Krigsseileren Signe Johansen

Signe Marie Antonie Johansen var 38 år da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i 1940. Da okkupasjonen var et faktum, arbeidet Signe som salongpike på dampskipet D/S Nova. Gjennom fem lange år seilte Signe på norske skip, i alliert tjeneste. De norske skipene, med om lag 60 000 sjøfolk om bord, sto for det viktigste norske bidraget til den allierte seieren i andre verdenskrig. I ettertid fikk denne gruppen navnet krigsseiler, og i dag er deres innsats godt kjent. Mindre kjent er det likevel at omkring 359 kvinner gjorde sin krigsinnsats i den norske handelsflåten. I denne artikkelen blir du kjent med krigsseiler Signe, og gjennom hennes erfaring til sjøs i perioden 1939-1945, lære mer om den norske krigsseilerhistorien.

Signe hadde seilt ute i mange år før utbruddet av andre verdenskrig. Hun kom fra Meløy i Nordland og var født 1. mai 1902. Allerede som 16-åring fikk hun hyre til sjøs (Fanaposten 1997). Signe kom fra en sjømannsfamilie, men den eneste av søskenflokken på tolv som valgte et yrke til sjøs. I starten av karrieren arbeidet hun på Hurtigruten, og senere seilte hun på alle verdenshavene. I alle årene til sjøs arbeidet hun som lugar- og salongpike. Stillingen gikk ut på å vaske og stelle salongene, samt servere mat til mannskapet.

På dette tidspunktet var det få kvinner som valgte sjøen som arbeidsplass. I folketellingen fra 1900 ble det registrert at 473 kvinner arbeidet til sjøs, noen år senere hadde ikke antallet økt noe særlig. Kvinnene arbeidet som regel som salongpiker, og var lenge ikke underlagt mønstringslovene (Lønnå 2010: 55-56). Mulighetene kvinner hadde til sjøs var svært begrensede. En kombinasjon av frykt for å miste sin stilling og gammel overtro om at kvinner om bord betydde ulykke, gjorde at mange menn ikke likte at kvinner fikk hyre. Og fikk kvinner hyre om bord skulle de være der «de hørte hjemme», i forpleiningen.

Denne artikkelen bygger blant annet på kilder fra det digitale personregisteret Krigsseilerregisteret. I registeret er det registeret over 70 000 sjøfolk som seilte under andre verdenskrig. Som et resultat av registeringen har vi for første gang fått en oversikt over antall kvinner som seilte i den norske handelsflåtens uteflåte, underlagt det statseide rederiet Nortraship. Tidligere har en antatt at antallet kvinner var lagt mindre enn det nå registrerte antallet. I tillegg til opplysninger fra Krigsseilerregisteret bygger denne artikkelen  på avisartikler om Signe Johansen, først og fremst et intervju med henne i Bergens Tidende i anledning hennes 80-årsdag i 1982 og et med Fanaposten da hun fylte 95 år i 1997. I 1996 ble Signe også intervjuet i NRK-dokumentaren om de norske krigsseilerne som fikk det passende navnet «Evig heder». Det var en dokumentarserie der krigsseilerne selv for første gang fikk fortelle sin historie.

Krigsseiler på et nøytralt skip

Etter at andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble det raskt klart at sjøfolk på norske handelsskip var i fare. Til tross for at Norge fremdeles var et nøytralt land, skulle sjøfolkene seile i internasjonalt farvann der krigen raskt ble et faktum. Allerede 3. september 1939 ble det klart at Nazi-Tyskland ikke kom til å følge de nedsatte reglene for krig på havet, da de senket passasjerskipet Athenia 250 nautiske mil vest for Irland, og 112 mennesker omkom (Sebak 2020). Dette skulle bli starten på en brutal krig på havet der mange tusen mistet livet de følgende seks årene.

Allerede før okkupasjonen av Norge 9. april 1940, hadde 377 norske sjøfolk mistet livet (Hjeltnes 1997: 414). Sjøfolkenes oppgave var hovedsakelig å frakte varer fra havn til havn, en viktig oppgave i krig så vel som i fred. For de to partene i verdenskrigen var det viktig å svekke den andre partens mulighet til å få sine varer fram. Derfor ble det i løpet av krigen satt i verk en rekke tiltak for å senke så mange handelsskip som mulig.

