene, som var fra 18 til noen og tjue år, inneholdt bestemmelser om utvisning på grunn av «Ulydighed, Dovenskab eller et umoralsk Forhold». En betingelse for å bli opptatt som elev var blant annet å framlegge attest fra sognepresten for sedelige forhold. Det er åpenbart at den «nødvendige Orden» hadde med de kjønnsmoralske forhold å gjøre. Ved landbruksskolen var det nemlig flere eksempler på slett oppførsel, fyll og spetakkel allerede fra første kull i 1893 – lenge før kvinneskolen ble etablert.
Utfordringene ved å ha elever av begge kjønn ved samme skoleanlegg var noe han og hans etterfølger som bestyrer stadig kom tilbake til. I sin «Beretning om den til Tromsø Stifts Landbrugsskole kombinerede praktiske Kvindeskole for 1902», altså det første kullet, skreiv bestyrer Nilssen blant annet at
[d]en Frygt, der næredes for Udslag af Forhold, hvor baade Gutter og Piger opholder sig ved samme Skole, har vist sig ikke helt ugrundet. Bestyrerinden og Lærerinden er enige med Bestyreren i, at disse Forhold stiller sig ikke lidet vanskeligere her nord end andre Steder i vort Land.
Gutternes nærvær distraherer pikerne, saa mange av dem ikke gjør sig den nytte av skolen, de ellers kunde
I ei oppsummering av erfaringene med kvinneskolen i årsberetninga for året 1908 legger bestyreren vekt på de pedagogiske utfordringene med den kombinerte skolen. Da skriver Nilsen at
den nu 7 aarige erfaring har overbevist mig om, at kombinationen desværre ikke medfører mere end en eneste fordel – nemlig prisbillighet – medens ulempene fremdeles er mange og dels noksaa store. De kan kortelig samles i et par uttalelser fra bestyreren for gutteskolen og bestyrerinden av pikeskolen. Bestyreren siger, at pikernes nærvær distraherer gutterne, saa mange av dem ikke gjør sig den nytte av skolen, de ellers kunde; og bestyrerinden siger, at gutternes nærvær distraherer pikerne, saa mange av dem ikke gjør sig den nytte av skolen, de ellers kunde.
Den specialkomitéen som amtstinget satte ned i 1913 for å utrede den framtidige organiseringa av skolene, la også betydelig vekt på den distraksjonen og mangel på alvor og energi i arbeidet som skyldtes at det var elever av begge kjønn ved skoleanlegget. Dessuten førte den kombinerte skolen til den ulempen at begge skoles «funktionærer» til enhver tid måtte utvise den største «agtpaagivenhet» overfor elevene for at man skulle sikre seg mot «uregelmessigheter, der kan komme til at sætte begge skolers gode omdømme ute i distriktene paa spil.»
I ei utredning i 1916 slo lærerne fast at samvær mellom elever av begge kjønn måtte være «underkastet en noksaa ingaaende kontrol» og «omgjærdes med strenge reglementariske bestemmelser for at man skal være sikker paa at det ikke forekommer tilfældige uregelmessigheter».
Siste gang de moralske spørsmål synes å ha bekymra Nordland fylkesting, var i 1930. I sitt lange innlegg i debatten om flytting av Nordland fylkes husmorskole til Søvik i Alstahaug sa lederen i landbrukskomitéen, ordfører i Alstahaug Jens Steiro, blant annet følgende:
De eldre ordførere kjenner muligens også til, at de disiplinære forhold mellem husmorskolens og landbruksskolens elever ikke er, som de bør være. Landbruksskolens bestyrer har således i et brev anført, at der hadde hendt ting, som hvis de ikke hadde blitt holdt skjult, til elevene er reist, sikkert hadde ført til utvisning både av gutter og jenter.
« - en selvstændig husmorskole»
For ledere, lærere og mange politikere var det sider ved samkvemmet mellom de unge kvinnene og mennene som altså ble oppfatta som meget problematiske. Likevel ble tilstedeværelse av både jenter og gutter fra hele Nordland fylke ved skoleanlegget i Bodin opplevd svært positivt av begge parter. Jentene bidro vesentlig til et rikt skolemiljø. Tiltak fra skoleledelsens side støtta også opp om dette. Det dreide seg om kulturelle aktiviteter som sangkor og teatervirksomhet, folkedans og skolelag, samt utferder i skog og mark. Det meste av dette døde bort da jentene forsvant.
