Jeg kommer fra en gård i Trøndelag. Mora mi var utdanna sykepleier, sjølbevisst og klar over sin egen betydning. Hun var også radikal og alltid veldig glad når vi barna tok radikale standpunkt. Hennes far var skogfinne, rallar og radikal Arbeiderpartimann, så hun og vi hadde noe å slekte på. I seinere år stemte hun enten SV eller Rødt. Faren min var helt uinteressert i politikk. Både foreldrene og besteforeldrene mine var lesehester, og jeg og de tre yngre brødrene vokste opp i stor frihet.
Alt dette ga meg en sjølsikkerhet med hjemmefra, og når du vokser opp på gård, blir du også vant til å ta et tak. Vi var jo med i arbeidet, plukka stein og luka og hesja, var med på grisefødsel, passa høner og jeg fikk mitt eget føll. Jeg ble vant til å ta ansvar og ha sjølstendige meninger. Jeg var ikke redd for å stå fram, så da jeg ble spurt om være en av de tre offentlige i sentralkomiteen i AKP, synes jeg det var helt uproblematisk. Etterpå spurte menn meg om jeg ikke følte meg som en gissel. Hvorfor det? Jeg var enig i politikken, jeg var kvinne og representerte halve menneskeheten, skulle ikke det være viktig nok.
Jeg bodde i Tromsø i 1972 da Kvinnefronten ble stifta, jeg støtta opp og meldte meg inn, men var travel på andre fronter. Jeg sto på førsteplass på Rød Valgallianse sin liste til kommunevalget og ble valgt inn. Etter to år som eneste RV-representant var jeg glad for å flytte til Bergen i 1976. Her kasta jeg meg inn i kvinnefrontaktivismen under Agnete Strøms dynamiske ledelse. Jeg lærte mye i kampen for kvinnearbeidsplassene på Vestlandet og traff mange flotte kvinner. Abortkampen var helt sentral, jeg husker sterke, unge kvinner som sto fram med sine historier.
Vi flyttet til Oslo og jeg fikk barn nummer to. Noen måneder etter at jeg ble valgt som forkvinne i Kvinnefronten i 1978 fant vi i Arbeidsutvalget ut at vi var på konkursens rand. Vi fikk knallhard kritikk og det var tungt. Jeg skjønte raskt at jeg ikke hadde greie på økonomi; uten Solveig Nyhamar i Arbeidsutvalget hadde jeg ikke overlevd denne perioden. Men «vi sto han av», og KF utviklet seg med mange lokalgrupper.
Jeg har alltid vært veldig opptatt av yrket mitt og de faglige diskusjonene rundt svangerskap og fødsel. Derfor er det aller sterkeste minnet mitt fra denne perioden en intens debatt på en bursdagsfest for en annen kvinnefronter. Temaet er fremdeles aktuelt.
Jeg var jordmor-student, hadde født to barn, normale, raske fødsler uten medisinsk smertelindring. Erfaringen gjorde meg oppglødd og stolt over kvinnekroppen. Da jeg kom over en fascinerende artikkel om kvinner som fikk orgasme under fødselen, ble jeg enda ivrigere etter å spre det gode budskapet om de fantastiske kroppene våre, og på denne festen fortalte jeg historia. Da tok det fyr. Det ble en kjempediskusjon, meg mot resten.
De andre kvinnefronterne mente fødsel var den verst tenkelige smerte, skremmende, smertefullt, og utrygt. De mente at kvinner måtte hjelpes. Den nye store frelseren den gangen var epiduralbedøvelse, helt i tråd med det medisinske synet på fødsel.
Jeg tapte diskusjonen på festen, og synspunktene mine har fremdeles ikke vunnet helt fram, kvinnekroppens fantastiske evner og muligheter er undervurdert i dag også. Anestesilegene har kjempet en vellykket kamp med å predike at alle kvinner trenger og fortjener epidural. Jordmødre er blitt kalt ting som torturister og ufølsomme fagfolk i offentlige diskusjoner med anestesilegene, fordi vi viser til at epidural har negative bivirkninger og at kvinner kan bli styrket gjennom en fødsel uten medisinsk hjelpemidler. Jeg er glad for at epidural finnes og kan brukes i vanskelige situasjoner. Det jeg snakker om er fødsler som starter av seg selv, hvor barnet ligger normalt til og kvinnen er frisk. Dette må jeg alltid gjenta svært mange ganger for at kvinner ikke skal tro at jeg er for lidelse i alle former.
