Kjønnsrollene var trange da jeg vokste opp, og det satt i ryggmargen hvordan en jente skulle være. På realskolen følte jeg ofte at jeg pratet alt for mye og hadde alt for mange meninger til at jeg ville ha sjans på gutta.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Jeg kasta meg ut i diskusjoner, og etterpå hendte det jeg tenkte: hvorfor holdt jeg ikke munn! Sissel Rønbeck, som jo ble en kjent politiker seinere, gikk i klassen min, og hun gjorde meg mer bevisst på hvordan kvinner ble urettferdig behandlet i samfunnet. Siden den gang har jeg vært aktivist.
Mor har vært en rollemodell for meg. Under krigen var hun med i Hjemmefrontens sikringstjeneste og kartla bevegelsene til tyskere og norske nazister. Det var farlig og viktig arbeid, det fikk jeg vite fra andre, mor ville ikke snakke om det. Far var autoritær, men han hadde en enorm respekt for mors ideer og tanker. Vi var tre jenter hjemme. Vi hadde ingen brødre, så far lærte oss å bruke verktøy og gjøre det en sønn ville gjort. Vi ble lært opp til å ha sjøltillit. Både mor og far støttet meg veldig i å ta utfordringer, du får det til, sa de. De var utholdende og arbeidsomme, begge to. Holdningene deres har vært en kjempearv å ta med seg.
I 1972 var jeg sosionomstudent i Trondheim. Dette var i de røde åra, vi hadde en lærer som sa at det var nyttig for sosialarbeidere å lære å sette i gang prosesser i samfunnet. Det var vi enige i, og noen av oss bestemte seg for å gjøre noe med det dårlige daghjemstilbudet for barn. Vi fikk med oss studenter ved førskolelærerutdanningen i Trondheim for å lage en utstilling og informere folk om hva barnehager er og hvorfor de er bra.
Det fantes så lite kunnskap den gang. En kjent samfunnsdebattant hadde til og med skrevet et innlegg og sammenlignet barnehager med konsentrasjonsleire! Vi diskuterte hvordan vi ønsket at samfunnet skulle se ut, mange av de kvinnelige studentene ønsket å jobbe etter utdanningen, blant medstudentene var det flere som sleit med å finne barnepass. Bare 2,8 prosent av førskolebarna hadde barnehageplass den gang, halvparten av de 700 000 husmødrene ville gjerne jobbe, arbeidsmarkedet ropte etter arbeidskraft, men uten barnehageplass var det ikke mulig.
Jeg delte leilighet med en medelev, og vi snekret sammen 24 kvadratmeter stands til utstillingen. Så bar vi alt til torget, dag etter dag i en hel uke, for å informere om hva barnehager var, og samle inn underskrifter med krav om utbygging av kommunale barnehager. Særlig førskolelærerstudentene var opptatt av å fortelle om alt det flotte de gjorde sammen med barna i barnehager. Mange forbipasserende var positive, men mange mente at barn hadde det best hjemme.
Den store utfordringen var hvordan vi kunne sette makt bak kravet om barnehager. Vi kunne jo ikke streike, når det ikke var barnehager å streike i. Da oppsto ideen om en aksjon på ordførerens kontor: Når ikke ordføreren ville bygge daghjem slik at kvinner kunne jobbe, fikk han værsågod passe barna en dag.
Vi samlet omtrent femten barn. Så dukket vi bare opp på forværelset til ordføreren for å be ordføreren passe ungene. Vi hadde meldt fra til pressen, og la igjen underskriftene med krav om kommunale barnehager. Så lot vi ungene og noen voksne sitte på forværelset og vente på ordføreren. Han kom aldri, men aksjonen fikk likevel oppmerksomhet i media. Vi var sikre på at vi hadde påvirket daghjemprosessen selv om det gikk mange år før Trondheim kunne gi innbyggerne et godt daghjemtilbud.
I et og et halvt år jobbet jeg i en fritidsklubb i Trondheim, og seinere var jeg med på oppsøkende virksomhet blant kvinner i prostitusjonsmiljøet på havna. Det var ikke en bra jobb for meg. Det var så mye smerte og faenskap i det miljøet, og jeg klarte ikke legge det av meg da jeg kom hjem. Jeg sov ikke om natta, og det ble helt uholdbart.
