Jeg vokste opp på det vesle industristedet Svelgen i en liten fjordarm ytterst i Sunnfjord. Jeg er født i 1938 og på den tida var utdanning en utopi for ei jente fra arbeiderklassen. Smelteverket og de bratte fjellsidene satte rammer for framtidsdrømmene.
Fortalt til Ellen Aanesen, 2016.
Ingen av foreldrene mine hadde utdanning ut over folkeskolen. Far arbeidet på snekkerverkstedet på fabrikken, men hadde tuberkulose og var mye borte på sanatorium, så mor måtte jobbe og jobbe og jobbe. Hun vasket på fabrikken og hjemme hos folk, sammen med en venninne som var blitt enke.
Det var veldig få bøker i mitt hjem, men på skolen hadde vi et skolebibliotek som ble åpna en gang i uka. Det var bare et skap med bøker, men det var helt vidunderlig. Jeg elsket å lese.
Jeg bestemte meg veldig tidlig for at Svelgen ikke var noe sted å bli værende.
På realskolen fikk jeg en god lærer som sa: Du skriver så godt, du burde bli journalist! Jeg hadde aldri tenkt over hva en journalist var, men det sådde i hvert fall ett yrke i hodet mitt – i tillegg til kontorjobb på fabrikken. Men da jeg ville gå videre på gymnaset, hadde ikke foreldrene mine råd til å hjelpe meg med mer skolegang. Men et kort kurs på handelskole i Florø kunne de klare å betale, mente de, så fikk jeg nok jobb på kontoret på fabrikken.
Det ville jeg slett ikke.
Da tok mor meg med rundt til folk som hun visste hadde noe bedre råd, og spurte om de kunne kausjonere for et banklån. Og min mor som var så beskjeden! Jeg husker svaret hun fikk hos en slektning av pappa: Nei, det er det ingen vits i, vi betalte skole for vår datter, og etterpå ble hun bare gift. Så det kunne vi bare slå fra oss.
Til slutt var det mors ugifte søster Selma, som jobbet på en gård og hadde lagt penger til side, som hjalp med penger til det første skoleåret. Seinere fikk jeg lån i Bremanger sparebank til de to siste årene.
Journalistdrømmen
Jeg ville jobbe i avis. Først ble jeg korrekturleser og sentralborddame i den kristelige avisen Dagen i Bergen, så journalistlærling i lokalavisa Sogn og fjordane. Siden fulgte et vikariat som journalist i Bergens Arbeiderblad, og sommerjobb i Arbeiderbladet – nåværende Dagsavisen – i Oslo.
Jeg hadde vært opptatt av den avisa lenge. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da arbeiderkvinner skrev i Arbeiderbladet at barnetrygden ikke måtte utbetales til mannen fordi han drakk den opp, og at de var nødt til å stille på arbeidsplassen og få lønningskonvolutten hans med en gang. Avisa skrev også om ulikelønn og om «samskatten», et skattesystem der kvinnens inntekt ble lagt på toppen av mannens inntekt, slik at det i mange tilfeller ikke lønte seg økonomisk for gifte kvinner å ha lønnet arbeid. Jeg tålte ikke å se og føle den ulikheten.
Kvinnesaksforeningen ledet kampen mot samskatten, som ble avskaffet i 1959.
Men journalistdrømmen begynte etter hvert å tape seg, jeg ville heller studere språk. Men mens jeg studerte ble jeg gravid og giftet meg, og før jeg var ferdig med å studere, fikk jeg et barn til. Jeg levde på studielån og inntekten til mannen min og merket hvor vanskelig det var å ikke tjene egne penger. Det var tungt. Selvstendigheten min sto på spill. På den tiden var kvinnene på vei ut av husmor-rollen og inn i yrkeslivet. Det endte med at jeg sluttet å studere og fikk meg jobb, først i Lånekassen og siden i Dagsrevyen.
En avgjørende hendelse
Jeg husker et morgenmøte i NRKs nyhetsflaggskip Dagsrevyen i 1970. Jeg var nyansatt journalist. Temaet var en stygg voldtektssak i Finnmark. En ung samekvinne hadde vært utsatt for gruppevoldtekt og langvarig misbruk. Skal vi ikke gjøre noe med dette? spurte jeg. Da var det en av de mannlige journalistene – han snakket alltid høyt og var svært frittalende – som apte etter finnmarksdialekt og sa: «Å, ja, dæm kaille det voldtækt, men det va nå moro!» Så ble det bare stille. Ingen sa noe. Etter det var jeg rasende. Det var mye sånt på den tida der.
Jeg kom til et miljø som var prega av store, sterke, mannlige egoer, det er ikke til å underslå, men like før meg var det kommet inn noen få kvinner. Fine, dyktige, kunnskapsrike damer. Men én ting merka vi kvinnene i Dagsrevyen: Utseendet vårt spilte en stor rolle. Vi fikk på pukkelen for at vi ikke var pene. Seere ringte til sminkeavdelingen og skjelte dem ut for at vi var på skjermen. Ei av sminkøsene, som de ble kalt den gangen – de er jo maskører – fortalte meg: Når folk ringer på den måten, har jeg har lært meg til å svare at hun er ikke ansatt for sitt utseende, hun er ansatt i kraft av seg selv og det hun kan!
