Jeg fant ei dagbok fra 1978

S for Samvirke. Den er liten, litt simpel, fått gratis fra butikken der vi handlet. Jeg blar. Ser at noe er skrevet på nesten hver dato. Skrevet for snart førti år siden, da jeg var tredve. Hva har jeg skrevet?

Det første jeg ser i almanakken er bokstaven M.

Det er søndag 1.januar 1978. M står for menstruasjon. Jeg husker vi sa menstruasjon. Altså hele ordet. Ikke mens som er vanlig nå. Jeg måtte holde orden på syklusen min. Det var for å få bedre kontroll. Jeg gjorde et tappert forsøk. Ville være forberedt, vite at det var menstruasjonen som var i anmarsj når jeg plutselig kunne være veldig trist eller veldig sint eller bare snikende irritabel uten at det var åpenlyse grunner. Og blødningene, sterke og langvarige. Anstrengende og energitappende var det. Hver måned året rundt siden jeg var seksten år. Jeg kunne bli skikkelig ille både mot mann og barn.

Jeg fikk aldri full kontroll til tross for at jeg strevet. Telle tjuesju dager, skrive i boka. PMS står for premenstruelle spenninger. Det høres lett og uskyldig ut. Plagene var doble både på sjel og kropp. Et humørhelvete. Særlig ble det ille hvis mannen min bemerket humøret mitt og lurte på om jeg var premenstruell. Da nektet jeg som oftest. I Sverige er visstnok PMS en diagnose man kan få medisiner for. Et fremskritt spør du meg.

Lørdag 7. januar. Julefest hjemme. Var det både med voksne og barn tro? Det står ikke klokkeslett. Det var sikkert for begge deler. Vi var ivrig med fellesskap, slik skulle det være. Unge og gamle i skjønn forening. De gamle var svigermor og hennes venninne. Mine egne foreldre bodde i Finnmark.

10. januar, styremøte KF. KF var Kvinnefronten. Eller nærmere bestemt den lokale kvinnefrontgruppa Kvinnefrontgruppa på Hovseter i Oslo. En drabantby på Oslo vest. Også kalt Oslo øst på Oslo vest. Hva skulle diskuteres tro? Kanskje forberedelse til porno eller enda en aksjon for selvbestemt abort. Husk vi var i året da loven ble vedtatt. Vi var 24 medlemmer i gruppa. Rekruttert etter alle kunstens regler. På årsmøtet samme år møtte ikke mere enn åtte medlemmer, har jeg skrevet i dagboken. En skuffelse har jeg også skrevet.

Lørdag 14. januar, jobbe. Hvor jobbet jeg da? Kanskje på Uteseksjonen. Det var før vi fikk lørdagsfri.

23. januar dørbesøk. 25.januar husbesøk.  Hva skulle skje? Og hva er forskjellen mellom dørbesøk og husbesøk? Forskjellen var, tror jeg at «dørbesøk» handlet om å levere en løpeseddel i døra til folk, mens man på husbesøk beregnet bedre tid til å diskutere, helst inne på kjøkkenet hos en person som kanskje hadde vist seg positiv til Kvinnefronten når vi hadde stand på torget på Hovseter.

Jeg husker spesielt en kvinne. Hun var mye alene med sønnen sin. Mannen var sjømann. Hun ble glad da jeg ringte på døra hos henne. Jeg sa at jeg fikk lyst til å stikke innom. Hun laget kaffe og vi pratet om alt mulig. Da jeg tilslutt spurte om hun hadde tenkt å være med på en aksjon vi skulle ha, syntes jeg at ansiktet hennes falt litt sammen.  

Fredag 3.februar: En kasse rødvin og et akebrett. Ja det stod slik. Sikkert en politisk hyttetur. Akebrettet skulle kanskje brukes til å frakte kassen med rødvin. Jeg hadde ansvaret for begge deler. Det hørtes da hyggelig ut. Selv om en kasse var mye.

21.februar. Medlemsmøte i KF: Tema husmødre og kvinnekamp. Da var det sikkert dette møtet jeg ville rekruttere til da jeg drakk kaffe på kjøkkenet til henne som ble skuffet. Eller var det bare min egen fantasi som leste skuffelse i ansiktet hennes og trodde at hun ønsket seg en venninne og ikke en invitasjon til et møte?