Så jobbet jeg i et varehus, før jeg drev Oktober-bokhandelen i Trondheim. I 1977 flytta jeg til Ålesund.
Idealisten
Jeg ble aktivist i Kvinnefronten og satt i Landsstyret. Samtidig begynte jeg i industrien og arbeidet åtte år på en skumplastfabrikk. Indremisjonen sto sterkt og veldig mange på min alder var hjemmeværende husmødre. I Kvinnefronten var normen at kvinner burde jobbe heltid, og jeg ville jobbe og være politisk aktiv selv om jeg hadde ansvar for to barn. Etter det første barnet gikk jeg ut i arbeid etter tre måneders svangerskapspermisjon. Deretter ble mannen min hjemme i ubetalt permisjon i tre måneder, ungen var hos dagmamma. Da det andre barnet var født. begynte jeg å jobbe etter ti måneder.
Vi hadde dårlig råd, og jeg trivdes ikke med å gå hjemme. Det var bra, men slitsomt å begynne å jobbe igjen. Jobben begynte klokka sju, mens barnehagen åpnet halv åtte og lå en halvtimes kjøring unna fabrikken. Jeg måtte av og til forlate sønnen min på trappa til barnehagen mens jeg kjørte datteren min til dagmamma – og så på jobben. Jeg ble den første på jobben som krevde ammepause.
Til slutt måtte jeg ta noen runder med seg selv og idealet mitt, og innse at det var for slitsomt. Faren til barna pendlet, og jeg var mye alene med omsorgen. Med full jobb og mye politisk arbeid i tillegg, ble jeg veldig sliten. Da retten til permisjon til omsorgsarbeid ble lovfestet, fikk jeg redusert arbeidstiden – selv om jeg hadde kvaler da jeg bestemte meg for å jobbe redusert for å komme en time seinere på jobb.
I 1983, da ungene var halvannet og fire år, var arbeidsmiljøloven heldigvis forandret. Det ble mulig å søke om velferdspermisjon uten lønn av hensyn til omsorg for barn, og fagforeningen presset gjennom at jeg fikk omsorgspermisjon en dag i uka. Jeg fikk fri hver onsdag, og ungene og jeg fikk en litt roligere tilværelse og et bedre liv.
At jeg krevde kortere arbeidstid, ble brukt som grunn for å forsøke å få meg sparket. Jeg fikk tre skriftlige oppsigelser. Den ene ble begrunnet med at jeg var politisk rød, den andre med at jeg var kvinne, og den tredje med at jeg ville ha ubetalt omsorgspermisjon. Heldigvis hadde jeg gode arbeidskamerater, og klubben fikk forhindret at jeg ble oppsagt. Seinere var det fint å se at andre kvinner på fabrikken kunne kreve det samme uten å få problemer.
Jeg ble sykmeldt i et år av slitasjeskader på jobben, og skulle omskoleres. Jeg ville ikke ha et kvinne-og-omsorgsyrke, jeg valgte elektronikk og tok fagbrev som radio-og-tv-reparatør. Da jeg begynte som elev på skolen, sto det gutter i vinduene og brølte at jeg var ei hurpe og spurte om de fikk suge meg. Jeg tok det opp med rådgiver og ledelse. Vi kom fram til at jeg skulle vise Fellesaksjonen mot porno og prostitusjon sin lysbildeserie for hele skolen, to klasser om gangen. Etter det hørte jeg aldri noe negativt.
Da jeg hadde tatt fagbrevet, klarte jeg å få halv jobb som reparatør på et verksted. Så ble jeg tilbudt halv jobb som lærer for elevene på elektronikk, unge gutter med masse hormoner. De prøvde seg med seksuelle kommentarer for at jeg skulle bli flau. I stedet skrev jeg pikk og fitte på tavla, forklarte at fitte er et gammelt ord som betyr «fuktig strandeng» og at pikk ikke er et våpen, men noe som kan gi stor glede for gutten og partneren hvis de er trygge på hverandre og begge vil ha sex. Som regel måtte jeg ta det opp i nye klasser etter hvert. Det å ha vist lysbildeserien mot porno land og strand rundt, gjorde det enkelt å bruke disse ordene.