Signe Johansen opplevde okkupasjonen av Norge på nært hold. 9. april 1940 befant hun seg om bord på skipet D/S Nova i Nord-Norge. Skipet ble rekvirert av den norske marinen som skulle organisere kampene i nord. Selv om tyskerne klarte å ta Sør-Norge raskt, pågikk kampene lenger i nord. Narvik ble forsøkt okkupert av tyske styrker, men 28. mai klarte norske soldater sammen med allierte styrker å gjenerobre byen. Nova ankom Narvik dagen etterpå, og om bord var 32 tyske krigsfanger tatt etter kampene i Ofotfjorden. Kongen og regjeringen flyktet nordover, og for sjøfolkene om bord på Nova begynte en periode med nye arbeidsoppgaver: Skipet skulle nå frakte tyske krigsfanger i en lengre periode. De tyske krigsfangene var både fra marinen og hæren, og mange av dem ble fraktet lenger nord til Hammerfest der de ble internert i provisoriske leirer. (Bjørkelund 1995: 30-31). 

7. juni 1940 gikk startskuddet for evakueringen av skipene som var i Nord-Norge, og Nova sammen med flere andre norske skip tok fatt på den farlige turen ut fra Norge. Fire skip ble samlet i konvoi fra Kågesund, og tanken var at disse skipene skulle slutte seg til en britisk konvoi (Pettersen 1992: 45). På vei ut fra Tromsø ble skipene angrepet av tyske bombefly. Hurtigruta D/S Ariadne ble senket i nærheten av Røst i Lofoten. Signe og Nova kom seg helskinnet over til Færøyene og videre over til Skottland. Nå ble skipet en del av det nyopprettede statseide rederiet med navn Nortraship. Alle norske skip som klarte å komme seg bort fra Norge, eller som befant seg utenfor landegrensene etter okkupasjonen, ble rekvirert og tatt inn under Nortraships ledelse. Omkring 1000 norske skip dannet fra høsten 1940 den norske handelsflåten som skulle seile for de allierte.  

I konvoifart

2. desember 1940 mønstret Signe på skipet D/S Rolf Jarl. På dette skipet jobbet hun i over halvannet år. D/S Rolf Jarl seilte både i konvoi og alene. Handelsskipene som seilte på krigshavet, ble i mange tilfeller sendt samlet i en konvoi. Konvoisystemet var gammelt, godt utprøvd og hadde vist seg særlig effektivt under første verdenskrig (Hjeltnes 1995: 130). Den farligste fienden var ubåtene, som lurte nede i dypet. Ubåtene var vanskelige å se, og for sjøfolkene derfor en usynlig fiende som kunne slå til når som helst – gjerne midt på natten. For å kunne beskytte så mange handelsskip som mulig, var løsningen å sende dem i samlet flokk, med felles beskyttelse. Konvoiene kunne variere i størrelse, men de fleste av dem var på godt over 20 skip, noen over 100.  

I konvoifart gjaldt strenge regler. Dersom et skip ble torpedert og senket, skulle ingen av de andre handelsskipene stanse for å hjelpe de sjøfolkene som havnet i vannet. Et skip som gikk sist i konvoien hadde dette som oppgave. Men innen det siste skipet kom fram kunne mange ha mistet livet. For mange sjøfolk var denne regelen svært vanskelig å forholde seg til, og det skjedde stadig vekk at enkelte skip stanset for å redde sjøfolk i nød. Begrunnelsen for regelen om ikke å stanse, var at det kunne skape uorden i rekkene, og i verste fall føre til kollisjoner. En annen grunn var at et skip som sto stille, ville være et enkelt bytte for ubåtene. I konvoiene var også reglene rundt bruk av radioen om bord svært strengt. Det var radiostillhet. Telegrafistene, som opererte radioen, skulle aldri sende ut meldinger til de andre skipene uten at det var SOS-meldinger eller at det var observert ubåt eller bombefly i nærheten. Frykten var at unødvendige meldinger via radio kunne plukkes opp av ubåtene og at de slik kunne finne konvoien. Målet var at konvoiene skulle seile i fred over havet, og at fienden ikke skulle vite noe som helst om hvor de befant seg. Derfor skulle så få som mulig om bord vite hvor skipet var på vei. I mange tilfeller var det kun de på broen som visste noe.