22.februar: Vi må sende våre tekniske folk til orienteringsmøte 28. februar på Kvinnefrontens kontor, i Uranienborgveien 11, alltid bare kalt «U 11». Hvilket liv du får avhenger av abortnemnda, står det. Sammen kan vi finne fram til løsninger som er bedre enn om vi sitter alene, står det. Det var da bra formulert tenker jeg nå. Og sant. Vi jobbet for selvbestemt abort. Enn så lenge var det abortnemnda som bestemte over kvinners liv. Det med tekniske folk kan jeg ikke huske vi hadde i gruppa vår.

Videre å lakke stuegulv, strikke dukketøy. Nytt trekk til kjøkkensofaen, står det. Husbesøk med Bodil. Bodil har jeg glemt og trekket til kjøkkensofaen var et skikkelig strev å få på plass.

3. mars: Stand Chateau Neuf. Det må være feil. Vi hadde stand på torget på Hovseter ikke på Chateau Neuf. Det var sikkert møte på Chateau Neuf om kvelden det betød. Tror ikke jeg gikk dit. Sannsynligvis var det allerede for mange møter denne vinteren, siden mannen min var enda mer aktiv enn jeg var.

6. mars: Åpent møte klokken 20:00. Møtet var i felles lokalet ved torget tror jeg å huske. Det var vår Kinnefontgruppe som arrangerte det. Kom det mange tro? Personer som ikke var i gruppa? Husker ikke. Det kom alltid færre enn vi håpet på. Vi hadde egen fane. Gunda hadde laget den. Hun var kunsthåndverker. Vi var stolte av fanen og stilte den alltid ved talestolen.

8. mars: Tog fra Youngstorget kl. 17:30. Det var to tog 8. mars på den tiden. Slik var det over flere steder. Det kunne være vanskelig å forklare de som spurte om hvorfor man måtte ha to tog. Kvinnefronten tror jeg hadde det største toget i alle fall i Oslo. Det andre toget het «Samarbeidstoget». Det regnet i Oslo ser jeg av alle paraplyene på bildene på nettet fra 1978. Det var året vi fikk selvbestemt abort i Norge.

--

1978: Å stjele pornoblader er ikke lett.

I kvinnefrontgruppa mi på Hovseter ville vi ikke være dårligere enn andre grupper i Oslo, vi følte oss kallet til en porno-aksjon. Vi var inspirert av pornobålet på Olav Ryes plass og senere det store på Egertorget høsten 1978. Porno-Hagen var den største pornodistributøren og en felles fiende. Bålet skulle tennes på i torget på Hovseter en lørdag formiddag. Pornoblader skulle vi stjele fra kiosken ved torget.

Det var både vanskelig og flaut. Mannen bak disken var både blid og hyggelig. Jeg stod lenge i butikken og ventet på en anledning til å stjele – en underlig situasjon. Til slutt forlot han endelig plassen bak disken og forsvant ut på lageret. Da tok jeg to blader fra hylla og putta i veska. Da han kom tilbake, var jeg fra meg av dårlig samvittighet og flauhet.

Jeg fortalte at jeg var fra Kvinnefronten og var mot porno og kvinnesynet som pornoen representerte. Utenfor kioskvinduet stod noen fra oss med plakater og jeg fortalte at vi var i gang med en aksjon på torget. Han burde slutte å selge porno i butikken sin, sa jeg. Det var ikke bra for barn som kjøpte godter, heller.    

Han så forbauset ut og sa han ikke plasserte bladene der barn kunne få tak i dem. Ellers var han veldig glad i kvinner, sa han, alle slags kvinner. Det endte med at jeg kjøpte et par blader fra øverste hylle og kom meg ut til den lille gruppen min som stod klar med fyrstikker. Det ble et veldig lite bål! Fire blader brant nesten opp. Kioskeieren kom ut og ropte at vi måtte slukke bålet før det spredte seg. Vi trampet på restene av de glansete bladene og trakk oss stille bort.

Mine to døtre sørget for et visst etterspill. Åtteåringen hørte av klassekamerater at moren hennes hadde tent bål på torget. «Herregud, mamma hvorfor gjøre noe så dumt.» Femåringen var enig, mente det kunne blitt brann.

Da var KF-gruppa bedre til å arrangere møter om samlivsspørsmål.

Det første møtet var hos Anita tirsdag 21. november kl. 20, ifølge min syvende sans fra året 1978. Tema: Det borgerlige ekteskap og hvordan det forsinker kvinnens frigjøring. Et brennende spørsmål var hvordan vi skulle få tid til både jobb, politikk, husarbeid og barneomsorg. Og hvordan vi skulle fordele arbeidet i hjemmet rettferdig mellom mann og kvinne?