Å ha så variert arbeidserfaring og livserfaring er en rikdom. Jeg fikk fylkets likestillingspris for arbeidet med å gi både jenter og gutter muligheter til å finne yrket de passet til, ikke bare velge tradisjonelt. Vi lagde grupper for jenter i utradisjonelle yrker på skolene, slik at de kunne diskutere hvordan det var å være eneste jente, og gi hverandre råd om de for eksempel opplevde seksuell trakassering. Jeg tok initiativ til forkurs for jenter på «guttelinjer» og ledet kursene før skolestart i mange år. Møre og Romsdal var et foregangsfylke i å rekruttere jenter til
utradisjonelle yrker.
Pornobål i Ålesund
Kampen mot porno og prostitusjon ble den samlende saken i kvinnebevegelsen fra 1977 til den største pornoforhandleren forlot Norge, og en ny lovbestemmelse ble vedtatt i 1985. Jeg ble aktivist.
Det som begynte med kvinnelige konduktører som tok ned reklameplakater for såkalte mannfolkblad på Holmenkollbanen i Oslo, ble til en kampanje over hele landet mot flommen av pornografi som ble spredt gjennom pornobutikker, kiosker og dagligvarebutikker. De aller fleste ante ikke noe om kvinnesynet og volden i bladene og filmene, derfor brukte vi drastiske metoder. Kvinneaktivister gikk inn i utsalgene, tok med seg pornoblader og lagde bål ute på gata mens de holdt appeller om hvorfor de gjorde det. Bålene flammet opp mange steder i landet. Kvinneaktivistene er stygge og puritanske, skrev pornobladene, og det kom advarsler fra pornobransjen om at det var dannet borgervern som skulle hevne seg, men aksjonene fortsatte.
Vi var fire–fem kvinnefrontere som lagde pornobål utenfor en Narvesen-kiosk i Ålesund. Det halvstatlige Narvesen var den viktigste distributøren av porno til kiosker og dagligvarebutikker over hele landet, og solgte blant annet Aktuell Rapport som var bladet til Leif Hagen, som var den største importøren av porno på 1970- og 80-tallet. Bladet hadde side opp og side ned med annonser for blader og filmer med mer ekstremt innhold, for eksempel porno med barn.
Da politiet kom, tok jeg ansvaret og ble arrestert. Tre av oss fikk bøter, men vi nektet å betale, for vi var jo interessert i en rettssak. I rettssalen viste vi fram hva porno er, og dessuten en film vi hadde tatt av bålet. Det var kjempebra dekning i pressa, og det endte med at aktor sa at pornoen burde brennes, men vi burde be om båltillatelse først!
Jeg fikk en betinget bot, med to års prøvetid, og det offentlige betalte saksomkostningene. Det var en seier. I rettssaken kjørte vi mot Leif Hagen og Aktuell Rapport. Hagen ble så rasende at han skrev jeg var ei «åndshore», og at Kvinnefronten var terrorister.
Da anmeldte Kvinnefronten og jeg Leif Hagen for injurier. Vi brukte rettssaken og mediene til å fortsette kampen mot Leif Hagen. Saken gikk helt til Høyesterett, og Kvinnefronten fikk erstatning.
Kampen mot pornografi toppet seg på begynnelsen av 80-tallet. Senterpartikvinnene hadde tatt initiativet til å samle kvinneorganisasjonene til det som etter hvert ble den landsomfattende Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Mange steder ble det dannet lokale fellesaksjoner, i Ålesund også. Kvinnefronten var en av drivkreftene, og laget blant annet et lysbildeforedrag som medlemmer av Fellesaksjonen holdt over hele landet. Jeg var en av foredragsholderne. Ellen Aanesen laget dokumentar for NRK om kampen mot porno. Den ble sendt første gang i 1983, og gjorde kampen enda mer kjent.
Fellesaksjonen hadde mange lokalgrupper og trengte skolering og et diskusjonsopplegg. Derfor samlet vi en gruppe aktivister på hytta vår og skrev boka PORNO: Elisabeth Bjørk, Adelheid Hummelvold, Marianne Sætre, Ulf Pettersen, Unni Rustad, Frøydis Undheim, Helen Vogt og meg. Den inneholdt både fakta om pornoindustrien, og også et hefte med mange spørsmål til diskusjon.
