Fra Strådalen til Paris og Chicago – Margrete Kreutz’ annerledes valg

Meerkhe

Margrete Olsdatter Bull, eller Meerkhe som hun ville ha hett på sørsamisk, ble født i 1863 i Enkroken i Undersåker i Sverige, like innafor grensa fra Meråker i Nord-Trøndelag. Hun var nummer to av minst ti søsken. Foreldrene var "Finmand" Ole Olsen Bull, som etter et opphold i Frankrike fikk tilnavnet Sebril eller Zebrill, og Maren Maria Thomasdatter. Familien var en av flere sørsamiske familier som forsøkte å livberge seg med reindrift i grensefjellene mellom Verdal/Meråker i Nord-Trøndelag og Åre/Krokom i Jämtland. Samenes eget navn på dette området har vært Gaaskelaante – Mellomlandet.

Vanskelig å spore

Vi vet ikke så mye om oppveksten til Margrete, eller Margreta, som hun omtales som i på svensk. Samene i Gaaskelaante søkte kirke både på begge sider av riksgrensa. Dette gjør det vanskelig å spore dem i skriftlige kilder. Fra en og samme familie kan man finne navn i kirkebøker både i Undersåker, Oviken, Offerdal, Kall, Meråker, Verdal, Stod, Skogn, Alstahaug, Sparbu og andre steder.

Tøffe kår

Kirkebøkenes knappe nedtegnelser av hendelser i familien Olsen Bull vitner om tøffe kår. Av tolv barn var det bare fire som nådde voksen alder; Margrete (1863), Ragnhild (1867), Thomas (1870) og Anna Lisa (1878). Livet i reinfjellet kunne svinge fra overflod til armod. I dårlige år flyttet mange sørsamer ned til utkanten av bygdene hvor de livnærte seg på ulikt vis. Dette ser også ut til å ha gjort seg gjeldende for Margretes familie. I 1875 er de oppført som losjerende på plassen Graftåsmo ikke langt fra det som i dag er kommunesenteret i Meråker. Faren er oppgitt å livnære familien ved å lage og selge skeier av reinsdyrhorn. Kontakten mellom bygdesamer og reindriftssamer var tett, både i form av slektskap, giftemål og på økonomisk vis.

Merkelappen "Finpige"

I Meråker levde familien side om side med bygdefolket. Margretes dåp bærer vitnesbyrd om det. Alle fadderne var lokale gårdbrukere og småkårsfolk. At Margrete likevel sto utenfor bygdesamfunnet, vises i oversikten over konfirmantene i Meråker sommeren 1879. Navnet hennes er oppført nederst på sida i kirkeboka slik det var vanlig for samiske konfirmanter, mens man foran navnet hennes har tilføyd merkelappen "Finpige". Det virker som om familien livnærer seg av reindrift igjen, eller at Margrete bor hos andre. I hvert fall framgår det at hun allerede var blitt konfirmert i Undersåker lappförsamling, og at hun oppholdt seg i Sverige.

Giftemål med "fjellmannsven" Anders

Sommeren 1885 giftet Margrete seg med "fjellmannsven" (reingjeter) Anders Persson Kreutz fra den nordlige delen av Gaaskelaante. Navnet Kreutz finnes stavet på mange måter; Krøytz, Krøyts, Krøits, Krøis, Kreys, Kryss. I likhet med det sørsamiske fornavnet som ikke finnes gjengitt i noen kilder, reflekterer mangfoldet i måten familienavnet staves på fremmedheten til sørsamene i det norsk-svenske statsapparatet.

"Fattiga"

Bryllupet til Margrete og Anders fant sted på svensk side, trolig i kapellet i Kall. I likhet med Margrete hadde Anders vokst opp i en reindriftssamisk familie som tidvis livnærte seg som bygdesamer. I husforhørsboka for Kalls og Offerdals Fjellalmoge for 1880-tallet er begge foreldrene hans oppgitt som "fattiga".