Til det andre møtet om samliv den vinteren ble alle bedt om å si noe med utgangspunkt i erfaringer fra eget seksualliv. Alle i gruppa var småbarns mødre med full jobb, vi var ganske slitne når kvelden og helgen kom. Seksuallivet var vel ikke så mye å fortelle om!

Et annet tema vi diskuterte på samlivsmøtene, var om vi trengte en ny kjærlighetsnorm? Hva ble konklusjonen? Det husker jeg ikke. Mest sannsynlig er vel at vi fortsatte å leve etter den normen vi allerede hadde.

Jeg synes Kvinnefronten var streng. Jeg tok ikke på meg leppestift og høye hæler når jeg gikk på møtene. Av og til tenkte jeg at jeg heller ville være med i Nyfeministene. 

--

I Kvinnefronten kan vi være stolte av Kvinnekalenderen

ÅRETS GAVE TIL KVINNER var reklamen. I alle år fra 1984 til 1994 kom boka ut. Sverige og Danmark hadde allerede en slik. Denne var den første norske.  I året 1988 ble den til og med utropt som en av bøkene som skulle redde økonomien i forlaget Oktober!  Den gang et lite forlag i vanskeligheter. Sammen med den siste boka til Ola Bauer skulle vår Kvinnekalender være en økonomisk håndsrekning.

Målet for Kvinnekalenderen var at den var vakker, praktisk å bruke og inneholde viktige og gode tekster av kvinner og om kvinner, all slags kvinner.

I den første Kvinnekalenderen fra 1984 skriver Karin Westrheim om å gripe Rocken, Gerd von der Lippe skriver om kvinner og idrett og Unni Rustad om kamp mot pornoindustrien. April måned er viet 6 timers dagen. Eva-Lill Bekkevad skriver under tittelen: Vi vil leve livet hele uka. Norske kvinnelige fotografer står for illustrasjoner, blant annet i juni-kapitelet som handler om erotikk. Her finner man teksten KÅT av Cecilie Løveid og et oppbyggelig pornodikt av Tove Nilsen. Berit Ås skriver om hekseprosessene i 1980 åra. Hun var særlig opptatt av hvordan kvinners vitneprov kunne bli mistrodd i saker som handler om hustruvold og overgrep mot kvinner. Desember-kapitelet handler om være kvinne og kunstner og som tekstilkunstner Tove Pedersen utrykte det: Jeg savner en kone! Arna Rennan var opptatt av kvinnelige kunstnere som kunne savne kvinnelige forbilder. September måned er viet Kvinnehumor. For eksempel denne: KÅRE, HAR JEG NOEN RENE UNDERBUKSER!

Kalenderen 1985, er viet kvinnelige surrealister, intet mindre. Iben Sandemose er årets illustratør. Forfatteren Eva Jensen sier det slik:

TRE HESTAR VENTAR PÅ DROSJE

I Bø

I kveld nektar dei å gå inn att, i fjøset.

Dei vil på fest. Til Vengebygda.

Med dans. Med hopper.

Og med kniv.

Midtsidene inneholder et samlivs-spill med innspill som for eksempel: «Daghjemmet legges ned, stå over et kast!» eller «Han bruker 20 minutter på husarbeid, du bruker tre timer. Han tre fram, du blir stående».

Den samme utgaven inneholder også en artikkel om kollektiv boform – et skritt mot kvinnefrigjøring? Og Kjersti Ericssons lærevise til Marte om kjærligheten. Dersom du er i ferd med å stifte familie får du gode råd i denne utgaven. Råd nummer 2 lyder som følger: Si nei første gang mannen din ber deg vaske treningstøyet hans. Råd nummer 7: Fjern deg fra åstedet når krangelen er på det høyeste

Året 1986 minnes vi Inger Hagerup, som døde året før. Vi kan også lese om kvinnelige lyrikere og kunsthåndverkere og minner hverandre om den internasjonale Kvinnebokmessa på Blinderen fra 21-27 juni. Håndverket strikking blir hedret med fullstendig oppskrift på en klassisk selbuvott. En oppskrift som er ganske komplisert. Karen Klim og Ulla Mari Brantenbergs glass pryder noen av sidene

En farlig kvinne for hver måned i kalenderen for året 1987! Slåsskjemper, geriljaledere og hærførere pryder sidene. Det er Nana fra Palestina og Rigoberta fra Guatemala, det er Nzinga, den afrikanske kannibaldronningen eller Unn den djuptenkte, vikinghøvdingen. Og det er Eva Jørgensen, partisankvinnen Jacob, en helt fra hjemmefronten. Hun som måtte stå på fortauet da Hjemmefronten defilerte foran slottet ved krigens slutt! Billedkunstneren Johanne Marie Hansen Krone strør sine kvinne og mann-tegninger rundt på sidene. Og i denne som i alle Kvinnekalenderne fins adresser til viktige organisasjoner og steder for kvinner. For eksempel til Krisesentre over hele landet og til Kvinnehus i inn- og utland.   