3. april 1941 la Rolf Jarl fra havn i Gibraltar. Om bord hadde det appelsiner i lasten og skulle de neste dagene seilte i konvoien HG 58 til Liverpool. I konvoien var det 23 andre skip. Fra rapporten skrevet i ettertid av konvoiens ledelse kan vi få et innblikk i hva som skjedde på turen over. Hva Signe fikk med seg er vanskelig å si, men at hun opplevde faretruende øyeblikk er ganske sikkert. Fram til 18. april gikk turen ganske smertefritt. Det ble observert både ubåter og andre skip, men utover det var det lite som skjedde. Kl.09:39 18. april kom et tysk bombefly over konvoien. Fire bomber ble sluppet, og de av skipene i konvoien som kunne ta opp kampen mot bomblyet gjorde det. Bare noen timer senere kom bombeflyet tilbake, og denne gangen ble et av skipene i konvoien truffet. Tre sjøfolk ble skadet, og en av dem mistet senere livet. Konvoien kom fram til Liverpool 21. april (Convoy HG58 Misc.Report, Warsailors.com).

I perioden Signe var mønstret på Rolf Jarl seilte skipet i 32 konvoier, og gikk alene på 20 turer. Når skipene gikk alene hadde de lite eller ingen beskyttelse, annet enn det de hadde med seg om bord. Fra høsten 1940 fikk stadig flere skip bevæpning om bord. Det var i starten engelske skyttere som bemannet skytset om bord, og etter hvert ble det utdannet norske skyttere. Signe forteller om at skipet hun seilte på ved flere anledninger ble angrepet, men at de hver gang kom hele fra det.

En psykisk påkjenning

For sjøfolkene som seilte om bord i handelsskipene var krigen en stor psykisk påkjenning. Den konstante trusselen fra dypet og uvissheten om skipet kom trygt fram til havn, gjorde at mange fikk psykiske problemer både under og etter krigen. For mange meldte marerittene på nattestid seg allerede i krigsårene. Noen krigsseilere  opplevde flere torpederinger i løpet av krigen. Noen veldig få overlevde så mange som tre torpederinger. Likevel var  sjøfolkene nødt til å mønstre på et nytt skip, selv om de var livredde for at denne turen kunne bli den aller siste. At disse sjøfolkene fikk psykiske problemer, er ikke vanskelig å forstå. Selv om flertallet ikke opplevde å bli torpedert, satte frykten seg i de aller fleste.

For Signe, som for mange andre krigsseilere, ble troen på noe større en trøst. Signe har selv uttalt at hun ikke var redd under seilasene i krigstid, fordi hennes tro på «vår Herre» holdt henne gående. Kampen for en demokratisk og fredelig verden var nok også med på å holde krigsseilernes mot oppe. Signe har sagt at «Hver båt var et stykke Norge som vi skulle forsvare. Ikke en klut skulle ofres til Hitler.» (Bergens tidende 1982)

Redningsdrakter for menn

I løpet av krigsårene gjorde norske eksil-myndigheter og Nortraship det de kunne for å gi sjøfolkene så gode muligheter som mulig til å overleve dersom skipet ble angrepet. Ekstrautstyr i livbåtene og flere livbåtøvelser var noen av tiltakene (Eriksen 2018).

I løpet av krigsårene ble det også introdusert nye redningsdrakter på alle norske skip. Gummidraktene besto av en gul hette, som skulle snøres rundt hodet, og støvler med bly i sålen var festet til beina på drakten. Inni drakten skulle man ha på en redningsvest. Redningsdraktene skulle redde sjøfolkenes liv dersom de havnet i det iskalde vannet etter et forlis. For noen kunne det ta flere timer før de ble reddet opp av vannet.

Drakten kom i to størrelser, men ingen av dem var tilpasset kvinnekroppen. Kvinnene om bord på de norske skipene måtte derfor bruke redningsdrakter beregnet på menn.

Signe forteller ikke noe om gummidraktene, men at hun hadde fått beskjed fra kapteinen om å sove fullt påkledd i vanlige klær, og ha redningsvesten klar ved siden av køya. Dette var blant tiltakene som skulle sikre at sjøfolkene var klare til å løpe ut straks skipet ble angrepet. Det kunne være snakk om sekunder, og et skip med tung last kunne synke på under ett minutt. Signe forteller at siden hun hadde en hellig overbevisning om at Gud ville redde henne, la hun seg på vanlig vis med pyjamas på (Fanaposten 2001).