Familieliv på Østpåmoen

Etter bryllupet bosatte Margrete og Anders Kreutz seg i Svensk-Strådalen like innafor riksgrensa fra Verdal og fjell- og nybygda Vera. Området var blitt kjøpt opp til reinbeiteland av den svenske staten på 1860-tallet. I Svensk-Strådalen hadde Anders’ eldre bror nylig ryddet plassen Heggøya ved elva Strådøla. På Heggøya ble det bygd hus, fjøs og jordkjeller. Selv flyttet Margrete og Anders inn i husene på plassen Østpåmoen på andre siden av elva, få meter fra riksgrensen og de to gårdene i Norsk-Strådalen. På Østpåmoen fantes det et toetasjes tømmerhus og fjøs.

Døtrene Kristina og Märta Maria

I løpet av 1880-tallet ble boplassene langs Strådøla viktige knutepunkt for familien Kreutz og samene i området som ernærte seg av husdyrhold i kombinasjon med reindrift. Strådalssamene hadde helårsboplasser i Strådalen med vinterbeite for rein vestover mot Verdal, Steinkjer og Snåsa. På høsten 1885 ble datteren Kristina født. To år etter, midtvinters 1887, kom Märta Maria, som fikk samme navn som fire av Margretes avdøde søstre. En av dem døde mens familien oppholdt seg i Stordalen sørøst i Meråker. Søsteren hadde vært rundt ti år, mens Margrete nylig hadde fylt sju. Omstendighetene rundt datterens fødsel må ha vært dramatiske. Märta Maria ble nød-døpt før seremonien i kirken, trolig av onkelen som var godkjent til kirkelige handlinger under spesielle forhold.

Lappkapellet i Kall

Et annet viktig knutepunkt for samene i Svensk-Strådalen var "lappkapellet" i Kolåsen i Kall. Slike kapell og inndelinga av den reindriftssamiske befolkninga i egne, ikke-territorielle menigheter hadde vært en del av den svenske kirkas politikk i Jämtland og Kopparbergs län siden midten av 1700-tallet. Kolåsmässan i Kall ble arrangert to ganger hver sommer og trakk samer fra fjern og nær.

Kulturisme

Gudstjenestene i Kolåsen og de høytidspyntede, koftekledde samene tiltrakk seg andre enn menighetens medlemmer. Da jernbanen mellom Trondheim og Ånge kom i 1882, ble Kolåsen et populært reisemål for turister som ankom med båt over Kallsjøen. Andre steder, som i Enafors ved Enkroken, Margretes fødested, fikk samene turistene helt inn til gåetie-døra. Så utbredt ble etter hvert fenomenet at den Svenske Turistforeningen i 1891 ga egne instrukser "för turister, som träffa på lappar" (Några småsaker för turister, som träffa på lappar, Svenska Turistföreingens årsskrift för år 1891, s. 57-58).

 Fortrinnsrett til jordbruket

Parallelt med utbygginga av grenseområdene i Trøndelag og Jämtland, ble det vanskeligere å drive reindrift. I 1883 vedtok Norge og Sverige at jordbruket hadde lovfestet fortrinnsrett framfor reindrifta og andre samiske interesser. Med denne "Felleslappeloven" ble det innført strenge bestemmelser om kollektiv erstatning for skader som rein påførte jordbruket. Samene skulle fortsatt ha rett til å ferdes i områder som de hadde brukt etter gammel sedvane, men disse ble etter hvert inndelt i distrikter. Gaaskelaante ble til Færen reinbeitedistrikt, men det var begrenset til norsk side og langt mindre enn det opprinnelige. 

