Om du er mann eller kvinne spiller en rolle for hvilke erfaringer du gjør deg. Derfor spiller også forfatterens kjønn en rolle i litteraturen, mener Christine Hamm, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.
– Kan man si at det er forskjell på mannlige og kvinnelige forfatterskap, eller hvordan menn og kvinner skriver?
– Jeg vil ikke si at det finnes et eget kvinnelig eller mannlig språk. Men jeg mener at vi blir preget av vårt kjønn. Og det fører kanskje til at mannlige og kvinnelige forfattere velger forskjellig tematikk og uttrykksmåte når de skriver? Uten at de alltid må gjøre det, selvsagt! Jeg synes Toril Moi skriver noe lurt om dette i boken Jeg er en kvinne. Der forteller hun om hvordan Simone de Beauvoir tar utgangspunkt i sine personlige erfaringer når hun filosoferer over det å være kvinne. Det gjør hun nettopp fordi hun er en kvinne, og fordi det preger hvordan hun oppfatter verden.
Begrepet «kvinnelitteratur» ble etablert i Norge i perioden da den nye kvinnebevegelsen ble aktiv på begynnelsen av 1970-tallet. Det ble brukt for å beskrive en litteratur som både var skrevet av kvinner og som problematiserte tema knyttet til kvinner og kvinners liv, tema som tidligere hadde hatt liten plass i litteraturen. En rekke av forfatterne hadde også et politisk engasjement for kvinnesaken. «Kvinnelitteratur» ble derfor for mange et positivt begrep som synliggjorde en gruppe nye forfattere. Blant forfatterne som ble knyttet til kvinnelitteraturen var Liv Køltzow, Tove Nilsen, Gerd Brantenberg, Toril Brekke, Ebba Haslund, Else Michelet, Anne Karin Elstad og Cecilie Løveid. I løpet av 1970-tallet foregikk en aktiv kvinnepolitisk litteraturdebatt, samtidig som en rekke kvinnelige forfattere fra tidligere tider ble oppdaget på nytt. Men samtidig med at flere kvinnelige forfattere etablerte seg i løpet av 1970-åra vokste også motviljen blant forfatterne mot å bli rubrisert som «kvinneforfattere». Mange opplevde at dette begrepet snevret inn forståelsen av deres forfatterskap, at det stemplet dem og fokuserte mer på at de var kvinner, enn på hva de skrev.
– For tiden leser jeg en bok av Fredrika Bremer, der alle hendelsene blir fortalt av en kvinne som er ansvarlig for hus og hjem. Hennes fortelling er sterkt preget av hennes hverdag som husmor. Denne boken kunne selvfølgelig ikke vært skrevet av en mann på 1800-tallet, ettersom han ikke hadde disse erfaringene. Slik spiller forfatterens kjønn en rolle for litteraturen.
– Men dette er altså ikke spesielt for kvinner, også menns erfaringer og opplevelser er preget av deres kjønn. Det er bare at vi er så vant til å se dem som allmenngyldige.
– Kan man snakke om en egen kvinnelitteratur?
– Ja, det er ikke et helt enkelt spørsmål. Irene Iversen påpeker i boken Feministisk litteraturteori at begrepet kvinnelitteratur er omstridt. Noen mener at bare litteratur som direkte er politisk engasjert i kvinnespørsmål fortjener å bli kalt kvinnelitteratur, mens andre bruker begrepet mer beskrivende, ikke normativt. Da går man helt enkelt ut fra at kvinnelitteratur er skrevet av kvinner, rettet mot kvinner, med en tematikk knyttet til kvinners erfaringer.
– Er dette er utdatert begrep i dag?
– Vel, i dag er det mange forfattere som ikke vil assosieres med begrepet kvinnelitteratur. Jeg kan godt skjønne det slik dette begrepet ofte brukes, men i mine øyne behøver ikke kvinnelitteratur å være et negativt ladet begrep. Når kvinnelige forfattere begynte å bruke begrepet kvinnelitteratur så var det en politisk markering. De ønsket å synliggjøre at de var forfattere, og at de var kvinner, fordi normen for det å være forfatter var så preget av menn. Slik var fokuset på kvinnelitteraturen en viktig bevisstgjøring.