Dette var også en tid da du som kvinne ikke kom inn på restaurant i Oslo om du ikke hadde med deg en mann. Og det var masse ufine tilrop fra menn på gata. Utrolig ekkelt.
Da unge kvinner begynte å organisere seg på begynnelsen av 1970-tallet, ble jeg med. Først på noen møter i en nyfeminist-gruppe, det var hyggelig nok det. Men da en ung student i gruppa sa hun ville noe mer enn å sitte og prate sammen om livene våre, ble jeg nysgjerrig. Hun fortalte at det var kommet en ny organisasjon som hun ville bli med i.
Mitt første møte med Kvinnefronten var et stort åpent møte som ble holdt på Lærerskolen i Oslo. Etter det meldte meg jeg meg inn og ble med i en kvinnefrontgruppe i NRK, sammen med yngre kvinner. Jeg ville gjøre noe. Kvinnefronten ga meg mulighet til å få en identitet i kvinnekampen som rullet over landet. At dette var en kamp, var det ingen som var i tvil om.
Pioneren
I Dagsrevyen tok jeg opp kampen mot voldtekt og incest. Vold og overgrep mot kvinner og barn tilhørte fremdeles privatsfæren og kom nesten ikke til syne i offentligheten.
Jeg ville at alle skulle vite hva som foregikk. Dette gjaldt kvinners og barns liv. Den trusselen som ligger i lufta når du er kvinne – det kan skje meg noe, det kan skje min datter noe – er en virkelighet som eksisterer. Voldtekt av små barn eksisterer. Men man nekta for at det eksisterte.
Jeg begynte med å lage programinnslag om abort, fortsatte med voldtekt og fikk mye kjeft for det. Det kom anonyme telefoner og ekle brev, og jeg møtte veldig motstand fra mannlige kolleger. Men jeg fortsatte på tross av motstanden.
Da jeg fikk stipend fra det offentlige, reiste jeg først til Sverige og snakket med en politikvinne som jobba med incest, så dro jeg til Connecticut i USA. Helen Vogt, journalist i NTB, skaffet meg de første kontaktene. Jeg besøkte et fengsel for farlige fanger. Der drev psykologen dr. Nicholas Groth med rehabilitering og bevisstgjøring av de verste overgriperne. Jeg var sammen med psykologen og en del av fangene en hel dag.
Jeg fikk ikke vite hva de hadde gjort. Men de hadde alle sammen levd et vanskelig barndoms- og ungdomsliv. Dr. Groth forsøkte å reparere noen av traumene deres både som utsatte og som gjerningsmenn. Det var interessante mennesker å snakke med, for de var kommet langt i forståelsen av sammenhenger i eget liv. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg der og da, var at jeg så hvor ødelagte de var, de mennene som hadde gjort de verste overgrepene. Jeg så at det er sammenheng mellom misbruk av barn og utvikling av voldtektsforbrytere, mellom det å få sin integritet brutt ned som barn og det å fortsette å være et offer eller bli en overgriper som voksen. Dette ville jeg vise.
Jeg dro hjem og laget et program på en halvtime som jeg kalte «Valdtekt – ein vond sirkel». Jeg visste at jeg sannsynligvis ville møte motstand og kontaktet juristen Tove Stang Dahl for å forsikre meg om jeg var på rett vei.
Det var ikke plass til et så langt program i Dagsrevyen. Derfor gikk jeg til den kvinnelige sjefen som satte opp sendeplanen. Hun var opptatt av kvinnesak og satte opp programmet til sending i Dagsrevyens navn.
Men ingen kommenterte det på morgenmøtet dagen etter. Du kunne hørt en nål falle på golvet.
Det ble en voldsom oppmerksomhet da jeg tok opp vold og overgrep mot kvinner og barn i Dagsrevyen, i den ene kanalen alle så på. Det nye fjernsynsmediet slo sterkt.
Den gangen var jeg litt kunnskapsløs når det gjaldt generasjonene før meg. Når jeg senere lytta gjennom radioprogrammene til for eksempel Kari Borg Mannsåker, tenkte jeg at hjelpe meg, hun gjorde dette så tidlig, hun har visst, hun snakket om det på sin måte i en tid da man ikke skulle si et pip om sånt.
Motstand i Dagsrevyen
Men da jeg dekket voldtekts-tribunalet i Oslo i oktober 1984, gjorde kollegaer i Dagsrevyen opprør. Tribunalet ble arrangert av en gruppe kvinner fra den nye kvinnebevegelsen. Målet var å få myndighetene til å opprette et mottak for voldtatte kvinner. Den store salen i Folkets hus var fylt til randen av interesserte da tribunalet gikk av stabelen 23. oktober, og lydopptak med historiene til voldtatte kvinner ble spilt av.