Attraktivt tilbud

Loven ga også adgang til å frata samer beiteretten i områder hvor reindrifta var til særlig hinder for jordbruket og andre næringsinteresser, mot at staten tildelte dem nytt land. Bestemmelsene fikk særlig konsekvenser for reindriftsutøvere i det sørsamiske området, hvor motsetningene toppet seg på slutten av 1880-tallet. På denne tida, trolig sommeren eller høsten 1888, har Margrete og Anders Kreutz fått et tilbud som de har oppfattet som attraktivt; Å vise fram reindriftsamenes liv og levemåte – i Paris.

Til Paris

I desember 1888 startet den høygravide Margrete, Anders og de to småjentene reisen som gikk innom Røros, Kristiania og Hamburg, før de ankom den nord-franske havnebyen Le Havre med båt nyttårsdagen 1889. Med båten fulgte også 23 andre sørsamer, mange med bånd til Rørosområdet. Blant dem var Margretes foreldre, som hadde tilhold på Gauldalsvidda nordvest for Røros, søstrene Ragnhild og Anna Lisa, reiselederen Kristen Heiberg Kahrs, tjue reinsdyr, hunder, pulker og husgeråd, "samtlige for Illustrationen af deres Levesæt nødvendige Gjenstande". Reiseleder skal ifølge Terje Fagereng (2020) ha vært Kristen Heiberg Kahrs, som i 1888 er oppgitt som "Copist i Indredepartementet".

Sørsamer i Jardin d’Acclimatation

Reisemålet var Paris, og dyrehagen Jardin d’ Acclimatation i Boulogneskogen. I likhet med flere andre "spesielt eksotiske folkeslag", var sørsamene blitt engasjert for å vise fram sin kultur og levemåte for publikum i månedene forut for verdensutstillinga i Paris i 1889. Utstillinga var på ingen måte enestående. Opptredener hvor representanter for eksotiske folkeslag viste sitt dagligliv i gjenskapte bosteder i fornøyelsesparker, dyrehager, verdensutstillinger og andre steder, var populært over hele den vestlige verden i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet, også i Norge. 

Populær utstillingspraksis

På vei til Paris hadde Tivoli i Kristiania engasjert gruppa til å slå leir noen dager i deres hage. Publikum kunne besøke leiren fra klokka ti til fire. Slike "levende" etnografiske utstillinger tiltrakk seg ikke bare et alminnelig publikum. I en periode fungerte de i tillegg som feltlaboratorium for ulike vitenskapelige undersøkelser. På et tidspunkt da det ennå var uvanlig for forskerne selv å gjøre feltarbeid ble utstillingene betraktet som en kjærkommen anledning til å studere fremmede folkeslag på nært hold.

En mulighet i en kolonialistisk situasjon

For deltakerne hadde utstillingene en helt annen funksjon. Ofte har det handlet om å skaffe seg et helt nødvendig utkomme og skape seg muligheter i en kolonialistisk situasjon. Mange har dessuten framhevet betydninga av å kunne formidle kunnskap om sin egen kultur, i ei tid der statlige programmer på ulike måter forsøkte å assimilere, isolere eller utradere andre kulturer enn de vestlige.

Parisienne – en nyfødt attraksjon

I Paris vakte det særlig oppsikt at Margrete Sofie Parisienne Persdatter Kreutz ble født, tre uker inn i oppholdet. Blant de mange journalistene som dekket forberedelsene til verdensutstillinga, var Marius Wold fra Levanger. Han rapporterte fra et besøk hos "den norske lappekoloni" i Boulogneskogen i avisa Nordenfjeldsk Tidende i april 1889. Det er siste søndagen sørsamene er der, og de er glade for å få reise hjem. Gruppa er dessuten "bleven forøget med en liden Jente, der har erholdt det betægnende Navn ‘Parisienne’".

