Fanny Schnelle (1866-1953) var fysioterapeut og en organisator av rang. Hun etablerte Bergen Gymnastiske Othopædiske institut, sto i spissen for sosiale forbedringer for arbeiderklassen og ledet Bergen Kvinnesaksforening i over 20 år, fra 1907 til 1929.
Fanny Schnelle var født inn i en økonomisk solid familie i Bergen i 1866.
Hennes far, Gerhard Schnelle (1828- 1908), var megler og gift med Bergitte Christine (1837-1924). Hun var datter av Joachim Arent Kruger og Emerentze Kruger. De fikk sønnene Gerhard (1859), Alfred (1860), Harald (1863), Oscar (1865) og døtrene Fanny (1866) og Marie (1871). Familien kom opprinnelig fra Tyskland, men hadde holdt til i Bergen i flere generasjoner. Familien bodde på Torvet 15. (Folketellingen 1885).
Fannys mor Bergitte Schnelle ble enke i 1908 og bodde sammen med sin datter Fanny noen år på Engen 18. Moren var omtalt som rentenist.
Fanny Schnelle utdannet seg ved Stockholms Kongelige Gymnastiske centralinstitut (1889-1891), som ga henne yrkestittelen gymnastikdirectør alias fysioterapeut. Etter endt utdannelse arbeidet hun som gymnastikklærerinne. Senere reiste hun til USA, hvor hun arbeidet som lærerinne ved en høyere pikeskole i Baltmore. Der underviste hun blant annet i tennis.
Bergens privatseminarium var et lærerinneseminar (lærerskole) i perioden 1894-1899. Her underviste Fanny Schnelle som “examin. Gymnastiklærerinde” fra 1896 til 1897, men hun kan ha arbeidet der i flere år. Schnelle etablerte dessuten Bergen Gymnastiske Orthopædiske institut sammen med kollega Inga Henrichsen. Her arbeidet hun til 1905.
Fanny Schnelle var en organisator av rang. Allerede i 1898 hadde hun sammen med noen venninner startet Bergen Lawn Tennisclub, senere Bergens Tennisklubb. Man kan slå fast at tennis startet i Bergen som en kvinnesport.
Frøken Schnelle kunne mer enn å svinge en tennisrackert. Hun etablerte sammen med noen kollega Bergen Gymnastforening i 1898, og var leder i foreningen ett år.
Boligsaken var Schnelles hjertebarn. Hun fikk gjennom sitt arbeid som fattigverge øyene opp for hvor dårlig folk bodde. I egenskap av å være medlem av “Selskapet til oppførelse av arbeiderboliger i Bergen” var hun med på å skape arbeiderboligene på Stølen. De gamle husene ble forbedret og nye ble bygget. Stølen ble hennes virkefelt også på et annet område, nemlig arbeidsstuer for barn.
De første arbeidsstuene ble opprettet i Oslo i 1886. Det var et sosialt tiltak, som arbeidet for å etablere en landsomfattende bevegelse med et overbyggende samfunnsmål. Arbeidsstuen ble betraktet som særlig viktig for barn fra arbeiderklassen, der mange mødre måtte arbeide på ettermiddags- og kveldstid. Det var kvinner fra borgerklassen som startet virksomheten. De skaffet finansiering, ordnet med lokaler og ansatte lærere. De arrangerte også sosiale arrangementer med utstillinger og salg av barnas arbeid. Formålet med arbeidsstuene var “at lære den opvoksende slækt av barn at bli nævedyktige, og bruge sine fristunde til nyttig arbeide samt ophjelpe arbeidslyst og arbeidsglæde”.
Det var forskjell på aktivitetene mellom gutter og jenter. Guttene drev med enkel sløyd, mens jentene konsentrerte seg om søm, strikking og hekling. Dette var et tiltak som fant sted utenfor skoletiden for barn mellom syv og fjorten år.
Fanny Schnelle etablerte Stølens arbeidsstue i 1905, som var den første i Bergen. Hun satt også i styret. I 1923 hadde byen økt antallet til fire arbeidsstuer med Nygaard, Solheim og Domkirken.
