Den sjøsamiske kvinna kalt Poll-Berit virka som naturlege i Vesterålen omkring 1800. I ettertid ble hun omtalt som ”den verste trollkjerringa der ute”.
I 1879 blei det utgitt ei lita bok, ”Sagn og eventyr fra Nordland”, samla og skrevet av Olaus Martens Nicolaissen. I kapitlet ”Marthas og Elens historier” står dette avsnittet (her i modernisert språkdrakt):
Johan Ingvald Borgos (født 1939 på Skogsøya i Øksnes) er lokalhistoriker og pensjonert lærer. Han har vært hovedforfatter for bygdebøker i Øksnes, Sortland og Andøy og skrevet mange lokalhistoriske artikler for Øksnes historielags årbok Leddiken. Borgos skriver noveller, dikt, viser og limericker, og i 2015 mottok han Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid som historiker og sin innsats for bevisstgjøring om nordnorsk kystkultur. I 2020 ga han ut boka Samer ved storhavet (Orkana), som han fikk Språklig samlings litteraturpris for.
Historia om Poll-Berit ble opprinnelig publisert i Leddiken, årboka til Øksnes historielag i 2014. Artikkelen er noe redigert av Borgos og kvinnehistorie.no i 2021.
”Men en av de verste trollkjerringene der ute i bygda var nå vel Poll-Berit. Det var reint utrolig hva hun var i stand til. Kom hun tilgårds og alt ikke var som hun likte det, så kunne en være sikker på at hun da fortrollet både folk og fe. Ba hun om noe og ikke fikk det, så blei buskapen gal.
En gang kom hun til gården Tinden og ba kona der om suppemel, men da hun ikke fikk det, lovte hun at det skulle nok kona få svi for. Kona blei kort etter dødsens syk, og mannen hennes måtte da reise til Poll-Berit og be henne om at hun måtte komme og hjelpe den syke kona hans. "Hun kan gjerne være syk, det er bare tilpass for henne," sa Poll-Berit. Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom inn i stua, gikk hun beint bort til senga der den syke lå, og la handa si under brystet hennes. Men det fortelles at det viste seg svarte merker etter alle fingrene hennes der hun hadde lagt handa si. Hun sa da at det var på høg tid hun kom, for ellers hadde det ikke vært helsebot mer for den syke.”
”Der ute i bygda” er Øksnes Vestbygd på yttersida av Vesterålen, og heimplassen til Nicolaissen.
Hvem var Poll-Berit?
Poll-Berit er uten tvil den sjøsamiske kvinna Berit Pedersdatter (1749-1817). Lenger ned i fortellinga nevner Nicolaissen at hun hadde dattera Jonetta, det stemmer med kirkeboka. Han veit at Berit var same: ”Det var så morsomt å se henne bli sint og 'sjalke' (snakke uforståelig) på finne-målet sitt”. Berit levde lenge før hans tid, han lar to gamle oppdikta koner, Martha og Elen, fortelle om henne i boka.
Samtidige skriftlige kilder er mer å stole på. Berit blei født i Steinlandsfjorden i Øksnes. I 1776 forlover hun seg med Jon Olsen fra Hadsel, også han same, men han omkommer på havet før de rekker å gifte seg. Berit arver Jon, som etterlater seg ganske mye penger. Tre år etter gifter hun seg med den norske enkemannen Jon Torsteinsen, de har allerede fått dattera Jonetta. Etter bare to års ekteskap dør Jon.
I 1785 gifter Berit seg på nytt, 36 år gammel. Brudgommen er den samiske enkemannen Eskild Nilssen, 31 år eldre enn henne. Paret bosetter seg på husmannsplassen Pollen under gården Nord-Rygge, derav navnet Poll-Berit.
Også i dette ekteskapet får Berit bare ett barn, sønnen Peder, født 1786. Åtte år etter blir Berit enke igjen, og så forsørger hun seg og sine de neste årene. Begge ungene lever opp og har skaffa henne ei stor etterslekt.
Årene fra 1800 til 1814 var ei katastrofetid på kysten, mange gårder blei fraflytta, men Berit holder ut på en steinet og mager husmannsplass.
Berit bor altså i Pollen fra 1785 til hun dør i 1817, som enke etter 1794. I denne tida driver hun etter folkeminnet å dømme som naturlege. Årene fra 1800 til 1814 var ei katastrofetid på kysten, mange gårder blei fraflytta, men Berit holder ut på en steinet og mager husmannsplass. Byrdene blir ikke mindre da dattera Jonetta gifter seg med en helsesvak nordmann og blir tidlig enke med to små barn.
Hvordan kjente Olaus Martens Nicolaissen til historiene om Poll-Berit?
Han som skreiv om Poll-Berit i 1879, Olaus Martens Nicolaissen (1846-1924), vokste opp på Dyrøya og Nærøya, like i nærheta av plassen Berit hadde bodd på. Han blei styrer for oldsakssamlinga ved Tromsø Museum fra 1882, gjorde omfattende arkeologiske undersøkinger i heile landsdelen, og samla dessuten inn nordnorske folketradisjoner. Nicolaissen regnes som banebryter i Nord-Norge på disse feltene.
