Jeg vokste opp i Bergen og reiste til sjøs da jeg var ferdig med gymnaset. Jeg gikk ombord i Hamburg. Vi var tre damer av et mannskap på tjuesju.
Fortalt til Ellen Aanesen, 2013.
Jeg skulle være messepike i offisersmessa. Men jeg tilhørte mannskapet, så jeg satte meg i mannskapsmessa for å bli kjent og prate og hadde det hyggelig. Neste morgen kom stuerten eller kokken og sa: «Ka har gjort med gutta? Kossen har du oppført deg?» To av mennene hadde begynt å slåss etter at jeg hadde gått om «kem som skulle ha meg!» Det syntes jeg var hårreisende: «Ka har eg gjort, som er galt?» Jeg hadde ikke invitert noen! Hvis jeg ikke kunne møte folk på like fot, var jeg forberedt på å dra på land.
Men jeg ble ombord. Og gutta ble jo mine venner etter hvert. Jeg fikk et godt forhold til dem når jeg hadde sagt fra hvordan jeg ville ha det. Når vi gikk på land, var de alltid opptatt av at jeg skulle se ordentlig ut, at jeg skulle ha tilknappet bluse og alle de tingene der. Det ble en heftig skole i begrensningene i hvordan jeg kunne oppføre meg. I 1971 kom vi til Italia. Skrekk og gru! Vi hadde tre-fire timer fri. Midt på dagen gikk jeg glad og fornøyd på land i min litt korte kjole. Jeg var ikke kommet mange steg før jeg ble ropt etter. Jeg gikk om bord igjen og tok på meg den videste buksen og den største genseren jeg hadde, men jeg fikk ikke gå i fred for tilrop fra menn da heller.
Ville bli journalist...
Tilbake i Bergen meldte jeg meg inn i Nyfeministene og begynte å engasjere meg kvinnepolitisk. Jeg jobbet som korrekturleser i Bergens Tidende, og så at det var veldig få damer som var journalister.
Så fikk jeg en jobb som journalistlærling i den konservative avisen Tromsø, og ble med i Kvinnefronten i Tromsø. Jeg likte veldig godt å jobbe i avis. Men siste dag i prøvetiden ble jeg oppsagt – uten grunn. Da hadde jeg antakelig markert meg for mye i det jeg hadde skrevet. Det utløsende var at jeg hadde skrevet om de dårlige forholdene for jentene som jobbet på filéten hos Kræmer fiskeindustri. Jeg fikk kritikk for at jeg ikke hadde intervjuet eieren. Dermed ble jeg ingen journalist! Jeg prøvde meg som student og begynte på samfunnsfag, men fant fort ut at jeg ikke passet der. Så jobbet jeg i et gartneri i en periode. Herregud, jeg har jobbet med mye!
Jeg begynte i lære som typograf i Nordlys og fikk jobb i avisa etterpå, og ble første kvinne som ble faglært typograf i Tromsø. På det første fagforeningsmøtet jeg var på, mens jeg var lærling, var det en som advarte mot at jeg var kommet for å «kuppe» fagforeningen. Jeg hadde markert meg, ikke bare som kvinnefronter, men rød. Etterhvert fikk jeg verv i fagforeningen.
Det var flere kvinner som jobbet i faget, men det fantes ingen såkalte kvinnerettigheter i Grafisk Forbund i den tiden. Da jeg begynte å jobbe på Nordlys, fikk du for eksempel fri fjorten dager hvis du skulle bygge hus eller flytte inn i ny leilighet. Men du fikk ikke fri for å følge barnet ditt i barnehagen.
Vi var en del aktive damer innenfor Norsk Grafisk Forbund som hadde sett oss lei på at landsstyret bestod av bare menn, selv om det var 30 prosent damer som jobbet i grafisk.
Det fantes en Grafisk Kvinneklubb, men den handlet mest om sosiale ting. Vi ville ikke ha «hyggeklubb og var med å opprette en ny kvinnegruppe: Grafiske Kvinners Landsforbund. Vi ville ha en politisk kvinnestemme inn i fagforeningen. De kvinnene som hadde drevet kvinneklubben tidligere ble sinte på oss. Vi var kanskje ikke så smarte i forhold til de damene som hadde drevet denne kvinneklubben, men det ble en ny politisert organisasjon. Målsettingen var at vi skulle ha like mange prosent kvinner i landsstyret i Grafisk Forbund som det var medlemmer i fagforeningen. Vi jobbet strategisk for å få det til. Det var en kampsak. Det fikk vi igjennom. Og vi plukket ut hvem vi ville ha inn i landsstyret, og de hadde støttegrupper rundt seg. Nesten alle damer i Grafisk i Tromsø ble med i den nye kvinnegruppen. Det var en veldig morsom tid. Grafisk ble etter hvert et ganske godt forbund for kvinner. Men det gikk ufine rykter om den første kvinnen som gikk inn i landsstyret – om hvordan hun hadde fått plass.
... og aksjonist.
Da loven om selvbestemt abort trådte i kraft i 1979, lyste sokneprest Børre Knudsen i Balsfjord regjeringen i bann fra prekestolen: «Den nye abortloven er en himmelropende synd. De som står bak abortloven er banns mennesker. Den kristne menighet må hugge dem av som råtne grener (...) de må nektes nattverd, barnedåp, kirkelig vigsel og bisettelse. Noen tilgivelse finnes ikke så lenge vi har denne loven». Slik lød Knudsens budskap til kristenheten.
Kvinnefronten gikk til motaksjon og lyste Børre Knudsen i bann ved å slå opp sine teser på kirkedøra til Oslo Domkirke: «Vi kvinner vil aldri finne oss i at retten til selvbestemt abort skal tas fra oss». Kvinnefronten oppfordret kvinner til å melde seg ut av statskirken: «Vi skal spre dette oppropet over hele landet – fra Domkirken i Oslo til Balsfjord, ved å slå det opp på kirkedørene.» 24. juni sto Kvinnefronten i Tromsø for innspurten.
