Mannsforsker og litteraturviter Jørgen Lorentzen mener begrepet kvinnelitteratur er blitt en tvangstrøye. Om en bok er skrevet av en mann eller en kvinne har liten betydning i dag, sier han.
– Hva tenker du når du hører ordet «kvinnelitteratur»?
– Kvinnelitteratur er et viktig historisk begrep. Det satte fokus på kvinnelige forfattere innen litteraturteorien og litteraturhistorien, der de tidligere hadde vært oversett i stor grad. Samtidig bidro fokuset på litteratur skrevet av kvinner til at flere kvinner begynte å skrive, ofte om nye tema, og til at de fikk gitt ut bøkene sine. Det åpnet for nye perspektiver i litteraturen som tidligere hadde vært dominert av menn.
Begrepet «kvinnelitteratur» ble etablert i Norge i perioden da den nye kvinnebevegelsen ble aktiv på begynnelsen av 1970-tallet. Det ble brukt for å beskrive en litteratur som både var skrevet av kvinner og som problematiserte tema knyttet til kvinner og kvinners liv, tema som tidligere hadde hatt liten plass i litteraturen. En rekke av forfatterne hadde også et politisk engasjement for kvinnesaken. «Kvinnelitteratur» ble derfor for mange et positivt begrep som synliggjorde en gruppe nye forfattere. Blant forfatterne som ble knyttet til kvinnelitteraturen var Liv Køltzow, Tove Nilsen, Gerd Brantenberg, Toril Brekke, Ebba Haslund, Else Michelet, Anne Karin Elstad og Cecilie Løveid. I løpet av 1970-tallet foregikk en aktiv kvinnepolitisk litteraturdebatt, samtidig som en rekke kvinnelige forfattere fra tidligere tider ble oppdaget på nytt. Men samtidig med at flere kvinnelige forfattere etablerte seg i løpet av 1970-åra vokste også motviljen blant forfatterne mot å bli rubrisert som «kvinneforfattere». Mange opplevde at dette begrepet snevret inn forståelsen av deres forfatterskap, at det stemplet dem og fokuserte mer på at de var kvinner, enn på hva de skrev.
– Jeg tror heller ikke unge kvinnelige forfattere vil like at det de skriver betegnes som kvinnelitteratur. For hva betyr det? At de skriver litteratur som bare passer for kvinner? Da når de bare ut til halve befolkningen med bøkene sine.
En av forklaringene som er lansert er at menn skriver mer om store og allmenne spørsmål.
– Finnes begrepet «mannslitteratur»?
– Nei, det gjør det ikke. Om noen bruker det må det være som en betegnelse på litteratur som i all hovedsak leses og skrives av menn, for eksempel cowboy-litteratur. Men det er i så fall et upresist begrep.
– Er det forskjell på litteratur skrevet av menn og kvinner?
– Nei, man kan ikke si det på et generelt nivå. Tenk deg at du fjernet forfatternavnene fra bøkene du leste. Kunne du da automatisk og umiddelbart ha gjettet om en bok var skrevet av en mann eller en kvinne? Jeg tror det hadde vært vanskelig.
– Det morsomme i denne sammenhengen er forresten at en rekke kritikerne gjorde dette på midten av 1800-tallet. Da var det vanlig at kvinnelige forfattere skrev under mannlige psevdonym, og kritikerne forsøkte å gjette om boken de leste var skrevet av en mann, eller om den i virkeligheten var skrevet av en kvinne. Og det var ikke alltid de gjettet riktig. Det fantes for eksempel kritikere som mente at bøkene skrevet av Brönte-søstrene måtte være skrevet av menn, fordi de var så gode.
– Men tilbake til spørsmålet, så mener jeg at forfatterens kjønn i dag er helt underordnet det litterære i en bok.
– Men hvorfor er det da fremdeles flest bøker av mannlige forfattere som mottar priser og utmerkelser?
– Dette er et vanskelig spørsmål, som stadig avstedkommer nye diskusjoner. En av forklaringene som er lansert er at menn skriver mer om store og allmenne spørsmål. Men da kan man jo spørre, som forskeren Wencke Mühleisen gjorde, om hva som regnes som de allmenne spørsmål, om ikke sex og samliv absolutt hører hjemme her?
Man skal passe seg for å lage ideer om at menn og kvinner skriver forskjellig
– Muligens får menn flere litterære utmerkelser fordi litteraturfeltet har vært dominert av menn, som forfattere, forleggere og kritikere, i så lang tid. Det vil si at mannlige forfattere skriver seg inn i en tusenårig tradisjon, og kanskje har litt mer å hvile på her, enn det de kvinnelige forfatterne har. Litteraturen har vært et mannlig domene i så mange år at det kan ta tid å utjevne dette forholdet.
– Ellers må jeg legge til at en kanskje får et helt annet bilde av hvilken litteratur som dominerer når en ser på salgstallene til bøkene. Der er nok bøker av kvinnelige forfattere, med Anne B. Ragde og Helene Uri i spissen, på topp nå.
– Helt til slutt: Man skal passe seg for å lage ideer om at menn og kvinner skriver forskjellig, eller at det er store forskjeller på mannlige og kvinnelige forfattere. I dag er det mye mer lek med kjønn, og det er andre ting som betyr noe når man leser og skriver bøker. Det å fokusere alt for mye på om en forfatter er mann eller kvinne er etter min mening å gå i en fundamentalistisk felle.