Jeg er oppvokst i Korgen, ei bygd mellom Mosjøen og Mo i Rana. Vi diskuterte veldig mye politikk hjemme. Faren min var anleggsarbeider og sprengnings-bas, han lærte meg at det var viktig å kjempe mot urettferdighet. Jeg ble tillitsvalgt i gamle Norsk Kommuneforbund og så i det nye Fagforbundet. I 1974 flytta jeg sørover, kvinnefrontlivet mitt var i Oslo.
Fortalt til Unni Rustad, 2025.
Kvinnehistorien har alltid engasjert meg, og Kvinnefrontens politikk gjorde at det var der jeg ble med. Det jeg husker best er kampen for fri abort. Jeg bodde på Tøyen den gang, og jeg husker godt at vi arrangerte abortdebatt i Tøyen fritidsklubb, Kvinnefronten mot Kjell Magne Bondevik, en kjent politiker fra Kristelig Folkeparti. At Kvinnefronten vant debatten, er jeg ikke i tvil om.
Vi hadde flere pornosjapper på Tøyen og Grønland. I 1976-77 hadde vi flere aksjoner mot dem for å vise folk hva pornoen inneholdt. Vi stjal porno fra hyllene deres, bladene ble deretter brukt til pornobål. De som eide butikkene ville skremme oss, de visste hvem jeg var, og et par av eierne kom plutselig på døra mi. Kan tenke meg at de valgte å skremme meg, for jeg var gravid i femte-sjette måned. Jeg tok kontakt med Kvinnefronten sentralt og de anbefalte meg å dra fra byen en stund. Sjøl om det var skremmende, klarte de ikke å stoppe engasjementet mitt.
Vi arrangerte demonstrasjon mot porno i samarbeid med de andre kvinneorganisasjonene. Det var en lovlig demonstrasjon i byen, men en utbrytergruppe gikk mot Tøyen etterpå for å protestere mot pornosjappene der. Dette ble en ulovlig demonstrasjon, og noen av deltakerne ble arrestert. Vi hadde bordell på Tøyen også, det ble tagga ned, og jeg var med på å sette klistremerker på bilene til menn som kom for å kjøpe seksuelle tjenester.
Når der gjelder min samiske bakgrunn er det en trist historie. Pappa var den som gjorde meg politisk bevisst. Men det var også han som nektet meg min samiske arv. Min familie er fornorsket og jeg er oppvokst norsk. Vi snakket aldri om det i vår familie. Når vi barna prøvde å ta det opp, ble vi brutalt avvist.
Skam gjorde at min familie ikke erkjente sine samiske aner. Gjennom generasjoner med fornektelse og fornorskning lærte folk å skamme seg.
Jeg har alltid visst jeg var same og ikke følt skam for det. Kvinnefronten bygde meg opp og gjorde meg modig. Vi samer har en grusom historie som alle burde være klar over. Ikke bare samer, men urbefolkning over hele verden.
Jeg har sterke følelser om det å være same og om kampen for samiske rettigheter. Det er ingen ende på den urett som har blitt gjort og fremdeles gjøres mot det samiske folket og den samiske måten å leve på. De har tatt fra oss språket vårt, de eter seg inn på samiske reinbeiteområder, de overser til og med en dom fra Høyesterett. Overgrepene er uendelige. Jeg er veldig stolt av disse fantastiske ungdommene som protesterer og demonstrerer mot vindturbiner og mot ødeleggelsene av Repparfjorden.
Ellers er jeg en stille pensjonist i Tønsberg etter nesten 50 år i Oslo.