Felles kjente

Snart viste det seg at Wold og en av kvinnene i gruppa hadde felles kjente. Trolig er det snakk om Margrete Kreutz. Hun hadde tilbrakt mye av oppveksten sin i områdene inn mot Levanger og Skogn, hvor familien hadde vinterbeiteland. Wold fortsetter:

"Men det morsomste blev dog, da en av Lappe-Kvinderne fik høre, at der var en fra Levanger tilstede. Hun kom da til å spørge om mangt og meget, særlig efter Personer, og la hun til: ‘kjenner de en Retsmester Dorff, Bratsbærg, æn Bamberg, end han Lendsman Lynan? Der gaves selvfølgelig Svar og Oplysninger. Saa var hun inde etter et Fotografi, som hun vilde give til en av de overnævnte, og som en Kammerat modtog for hende." (Nordenfjeldsk Tidende, 18. april 1889).

Arealpress

At det er lovens menn kvinnen oppga som sine kontakter i det norske samfunnet, er trolig talende for sørsamenes situasjon. Fra slutten av 1700-tallet var de sørsamiske reindriftsområdene, og særlig områdene rundt Røros, gjenstand for flere arealbrukskonflikter med tilgrensende jordbrukere. En av konfliktene var "slaget ved Dalbusjøen". I 1811 gikk en gruppe på 40–50 bevæpnede bønder fra Dalsbygda i Os til angrep på reindriftssamer som hadde leir og rein ved Dalbusjøen på Gauldalsvidda. Ingen mennesker ble skadet selv om det ble avfyrt skudd, men 392 reinsdyr ble stjålet og slaktet.

"En saadan Tvang"

Selv om sørsamene i Paris hadde hatt det bra på mange måter, hadde de aldri opplevd "en saadan Tvang" som i Jardin d’ Acclimatation i Boulogneskogen, uttalte de videre til journalisten fra Levanger: "Den Plads som de havde, var indhegnet med et 2 Meter høyt Gjærde og de fik ikke komme udenom dette".

Økt status hjemme

Vel hjemme fra Paris fortsatte livet i Strådalen for Margrete og Anders Kreutz, men med mer midler enn tidligere. Kanskje er det nå de klarer å skaffe seg egne rein, om de ikke hadde skaffet dem forut for reisen til Frankrike. Mye tyder dessuten på at familiens sosiale status hadde økt, og at hendelsen vekket interesse utover deres vante omgangskrets. Når barn nummer fire, Olof, ble døpt nyttårsdagen 1891, var ikke fadderne slektninger og folk fra samme reindriftsområde som tidligere. "Skollärare Nylander med fru" kastet også glans over begivenheten. Og når Anna Lisa ble døpt i Stiklestad kirke i Verdal i februar to år etter, er alle fadderne lokale gårdbrukere og storfolk, inklusive lensmann Wessel på Holmsveet søndre.

Til Chicago

Oppholdet i Paris må ha medført noen betydningsfulle muligheter, for fire år etter var deler av familien på reisefot igjen, denne gangen til Chicago. Turen gikk med dampskip fra Trondhjem den 26. april 1893 med ankomst i New York via Liverpool nesten tre uker seinere. Fra New York fortsatte reisen med tog til Chicago.

Reiste alene med barna

Anders Kreutz og den eldste datteren Kristina ser ikke ut til å ha vært med. Margrete har reist alene med de tre minste ungene på henholdsvis fire år, to år og seks måneder. I reisefølget fantes imidlertid både slektninger og kjente, deriblant onkelen Nils Thomassen Bull og den seinere samerettsforkjemperen Daniel Mortenson med familie. Mortenson var utdannet lærer og hadde virket noen år som "lappkateket", blant annet i Kolåsen, før han tok opp reindrift. I likhet med Kreutz og Thomassen Bull hadde flere av utstillingsdeltakerne i Chicago tidligere vært i Paris.

Lapland Exhibit Company

Reiseleder og initiativtaker var svensken Emil Arner som nylig hadde utvandret til Kansas. I Kansas hadde han truffet Kaptein Patrick Henry Coney, advokat og høyt dekorert soldat fra den amerikanske borgerkrigen. Sammen etablerte de aksjeselskapet Lapland Exhibit Company. Formålet var å gjenskape en samisk boplass under verdensutstillinga i Chicago.