I Bergen Kvinnesaksforening var Fanny Schnelle en drivende kraft, og hun ledet foreningen i perioden 1907-1929. Hun kjempet for stemmerett for kvinner, rett til utdannelse og deltakelse i det offentlige liv. Her ble hun selv et forbilde.
I hennes funksjonstid fikk BKF reist en egen bygning i 1915, “A/S Kvindernes egen bygning”. Tanken om et eget hus for Kvinnesaksforeningen gikk helt tilbake til 1898. Bakgrunnen for å etablere en egen bygning var savnet av egne lokaler til foreningens aktiviteter. Schnelle var her en energisk leder av byggekomiteen. Foreningen ville av prinsipielle grunner ikke holde basar eller noen slags underholdning “for å samle mynt”. Det ble etter forslag fra Schnelle satt i gang aksjetegning. Krig og bygningsstreik skapte vanskeligheter for byggesaken, men her var Schnelle rett kvinne på rett plass. Hun løste alle problemene med “sin seige energi”.
Bygningen besto av møterom, men også små leiligheter for enslige kvinner. Det var dessuten en stor privat leilighet, hvor antakelig Fanny Schnelle bodde.
BKF valgte hvert år et eget styre for bygningen hvor Schnelle var leder av aksjeselskapet.
Da International Council of Women arrangerte en internasjonal kvinnekonferanse i Canada i 1909, finner vi Fanny Schnelle, Amalie Hansen, Gina Krog og Anna Hvoslef blant de norske delegatene. Konferansen favnet bredt tematisk, og det handlet om alt fra utdanning, kvinneyrker, helse, sosialt arbeid til kunst. Både Fanny Schnelle, Amalia Hansen og Anna Hvoslef var blant foredragsholderne. Fanny Schnelle snakket om arbeidsstuer og feriekolonier for barn.
Schnelle deltok også på “Kvinnekongress for fred” i Haag i 1915. Dette møtet kom i stand ved at hollandske kvinner i mars samme år inviterte til en fredskongress for krigførende og nøytrale lands kvinner. Hensikten med møtet skulle være å diskutere forslag for å få avslutte første verdenskrig.
Norske Kvinders Nationalråd og Norske Kvinders Fredsforbund kalte inn til et offentlig møte 29.mars i Kristiania. Her skulle det “redegjøre for kvindernes fredsbestræbelser her hjemme og i utlandet”. På et senere møte ble det etablert et arbeidsutvalg med universitetslektor Emily Andersen som leder. I april ble kvinneorganisasjonene i Kristiania invitert til å delta. På grunn av tidsnød ble ikke organisasjoner andre steder i landet invitert.
Det var blitt utarbeidet forslag til mandat for delegater til kongressen og besluttet å organisere en “sympatiadresse”. Det vil si en støtteerklæring, som i løpet av en uke fikk 24.000 underskrifter og ble telegrafert til kongressen. Det var skaffet midler til at seks delegater kunne reise. Det var blant annet professor Ellen Gleditsch, universitetslektor Emily Arnesen, lærerinne Louise Keilhau. I tillegg deltok delegater fra Lærerindeforeningen, Oldfellowlosjen, Lillehammer Kvinderaad og en”privat deltaker”. Alt taler for at det har vært Fanny Schnelle, for på BKFs generalforsamling i februar i 1916 fortalte hun om sin reise til fredskongressen i Haag. Louise Keilhau ble valgt til leder for den norske gruppen. Hun og Emily Arnesen ble medlemmer av kongressens styringsgruppe. I alt 1.136 kvinner fra over 150 organisasjoner i 12 land deltok med stemmerett på kongressen. I tillegg flere hundre gjester og observatører.
“Kvinnenes internasjonale kongress” fant sted i mai i Zurich i 1919 på samme tid som undertegnelsen av Versailles-traktaten. En lokal forening av denne fredskongressen var også startet i Norge. BKF var blitt oppfordret til å velge en delegert, og Schnelle ble valgt, men det finnes ikke dokumentasjon på at hun var til stede. Mer enn 200 kvinner fra 17 land deltok.
Fanny Schnelle var dessuten aktiv i politikken og representerte Frisinnede Venstre, som var et konservativt politisk parti. Det ble dannet i 1909 i all hovedsak av den mest konservative og nasjonalistiske fløyen i Venstre. De la blant annet stor vekt på åndsfrihet og individualisme. Partiet hadde et nært samarbeid med Høyre. Schnelle var medlem av sentralstyret og dessuten kandidat til stortingsvalget i 1930.