Jentene bidro vesentlig til et rikt skolemiljø.
Etter hvert som landbruksutdanninga ble omorganisert og det ble tatt inn flere agronom- og jenteelever, ble trangboddheten ved det kombinerte skoleanlegget i Bodin stadig mer prekær. For det som fra 1913 ble omtalt som husmorskole, ble den systematiske opplæringa vanskeliggjort i betydelig grad av kravet om å samtidig ha ansvar for kost og losji for samtlige elever og tilsatte ved anlegget. Denne vanskelige situasjonen ble ikke endra før i 1922 etter pålegg fra Landbruksdepartementet. I 1921 sendte departementet ut «Bestemmelser vedkommende husmorskoler som er kombinert med landbruksskoler». Der framgikk det at
For å gjennomføre en mere planmessig matstellundervisning og for å hindre at der legges for sterkt beslag paa elevene til manuelt arbeide, har departementet bestemt at husmorelevene ikke skal delta i matlagning ved landbruksskolens internat.
«- herværende husmorskole indstilles»
Fra 1922 var de to skolene «separert», heter det i 50-årsberetninga. Det ble da innført skolepenger ved husmorskolen, noe som førte til nedgang i søkninga til skolen. Dette fikk samtlige «funksjonærer» ved landbruksskolen – bestyrer, første- og andrelærer, gartner, verksmester og fjøsmester – til å foreslå «at herværende husmorskole indstilles indtil der kan skaffes den en tilfredsstillende plads enten paa egen eller leiet gaard.» Forslaget ble avvist av politikerne. Men blant andre ordfører Cornelius Enge, Vik på Helgeland mente husmorskolen var forfeila. «Våre kvinner bør (...) få en slik undervisning, at de virkelig kan optre som verdige husmødre», sa Enge i fylkestingsdebatten i 1926. Han mente skolen lå for nær byen, «og det gjør at de piker som går der får et bymessig tilsnitt. Derfor mente han at de som regel endte opp i finere hus, «og det er ikke det, som fremmer kulturen på landsbygden.» Skolen burde nedlegges «inntil vi kan få oprettet en skole på landet med det formål å oplære verdige husmødre for landet».
Landbruksskoler for bondesønner og landhusholdningsskoler for landsbygdas jenter var viktige tiltak for spredning av kunnskap om kravene til moderne landbruksdrift.
Slike utsagn fikk bestyrerinne Olaug Gilstad til å skrive en grundig redegjørelse for undervisningsopplegget. Innledningsvis nevnte hun at av en ni timers skoledag ble to timer brukt til teoretisk undervisning, mens de resterende sju timene var praktiske øvelser, der det blant annet ble lagt an på et gjennomført økonomisk og «helsesamt» matstell, lagt så nært opp til distriktets kosthold som mulig. Især ble fisk nytta i stor utstrekning. Dessuten ble det slakta ku, gris, sauer og kalver.
Ledd i moderniseringa av det nordlandske landbruket
Den praktiske kvinneskolen ved landbruksskolen i Bodin ble oppretta for å skolere de framtidige gårdbrukerkonene til å kunne tilberede god og velsmakende mat på en økonomisk rimelig måte basert mest mulig på lokale råvarer. Videre skulle de læres opp i kvinnelig håndgjerningsarbeid og stell og reingjøring av hus og heim. Dessuten omfatta opplæringa dyktiggjøring i krøtterhold, fjøsdrift og behandling av mjølkeprodukter. Med dette var skolen også et ledd i moderniseringa av det nordlandske landbruket. Med den større vekta på krøtterholdet og fjøset fra slutten av 1800-tallet fikk bondekvinnene alt i alt et tyngre driftsansvar enn før, og oppbygging av landbruksskoler for bondesønner og landhusholdningsskoler for landsbygdas jenter var viktige tiltak for spredning av kunnskap om kravene til moderne landbruksdrift.
Kilder
Jorulf Haugen: Den praktiske Kvindeskolen. Opplæring av bygdekvinner ved landbruksskolen i Bodin i 33 år, Forenkla Forlag 2019.