Husstellæreren fra Danmark

- Jeg hadde alltid den fineste og beste sykkel som kunne kjøpes, til litt misunnelse fra mine kamerater, sier Annelise.

Men det hendte hun opplevde at far hadde solgt sykkelen hennes, hvis det var akkurat den kunden ville ha.

Moren var fra et mindre gårdsbruk i Schleswig i Tyskland, så da 2. verdenskrig banket på døra, hadde Annelise et litt annet forhold til tyske soldater enn de fleste. Morens brødre var med i den tyske armeen, og var på besøk hos familien i Danmark full uniform. Selv om folk kunne være skeptiske til morens ”omgang” med tyskerne, klarte hun denne balansen, og det var en stor dag da Tyskland kapitulerte:

- Da stod hennes sønn fram i motstandsuniform. Da var hun stolt, og da kunne det ikke være tvil for noen hvilken side hun hadde vært på!

Annelise hadde som barn og ungdom mange oppgaver hjemme. Det var lunsjpause på skolen mellom klokka 12 og 13, da rakk hun akkurat å spise og å ta oppvasken før hun gikk tilbake til skolestua igjen. Til oppgavene hørte også hagearbeid og rengjøring.

- Lørdag morgen måtte jeg stå opp klokka seks for å vaske soverommene før jeg gikk på skolen. Det høres litt tøft ut, men det var helt andre tider da. Det var helt naturlig at barna tok sin del av hjemmets gjøremål.

Hver fredag kveld var Annelise med moren og handlet, da var det langåpent i butikkene.

- Vi kjøpte fine salater som vi koste oss med når vi kom hjem. Fredagskveldene var derfor noe jeg gledet meg til, sier Annelise.

Etter realskolen fikk Annelise et stipend til en idrettskole. Hun gikk der bare i to måneder, så ble moren svært syk, og hun måtte reise hjem og hjelpe til.

Da Annelise var 18 år, døde broren av kreft, 29 år gammel. Han hadde da kone og to småbarn.

- At foreldre etter hvert blir borte, det venner man seg til og godtar, men at et ungt menneske plutselig blir revet bort, er noe annet, sier Annelise, som fortsatt bærer med seg savnet av broren som var eneste søsken.

Hun begynte som husassistent hos rektoren på Husholdningsseminariet i Sorø. Etter praksisen dro hun til London som au-pair, og så tilbake til Danmark og husstellærerutdanning. Med engelskkunnskaper fra au-pair-året fikk Annelise snart jobb på et dansk senter for landbruksprodukter som skulle åpne i London. Hun skulle informere om danske matvarer, akkurat en slik jobb Annelise hadde drømt om. Men senteret ble ikke ferdig i tide, og det var ikke snakk om å gå tre måneder uten arbeid. Hun søkte derfor et ledig vikariat i Norge, på Graff Husmorskole utenfor Elverum. Svaret kom fort, i form av et postkort:

- Der sto det: ”Kom så snart du kan!” De var helt opprådde for lærere. Det var spennende, for jeg visste ikke hvor Elverum lå engang. Samtidig som jeg kjøpte billett, kjøpte jeg et kart, minnes Annelise.

Førsteinntrykket av Elverum var at det var fattigslig og stusselig. Gjenoppbyggingen etter krigen var enda ikke avsluttet i 1959. Men Graff var et flott sted, selv om det var veldig gammeldags.

Snart traff Annelise en ung mann fra nabogården, Morten Møystad, og det endret planene. London ble kansellert, og hun fikk jobb på Sæter jordbruks- og husmorskole i Kongsvinger i ett år. Så fikk hun jobb på Graff i Elverum igjen i 1961, samme sommer som hun giftet seg. Men det ble helt umulig å være lærer på en internatskole, med kvelds- og helgevakter. Det lot seg ikke kombinere med giftermål den gangen.

Den eldste datteren, Merete, ble født i juli 1962, og Mari kom allerede i oktober 1963. Da var det ikke lenger snakk om å arbeide ute. Ellen, den yngste, ble født i 1967.

Barna var høyst velkomne, og oppvekstmiljøet i småbyen var godt:

- Vi bodde i et veldig beskyttet område med hyggelige naboer og jevnaldrende barn. Vi trengte ikke å være redde for at det skulle skje barna noe. Vi har et fotografi av Merete første gang hun var ute på veien. Hun krabber på bildet. Vi visste at hvis det kom biler, så ville de bare stoppe og løfte henne vekk.

Ektemannen Morten hadde ansvaret for det økonomiske i hjemmet, mens Annelise hadde ansvaret for alt det praktiske. Det var hun ikke vant med fra foreldrehjemmet i Danmark. Der ga faren alle pengene han tjente til mor, som ordnet økonomien.

- I de årene jeg ikke jobbet, måtte jeg spørre min mann om penger til det jeg trengte. Det synes jeg var vanskelig, sier hun.

Det å ha egne penger var en av grunnene til at hun ganske tidlig gikk ut i jobb igjen. Det var også gjennom jobben Annelise fikk et godt, sosialt fotfeste i det nye hjemlandet.

Fra 1972 fikk Annelise deltidsstilling på Graff husmorskole. Det var ikke vanlig med deltidsstillinger, så det var en nyvinning:

- Takket være rektor på skolen, som også var gift, så fikk jeg og en kollega lov til å søke om å dele en stilling. Det ble positivt svar fra departementet, som mente at deltidsjobber var en mulighet for å få flere kvinner ut i arbeidslivet, sier Annelise.

I 1975 ble Graff Husmorskole nedlagt og ble en del av Elverum videregående skole. Ledelsen på den nye skolen var motvillig til deltidsarbeidet, men Annelise viste fram brevet fra departementet, og fikk fortsette i deltidsjobb.

Etter hvert endret skolehverdagen retning. Fra å utdanne husmødre, utdannet skolen nå kokker og servitører via den nye linjen som het Kokk, servitør og husstell. Annelise tok videreutdanning på Stabekk for å møte de nye kravene. Her studerte hun to år på heltid, og bodde borte fra mandag til fredag. I 1980 var hun ferdig adjunkt. Annelise trivdes veldig godt i læreryrket, men noe forandret seg etter skolereformen i 1994:

- Tidligere hadde vi elever som stor sett var veldig motiverte, overveiende jenter og i ulik alder, hyggelige og høflige. Etter reformen fikk vi en elevmasse som var som natt og dag i forhold til elevene vi hadde før. Umotiverte elever gjorde oss til sosialarbeidere i stedet for faglærere, sier Annelise.

Som 62-åring sluttet hun på Elverum videregående skole.

- Det var vemodig å forlate gode kolleger, men vi holdt kontakten, og er ofte sammen i sosialt lag eller på trening. Vi er en gjeng med spreke pensjonister. Det, sammen med en fin familie, gjør at pensjonisttilværelsen er blitt ei fin tid, sier Annelise.