Rein og utstyr medbrakt

"The Lapland Village" var en av de minste utstillingene på "The Midway", verdensutstillingas forlystelsesområde. Den besto av et tjuetalls sørsamer fra begge sider av grensen, samt fire svenske jenter fra Dalarna. I tillegg til telt, pulker og utstyr til torvgammer, hadde man skaffet 14 rein og 70 kasser reinlav. Bare ett reinsdyr overlevde det seks måneder lange oppholdet.

Programmene forteller om demonstrasjon av sledekjøring, bønn, skigåing og tilvirking av gjenstander i horn, bein og skinn – trolig også joik. I tillegg ga de svenske jentene sang-, dans- og musikkoppvisninger til faste tider.

Betaling

Det er uvisst hvor mye Margrete Kreutz fikk betalt for sin og barnas deltakelse. Der opplysninger om lønn foreligger, fikk voksne deltakere mellom 14 og 28 kroner i uka. Menn fikk mer enn kvinner. Bedre betalt enn alle andre var Margrete Kreutz' onkel, Nils Thomassen Bull, som ser ut til å ha vært stjerna i troppen, og som satte fram krav om 12 kroner dagen (84 kroner i uka) for seg og sin familie. Til sammenligning var utbetalinga fra fattigkassen på Røros, som kanskje ville vært alternativet for noen, 5 kroner i måneden til en enke.

Profesjonalisering og kontrakt

På denne tida ble utstillingene mer og mer preget av profesjonelle, både på arrangør- og deltakersiden. Kontrakten er et uttrykk for denne profesjonaliseringa. Kontraktene vitner om en forståelse av felles interesser og en relativ utjevning i forholdet mellom utstiller og utstillingsdeltaker. I kontrakten Arner inngikk med Thomassen Bull og de andre deltakerne går det fram hvordan sistnevnte har forhandlet, tidvis også diktert, betingelsene for sin deltakelse. Blant kravene var at de sørsamiske utstillingsdeltakerne skulle bli ledsaget til kirke når de ønsket det, og bare bo på førsteklasses hotell under reisen. Ved ankomsten til Chicago ble gruppa innkvartert på Hotel Dearborn, en av byens mange skyskrapere.

Større anerkjennelse enn hjemme

Vi vet ikke hvordan Margrete Kreutz og barna opplevde oppholdet, annet at det har vært varmt og at Chicago opplagt må ha fortonet seg annerledes enn Strådalen. Trolig stiftet familien også bekjentskap med nyskapinger som neonlys, hamburgere og tyggegummien Juicy Fruit, som alle ble lansert for et større publikum på verdensutstillinga. Mye tyder på at utstillingsdeltakerne ble godt behandlet, og at mange kanskje opplevde større anerkjennelse i Chicago enn hva som var tilfelle i hjemlandet. Mange utstillingsdeltakere har også framheva betydninga av å kunne formidle kunnskap om sin egen kultur, og å få uttrykke stolthet over sin levemåte. 

Norsk distanse

At det amerikanske publikum kanskje satte mer pris på samene enn den samtidige norske offentligheten, kommer til uttrykk i beskrivelsen en journalist i VG ga av gjensynet med en av sørsamene i Lapland Village. Han hadde nemlig truffet Parisienne i Paris, og endatil stått fadder for henne. Fire år gamle Parisienne skal ha tilkjennegitt glede over å se sin fadder igjen og strakt armene ut mot ham. Gjensynsgleden var imidlertid ikke gjensidig: "Man vil forstaa" skriver journalisten, "at vi derpaa forsvinde i en fart".