Vi skulle slå opp teser til støtte for selvbestemt abort på kirkedørene, først i Tromsø, så i Børre Knudsens kirke. Vi kjørte i to biler opp til Balsfjord. Kirken lå veldig fint til ned mot sjøen. En journalist og en fotograf fra Nordlys kom i egen bil. Jeg jobbet jo som typograf i avisa og hadde varslet dem. Men selv om jeg ikke er troende, og har hatt sterk motstand mot kristendommen og dens undertrykking av både kvinner og menn, kjentes det litt vanskelig å demonstrere på kirketrappen.
Vi var ute i god tid, stiftet opp tesene for selvbestemt abort – og sto og ventet på at menigheten skulle komme. Da ble kirketjeneren rasende. Jeg trodde rett og slett at han skulle gå løs på meg! Den store kirkedøren, der vi hadde hengt opp tesene sto åpen og han dyttet den mot meg med all sin kraft. Men så kom Børre Knudsen gående med et helt følge. Jeg ser det for meg, han hadde den flotte prestedrakten med det store korset på. Kona så ned og prøvde å skjerme barna så de ikke skulle se det som skjedde. Det var ganske amper stemning blant folkene i menigheten. De støttet jo Børre Knudsen. Og de måtte gå forbi oss som sto der med budskapet, skrevet på noen stoffstykker som vi hadde hengt på oss. Han så på oss, og på vei inn sa han: «Dere ser ut som engler, men hvem sine engler er dere ...?»
Både kirken og pornoindustrien har vært med på å holde kvinner på plass, på hver sin måte, for å fortelle oss hvem vi skal være og hva vi skal være. For å bevare egen verdighet, må en gjøre noe med opplevelsene av krenkelser.
Da aktiviteten i Kvinnefronten begynte å gå ned på åtti-tallet, aksjonerte vi både mot Børre Knudsen i Balsfjord – og mot strippeshow.
Det lå det en bar som het Lyngskroa ved Lyngseidet, et par timers kjøring fra Tromsø. Der håpet de å få mange gjester med strippeshow. Mange kom for å se på. Jeg syntes det var utrolig fornedrende for oss som damer at menn skulle ha som underholdning at damer viste seg fram nakne. Og jeg syntes det var fornedrende for de damene som måtte vise seg frem, at de var nødt til å tjene penger på den måten.
Da fór vi oppover i flere biler. NRK TV var med – så det kom nok i Dagsrevyen.
Vi gikk inn og demonstrerte. Vi hadde med oss løpesedler og laget noe ballade der. Jeg husker ikke nøyaktig. Sånne aksjoner er jo litt skummelt, du vet ikke hva som kan skje. Du kan jo bli angrepet og er litt i alarmberedskap. Jeg husker ikke så godt i ord, men jeg husker følelsen. Hjertebanken. Både Lyngskroa og utestedene Boccachio og Rogers Pub i Tromsø, sluttet med den typen underholdning etter aksjoner.
I Grafiske Kvinners Landsforbund hadde vi lokal organisering. En fra gruppen viste lysbildeserien fra Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon på medlemsmøte i Tromsø Grafiske Fagforening. Alle ble helt sjokka over innholdet, og medlemsmøtet vedtok enstemmig å slutte seg til Fellesaksjonen. Ingen sa imot.
Den gangen var det en butikk i Tromsø som solgte ulovlig porno. Den lå i en eldre tomannsbolig der hvor Tinghuset ligger nå. Kvinnefronten aksjonerte mot pornoforhandleren og hadde pornobål. Etterpå kastet han som eide huset ut pornoforhandleren – og lot Kvinnefronten få kontor i stedet!
***
I dag blir datteren min stolt når jeg forteller henne om hva vi holdt på med i Kvinnefronten. Jeg var jo en arbeiderjente. Jeg hadde ikke noen akademisk utdanning. Det var gjennom det politiske arbeidet jeg fikk mer organisert kunnskap om verden og livet og om filosofi. Jeg syntes det var kjempeinteressant. Vi som holdt på den gangen var ganske avanserte i hodene våre. Vi tenkte langt frem og hadde veldig stor forståelse for hvordan ting hang sammen. Jeg syntes vi var grådig kunnskapsrike.
Kvinnefronten har vært det viktigste jeg har jobbet med i mitt politiske liv. De andre tingene har vært sånne ting som jeg har gjort. Jeg ledet valgkampen til RV i Tromsø i flere år, jeg var god til å organisere. Men det var Kvinnefronten som ga meg forståelsen av verden og av relasjoner. Det har vært viktig for meg personlig for å utvikle meg som menneske. Det har gitt meg mot til å tenke at «hvorfor ikke?» Det har vært en mulighet for vekst, rett og slett.
Det hjalp meg da jeg sto der og hadde fått problemer med helsen. Jeg kunne ikke fortsette som typograf, en jobb jeg hadde tenkt å ha resten av mitt yrkesaktive liv. Jeg var alene med barn – og var ute av stand til å jobbe. Hva gjør jeg nå? Det var utrolig skremmende. Jeg hadde ekstremt dårlig artium, og trodde ikke at jeg var særlig skoleflink. Men så begynte jeg på kveldsgymnas og gjorde det så godt at jeg tenkte: Nå kan jeg gjøre hva som helst! Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil! Jeg var ferdig psykolog da jeg var femti.
Og jeg holdt fast ved det kvinnepolitiske i jobben min. Jeg jobbet med vold og overgrep og det var utrolig deilig å ha den forståelsen i bagasjen.