Fra glosepugging til Bastianprisen – polske kvinner i Norge på 2000-tallet

Det bor over 50 000 polske kvinner i Norge. Tre av dem som av ulike grunner havnet her i landet blir du nærmere kjent med i denne artikkelen.

Agnes Banach kom til Norge som 8-åring sammen med familien i 1988 og arbeider i dag som oversetter. Andżelika Derengowska og Sylwia Skorstad kom begge til Norge i 2007, etter at Polen var blitt med i EU og det hadde blitt lettere for polakker å få seg jobb her. Både Andżelika og Sylwia kom til Norge da de var i slutten av 20-årene fordi de hadde kjærester i landet. Da de ble intervjuet i 2024, jobbet Andżelika som barnehageassistent og Sylwia som frilansjournalist og seremonimester for Human-Etisk Forbund.

Agnes, Andżelika og Sylwia er noen av de mange polske kvinnene som jeg har blitt kjent med i løpet av mine over 20 år i Norge. Agnes var min student da jeg underviste i polsk grammatikk på Universitetet i Oslo. Senere ble vi kollegaer og samarbeidspartnere i mange kulturprosjekter. Andżelika dukket opp en dag i min isbadergruppe som møtes hver helg på Sørenga i Oslo, invitert av en annen isbader. Vi har isbadet sammen der i flere år. Sylwia har jeg aldri truffet personlig. Hun er derimot veldig aktiv i forskjellige grupper på sosiale medier og kjent for sitt engasjement for polske saker. Vi har holdt kontakt via Facebook hvor hun blant annet deler sine artikler.

Agnes, Andżelika og Sylwia har, foruten sin polske opprinnelse, det til felles at de alle er i 40-årene og har middelklasseyrker. Samtidig har de forskjellig bakgrunn, de kom til Norge av ulike grunner og fra forskjellige steder i Polen, og havnet også i ulike deler av landet. De representerer på ingen måte alle polske innvandrerkvinner, men deres historier viser et lite utsnitt av polske kvinners liv i Norge. Hva er deres erfaringer med å komme til landet, lære seg språk, få seg jobb, bli integrert, og samtidig bevare sin polske identitet? Og hva mener de om kjønnsforholdene i Norge og Polen?

Før vi blir nærmere kjent med Agnes, Andżelika og Sylwia, la meg kort ta for meg polsk innvandring til Norge før og etter EU-utvidelsen i 2004.

Polsk innvandring til Norge før EU-utvidelsen

Polsk innvandringshistorie i Norge begynte ikke med EU-utvidelsen 2004, da en «bølge» av polske håndverkere og vaskedamer kom for å ta underbetalte jobber som nordmenn ikke ville ha. Polakker har kommet til Norge gjennom århundrer. På 1800-tallet kom polske flyktninger som var forfulgt av de tsar-russiske styresmaktene, som for eksempel Ludwik Szacinski (1844-1894). Han ble den ledende portrettfotografen i Norge, med kongefamilien blant sine mange prominente kunder.

Etter at Polen ble en selvstendig stat i 1918, var den første store gruppen polske innvandrere i Norge menn som ble tvunget til Norge som krigsfanger under annen verdenskrig. Mange av dem var tvangsarbeidere for de tyske nazistenes Organisation Todt (Kjeldstadli 2003: 24-27). Krigsfangene i Norge kom stort sett fra Sovjetunionen, Jugoslavia og Polen. Etter at Polen ble frigjort av Sovjetunionen i 1945 og det polske Moskva-tro kommunistiske partiet tok over makten, bestemte flere av polakkene seg for å bli i Norge. De etablerte seg her i landet, stiftet familier og ble værende. En av dem var for eksempel faren til den norske jazzmusikeren Jan Garbarek.

Under det kommunistiske regimet i Polen (1945-1989) emigrerte mange polakker til utlandet (Godzimirski 2011). Andre ble tvunget til å reise ut av landet, spesielt etter studentopptøyene i 1968. En stor andel av de utviste hadde jødisk opprinnelse. Utover 1970-tallet utviklet en opposisjonsbevegelse seg som kulminerte med voldsomme streiker og etableringen av fagforeningen Solidaritet (Solidarność) i 1980, med Lech Wałęsa som leder. Da det kommunistiske regimet i 1981 forbød Solidaritet, som da hadde utviklet seg til å bli en stor demokratibevegelse med over 10 millioner medlemmer, og innførte unntakstilstand, var det mange nordmenn som engasjerte seg sterkt i solidaritetsarbeid for Polen (Strekowski 2010). I 1983 utdelte Den Norske Nobelkomité fredsprisen til Lech Wałęsa. Den norske støtten til den polske solidaritetsbevegelsen kan ha gjort at polakker som bestemte seg for å flykte fra landet, ofte valgte Norge som destinasjon.