Jeg fulgte forberedelsene til voldtekts-tribunalet, laget mange nyhetsinnslag – og en lengre reportasje til Søndagsrevyen. Slik jeg husker det, ville ikke leder for Søndagsrevyen ha reportasjen med i sendingen, det var sånn motstand. En del av mannfolkene i redaksjonen mente at jeg påsto at de alle sammen var voldtektsforbrytere, og det ville de ikke ha på seg.
Da fikk jeg nok.
Jeg var inne på det lille redigeringsrommet alene. Så kom redaktøren inn og sa han hadde fått i oppdrag fra en del av redaksjonen å gå til fjernsynsdirektør Otto Nes for å be om at jeg ble fjernet fra dette stoffet.
Jeg var ikke var blant dem som snakket veldig høyt i redaksjonen, men før han fikk snakket ferdig, eksploderte jeg. Jeg ville ha respekt for den kunnskapen jeg hadde! Dette var gravende journalistikk, og hvis det var noen som kunne mer om dette enn meg, så kunne de komme og snakke med meg om det, og så kunne de også lage program om det. Men å sitte der uten å kunne noe om temaet og påstå at det jeg holdt på med var tull – det skulle jeg ikke ha! Jeg ble så sint at jeg ropte.
Jeg kan fremdeles se den den stakkars redaktøren for meg. Antakelig må jeg ha skreket ham opp i ansiktet, for han rygga bakover, flytta nesten veggen bak seg for å komme unna. Han fikk stoppa meg til slutt, og da sa han: Jeg har snakka med Otto Nes, og han sier «Hils Else og si at dette må hun bare fortsette med. Dette er bra!»
To år etter voldtekts-tribunalet ble landets første voldtektsmottak åpnet ved Oslo legevakt.
Etter mange år i Dagsrevyen fikk jeg flytte over til Opplysningsavdelingen i fjernsynet og kunne lage lange og utdypende dokumentarprogram om de kvinnetemaene jeg brant for, blant annet om det skjulte temaet incest.
I 1984 ga legen Eli Knudsen Ingnes og sosionomen Karin Haarberg Aas ut boka «Seksuelle overgrep mot barn». De ble intervjuet i radioen av nyfeminist Astrid Brekken i NRK. Gjennom arbeidet sitt hadde de erfart unge jenter med store psykiske problemer, der det viste seg at jentene var utsatt for incest av fedre. De var de første i Norge som tok opp dette temaet og fortalte omverdenen om hva de så.
Da laget jeg fjernsynsprogrammet «Ingen rom er trygge», der temaet var incest. Jeg samarbeidet med Brekken, Ingnes og Haarberg Aas. Jeg husker jeg satt sammen med Ingnes og Haarberg Aas en hel natt på et klipperom og så gjennom programmet før det skulle sendes, for at hver eneste detalj skulle være korrekt. Programmet bidro til å sette incest på den nasjonale dagsordenen.
Kampen kostet
Hele åttitallet kokte for meg. Det var da jeg gjorde den viktigste innsatsen i arbeidslivet mitt, og jeg ble tildelt Hirschfeld-prisen for arbeidet mitt.
Men innsatsen i kampen mot overgrep mot kvinner og barn hadde også sin pris. Jeg fikk brev i posten med ekle tegninger, pornoutklipp og slibrigheter, som viste at avsenderen hadde undersøkt hvordan jeg levde og når jeg kom og gikk. Jeg brente disse brevene.
Den yngste datteren min, som bare var en jentunge, fikk kloa i et av brevene. Etter det begynte hun å gå i postkassen, det har hun fortalt meg som voksen – og når hun fant et sånt brev, brente hun det i peisen. Hun merka at jeg ikke hadde godt av det.
Da jeg var 58 år gammel, var jeg utslitt og måtte slutte å jobbe. Da hadde jeg vært en brann i ti år. Det slo inn i meg som en slitenhet jeg ikke kom ut av.
I mer enn ti år hadde jeg sloss for å få folk til å fortelle, fortelle, fortelle, fordi vi trenger åpenhet rundt overgrep, slik at vi kan skjønne hva det er, og kan jobbe for å forebygge det. Vi trenger åpenhet slik at folk kan forstå hva de gjør når de begår overgrep. Man må slutte å kretse omkring offer og overgriper, ikke dyrke identiteten som verken det ene eller det andre, men finne veier ut – og gå videre.
Det var ikke bare den organiserte kvinnebevegelsen som drev utviklingen fram.
Vi var en svær bevegelse, og vi beveget oss jo så til de grader. Det var ikke bare de nye kvinneorganisasjonene, kvinnebevegelsen var jo overalt: Det var byråkrater, det var politikere, det var forskere og jurister, sosionomer og leger, journalister og aktivister. Kvinnebevegelsen spredte seg utover store deler av samfunnet og hadde gjennomslagskraft fordi tiden var moden.
Det måtte skje noe.