I oktober 1949 proklamerte Mao Tse Tung Folkerepublikken Kina. En kommunistisk revolusjon hadde endevendt en hel nasjon og dets folk. Hsiao-Ching var knapt seks år, men kan huske at det ble store forandringer i familien.
Som barn i en velstående familie hadde hun og hennes åtte søsken hver sin tjenestepike, familien hadde egen kokk, og de bodde i et stort hus. Faren var sjef på en bilfabrikk i Peking og sto på nasjonalistenes side. Han skjønte at regimet kunne bli farlig for ham, og holdt på å rømme til Taiwan. Han kom seg til Hong Kong, men orket ikke dra fra kona og alle barna. Dermed reiste han tilbake, selv om han visste det ville bli et helt annet liv i et kommunistregime. Han mistet jobben og alle privilegier. Familien måtte flytte, som så mange andre. De kom til Shanghai. Der bodde de svært mange sammen i en liten leilighet. Hsiao-Ching husker det likevel ikke som veldig traumatisk:
Født 1943 i Kina
Kom til Norge i 1973
Bosatt i Oslo
intervjuet i 2012
Artikkelen er tidligere publisert i boka Hundre kvinner som ble utgitt av Kvinnemuseet i 2015. Boka er skrevet av journalist og forfatter Kari Gjerstadberget og bygger på intervjuer med hundre kvinner over 70 år. Dokumentasjonen ble gjort av Museumsnettverk for kvinnehistorie, som er ledet av Kvinnemuseet og har 25 medlemmer, inkludert Kilden kjønnsforskning.no.
Dokumentasjonsprosjektet Hundre kvinner består av intervjuer i form av lyd- og filmfiler, transkripsjoner og foto, og befinner seg i Kvinnemuseets arkiv.
Les mer på https://kvinnemuseet.no/nettverk
- Det var jo likt for alle, sier hun, og mat og klær manglet de ikke.
Hsiao-Ching fikk gå på videregående skole, det var ganske uvanlig at en datter av en nasjonalist fikk lov til det i kommunist-Kina. Men familien slapp litt ”billigere” unna sanksjonene fordi faren, til tross for sin bakgrunn, hadde hjulpet kommunistene med transport da de kom til makten. Hsiao-Ching skulle likevel gjerne ha studert og blitt lærer, men den utdannelsen var forbeholdt barn av gode kommunister. Hun begynte å arbeide som syerske på en fabrikk og sydde klær ved samlebånd.
Hsiao-Ching har alltid vært flink til å synge og hun opptrådte ofte på arrangementer på skolen. En ung gutt, Tsu-Liang Chen, spilte ofte trekkspill til. Ungdommene ble kjærester da de var 17 år, de giftet seg i 1965 og flyttet inn på et rom hos svigermor. I 1966 ble datteren Lily født, og i 1971 Ling-Ling. Samme år tok de en viktig beslutning. Som sjømann hadde Tsu-Liang vært i Norge flere ganger. I 1968 la skipet hans til kai ved Filipstad på selveste 17. mai, og mannskapet fikk oppleve stemningen på nasjonaldagen. Da tenkte han at dette må være et godt land å bo i. Tre år senere dro Tsu-Liang og to kamerater fra Kina til Oslo med fly for å søke lykken – ny jobb og nytt liv vekk fra kommunist-Kina – med målet å få familien etter.
Tsu-Liang fikk jobb på kinarestaurant på Bislet. Hsiao-Ching var igjen hjemme i Kina med de to døtrene. Ektemannen sendte penger hjem, og to år etter hadde han skaffet både bolig og kapital nok til at Hsiao-Ching og døtrene kunne komme etter.
Hun syntes ikke det var trist å forlate hjemlandet:
- Nei, jeg gledet meg til å møte mannen min, og barna gledet seg til å møte pappaen sin. Men jeg husker Ling-Ling syntes Oslo var en rar by. Det var så lite folk der, så hun trodde vi bodde på landet, enda vi bodde på Bislet!
Hsiao-Ching jobbet en tid på fabrikk om dagen og vasket opp på restauranten om kvelden. Etter hvert hadde de spart penger til å drive sin egen kinarestaurant på Sinsen, med leid bolig i fjerde etasje over restauranten. Det var lange dager for begge foreldrene, mens barna var alene hjemme.