Etter at Jernteppet falt og Solidaritet vant regjeringsmakten i 1989-90, fikk den polske befolkningen en etterlengtet frihet. Men økonomisk lå landet i ruiner, og mange av landets innbyggere var fattige. Allerede før det kommunistiske diktaturets sammenbrudd, dro velutdannede polakker til Norge for å spe på lønna som jordbærplukkere, og flere kom utover 1990-tallet da den nye markedsøkonomien førte til enda større økonomiske forskjeller.

Polakkene blir Norges største innvandrergruppe

I 2004 ble EU utvidet med ti land, og Polen var blant de nye medlemmene. Samtidig trengte Norge arbeidskraft, først og fremst i bygg- og anleggsbransjen. De fleste arbeidsinnvandrerne fra Polen på denne tida var menn som kom alene, mens familiene forble i hjemlandet. Som vi ser av grafen fra SSB førte EU-utvidelsen i 2004 ikke bare til at antallet polske innvandrere økte markant, men også til at kjønnssammensetningen av polakker i Norge endret seg. Mens det tidligere var noe flere kvinner enn menn som kom, ble det en klar overvekt av menn etter 2004. Etter hvert bestemte stadig flere polske menn seg for å ta med seg kone og barn til Norge. Fafo-rapporten Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen fra 2021 påpeker at Polen har toppet statistikken over familiegjenforening i mange år (Ødegård og Andersen 2021: 5).

I løpet av ti år ble antall polakker i Norge tidoblet til å i 2016 utgjøre den største innvandrergruppen i Norge, med nesten 100.000 innvandrere. Dette var offisielle tall. Mange innvandrere fra Polen, spesielt kvinner, jobbet svart og var ikke registrert i offentlige statistikker. I 2024 var det offisielle antallet polakker i Norge litt over 126.000, og av disse var nærmere 40 prosent kvinner (SSB Statistikkbanken).

For polakker bød EU-utvidelsen i 2004 ikke bare på nye økonomiske muligheter, men også nye muligheter for internasjonal utdanning. Allerede før 2004 kunne polske skandinavistikk-studenter komme til Norge som au pair og samtidig lære språket, som de studerte ved universitetene i Poznan eller Gdansk. Nye studentutvekslingsmuligheter som kom med EU-medlemskapet, førte polske Erasmus-studenter til Norge. Slik jeg selv har erfart det, var de fleste polske studentene som kom til Norge etter EU-utvidelsen studenter innenfor skandinavistikk eller andre humanistiske fag, der kvinner er i overveldende flertall. Mange av disse kvinnelige studentene vanket i norske og internasjonale studentkretser og fant sin livspartner her. Men det finnes også mange kjærlighetshistorier som ikke har vært knyttet til studentutveksling, og da først og fremst mellom polske kvinner og norske menn. På Gule sider kan man finne mange kvinner med polsklydende jentenavn og norske etternavn.

Det er gjort en god del forskning på polakker og deres levevilkår i Norge. Ifølge forskningsrapportene jobber de fleste polske menn i bygg- og anleggsbransjen, mens polske kvinner i stor grad er sysselsatt i næringer innenfor privat service og helse og omsorg (se for eksempel Ødegård og Andersen 2021: 24-25). Mange nordmenn kjenner en polsk håndverker eller en polsk renholder. Men polakker i Norge er ikke bare arbeidsinnvandrere. La oss bli kjent med historiene til Agnes, Andżelika og Sylwia.

Ny i Norge

Agnes Banach er født i 1980 og kom fra Krakow til Norge som åtteåring i 1988. Kommunismens dystre tid nærmet seg slutten, men foreldrene hennes bestemte likevel seg for å utvandre.

– Begge mine foreldre var leger, sier hun. Det kommunistiske systemet gjorde Polen til et land der de ikke så for seg noe fremtid, verken for seg selv eller for meg. De følte begge at Polen ikke ga dem arbeidsmulighetene eller livet de ønsket seg.

Andżelika Derengowska hadde nettopp fullført sine masterstudier i arbeidspedagogikk ved Universitetet i Szczecin da hun fikk seg en polsk kjæreste som jobbet i Tyskland. Etter at kjærestens arbeidskontrakt i Tyskland var avsluttet, fikk han et jobbtilbud i Norge. Andżelika ville ikke lenger ha et avstandsforhold, og bestemte seg for å flytte til Norge sammen med kjæresten og finne seg en jobb der. Før hun tok avgjørelsen om å flytte, jobbet hun som leder i en dagligvarebutikk, én av åtte butikker i foreldrenes familiebedrift. Hun hadde en spennende jobb med mye ansvar, muligheter for faglig utvikling og økonomisk trygghet.

– Jeg er en ganske åpen person, liker nye utfordringer, innrømmer hun. Så jeg bestemte meg for at jeg ville prøve noe nytt. Jeg ville også lære et nytt språk. Jeg hadde ingen planer om å bli i Norge. Jeg tenkte at jeg skulle jobbe litt, lære et nytt språk, kanskje spare litt penger. Jeg var rett og slett nysgjerrig på verden og ville oppleve noe annet.

Denne historien er ganske typisk. Den tidligere nevnte Fafo-rapporten om polske og litauiske arbeidsinnvandreres levekår viser at mange polske kvinner har kommet til Norge som følge av at mannen deres kom først (Ødegård og Andersen 2021: 19). Andżelika var en av dem.