«Vet du ikke at det er krig?»

Under andre verdenskrig kunne kvinner få nye muligheter, men  krigen var likevel for de fleste kvinner en påminnelse om at de tradisjonelle kjønnsrollene fremdeles gjaldt. Kvinner skulle være hjemme for å passe på barn og hjem, og menn skulle være ute for å kjempe for landet. Enkelte kvinner som ønsket å arbeide på norske handelsskip som seilte for Nortraship i krigsårene, opplevde å bli hindret i å gjøre det. Å seile ute på havet var farlig, og enkelte kapteiner mente nok at det var deres plikt å skåne kvinnene og dermed sette dem i land så lenge krigen varte. En norsk kvinne oppga som grunn for sin avmønstring at «kapteinen mønstret meg av fordi jeg var kvinne» (Lønnå 2010: 99). Margit Johnsen Godø, en annen kvinne som arbeidet på norske skip i krigsårene, fikk av sin kaptein valget om å gå i land da skipet skulle seile i de beryktede «selvmords-konvoiene» til Malta. Hun skal selv ha sagt at det ikke kunne være verre for henne å dø enn de andre om bord (Rasmussen 1965: 80). Godø er Norges høyest dekorerte kvinne og mottok også medaljen Britisk Empire Medal. 

På amerikanske skip fikk ingen kvinner arbeide etter angrepet på den amerikanske marinebasen på Pearl Harbor. Dette til tross for protester fra kvinnene selv. På norske skip arbeidet det 74 amerikanske kvinner i løpet av krigen. Fra Nortraship-ledelsen var det ingen uttalt politikk når det kom til å ha kvinner om bord. Det kan derfor se ut til at det var kapteinen selv som valgte om han skulle mønstre kvinnene av eller ikke.

Signe opplevde også problemer på grunn av sitt biologiske kjønn og hva som var forventet av henne. I intervjuet i NRK-dokumentaren Evig Heder fra 1996 forteller Signe om da hun i 1942 møtte opp på mønstringskontoret i Liverpool for å mønstre på et nytt skip Der ble hun møtt av en gammel kaptein som stilte seg undrende til at hun ville til sjøs. Han lurte på om hun i det hele tatt hadde fått med seg at det var krig? Signe hadde akkurat seilt over Atlanterhavet, og sa til kapteinen at hun var fullt klar over at det var krig og hva den kunne medføre – også til sjøs. Kapteinen sa deretter at det ikke var tider for kvinner å seile nå. Signe ga seg ikke, og sa ifølge henne selv: «Et menneskeliv er et menneskeliv, enten det tilhører en mann eller en kvinne. Vi betyr like lite for våre medmennesker, men like meget for Vår Herre!». Sigrid fikk mønstre på, og 7. juli 1942 var hun på ny på vei ut til sjøs igjen, nå med motorskipet Tai Shan.

Eksemplene med kvinner som ble mønstret av mot sin vilje i krigsårene står i kontrast til mannlige sjøfolks sjanser for å komme seg av handelsskipene. I den norske handelsflåten var det mannskapsmangel store deler av krigen, og man var avhengig av at alle sjømenn ble værende om bord for å kunne drifte skipene. Det ble satt i gang en rekke tiltak for å holde menn om bord så lenge som mulig, blant disse tiltakene var strenge regler rundt mønstring. En sjømann kunne ikke mønstre av når han ville, og prøvde han å rømme ble han ganske raskt stanset (Rosendahl 2015: 171). Mennene om bord hadde altså svært få muligheter til å komme seg av handelsskipene i løpet av krigen.

Seilas på vei mot fred

Etter hyre på motorskipet Tai Shan seilte Signe videre på dampskipet Troubadour fra 29. mai til 11. august 1943. Resten av krigen arbeidet hun på dampskipet Germa. Signe hadde overlevd lange krigsår på havet, hun hadde vært heldig og unngått krigsforlis. Hennes faste tro på «Vår Herre» hadde veiledet henne gjennom alle utfordringene krigen hadde ført med seg. «Mannskapet så på meg etter hvert som en maskott», sa hun i intervjuet i anledning 95-årsdagen (Fanaposten 1997). Kanskje det likevel  betydde lykke  å ha med en kvinne om bord?