– Men fremdeles blir litteratur skrevet av kvinner sett på som mindre allmenn enn litteratur skrevet av menn. Det ser en godt på hvordan kvinner leser en masse mannlige forfattere, og synes bøkene deres er svært interessante, mens menn leser færre bøker av kvinnelige forfattere, de orker ikke å lese «kvinnelitteratur».
Så jeg tror vi fremdeles trenger et fokus på litteratur skrevet av kvinner, og at begrepet kvinnelitteratur har sin funksjon i denne sammenhengen. Men det er også viktig å se på de negative assosiasjonene som dette ordet vekker. Det er jo uheldig dersom begrepet «kvinnelitteratur» først og fremst vekker en forestilling om at alle kvinner er like og har samme målsetninger og interesser – det har de selvsagt ikke. Så vi må være bevisste når vi bruker begrepet, og også forklare folk de dårlige sidene med det.
– Snevrer vi inn forståelsen av kvinnelige forfatterskap når vi leser bøkene deres som kvinnelitteratur?
– Nei, ikke nødvendigvis. Noen tolker jo Kafkas verker ut fra at han var jøde, uten at det oppleves som altfor snevert. Hvorfor skulle vi altså ikke også tolke forfatterskap ut fra hvilket kjønn en forfatter eller en romanperson har? Våre erfaringer er preget av om vi er menn eller kvinner. Hvorfor skal den ene måten å tolke på være mer korrekt enn den andre? Å tilhøre et kjønn er ikke en partikulær ting ved en person, det gir allmenne erfaringer.
– Hva tror du det kommer av at mannlige forfattere fremdeles dominerer blant de som mottar litterære priser?
– Jeg mener at dette handler om et vitenskapelig paradigme knyttet til hva som oppfattes som kunst. Hva er det vi lærer at er en god tekst? Et viktig kriterium for god kunst har vært at den ikke må oppfattes som personlig. Dette ligger i den litteraturhistoriske tradisjonen, utviklet av menn på 1920-tallet i et fagfelleskap preget av menn. Det vil si ideen om at litteraturen må løfte seg utover de personlige erfaringene, slik T.S. Eliot skrev.
– Litteratur med tema som oppfattes som personlig og kvinnespesifikt blir slik ansett for å mangle litterære ambisjoner, for ikke å være kunst. Dette er selvfølgelig ikke riktig. Disse teoriene er ikke utviklet i forhold til tekster skrevet av kvinner. Det at man tar utgangspunkt i personlige erfaringer betyr ikke at det man skriver er uinteressant for andre, og at det er kunstnerisk mindre ambisiøst. Noen av Hanne Ørstaviks tekster tar opp noe som jeg ville se som kvinneproblematikk, men det betyr ikke at hennes bøker ikke har allmenn interesse.
– Denne tradisjonelle måten å vurdere hva som er god litteratur på har blant annet rammet en sjanger som jeg har studert, nemlig melodrama. Dette er en sjanger som har appellert til kvinner. Men man har ikke sett betydningen av denne litteraturen, man har i stedet brukt litterære begrep som har ekskludert kvinnelige forfattere og lesere. Melodrama har slik per se blitt oppfattet som en lav sjanger – den har alltid vært uglesett, blant annet fordi den appellerte til et kvinnelig publikum.
– Finnes det fremdeles et behov for å løfte fram kvinnelige forfatterskap i dag?
– Ja. Se bare på pensumlitteraturen rundt omkring – det er skremmende få kvinner som blir studert.
– Tanken om at kvinner er partikulære, mens menn er universelle finnes fremdeles, og derfor trenger vi også å fokusere på kvinnelige forfatterskap og løfte frem disse. Men målet er selvfølgelig å oppheve skillene, slik at kvinnelige forfattere ikke lengre blir oppfattet som spesielle.