Hvor hørte Nicolaissen historiene om Poll-Berit? Begge foreldrene hans blei født etter at hun døde, men farmora til Nicolaissen, Johanna Hartviksdatter, kom fra Hadsel til Øksnes i 1814. Hun må ha kjent historiene om enka i Pollen. Johanna levde til i 1874 og bodde i Tinden i hvert fall fra 1829. Mye tyder på at Nicolaissen hørte historia av henne.
Ei tidslinje viser at historia om Poll-Berit må ha gått fra person til person i mer enn et halvt århundre og sikkert blitt endra underveis før de kom på trykk:
1785-1817: Mulig tidsrom for gjerningene til Poll-Berit (hun døde i 1817).
1829-1850: Mulig tidsrom da Johanna Hartviksdatter kan ha hørt historia på Tindsøya.
1846: Olaus Nicolaissen blir født.
1850-1865: Mulig tidsrom da han kan ha hørt historia.
1869-1878: Mulig tidsrom for nedskriving av historia, boka trykkes i 1879.
Med andre ord, historia kan ha blitt utstyrt med opptil tre lag av ”etterpåklokskap” og fra tre ulike miljøer:
– Tindsøya på 1830-/1840-tallet (heimemiljøet til Johanna Hartviksdatter),
– Dyrøya på 1850-/1860-tallet (barndomsmiljøet til Olaus Nicolaissen, en familie som var over gjennomsnittet når det gjelder boklige interesser),
– Tromsø på 1870-tallet (det akademiske miljøet som Nicolaissen blei en del av).
Ei historie om legehjelp blir til ei historie om trolldom
Det er mulig å ”skrelle vekk” disse lagene for å finne hva historia egentlig dreier seg om. Det andre avsnittet (som begynner med ”En gang”) består av seks setninger. Hvis vi stryker den første, tredje og femte, står vi igjen med dette:
”[...] Kona blei kort etter dødsens syk, og mannen hennes måtte da reise til Poll-Berit og be henne om at hun måtte komme og hjelpe den syke kona hans. [...] Hun fulgte da med til Tinden, og da hun kom inn i stua, gikk hun beint bort til senga der den syke lå, og la handa si under brystet hennes. [...] Hun sa da at det var på høg tid hun kom, for ellers hadde det ikke vært helsebot mer for den syke.”
Dette er ei historie om legehjelp, der mannen dro heilt fra Tinden til Pollen for å få denne hjelpa. Hva så med de tre utelatte setningene? De lyder slik:
”En gang kom hun til gården Tinden og ba kona der om suppemel, men da hun ikke fikk det, lovte hun at det skulle nok kona få svi for. [...] ”Hun kan gjerne være syk, det er bare tilpass for henne,” sa Poll-Berit. [...] Men det fortelles at det viste seg svarte merker etter alle fingrene hennes der hun hadde lagt handa si.”
Nå får vi ei historie om trolldom – om gand, og vi kan trygt regne med at setningene blei lagt til lenge etter at Poll-Berit hjalp kona. Det gjelder også åpninga til Nicolaissen:
”Men en av de verste trollkjerringene der ute i bygda var nå vel Poll-Berit. Det var reint utrolig hva hun var i stand til. Kom hun tilgårds og alt ikke var som hun likte det, så kunne en være sikker på at hun da fortrollet både folk og fe. Ba hun om noe og ikke fikk det, så blei buskapen gal.”
Negative holdninger til ”kloke koner” – og til samer
Hvorfor blei historia endra? Kanskje hadde denne svertinga av ei hjelpsom kvinne samme bakgrunn som hekseprosessene på 1600-tallet: Frykt for ”kloke koners” kunnskaper innafor folkemedisinen, kanskje skam fordi man har benytta seg av dem. I tillegg var Poll-Berit same, og de fleste norske trodde samene kunne gande, begå trolldom.
Det er også mulig at de første legene i distriktet bidro til negative holdninger overfor ”de kloke konene”. Og i skolestua formidla kanskje læreren negative holdninger overfor samene, som midt på 1800-tallet blei satt utafor den norske nasjonsbygginga.
Nicolaissen var et barn av si tid, han føyer til det folk forventa på den tida, men samtidig skaper han myter om det gamle og demoniserer uskyldige personer. Dermed blir ei historie om hjelp til et sagn om gand og trolldom, der godt blir forvandla til ondt.
Stolt etterslekt
Poll-Berit har i dag flere hundre etterkommere spredt over heile landet, men mest i Vesterålen. De som kjenner sannheta om henne, er stolte over å stamme fra ”den verste trollkjerringa der ute”, som Nicolaissen skreiv.
Kilder
Nicolaissen, Olaus M.: ”Sagn og eventyr fra Nordland”, 1879.
Bind 1 og 3 av Gård og slekt i Øksnes.
Kirkebøker for Øksnes 1718–1820.