For mange krigsseilere var det ikke mulig å komme seg rett hjem til Norge da freden kom 8. mai 1945. De fleste  sjøfolkene måtte arbeide videre. Det var stort behov for handelsskipene og oppbyggingen av Europa var av størst prioritet. Også Signe måtte fortsette å seile og kom ikke hjem til Norge før i 1946. Da hun kom hjem igjen til landet hun hadde kjempet for i over fem år, følte hun seg nærmest som et utskudd, sa hun til Fanaposten da hun fylte 95 år. Da hun skulle ordne rasjoneringskort fikk hun spørsmål om hun var norsk, til tross for at hun viste passet sitt. Til den unge mannen som satt i skranken og betvilte hennes statsborgerskap svarte Signe at «jeg var hvert fall norsk da jeg meldte meg til tjeneste i 1940». For Signe var dette som å få en kniv i hjertet (Fanaposten 1997).

Dessverre var det mange krigsseilere som hadde samme type opplevelser som Signe. Krigsseilernes historie endte derfor ikke med freden i 1945. Det kom både rettssak om «Nortraships hemmelige fond» og langvarig kamp for å krigspensjon. I tillegg fikk mange krigsseilere det såkalte «krigsseilersyndromet» etter mange år med psykiske belastninger på havet i krigstid. Først i 2013 kom det en offisiell beklagelse fra den norske stat til krigsseilerne. Staten beklaget for den måten krigsseilerne hadde blitt behandlet på etter krigen.

Signe gjorde sin plikt for konge og fedreland gjennom fem lange år til sjøs under andre verdenskrig. I løpet av krigens år var hun en av de første kvinnene som fikk tildelt Krigsmedaljen. Signe fortsatte å seile fram til 1968 da hun gikk i land for godt. Til sammen hadde hun da seilt i 50 år! Signe var en av få kvinner som valgte å fortelle om sin fartstid til havs i krigsårene. Krigsseilernes innsats var svært viktig for at de allierte skulle vinne andre verdenskrig, og deres innsats fikk i mange år lite plass i historiebøkene. Signe sa i 1982 om sin tid som krigsseiler at «Å tilgi har vi måttet lære, men å glemme alt som har skjedd i de årene, det kan jeg ikke» (Holbæk-Hanssen 1982). Signe gikk bort 99 år gammel 13. august 2001.

Kilder

• Bjørkelund, L. M. (1995). Sjøfolk i krig. Haugalendinger ser tilbake – 50 år etter. Lokalhistorisk stiftelse.

• Eriksen, T. (2018) Ikke bare livbåter og redningsdrakter: En historisk analyse av sikkerheten for sjøfolk på norske handelsskip i krigsårene 1939-1945. [Masteroppgave] Universitetet i Agder.

• Fanaposten (1997, 29. april). Torsdag fyller Signe 95 år.

• Haug, J og S. Hauge. (2001, 31. august) Krigsseglar stewardess Signe Marie Antonie Johansen til minne. Fanaposten.

• Hjeltnes, G. (1995). Sjømann – lang vakt. Handelsflåten i krig 1939–1945, bind 3. Grøndahl Dreyer.

• Hjeltnes, G. (1997) Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør. Handelsflåten i krig 1939-1945, bind fire. Grøndahl Dreyer.

• Holbæk-Hanssen, R. (1982, 30. april) Signe Johansen 80 år – og 50 år på sjøen. Bergens Tidende.

• Lønnå, E. (2010). Sjøens kvinner. Ute og hjemme. Scandinavian Academic Press.

• NRK Hordaland. (1996). 1. episode [Episode i tv-serie], Evig heder.

• Pettersen, L. (1992). Hjemmeflåten. Mellom venn og fiende. Handelsflåten i krig 1939-1945, bind 5. Grøndahl Dreyer.

• Rasmussen, A.H. (1965). Menn uten medaljer: en saga om og av norske sjøfolk. Cappelens Forlag.

• Rosendahl, B.T. (2015). Patriotism, Money and Control: Mobilization of Norwegian Merchant Seamen during the Second World War. Scandinavian Journal of History, 40 (2), 159-194.

• Sebak, P.K. (2020, 29. desember) Athenia. I Store Norsk Leksikon.

• Warsailors.com. Convoy HG58 Misc. Report.