År for år blir omslaget på kalenderen finere og dristigere. 1988-boka er skarpt rød og fiolett. Ingrid Ousland gjennomillustrerte boksidene som handler om folkemedisin og kunnskap om bruk av urter og planter. Fra en ledende i Kvinnefronten får vi kritikk dette året, for å ha laget en dårlig bok «som passer inn i den ideologiske motebølgen som kalles alternativ medisin». Denne kritiserte 1988-kalenderen solgte i 10.000 eksemplarer. Det trengtes jo fordi vi skulle være med å «redde» Oktober forlag!

Vi var spesielt stolte over kalenderen i 1989, både av tema og bidragsytere. Boka handler om fedre og døtre. Arild Nyquist sier det slik i et dikt om datteren Alexandra som er blitt stor:

I går reiste hun.

Til London.

For å bli der et helt år.

Og siden?

Skulle hun til Paris.

Og siden?

Ja, siden var det andre steder.

Vi var stolte over de mannlige forfatterne Jan Erik Vold, Helge Torvund, Edvard Hoem og flere som sendte inn orginalbidrag om sine døtre. Og stolte over å ha fått den svenske kunstneren Lena Cronqvist til å bidra med sine litt faretruende portretter av far og datter. Som i alle de foregående kalenderne var også denne utstyrt med silkebånd slik at du alltid visste hvor i boka du var, og utstyrt med månedsoversikt med oppfordring til å merke av menstruasjonsdagene. Å få kontroll over menstruasjonsdagene slik at du kunne være forberedt på plagene, var kjempeviktig, både for en selv og omgivelsene. Menstruasjonen trenger respekt og omsorg.

1990-kalenderen blir markedsført som en spesiell god gave til den kvinnen som var gravid! Bokens omslag er sort med tre gratier i gullstrek. Det lille barnet sitter mellom dem. I begynnelsen var fødselen og fødselen var hos kvinnen, pryder også forsiden med sirlig gullstrek. Oktobers Erik Haraldsen har formgitt omslaget. Illustrasjoner i boken inni er av billedkunstner Gabrielle Kielland.

Teksten handler om fødselsopplevelser, både fra vanlige kvinner, og utdrag fra Dea Trier Mørks bok Vinterbarn og Sigrid Undseths skildring av Kristin Lavransdatters første fødsel. En ung norsk andregangsfødende sier det slik: «Jeg hadde full åpning da jeg kom inn. Det var en fin fødsel, bedre denne gangen. Det gikk så fort, jeg fikk lystgass, rakk ikke mer. Alt sprang fra meg liksom, det gikk så fort, ble litt engstelig da det gikk så fort. Jeg hadde kur ved den første fødselen. Og da var det så deilig å være med å trykke, nå var jeg ikke forberedt. Jeg skulle gjerne vært mer bevisst på det som skjedde, jeg fikk ikke pause. Jeg har en følelse av at det hele løp fra meg.

Kvinnekalender 1991 prydes av en turkis stripe midt på svart bunn med de 12 månedene rundt. I denne utgaven møter vi såkalte berømte menns kvinner. Vi møter fru Freud, fru Marx, fru Nansen, fru Hamsun og fru Joyce, for å nevne noen. Hver uke får du møte en kvinnelig forfatter og får et lesetips. Til første uke i januar 1991 tipses du om Virginia Wolfs (1882-1944) «Mrs. Dalloway». Iben Sandemoses lille dame følger gjennom årets syklus og parerer nyttårsforsettene slik: I år skal jeg bli klok, snill, tynn og morsom. Interessant, sprek. Men vennen hennes, den lille hunden, mener selvfølgelig derimot at hun er bra nok som hun er. Oversikt over norske kvinners filmer på 80 tallet finnes på sidene bakerst i kalenderen. 13 filmer ble laget av kvinner, men mennene laget ca. 90 filmer!