Andżelika var 28 år da hun i 2007 flyttet fra Runowo, en småby ved Østersjøkysten, til Oslo. Samme år bestemte også Sylwia seg for å forlate Warszawa og starte et nytt liv i Norge. Da var hun nettopp fylt 30 år.

– Jeg kom til Norge våren 2007, forteller hun. Jeg ble forelsket i en nordmann og flyttet til landet sammen med min fire år gamle sønn fra forrige forhold. Sammen bestemte vi oss for at det ville være lettere for meg å flytte til Norge enn for kjæresten min å flytte til Polen. Han jobbet i den maritime industrien på den tiden, og det hadde vært vanskelig for ham å finne jobb i Polen. Og lønnsvilkårene i Norge var jo mye bedre enn i Polen.

– Jeg flyttet til Norge fordi jeg ville være sammen med ham som jeg elsket. Siden jeg møtte ham, hadde livet mitt i Polen bleknet og bare blitt til venting på kveldssamtaler på Skype med ham.

Sylwia var ikke bare forelsket i sin fremtidige mann, men ble også fort forelsket i Norge. Spesielt etter å ha sett det første 17. mai-toget. Blant mange fargerike grupper så hun det hun oppfattet som en «LHTB-ungdomsklubb» gå ved siden av en forening for kristne. Alle var glade, vennlige, og det var ikke et minste spor av konflikt. Da følte Sylwia at Norge var landet for henne. Hun er ikke så begeistret for den katolske kirkens innflytelse i Polen. Derfor satte hun stor pris på at religionen spiller en mye mindre rolle i Norge. Etter hvert ble hun medlem av Human-Etisk Forbund og seremonimester for blant annet humanistisk konfirmasjon.

17. mai-toget var også ett av Agnes’ første minner fra Norge. Familien kom til Norge 16. mai 1988 og de første månedene bodde de i Sande i Vestfold. Foreldrene hennes fikk snart jobber som leger i Nord-Norge, og i desember 1988 flyttet familien til Beiarn i Nordland. Det ble en stor overgang for en liten jente fra storbyen Krakow. Beiarn er en liten bygd der alle kjenner alle, og der skog- og jordbruk er viktigste næringsvei. Agnes hadde lært norsk de første månedene i Sande, så da hun startet på den lille skolen på Beiarn, kunne hun allerede snakke litt.

– Det var tydelig at jeg var polsk, men jeg følte meg ikke annerledes på en negativ måte, sier hun. Jeg var datteren til kommunelegen, og det var jo eksotisk. Det var like eksotisk som det at jeg var polsk. Men ellers har jeg ikke så mange minner av det å være annerledes.

Turgruppe ble den sosiale redningen

Da Sylwia ble fru Skorstad og flyttet til sin norske mann i Trondheim i 2007, besto omgangskretsen hennes i begynnelsen av hans familie og venner. Sylwias omgangskrets vokste etter hvert til å omfatte foreldre hun ble kjent med fra sønnens barnehage og seinere skole og idrettslag. Hennes sosiale gjennombrudd kom da hun ble med på turer arrangert av Trondheim Turmarsjforening.

– Jeg ble veldig hjertelig ønsket velkommen der, og følte meg som hjemme med en gang, sier Sylwia. Hun forteller at medlemmene kommer fra forskjellige miljøer og at det ikke var nødvendig å kunne godt norsk for å være med. Gleden over å gå på tur sammen er det det som forener dem. Det var først etter at Sylwia ble med i Trondheim Turmarsjforening at hun følte seg som en del av et norsk miljø, noe som gjorde at det seinere ble stadig lettere å komme inn i nye miljøer.

Sylwias opplevelse av tilhørighet er nokså uvanlig for polske innvandrere i Norge. Ifølge en undersøkelse av innvandreres livskvalitet uført av SSB i 2016 utmerket polakker seg som den innvandrergruppen som opplevde minst tilhørighet i Norge. Samtidig påpeker rapporten at tilhørigheten til Norge øker i takt med økende botid (Barstad 2018: 27).

Ikke alltid deilig å være polsk i Norge

For Andżelika var den første perioden i Norge vanskelig. Hun hadde forlatt en interessant jobb i Polen for å bli med den polske kjæresten til Norge, et land der hun ikke kjente noen andre enn kjæresten og søsteren hans. Det var også vanskeligere enn hun hadde trodd å få seg jobb.

– Etter en måned tenkte jeg bare på å pakke og dra, sukker hun. Jeg var så overveldet av å være hjemme alene og å ikke kjenne noen her. Men planen min var å lære et nytt språk, så hver dag satte jeg meg med en polsk-norsk ordbok og skrev ned og pugget gloser.