Til Dalbusjøen

Etter oppholdet i Chicago endret mye seg for familien Kreutz. Begge de siste barna, Paulus og Sigrid Valborg ble døpt henholdsvis høsten 1894 og 1896 i Ålen i Sør-Trøndelag, et område som hørte inn under reinbeitedistriktet Gåebrien sijte eller Riast-Hylling. Paulus ble født ved den tidligere omtalte Dalbusjøen på Gauldalsvidda hvor Margretes familie hadde tilhold, mens Sigrid Valborg ble født på Kjerringvollen i Hessdalen en drøy mil nordøst. I juli 1894, samme år som Paulus ble født, hadde 35 bønder i Hessdalen og Ålen gått til sak for å få fjernet samene fra området. Saken endte med forlik, men samene forpliktet seg til å flytte derfra innen fem år.

Anders utvandrer

I 1897, ett år etter at Sigrid Valborg ble født, utvandret Margrete Kreutz' mann Anders til Amerika. Hva som har skjedd i mellomtida kan man bare spekulere i, men muligheten til å leve av reindrift ble stadig dårligere. Gjennom Tilleggslappeloven av 1897 ble det forbudt med reindrift utenfor reinbeitedistriktene uten grunneiers tillatelse. Samtidig ble det mulig for myndighetene å innføre generelle forbud mot reindrift, uten at reineierne ble tilvist nye områder som erstatning. Igjen rammet bestemmelsene samene i sør hardt. 33 kommuner i Sør-Norge ble stengt for reindrift mellom 1899 og 1915, inklusive kommunene som Gauldalsvidda var en del av.

Hardt rammet

Etter at ektemannen utvandret, satt Margrete Kreutz med ansvaret for sju unger i alderen tolv til ett år. To år etter, i april 1899, meldte hun flytting til Strådalen for de tre minste barna. Like etter rammer døden det lille samfunnet i Strådalen hardt. Først døde ni år gamle Anna Lisa av tuberkulose i juli 1901. En drøy måned seinere døde elleve år gamle Parisienne av det samme. I 1903 rammer døden på nytt, først seksten år gamle Märta Maria, så lillesøsteren Sigrid Valborg på seks. Alle fire ble begravd ved kapellet i Vera, ikke langt fra Strådalen hvor Margrete og sønnene Paulus og Olof fortsatte livet med stort savn.

Neste generasjon

Margretes gjenlevende datter, Kristina, flyttet etter hvert til Røros hvor hun giftet seg med Mathias Mortenson, sønn til samerettsforkjemperen Daniel Mortenson. Mens Kristina hadde vært i Paris som barn, hadde Mathias vært i Chicago. Seinere, i 1926, skulle Kristina og Matias delta med sin egen familie på en utstillingsturne i Tyskland, arrangert av den kjente dyrehageinnehaveren Carl Hagenbeck.

Til Vancouver

I 1912 fulgte Margretes sønn, Olof, eller Ole på norsk, i farens fotspor. Kanskje hadde faren i mellomtida forflyttet seg, for Ole utvandret ikke til USA, men til Vancouver i Canada. Flere reindriftssamer utvandret i samme periode. I Vancouver slutter alle spor etter Ole. Ifølge folk lokalt i Verdal skal han ha gjort seg bemerket som skiløper i det nye hjemlandet.

Forenet rundt reindrift i Valdres

Etter at Ole dro, reiste Margrete Kreutz og Paulus til Valdres og Borgund. Her tok Paulus, i likhet med mange andre reindriftssamer som ble presset ut fra sine områder, jobb som gjeter i tamreindrifta. Både samer og folk fra innlandsbygdene var involvert i tamreindrifta i Sør-Norge, som går tilbake til 1700-tallet. Daniel Mortenson og hans sønner tok allerede aktivt del i tamreinreindrifta i Valdres. Dit kom også Margretes datter Kristina og hennes familie, som etablerte seg som reindriftsutøvere på Borlaug.