- Vi hadde intercom opp, slik at vi kunne følge med på hva Ling-Ling gjorde. Og da Lily kom hjem fra skolen, passet hun på henne, sier Hsiao-Ching. Barna fikk beskjed om aldri å åpne døra om det ikke var en fra familien som sto på utsiden.
I 1975 måtte de ut på husjakt igjen, da eieren av restaurant og leilighet sa opp leieavtalen. Da kom tanken på å finne noe eget, gjerne utenfor Oslo. Ektemannen fant en annonse i Aftenposten om et restaurantlokale til salgs på Kongsvinger. Den byen kjente de ikke, men de så på kartet og dro oppover. De ble raskt enige med eieren om både pris og overtakelse.
Kinarestaurant og innvandrere var ganske fremmede innslag på Kongsvinger på 70-tallet. Mange var skeptiske, men også nysgjerrige. I begynnelsen var det helt vanlig at folk kom inn i restauranten, men de skulle ikke ha servering:
- Jeg spurte hva de ville ha å spise, men de sa bare ”nei nei, vi skal ikke spise, vi skal bare se”! De hadde knapt sett en kineser, sier Hsiao-Ching.
De fleste av døgnets våkne timer tilbrakte ekteparet i restauranten sin. Barna gjorde lekser på kjøkkenet, og etter hvert hadde de faste dager hvor de også arbeidet i restauranten.
Sønnen Olav ble født i 1977 og Harald i 1981. De ble oppkalt etter kongen og kronprinsen. Etter kinesisk tradisjon bringer det lykke når en låner glansen til en kjent person ved å bruke samme navn. Og det har gått sønnene særdeles vel: Olav Chen er i dag en svært kjent og aktet finansanalytiker, og Harald Chen er systemanalytiker i det verdenskjente konsernet Bovet. Døtrene har også gjort karrierer innenfor økonomi og data.
Hsiao-Ching sier hun har vært heldig som har hatt så flinke og disiplinerte barn. Så var de da også veldig opptatte av at barna skulle få andre muligheter på arbeidsmarkedet enn de selv hadde hatt. De var bestemte på at alle fire skulle ta universitetsutdanning, og de har stilt store krav til arbeidsmoral på skole og på familierestauranten. Slik har barna lært at ingen ting kommer gratis, og nå høster de fruktene av foreldrenes innsats og strenge disiplin. Samtidig er de helt assimilert i det norske samfunnet. Foreldrene fleiper med det:
- Vi pleier å kalle dem bananer; gule på utsiden og hvite inni!
Kongsvingers befolkning oppdaget snart hvor god og billig mat de fikk på Chang Ching House, som restauranten het, og fremdeles heter. De fikk faste kunder, ja flere hadde til og med fast bord.
Mandag var familiens dag, da holdt de stengt, ellers var det åpent både dag og kveld. Det var ofte 12 timers arbeidsdag for foreldrene, og barna la seg ofte før foreldrene kom hjem.
For Hsiao-Ching har språket vært det vanskeligste med å komme til Norge. Hun snakker fortsatt ganske lite norsk, men forstår det meste.
- Jeg arbeidet på kjøkkenet, og dermed hadde jeg ikke så mye kontakt med norske gjester. Da hadde jeg nok kunnet norsk bedre, sier hun. Rasistiske bemerkninger kunne de også få en sjelden gang, men Hsiao-Ching er veldig opptatt av å formidle at folk i Norge, og i særdeleshet på Kongsvinger, har vært vennlige mot dem.
Ekteparet drev restauranten fram til 1999. Selv om de da ikke var nådd pensjonsalder, hadde de arbeidet mange flere timer enn nordmenn flest, og de hadde økonomisk mulighet til å trekke seg ut av et hardt arbeidsliv. De flyttet til Oslo, noe Hsiao-Ching insisterte på:
- En mor må bo nær barna sine, sier hun.
Begge sønnene bor i hovedstaden, den yngste datteren i Bærum, mens den eldste, Lily, bor i Singapore. Dit drar de på besøk minst én gang i året. Ellers samles hele familien med barn, svigerbarn og barnebarn nesten hver søndag til middag. Da spises det selvfølgelig kinesisk mat.
Selv om de ikke driver restaurant lenger, har ekteparet fortsatt noe å henge fingrene i. De eier et lite næringslokale i sentrum av Oslo. Der importerer og selger Tsu-Liang kinesisk porselen, og Hsiao-Ching lager små baguetter som hun selger, mest for å ha en hobby. For en som har arbeidet 12-timersdager, går det ikke an bare å ha fri!