Paret leide en hybel på Nordstrand i Oslo. En dag gikk Andżelika til naboen og spurte på norsk om hun kunne hjelpe til med noe. Nabokvinnen ble gledelig overrasket over at Andżelika prøvde å kommunisere på norsk og ikke på engelsk, og tok vel imot den polske innvandreren. Men Andżelika opplevde også mindre hyggelige episoder med nordmenn. Hun har et bittert minne om en situasjon i en matbutikk. En eldre mannlig kunde hørte henne å snakke polsk og oppførte seg uforskammet mot henne. Han dyttet bort varene hun hadde lagt på båndet bak varene hans. Andżelika prøvde på sitt gebrokne norsk å spørre hva som var problemet. Men den eldre mannen bare så på Andżelika med det hun tolket som et hånlig smil og sa noe hun ikke forsto. Da blandet hun som betjente kassa seg inn og sa til den eldre kunden at oppførselen hans var uakseptabel.

– Det var første gang jeg følte ren fiendtlighet. Jeg prøvde å forklare for meg selv at kunden tilhørte en eldre generasjon som kanskje ikke var så glad i utlendinger. Men jeg ble virkelig lei meg da, sier Andżelika.

En annen ubehagelig situasjon opplevde Andżelika da hun kom til et Nav-kontor for å søke om plass på et kombinert jobbsøker- og språkopplæringskurs for arbeidssøkere. Saksbehandleren hun traff på Nav-kontoret, en eldre norsk dame, var ikke særlig behjelpelig. Til slutt sa hun: «Hvis du har det så dårlig i Norge, bør du kanskje vurdere å dra tilbake til Polen? Ingen har invitert deg hit».

– Det var som å få et slag i ansiktet, sier Andżelika og skjelver i stemmen når hun fremkaller det triste minnet. Jeg sa ingenting, gråten kvalte stemmen. Jeg gikk bare ut. En annen saksbehandler som hadde overhørt samtalen, løp etter meg. Han sa at jeg burde sende inn en klage på saksbehandleren som hadde behandlet meg slik. Men jeg orket ikke det. Jeg følte meg helt forferdelig. Det verste for meg var at jeg ikke hadde kommet for å be om penger. Jeg kom for å få en sjanse. En sjanse for å lære meg norsk for å kunne sørge for et bedre liv for meg selv og sønnen min, som var født i Norge.

Folk fra Polen og andre land i EØS-området har ikke samme krav på norskopplæring som det flyktninger har. Den eneste muligheten for Andżelika å få gratis norskkurs, var å delta i kombinert jobbsøker- og språkopplæringskurs for arbeidssøkere og deres ektefeller som hadde fått innvilget oppholdstillatelse på bakgrunn av familiegjenforening.

Heldigvis har Andżelika også møtt gode mennesker på sin vei, for eksempel da hun helt tilfeldig fikk seg praksisplass i en barnehage. Helt tilfeldig, fordi hun skulle på et møte om praksisplass i en annen barnehage, som lå i samme gate. Hun hadde banket på døra til feil sted. Men barnehagestyreren som tok henne imot sa at hun ble så begeistret over Andżelikas pågangsmot, at hun tilbød henne praksisplass og etter hvert jobb. Først var det vikariat og deretter fast stilling. Nå har Andżelika jobbet der som barnehageassistent i 15 år.

– I begynnelsen var det helt forferdelig. Jeg hadde lite norskkunnskaper da jeg begynte i praksis, og hadde lært det jeg kunne på egenhånd. Så jeg forstod nesten ingenting. Men Pia, min fantastiske sjef, oppmuntret meg hver dag: «Ta det med ro, ting tar tid. Du vil klare det».

 Polsk blondine er ikke noe problem

Sylwia sier at hun har vært heldig og ikke kan huske en eneste situasjon der noen har behandlet henne dårlig fordi hun er polsk. Hun spør seg om hennes manglende negative erfaringer som utlending i Norge skyldes at hun ser norsk ut, og at det kunne ha forholdt seg annerledes hvis hun hadde vært mørk i huden.

Sylwias erfaringer bekreftes av forskning om diskriminering i det norske arbeidsmarkedet. Forskningen viser at det finnes et etnisk hierarki blant jobbsøkere. På toppen havner jobbsøkere med norske navn, som for eksempel «Kristian Hoddevik». På andreplass ligger jobbsøkere med bakgrunn fra Vest- og Øst-Europa, USA, Sør-Amerika, Russland og Øst- og Sørøst-Asia. Helt nederst på rangstigen havner jobbsøkere med navn fra Midtøsten, Sør-Asia, Nord-Afrika og øvrige Afrika, som for eksempel «Jasmin Anwar» (Larsen og Midtbøen 2024). Det å hete «Sylwia Skorstad» og se norsk ut, motvirker trolig diskriminering.

– Å bytte land var ingen enkel opplevelse, tilføyer Sylwia. Men jeg antar at hvis jeg hadde forelsket meg i for eksempel en bulgarer eller en italiener, ville tilpasningsprosessen kanskje vært mye vanskeligere. Nordmenn gir ros og positive tilbakemeldinger, de påpeker sjelden feil. Å være ny er ikke lett, men å være ny i Norge er ikke så veldig vanskelig.