Siste reise

Det var på Borlaug i Lærdal Margrete Kreutz befant seg da hun i september 1922 skulle ta rutebilen "hjem til Myran" i Stjørdal. Trolig siktes det til en plass som i likhet med Graftåsmo lå under gården Graftås – kanskje bodde ennå foreldrene eller noen av søsknene hennes her? På denne hjemreisen døde hun på Gol, 58 år gammel. Sukkersyke skal ha vært årsaken. Kista ble fraktet over fjellet til Borgund hvor hun ble gravlagt en uke seinere. I kirkeboka framgår det at hun ble "opholdt af slegten". "[R]einseier Anders Peterson Krøis, i Amerika 25 år" er oppført som nærmeste pårørende.

Flere kort i ermet

I likhet med forståelsen av de levende etnografiske utstillingene, har folkene som deltok på dem blitt sett ned på og blitt karikert. For å forstå hvorfor samer valgte å delta i levende etnografiske utstillinger mot betaling, er det nødvendig å se på hvordan statens politikk for fornorsking av samene og kolonisering av reindriftsområder la press på de sørsamiske områdene. For som en av etterkommerne av Margretes lillebror, Thomas Olsen Bull, nylig uttalte i forbindelse med en ny publikasjon om utstillinga i Frankrike: Det vesentlige er faktisk ikke reisen til Frankrike, men situasjonen samene befant seg i.

Samelandsmøtet i 1917

Reindriftas pressede situasjon hadde vært et sentralt tema på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Både Margrete Kreutz’ datter Kristine, omtalt som "Krays", og svigersønnen Mathias finnes på listen over møtedeltakere. Mathias’ far, Daniel Mortenson, var sentral i organiseringa av landsmøtet sammen med initiativtaker Elsa Laula Renberg fra Brurskanken reinbeitedistrikt sør for Mosjøen. Kvinner hadde i det hele tatt en sentral plass i den sørsamiske etnopolitiske mobiliseringa i Norge i første del av 1900-tallet. Med utgangspunkt i viljen Kreutz gjennom hele livet hadde vist til å opprettholde et liv innafor reindrifta der omstendighetene ikke spilte på lag, og der deltakelsen i utstillingene kan ses som en del av dette, var landsmøtet en begivenhet hun neppe ville ha gått glipp av. Likevel finnes hun ikke på listen over deltakere.

En nærmere undersøkelse av et fotografi gjengitt i boka "Elsa Laula Renberg – Samefolkets store Minerva" av en stor gruppe deltakere foran Metodistkirka i Trondheim hvor møtet fant sted, viser imidlertid en godt voksen kvinne iført rapte, kofte og sjal som ser rett i kamera omtrent midt i bildet – Margrete Kreutz.

Kilder

• Baglo, Cathrine: På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika. Orkana (basert på doktogradsavhandling ved samme navn fra Universitetet i Tromsø), [2011] 2017.

• Baglo, Cathrine: Margrete Kreutz' historie: utstilling som synliggjøring av individualitet, etnisitet og handlekraft, Kjønn på museum (red. Brita Brenna og Marit Hauan). Museumsforlaget, 2018.

• Borgen, Peder: Samenes første landsmøte 6-9 februar 1917. Tapir, 1997.

• Fagereng, Terje: "Samer på utstilling i Paris i 1889", Far tå folk. Lokalhistorie fra Budal og Singsås, 2020.

• Fagereng, Terje: "Sebril", Far tå folk. Lokalhistorie fra Budal og Singsås. CalliidLagadus - Forfatternes forlag, 2020.

• Fjellheim, Sverre: Gåebrien sijte – en sameby i Rørostraktene. Eget forlag, 2012.

• Johansen, Siri Broch: Elsa Laula Renberg: Historien om samefolkets store Minerva. CálliidLágádus, 2015.

• Jünge, Åke: "Om Krøyts-namn og Krøyts-folk: Litt samisk lokalhistorie knytta til Sparbu og Henning", 2004.

• Junge, Åke: "Strådalssamar og andre sørsamar på utstilling i Paris 1889", Helgådalsnytt, 2007.