Hun satt i bystyret i Bergen og var første kvinne i Bergens formannskap. Hun hadde utallige verv og satt blant annet i skolestyret (1904-1908) og var formann i Tilsynsudvalget ved Lungegaardens folkeskole og fattigverge. Schnelle var også medlem av Folkekjøkkenkomiteen og satt i styret i Husflidsforeningen.
Det kan nevnes at hun var styremedlem i Skogselskapet, en mannsbastion selv i dag.
Etter første verdenskrig engasjerte Fanny Schnelle seg i internasjonalt humanitært arbeid og var medlem av hungersnødkomiteen og komiteen for barn fra hungersrammede land. Arbeidet gikk ut på å ta imot barna og sørge for at de fikk et trygt oppholdsted.
Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) var en paraplyorganisasjon hvor Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Sanitetsforening og flere andre kvinneorganisasjoner var medlem. Fanny Schnelle la her ned et stort arbeid og var 1.nestleder 1910 til 1919 og 2.nestleder 1925-1929. Hvert annet eller hvert tredje år ble det arrangert et landsmøte, som ble omtalt som “Kvinnenes storting”. Landsmøtet i 1932 ble holdt i Bergen hvor Fanny Schnelle ble kåret til æresmedlem.
På sin 70-årsdag i 1936 mottok Fanny Schnelle Kongens fortjenestemedalje i gull. Hun ble hedret for sitt store sosiale engasjement og sin livslange innsats for kvinnesaken. Tildelingen ble omtalt i Aftenposten, som skrev at når kvinnene i Bergen har fått sin egen bygning skyldes dette ikke minst Fanny Schnelle.
Frøken Schnelle må ha hatt en solid økonomi, for vi kan slå fast at hun fikk reist en forretningsgård i Christian Michelsensgate 7-9, tegnet av arkitekt Kristian Bonnevie Bjerknes i 1929/30. Hun eide bygningen sammen med sin søster Marie. Her hadde hun en herskapelig toppleilighet.
På Os fikk Schnelle bygget sommerhuset “Knausen” omtrent samtidig som Solstrand hotell ble bygget av Christian Michelsen (1896). Tomten hun kjøpte var utskilt fra gårdene Lyssand og Hauge i 1894. Den var lite egnet for dyrket mark, noe navnet “Knausen” viser til, men den fikk etter hvert en flott hage med praktfull utsikt til Bjørnefjorden. Sveitserstilen var moderne på den tiden og huset bar preg av det. Her samlet Fanny familie, venner og naboer til lystig lag. Under krigen ble huset leiet ut til en familie, som var tvunget til å overlate boligen sin til okkupasjonsmakten. Etter annen verdenskrig var det stor boligmangel, og igjen er det en familie som får leie “Knausen”. I 1947 selger Schnelle eiendommen, men i kjøpekontrakten har hun sikret seg bruksretten til å benytte annen etasje om sommeren. Det må tolkes dit hen at Fanny Schnelle var sterkt knyttet til huset og stedet. Det kan nevnes at Schnelle satt i styret for Solstrand hotell i Christian Michelsens tid.
Fanny Schnelle var en bereist dame. I et intervju sa hun “det å reise har vært mitt liv”. Hun hadde besøkt USA tre ganger og hun likte å fly og satte pris på tempo. Hun avsluttet med å si at hun nå var 81 år, og hun lurte på om Vår Herre hadde glemt henne, “for ingen bør vel leve lenger enn til de 80”. Fannys motto var å reise til siste skilling. Når sant skal sies så var det en anselig sum igjen etter hennes død. Universitetet i Bergen, Kjemisk institutt, mottok en stor donasjon. Universitetet opprettet et legat “Fanny Schnelles Forskningsfond for Kjemisk Forskning”, og æret henne dessuten med et relieff i 1956.
Fanny Schnelle hadde en privilegert bakgrunn, men hun var klok nok til å utnytte det på en selvstendig måte. Hun hadde et stort sosialt engasjement og er dessuten blitt beskrevet som den ubestridte leder av kvinnesaken i Bergen.