Verre å komme fra Beiarn enn fra Polen

For nordmenn er det ikke så lett å skjønne at Agnes Banach ikke opprinnelig er fra Norge. Da familien kom til hit i 1988, endret foreldrene hennes polske fornavn Agnieszka til den norske varianten Agnes. I tillegg, når hun presenterer seg, assosierer folk ofte etternavnet med tettstedet Banak i Finnmark. Hun forteller at ingen i første omgang tenker at hun opprinnelig er polsk, og fortsetter:

– Det er alltid jeg som tar opp det at jeg er polsk. Og det, tror jeg, gjør en ganske stor forskjell i hvordan folk forholder seg til det. Så jeg har aldri opplevd noe ubehagelig i forbindelse med å være polsk. Hvis vi som familie opplevde noe negativt, var det snarere på grunn av mine foreldre. Deres norsk med østeuropeisk aksent kunne avsløre at de var utlendinger. Men personlig har jeg aldri opplevd at å være polsk har vært forbundet med noe negativt i Norge.

Agnes innrømmer at for henne var det mye verre å flytte fra Beiarn til Bodø enn å komme til Norge fra Polen. Som usikker trettenåring i Bodø var det verre å innrømme for de nye klassekameratene at man kom fra den lille bygda Beiarn enn at man egentlig var fra Polen.

Polsk identitet? Norsk identitet? Ja takk begge deler!

I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er, og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med – og forskjeller fra – andre mennesker (von Tetzchner 2014). Hvordan kan man beskrive polsk identitet? Det er veldig lett å havne i stereotypier. Det er som å si at norsk identitet dreier seg om å gå på ski og spise vafler på hytta. En nasjonal identitet består alltid av slike elementer som språk, mat, kultur og tradisjoner. Og det lille ekstra som er vanskelig å beskrive.

For Agnes som kom til Norge som åtteåring, var det ikke naturlig å tenke på sin polske identitet. Navnet hennes var fornorsket, og det var få polske familier i Bodø på 1980- og 1990-tallet. Familiebesøk fra Polen var en sjeldenhet. Agnes snakket polsk hjemme med foreldrene sine, men sin polske identitet bygde hun opp selv senere. Interessen for polsk språk, litteratur og kultur var avgjørende faktorer. Etter et studieopphold i London, bestemte hun seg for å studere litteraturvitenskap og polsk språk på Universitetet i Oslo. Nå er hun prisbelønt skjønnlitterær oversetter som har gjort nordmenn kjent med berømte og mindre berømte polske forfattere som Witold Gombrowicz, Wislawa Szymborska, Andrzej Sapkowski og mange flere. I 2024 fikk hun Bastianprisen i kategorien barne- og ungdomslitteratur. Bastianprisen er Norsk Oversetterforenings pris for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk.

– Jeg valgte min polske identitet selv. Det var forbundet med ting jeg drev med, og ikke noe som ble presset på meg. Men jeg er egentlig en polsk-norsk hybrid. Når jeg snakker, føler jeg at norsk er førstespråket mitt. Men når jeg leser, er begge språkene helt like for meg. I og med at jeg jobber som oversetter, leser jeg kanskje mer på polsk enn på norsk. Min norske mann sier at jeg på en måte snur kappa litt etter vinden – i én sammenheng er jeg polsk, i en annen er jeg norsk. Eller snarere nordnorsk. Jeg føler meg hjemme i Bodø. Og samtidig, når jeg er i Krakow, føler jeg meg ikke som en turist. Jeg er jo født der. Siden jeg i 15 år har jobbet som oversetter av polsk litteratur, har jeg en veldig sterk tilknytning til Polen. Landet er så spennende! En utømmelig kilde til inspirasjon – og jobb!

Både Agnes og mannen hennes er frilansere, de har ikke barn og kan jobbe fra hvor som helst.

– Jeg og mannen min er nomader som vandrer mellom Norge, Polen og Spania. Vi har ingen røtter som holder oss fast et sted, forteller hun. Etter mange år i Oslo har vi nå en base i Stavanger hvor vi har vår båt. Hele sommeren seiler vi. Etter sesongen bor vi enten i Krakow eller i Marbella. Men jeg er fortsatt mye i Oslo i jobbsammenheng.

Også Sylwia føler at hun har en hybrid identitet som forener i seg både polske og norske trekk. Hun forteller:

– Jeg har et spesielt minne. Noen år etter at jeg hadde kommet til Trondheim, deltok jeg med familien på en fotballkamp. Nordmenn trenger så lite for å føle seg som en del av gruppen, det å synge den samme sangen på en fotballkamp kan være nok. I det øyeblikket ser den fremmede ved siden av deg ut til å være en god venn fordi han har det samme skjerfet, kjenner de samme strofene, har de samme minnene og assosiasjonene. Jeg ble trist fordi jeg skjønte at jeg ikke lenger ville føle det samme felleskapet i Polen, og heller aldri ville føle det i Norge. Jeg vil alltid være litt fremmed i begge landene, tenkte jeg da.