Det var vanskelig å finne forlag som var interessert. Moren min, Gerd Volder, ble redningen. Hun var gammel feminist. Dessuten kunne hun forlagsbransjen og hadde nettopp fått ny jobb i Friundervisningens forlag, der en annen feminist, Tove Andreassen, var sjef. De hadde lyst til å gi ut studieboka. Da den kom ut i 1982, ringte mor rundt til husmorlag og sanitetskvinner og forskjellige andre i hele landet og anbefalte å kjøre studiesirkler på PORNO.
Pornomotstanden ble større og større i Norge, og pornoprofitørene forsøkte å stoppe oss. Jeg fikk mange anonyme telefoner der jeg ble truet med voldtekt og seksuell mishandling. Jeg fikk også en skriftlig drapstrussel levert i postkassa mi. Mannen skrev at det var han som hadde ramponert barnevogna utenfor inngangen vår. Jeg anmeldte denne trusselen til politiet og gikk samtidig ut i Sunnmørsposten, for jeg følte at det var mange folk i Ålesund som ønsket å passe på meg og beskytte meg. Det ble heldigvis ikke mere vold enn den ødelagte barnevogna.
Lysbildeforedraget mot porno ble holdt mer enn tre hundre ganger bare i 1984. Og boka PORNO utkom i tre opplag. Overskuddet fra salget ble brukt til å finansiere et voldtekts-tribunal inspirert av lignende vellykkede tribunal i USA og Italia. Tribunalet ga kvinner som hadde opplevd voldtekt, mulighet til å fortelle historiene sine. Unni Rustad og Helen Vogt tok initiativet og inviterte spesielt kvinner fra den nye kvinnebevegelsen til å delta.
23. november 1984 gikk tribunalet av stabelen i Folkets hus i Oslo, med 500 frammøtte. De fikk dokumentert hvordan straffeloven favoriserte overgriperen. Nesten ingen voldtektsmenn ble tatt, og svært få ble dømt. Men den voldtatte kvinnen ble satt i gapestokken av rettsvesenet, og hennes seksuelle adferd og moral ble brettet ut og mistenkeliggjort. Hun fikk heller ikke medisinsk hjelp.
To år etter tribunalet åpnet Oslo Legevakt det første voldtektsmottaket i landet.
Inn i bystyret
Jeg ble valgt inn i bystyret i Ålesund for RV, der satt jeg i 12 år. Jeg var talskvinne for AKP og RV på utallige saker, men det var kvinneengasjementet som var viktigst. Det var helt nødvendig for meg å ha kvinnene i ryggen, ikke bare Kvinnefronten, men andre kvinner også. Når du blir en offentlig person på en liten plass, står du i blåsten, det er du som får angrepene, og det er deg folk prater om. Av og til var det sånn at jeg nesten ikke gikk ut, for jeg syntes folk så sånn på meg, jeg var jo veldig annerledes enn de aller fleste i byen. Det gjorde at jeg tenkte meg lenge om før jeg skilte meg, folk så meg som gæren på alle mulige måter, men jeg var i alle fall gift og hadde barn!
Det var jo store fordeler med å være kjent også. Folk ringte om alle slags saker. En alenemor ringte og fortalte hvor dårlig mange alenemødre bodde, helt forferdelig, jeg husker besøk i kalde, mugne kjellere. Og noen bodde på hospits som kosta så mye at de kunne fått en borettslagsleilighet for halve prisen. Dette fikk vi gjort noe med, og jeg fikk takk i mange år etterpå.
Jeg fikk innsyn i kvinnenes arbeid- og livssituasjon på så mange områder, og så hvor mye gratisarbeid kvinner gjorde, for eksempel når det gjaldt omsorg for eldre. En gammel dame hadde pleid sin eldre psykisk syke bror til hun ble helt utslitt. Da han skulle sendes hjem fra et opphold på psykiatrisk institusjon, sa hun i fra at hun ikke klarte mer, og den dagen han skulle sendes hjem, låste hun døren og gikk. Da kom politiet og brøt opp døren og plasserte broren der.