I dag blir normale, fysiologiske fødsler sjeldnere og sjeldnere. Den medisinske modellen har tatt over med tiltak og inngrep som setter i gang fødsel med medikamenter. Kvinner blir bundet til senga, de får vanskeligere rier og dermed er epidural en hjelp de trenger. Vi kvinner mister trua på oss sjøl, mister tillit til hva kroppen kan greie og hva en fysiologisk fødsel kan gi oss av styrke, glede, triumf og stolthet.
Er det delte synet på fødsel en kamp om kvinners sjel? Kanskje det er drøyt å si. Men det er krevende å vinne diskusjoner med argumenter om at det beste er å slite seg opp bakker og fjellsider når folk løper ved siden av og tilbyr rullestol eller heis helt opp.
Noen triumfer har vi hatt, vi som kjemper for kvinners mulighet og rett til å klare fødselen selv: vannfødsler, ABC-klinikken, avdeling Storken på Haukeland og andre normal-fødselsenheter på sykehus. Og noen fødestuer har stadig holdt ut. Retten til å ha med seg en person gjennom hele fødselen har vi hatt i Norge siden 1970-årene. Det var en stor glede da helseministeren i Gaza erklærte høsten 2023 at denne retten skulle kvinner i Gaza også ha - en seier for kvinnene og for omsorgen rundt fødsel. I skrivende stund, februar 2025, blir Gaza knust av okkupantstaten Israel, men palestinere vil overleve og deres seier og deres rettigheter vil vokse i framtiden.
Hvorfor sies det så mye negativt om fødsel? Alle vet at straks du forteller at du, eller svigerdatteren eller noen er gravide, kommer de verste og mest skremmende historier om fødsler. Hvorfor? Det skaper angst og uro. Jeg har venninner som sier at de aldri forteller noen om sine fødsler fordi det provoserer når de sier at det var en triumf, en maraton i slit og stolthet. De dramatiske, negative, tragiske historiene, hjelper de kvinner?
Hvorfor var disse kvinnefronterne på bursdagsselskapet så opprørt over mine meninger? Jeg tror de ville beskytte kvinner; hjelpe, støtte, trøste og bære. Noen mente med rette at samfunnet ikke så, (ikke ser), kvinnenes store innsats i graviditet, fødsel, amming og barnestell. Dette er jeg hjertens enig i. Min sønn mener det kanskje gir «mer kred» å ha greid en farefull, skremmende, ja kanskje livstruende situasjon som fødsel beskrives som, mens en helt vanlig fødsel blir for vanlig. Kan vi ikke beskrive en vanlig fødsel som det den er: en kjempeprestasjon hvor kvinner trenger mot og all kraft og hvor vi stolt viser det kvinnekroppen, og bare den, kan gjøre. Svangerskap, fødsel og barsel viser kvinners enestående krefter og muligheter.
I bursdagslaget for lenge siden fikk jeg ikke dette godt nok fram. Men, jeg sier trassig: de andre var uansett på feil vei. Kvinnefrontens politikk må være å løfte fram kvinners styrke, mot og kraft i denne livssituasjonen, slik KF gjør i alle andre deler av kvinners liv. Hurra for Kvinnefronten!
Feminismen forandra livet mitt, fikk meg til å se på verden med nye øyne. Jeg lærte å analysere hva som skjedde fra et kvinneperspektiv og forstå undertrykkelsen kvinner er utsatt for. Dette har jeg hatt med meg i det jeg gjør; som jordmor, lærer og prosjektarbeider i Palestina, Egypt, Libanon, på Balkan, i Afghanistan, Malawi, Zambia og Norge.