Men i dag føler Sylwia seg ikke lenger fremmed i Norge. Først og fremst føler hun seg hjemme i et polsk-norsk ekteskap. Men ikke bare det. Hun føler seg hjemme når hun deltar i et norsk idrettsarrangement, selv om hun noen ganger konkurrerer under polsk flagg. Hun føler seg hjemme når hun kommer tilbake til Norge fra utlandet og en politibetjent på flyplassen sier: «Velkommen hjem».

– Når jeg er på et foredrag om for eksempel norsk forsvarspolitikk, eller på en lokalpolitisk debatt eller på en boklansering, og jeg klapper, nikker eller rister på hodet sammen med andre, føler jeg meg hjemme. Kan dette «hjemme» handle om å ha de samme følelsene som andre rundt meg?

Andżelika føler en veldig sterk tilknytning til Polen. Da sønnen hennes ble større, kom det til samlivsbrudd og hun ble aleneforsørger. Hun er den eneste forelderen i guttens liv og vil videreføre den polske identiteten til sønnen sin. Da han gikk i grunnskolen, meldte hun ham derfor på den polske lørdagsskolen i Oslo, selv om det var krevende for henne med ekstra logistikk og mangel på fritid.

– Jeg er alenemamma og har ofret mye for at sønnen min kunne gå på den polske skolen. Det var veldig viktig for meg at han skulle ha kontakt med polsk kultur og med polakker. Før han begynte på den polske lørdagsskolen hadde han bare kontakt med nordmenn og ingen polske venner.

Andżelika føler seg polsk, men er også veldig glad i Norge. Når hun besøker foreldrene i Polen om sommeren, savner hun sitt norske hjem. Og savnet etter Polen føler hun når hun er hjemme i Oslo. Følelsen av å falle mellom to stoler opplever de fleste innvandrere uansett hvor de kommer fra og hvor de lever nå.

Vende tilbake til Polen?

Savnet etter hjemlandet og begrensete karrieremuligheter gjør at Andżelika vurderer å flytte tilbake til Polen etter hvert. Hun tror at hun ville hatt bedre muligheter i hjemlandet. Før hun flyttet til Norge, hadde hun en stabil og godt betalt jobb i familiebedriften. Her strever hun med økonomiske utfordringer som aleneforsørger og en jobb der hun ikke får brukt sine kvalifikasjoner.

Det er ikke uvanlig at polakker med master- og til og med doktorgrad arbeider som renholdere og bygningsarbeidere (Forskning.no 7.2.2021). Ifølge Fafo-rapporten «Polonia i Oslo 2010» jobbet 58 prosent av polske kvinner som renholdere og at 84 prosent av polske menn jobbet på byggeplasser. Kun én prosent av kvinnene og 52 prosent av mennene hadde slike jobber før de kom til Norge (Friberg 2011).

Forskning viser at nedadgående profesjonell mobilitet er svært utbredt blant polakker i Norge. Selv om polske arbeidsinnvandrere lærer seg norsk, fortsetter mange i de samme jobbene som de fikk da de kom. De som er høyt utdannet, men har jobber der de ikke får brukt sine kvalifikasjoner, kan oppleve det som en indre strid. Dette påvirker polakkenes velvære negativt i hverdagen (Przybyszewska 2020).

Svak kronekurs gjør at det ikke lønner seg like godt å jobbe i Norge som for 10-15 år siden. I tillegg har den økonomiske situasjonen i Polen blitt bedre. Alt dette gjør at mange polakker har reist hjem (NRK 9.11.2023). Men så lenge sønnen hennes trenger henne, vil Andżelika bli her. Gutten er født og oppvokst i Norge. Nå er han 16 år og kan ikke tenke seg å bo i Polen. Fafo-rapporten fra 2021 viser at polske innvandrerkvinner, spesielt de som har barn, er mer interessert i å forbli i Norge enn mennene (Ødegård og Andersen 2021: 21).

Agnes, med sin oppvekst i Norge og med sitt nomadeliv, føler ikke noe savn etter å bosette seg i Polen. Hun og mannen bodde ett år i Polen for en stund siden, og det var et fantastisk år, sier hun. Men så lenge verden er åpen og man kan reise fritt, føler hun ikke noe behov for å binde seg til kun ett sted.

På spørsmål om å eventuelt flytte tilbake til Polen, svarer Sylwia bestemt:

– Nei, definitivt ikke. Her i Norge er mitt hjem og min familie. Jeg har det bra her, jeg har arbeid, venner, hobbyer, favoritturer. Jeg vil ikke forklare det i detalj fordi det er litt privat, men det er mange ting i Norge som får meg til å føle meg rørt eller stolt over å være en del av det.

Sylwia er usikker på om hun kunne trives i Polen nå. Det er mange ting hun ikke liker i hjemlandet. Warszawa er en travel by, med mye støy og trafikk som er preget av sjåførers ukultur. Folk deler sine intolerante meninger med fremmede som ikke har bedt om det, om for eksempel flyktninger eller homofile. Saksbehandlere for offentlige myndigheter kan ofte gi uttrykk for at de egentlig ikke ønsker å hjelpe, ved å være barske og uhøflige. Sammenblandingen av politikk og religion manifesteres overalt. Selv om Polen har blitt et mer likestilt og åpent land enn da Sylwia flyttet derfra i 2007, er det fortsatt mye misogyni og konservatisme, spesielt med hensyn til kjønnsroller.