Jeg tok det opp i bystyret og sammen med tre slitne kvinner med hjemmeboende sjuke mødre dannet vi Eldreaksjonen i Ålesund som jobbet i flere år. Vi fylte en buss med eldre, helsepersonell og pårørende og fikk møter på Stortinget og i helse- og sosialdepartementet. Vi var en del av kampen som førte til at det ble bevilget en «eldremilliard» året etter.
Jeg skaffa tall og statistikk og beregna verdien av det gratisarbeidet kvinner gjorde for alle eldre som ikke fikk plass i eldreomsorgen og på underbemanna sjukehjem i Ålesund. Den gang var det 173 millioner årlig.
Det var mye abortdiskusjon, dette var jo Indremisjonens land og veldig dominert av den mørke kristendommen. Den forferdelige filmen «Det tause skriket» ble mye brukt, og en gang ble jeg invitert til et bedehusmøte med en ledende KrF-dame fra Stortinget hvor de også skulle vise filmen. Vi i Kvinnefronten hadde analysert filmen og hadde mye å si, og i tillegg sa jeg mye om at hvis de var ute etter å få ned aborttallene, burde de få til bedre seksualopplysning og forbedre livene for enslige mødre. Det var kontroversielt på den tida.
Jeg ble også invitert til aftensangen av en prest. Vi hadde stemt mot bevilgninger til ny kirke fordi vi hadde telt hvor mange som gikk i kirka på søndag, og så at det var masse ledig plass. Jeg fikk velge tema, og vi diskuterte kirkas kvinnesyn, kristen formålsparagraf i barnehagene og abort. Jeg hadde dessuten kommet over den usensurerte versjonen om Sodoma og Gomorra, og kunne fortelle om de seksuelle utskeielsene som ble beskrevet i Bibelen. Det slutta med at han framførte et dikt om hvor rank og flott jeg var - veldig flaut.
Etter mange år i bystyret var jeg sliten. Sliten av å stå i pornokampen og i offentligheten, sliten av å kjempe i motvind i bystyret, selv om det også var seire. Men da noen ungdommer ba meg om å ta opp strippingen som foregikk på fire skjenkesteder i Ålesund, kunne jeg ikke si nei. Jeg la fram en interpellasjon og foreslo at bystyret skulle ta skjenkebevillingen fra steder med stripping.
Da jeg var ferdig med å legge fram saken og hvorfor vi mente dette var et bra forslag, gikk en tidligere Høyre-ordfører opp på talerstolen. Han var høyesterettsadvokat og en kjent og viktig mann i byen. Han syntes selvfølgelig dette var en latterlig sak og gjorde narr av forslaget. Deretter gikk han over til å trakassere meg personlig. Og til slutt ba han meg strippe foran bystyret. Så sa han at nei, når han så nærmere på meg var han glad jeg ikke strippet. Det er ikke lov å gå fra bystyret før møtet er slutt, men jeg bare pakket tingene mine og gikk. Jeg begynte ikke å grine før jeg kom ut.
Så dro jeg hjem og grein og grein. En journalistvenn ringte meg og spurte hva han kunne gjøre. Dagen etter ble jeg oppringt av VG. Noen dager senere kom jeg på forsida av avisa som skrev om hva som hadde skjedd og ga en knusende dom over det Høyre-fyren hadde gjort. Ordføreren sa at han så i etterkant at han burde ha klubba han ned og stoppa det hele. Det ble ikke noe mer utav det, men fyren var utskjemt for hele byen, og i og med at han er en pompøs drittsekk, er det det verste han vet. Han ble hengt ut i NRK også. Så det endte bra.
Jeg har aldri angret på de årene med intens aktivisme. I mange år etterpå fikk jeg takk fra folk jeg ikke kjente som sa de huska hva jeg hadde gjort og hva det hadde betydd for dem. Vi fikk til mye bra. Å slåss for gode saker er ikke forgjeves. Vi fikk ikke til alt vi ville, ikke fordi vi gjorde mange feil, men motkreftene er sterkere enn vi trodde. Jeg er ikke den aktivisten jeg var, men jeg er fremdeles medlem av Kvinnefronten, går i 8.marstog og støtter der jeg kan.