Tonje Strøm er kunstneren for 1992-kalenderen. Hun møter oss på forsiden med en sort kvinne på rød bunn. Tekstene handler om våre formødre fra førkristen tid. Moder Jord er den første gestalten fra religiøse forestillinger i de fleste samfunn. Hos oss heter hun Hertus. Hun fantes lenge før Olav den hellige svingte sitt blodige sverd, og lenge før æsene flyttet inn i Åsgård. Hvorfra hun steg inn i historien. Når det skjedde vet vi ikke, men i mer enn 2500 år skulle hun og hennes etterfølgende døtre bli tilbedt og dyrket. Den norrøne mytologien med Tor og Odin-dyrkingen har fått et nokså maskulint preg. I årets kalender møter vi Frøya som er Nordens svar på Afrodite og Ran, havets gudinne og skipet som et kvinnelig symbol. Kvinnene har befolket vår tidligste gudeverden, før kristendommen avfeminiserte religionen. Og fortsatt er Kvinnekalenderen av året ekstrabok i Bokklubben.

For året 1993 er kalenderens omslag prydet i sort, orange og fiolett i et abstrakt mønster. Janniche Engelsen er bokdesigneren. Hver uke har festet til seg et frekt eller kanskje klokt utsagn fra en eller annen smart kvinne. For eksempel:

Vi kvinner prater mye, men ikke desto mindre sier vi bare halvparten av det vi vet. (Nancy Astor)

Enkelte av oss er i ferd med å bli de menn vi ville gifte oss med. (Gloria Steinem)

Det som er vakrest hos virile menn er noe feminint. Det som er vakrest hos feminine kvinner er noe maskulint. (Susan Sontag)

Det er det en ønsker seg, men ikke får, som røper hvem man er. (Barbra Ring)

Når en er ung lengter en ut, når en er gammel lengter en hjem. (Cora Sandel)

Og visste du at New Zealand fikk stemmerett for kvinner allerede i 1893, Norge i 1913 og Portugal i1976! Du kan også lese om de få kvinnene som har fått Nobelprisen. Nemlig 25 kvinner! Blant et samlet antall menn på 610! PS. Når jeg sitter og skriver dette 6. oktober 2023, ser jeg på nettet at en ny kvinne har fått Nobels Fredspris. Narges Mohammedi fra Iran!! Gratulerer. Hun er en aktivist som har arbeidet spesielt med kvinners situasjon i Iran etter at en ung kvinne ble drept av moralpolitiet, fordi hun viste for mye av håret sitt under hijaben. Mohammedi har gått ut og inn av fengsler og sitter i fengsel nå.

Vi er også stolte av jubileumskalenderen, nemlig 1994-utgaven. Kalenderen har nå kommet ut hvert år i ti år. En lang rekke kvinner er bedt om å komme med sine bidrag til temaet «Kvinners liv mot år 2000» Fotografen Kari Gorwitz bidrar med bildet av to som trekker en barnevogn i snøstorm og slaps. Hanne Wilhjelm skriver om dårlig samvittighet når hun spiser sjokolade, fordi hun tenker på de underbetalte kvinnene som høster kakaobønnene. Oddrun Remvik skriver om 6 timers dagen. Siri Jensen skriver om den eneforsørgende kvinnen og hennes økonomiske kår. Margit Thons bidrag er et bilde av et nyfødt barn. Jorunn Gulbrandsen sier det slik: Troll kan temjast, men ikke arge kvinnfolk. Og Unni Rustad: Den som ikke kjenner kvinners drømmer, vet lite om framtida. Haldis Hjort skriver om å gjenerobre sin historie etter overgrep. Eva Kjøge bidrar med et fotografi av ikke-etniske norske jenter – en viktig del av kvinners liv mot år 2000. Sissel Solbjørg Bjugn retter følgende bønn:

Bønn til Gud Fader.

Å, du som viser lønnsam veg i diktingens miner

Gi mødre fred på begge sider av dei skrå gardiner!

Gi mødrer fred på begge sider av dei skrå gardiner

Å, du som aldri tenker i brunetter og blondiner! AMEN!

Maria Martens (19) sier det slik den andre uka i mars 1994:

Kvinner skal ha pene pupper

Og sex i blikket

Og dype tanker og intelligente ord og egne grenser

Og åpne rom og glatt hud

Og is i magen

Og stål i nesa og sterke meninger og myke smil

Og treffende, originale, personlige fornuftige, modne og riktige meninger om kvinnerollen år 2000 som man sender til et forlag...

UTEN Å TREKKE PUSTEN.

Hilsen fra Aase Sundfær (tidligere Aase Martens) og Eva Kjøge (tidligere Eva Rønning) som mer eller mindre har samarbeidet om Kvinnekalenderen gjennom 10 år. Helle Klaveness var med å lage den første kalenderen (1984)