Tradisjonelt kjønnsrollemønster

Kjønnsforholdene i Polen er sterkt preget av idealet om den gode mor med ansvaret for familie og barn. I tillegg er det sterke forventninger til voksne døtre om å ta vare på sine gamle foreldre (Main & Czerniejewska 2017: 4).

Da Andżelika fikk barn oppdaget hun at det er forskjeller i kjønnsroller i Norge og i Polen.

– Mitt første inntrykk var at her i Norge deltar menn i mye større grad i barneoppdragelsen, sier Andżelika. Det har muligens endret seg med tidens løp, men i polske småbyer som der jeg kommer fra, var kjønnsrollene ganske tradisjonelle: Kvinner tar vare på barna og menn forsørger familien. Samtidig har min mor alltid vært et forbilde for meg. Hun er en sterk kvinne som klarte å kombinere karriere og barneoppdragelse. Jeg tror at jeg har klart å være en god mamma, og det er jeg stolt av. Dessverre mangler jeg en mer spennende karriere. Men jeg håper at jeg etter hvert finner drømmejobben.

Også Sylwia opplevde at kjønnsrollene var annerledes i Norge enn i Polen.

– De første årene i Norge kunne jeg si til mannen min noe slik som «Takk for at du passet på sønnen min når jeg var borte», ler hun. Min mann spurte meg overrasket: «Takket jeg deg da du ble hjemme med sønnen?» Jeg oppdaget fort at nordmenn ikke «hjelper» partnerne sine. Det er ikke snakk om «hjelp», men rett og slett om å dele ansvarsoppgavene. Det er ingen tradisjonell inndeling i mannlige og kvinnelige oppgaver.

Sylwias rosenrøde bilde av likestilte nordmenn er kanskje preget av miljøet hun lever i, blant høyt utdannete urbane familier. Også i Norge gjør mange kvinner mer omsorgsarbeid enn mennene sine. Men sammenliknet med Polen, kan fordelingen av omsorgsoppgaver oppleves som mye mer rettferdig.

Også Agnes, som er vokst opp i Norge, men som holder tett kontakt med slekt og venner i Krakow, mener at kjønnsrollemønsteret fortsatt er gammeldags i Polen.

– Min mann og jeg har ikke barn. Og jeg føler at det blir oppfattet som et større problem i Polen enn i Norge. Hver gang jeg kommer i situasjoner i Polen der folk spør meg hvorfor jeg ikke har barn, føler jeg ofte at det er litt mer anstrengende å forklare seg. Det kan jo være fordi jeg føler meg litt sterkere verbalt på norsk enn på polsk når jeg blir stilt det spørsmålet. Men det er vanskeligere å forklare det på en måte som blir forstått og akseptert. Det er forventninger om at en kvinne som ikke har barn bør komme med en veldig god begrunnelse. Jeg får ofte en følelse av at det å ikke ha barn blir sett som et problem blant polakker. Jeg opplever dette veldig sjelden i Norge.

Bedre å være kvinne i Norge

Sylwia mener at det er lettere og hyggeligere å være kvinne i Norge enn i Polen. En av grunnene til at hun mener det, er at polske kvinner må forholde seg til en av Europas strengeste abortlover. Siden 1990 har det kun vært lov å gjennomføre abort i tre tilfeller: hvis svangerskapet er resultat av voldtekt eller incest, hvis mors helse er truet og hvis fosteret er alvorlig skadet. Men i 2021 ble polske kvinner fratatt den tredje muligheten: de får ikke lenger lov til å ta abort dersom fosteret har alvorlige skader. Disse innstrammingene i abortrettighetene har vakt store protester blant polske kvinner.

Men det er ikke bare den strenge polske abortlovgivningen som nekter kvinner retten til å bestemme over sin egen kropp, som gjør at Sylwia mener at det er enklere å være kvinne i Norge. Det gjelder også hennes store lidenskap turmarsj. Hun har i mange år vært medlem i Norges Turmarsjforbund og har deltatt i mange arrangementer i Norge og i utlandet. I Norge blir ingen overrasket over det:

– Jeg hører ikke kommentarer om at trening vil gi meg en «lite feminin kropp», sier hun. Ingen er forbauset over at jeg liker å løpe eller å gå lange turer.

Sylwia setter også stor pris på at nordmenn ikke legger seg opp i andres privatliv. Polakker blander seg mye mer i hverandres liv, og synes det er på sin plass å spørre og grave og gi uønskede kommentarer og «råd». Dette gjelder særlig å «gi råd» til kvinner.

