Jeg vokste opp i en småby på Sørlandet. Forventningene til meg som jente var lave når det gjaldt prestasjoner, utdanning og yrker. Jenter skulle jo først og fremst bli gift.
Da jeg var 13, ble jeg voldtatt. På grunn av familiesituasjonen hadde jeg ingen voksne å gå til for hjelp og støtte. I flere år var jeg alene med skamfølelsen, angsten og det problematiske selvbildet og adferden overgrepet skapte. Jeg ruste meg mye, ble seksuelt utagerende på en måte som ikke var god for meg, og som bare forsterket følelsen av nedverdigelse og skam. Jeg kjente meg alene med tanker jeg hadde om meg selv som jente, ting jeg opplevde, tanker om urettferdighet. Kvinneundertrykking var noe jeg hadde opplevd på kroppen. Den hadde mange former, som overgrep, stengte yrker, og når det gjaldt hva jeg skulle gjøre i livet, var det meningen at jeg skulle gifte meg.
17 år gammel flyttet jeg til Bergen. Der kom jeg ganske raskt i kontakt med kvinnebevegelsen, først gjennom Nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper. Seinere flyttet jeg til Trondheim. Der var jeg så vidt innom Brød og Roser, men etter hvert konsentrerte jeg meg om generelt politisk arbeid i Sosialistisk Ungdom. Jeg hadde så en lang pause fra politisk og feministisk arbeid, før jeg gikk inn i Kvinnefronten og startet lokallag på Hitra. Jeg ønska meg en aksjonistisk kvinnekamp, og ble opptatt av kvinners rett til økonomisk uavhengighet, kampen mot porno og lik rett til utdanning. Jeg husker demonstrasjon mot misseshow og var med på pengeinnsamlinger til streikende kvinner eller kvinner som var blitt usaklig oppsagt. Jeg var aktiv i kampen for selvbestemt abort, og husker mange svære krangler og diskusjoner med høy temperatur. Det jeg husker best, er organiseringen av demonstrasjonen til forsvar for abortloven i 1986.
Møtet med kvinnebevegelsen var ingen «quick fix» for traumet jeg fikk av voldtekten, men jeg oppdaget at jeg ikke var alene om å ha vonde erfaringer. Via kvinnebevegelsen åpnet det seg også et teoretisk rom, gjennom debattbøker, studiesirkler og samtaler, der mine personlige erfaringer ble satt i en større sammenheng. Jeg fikk et språk for det jeg hadde opplevd, og jeg fikk kanalisert skammen og det innadvendte sinnet over i et utadvendt og konstruktivt opprør. Slik sett ble feminismen en redningsplanke som snudde livet fra en retning der det kunne gått fryktelig galt, til å bli et tankesett – og levesett – hvor det var plass for raseri, solidaritet, håp, drømmer og aktiv handling. Kvinnebevegelsen kom på et tidspunkt i livet da jeg var ung og utsatt og full av opprør og vonde tanker. Den viste at jeg ikke var alene, den satte navn og teori på mange av mine egne tanker og førte opprøret mitt inn i en konstruktiv retning. Jeg møtte mange strålende flotte jenter og damer, og opplevde samhold og solidaritet. Kvinnebevegelsen gjorde at jeg fikk selvtillit og styrke. Jeg hadde det konstant fryktelig travelt, og veldig, veldig moro.