– Ingen av mine norske venner spør meg om jeg ikke er redd for å gå hjem alene, fortsetter hun. Jeg er glad å gå til fots til forelesninger og andre arrangementer fra bydelen min til sentrum og tilbake. Jeg har lagt merke til at mange polske venner spør meg om jeg ikke er redd for å gå alene i mørket. Jeg skjønner ikke hva jeg skal være redd for. Det er mørkt i Trondheim halve året, skal jeg holde meg hjemme i den tiden eller regne med at en mann tar meg et sted? Området er trygt, og jeg har aldri møtt noen aggressiv oppførsel fra forbipasserende. Jeg klarer gå hundre kilometer, hvorfor skulle jeg ha problemer med å gå tre? Jeg liker veldig godt å gå og jeg er glad for at ingen plager meg.

Viktigheten av å få brukt sine kvalifikasjoner

Polakker i Norge blir ofte sett som billig arbeidskraft. Dette er delvis sant, i alle fall tidligere, da polske arbeidere ofte fikk lavere lønn enn sine norske arbeidskolleger. Polakker har bidratt sterkt til norsk økonomi. Da mange polske arbeidere valgte å dra hjem igjen som følge av koronapandemien i 2020 og påfølgende lavere kronekurs, ble det oppfattet som et problem for norsk næringsliv.

Det pågår stadige debatter om polakker i norske medier. I sin bok om det polske arbeidslivet, Bare en jobb (2022) bruker den norske snekkeren Ole Thorstensen uttrykket «engangspolakk» om noen som etter å ha utført et arbeid kastes ut som en engangstallerken. Dette liker ikke polakker som jobber for polsk-norsk integrering.

Den tidligere nevnte Fafo-rapporten fra 2021 viser at polske kvinnene i stor grad er sysselsatt i næringer innenfor privat service, og helse og omsorg (Ødegård og Andersen 2021: 25). «Næringer innenfor privat service» kan tolkes som en eufemisme for «rengjøring i private hjem», ofte uten å betale skatt. Andżelika som barnehageansatt er en av dem som Fafo-rapporten beskriver. Men Sylwia og Agnes bryter med det generelle mønsteret for polakker i Norge, som høyt utdannete som faktisk får brukt sin fagkompetanse i arbeidslivet.

En undersøkelse av livskvalitet blant innvandrere fra 2016 viste at polakker, sammen med iranere, irakere og tyrkere, var den minst fornøyde innvandrergruppa i Norge (Barstad 2018). Undersøkelsen viste at innvandrere med høy utdanning var minst fornøyde, mens de med lavest utdanning var mest fornøyde, noe forskerne ser i sammenheng med at de i Norge ikke får brukt kvalifikasjonene de hadde fra hjemlandet. Viktigheten av å kunne bruke sine kvalifikasjoner for trivselen ser vi tydelig i intervjuene i denne artikkelen. 

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Barstad, A. (2018). Livskvalitet blant innvandrere. En analyse basert på Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016. SSB rapporter 2018/31.

• Forskning.no (7.2.2021). Polakker med doktorgrad jobber som renholdere og på byggeplasser i Norge.

• Friberg, J. H. og Eldring, l. (2011). Polonia i Oslo 2010: mobilitet, arbeid og levekår blant polakker i hovedstaden: Vol. 2011:27 (p. 104). Fafo.

• Godzimirski, J. M. (2011). Hva får folk til å flytte på seg? Noen bemerkninger om polsk migrasjon til Norge. I: M. Jurgo-Puszcz (red.). Polske politiske flyktninger til Norge på 1980-tallet. Milanówek: Archiwum Panstwowe.

• Kjeldstadli, K. (red.) (2003). Norsk innvandringshistorie. Bind 3. Oslo: Pax forlag.

• Krzaklewska E., Slany K., Ciaputa E., Kowalska B., Ratecka A., Tobiasz-Adamczyk B., Warat M., Woźniak B., (2016). Gender Equality and Quality of Life in Poland. A Survey Research Report. Krakow: Jagiellonian University.

• Larsen, E. N., & Midtbøen, A. H. (2024). Det etniske hierarkiet. Tidsskrift for samfunnsforskning, 65(4), 207–226

• Main, I., & Czerniejewska, I. (2017). Post-accession Female Mobility between Poland and Norway. New Trends and New Ways of Thinking about Migration. Sprawy Narodowościowe. Seria Nowa, 49.

• NRK (9.11.2023). Lucasz har jobbet i Norge i 18 år: – Aldri opplevd det så ille som nå.

• NRK (23.12.2024). Polske Szymon: – Vi er mer enn bare vaske- og ryddehjelp.

• Przybyszewska, A. (2020). Downward professional mobility among Poles working and living in Norway. Doktoravhandling. Nord Universitet.

• Statistisk sentralbyrå (SSB). Statistikkbanken. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

• Strękowski, J. (2010). Norge og Polen: en historie om solidaritet. Oslo: Press.

• Thorstensen, O. (2022). Bare en jobb. Stavanger: Pelikanen.

• von Tetzchner, Stephen (2024). Identitet. Snl.no.

• Ødegård A.M.& Andersen R.K. (2021). Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen. Fafo-rapport 2021:14.