I 2012 oppstod det en diskusjon om hva den nye gata mellom Gamlebyen og det nye operahuset i Oslo skulle hete. Siden middelalderkongen Håkon V allerede hadde fått sin gate i Bjørvika, kom forslaget at gata skulle oppkalles etter hans ektefelle, dronning Eufemia. Men hvorfor skulle en kvinne som var ukjent folk flest, og attpåtil en utlending, bli hedret med Norges bredeste bygate?
I norsk historieskrivning var det lenge vanlig å avfeie Eufemia av Rügen som en brikke i et politisk spill. Hun ble gift i 1299 med den norske hertugen Håkon Magnusson, senere kong Håkon V, som en del av fredsforhandlinger mellom hovedsakelig Danmark og Norge. Norge hadde på 1280- og tidlig på 1290-tallet, i Håkons bror Eirik Magnussons regjeringstid (konge 1280–1299) hatt flere militære ekspedisjoner mot Danmark. De gjaldt delvis arvekrav etter den danskfødte dronningen av Norge, Ingeborg Eriksdatter, gift med Håkons far Magnus Lagabøte, og delvis Norges beskyttelse av danske fredløse etter drapet på den danske kongen Erik Menved i 1286. Stridighetene var også en prøve på styrkeforholdet mellom de to ambisiøse kongedømmene i Skandinavia og Nord-Europa. Striden endte i en fredsavtale, underskrevet i Hindsgavl i Danmark i 1295.
Fyrst Wizlaw II av Rügen gifter bort Eufemia
En av dem som spilte en viktig rolle i konfliktene mellom Danmark og Norge, var Eufemias far, fyrst Wizlaw II av Rügen. Rügen var i tidlig middelalder et slavisk område, men ble erobret og kristnet av danskekongene omkring 1160. Siden den tiden hadde kirken her vært underlagt det danske erkebispesetet i Lund, i dagens Sverige. Fyrstene av Rügen var formelt selvstendige, men var på den ene siden i økende grad del av det tyske språk- og kulturområdet, og på den andre siden fortsatt nært knyttet som alliert til den danske kongemakten. En giftermålsallianse mellom Wizlaw IIs datter og den norske hertugen og tronarvingen var dermed en naturlig del av fredsslutningen. Samtidig som det bekreftet det rygiske fyrstedømmets status å gifte datteren med en kommende konge, ga det for hertug Håkon en viktig alliert ved inngangsporten til Østersjøen. Det kunne også gi potensiell støtte fra noen av de viktige tyske handelsbyene i området rundt Rügen, først og fremst Stralsund, Rostock og Greifswald.
I dette politiske spillet som ledet fram til ekteskapsalliansen, hører vi ikke noe om Eufemias meninger. Likevel hører vi indirekte hennes stemme gjennom diktverkene som ennå bærer hennes navn, nemlig Eufemiavisene. De skulle vise seg å få stor betydning for både den litterære utviklingen i hele Skandinavia, og kan også ha påvirket norsk kultur som en understrømning som banet vei til en norsk selvstendighetsbevegelse på 1800-tallet.
Eufemia ankommer Oslo
Eufemia kom til Oslo på et skip fra Rügen i mai 1299. Oslo var på denne tiden Norges nest største by etter Bergen, men for en som kom fra traktene ved de rike hansabyene Stralsund og Rostock kan neppe størrelsen ha imponert henne. Byen strakte seg hovedsakelig fra Nonneseter i nord, i krysset ved dagens Oslo gate og Schweigaards gate ved Grønlandsparken og den ikoniske platesjappa Helvetet, og sørover til der Middelalderparken ligger i dag og mot Geitabru ved Oslo Hospital, der den gamle kongsgården og kongens kirke Mariakirken lå. Olavsklosteret, Hallvardskatedralen og bispegården, der Ladegården senere ble bygget, var også blant bygningene som raget opp over bygårdene. Rundt 3000 innbyggere, inkludert håndverkere, kjøpmenn, kirkelige og kongelige embetsmenn, og deres familier, holdt til i en tross alt levende og frodig by, hovedsakelig i laftede bygninger i to etasjer som må ha virket enkle for en fyrstedatter som skulle bli giftet bort til en hertug og arving til den norske kongetronen.
Den ventende og vordende brudgommen var hertug Håkon, sønn av Magnus Lagabøte (1238–80) og bror til kong Eirik Magnusson (1268–99). Hertug Håkon styrte området fra Göta älv og Viken (området rundt Oslofjorden), og Sørlandet helt vest til og med Ryfylke og Stavanger. Sannsynligvis tok han selv imot Eufemia på Kongsbrygga, som nylig ble gjenfunnet og dokumentert under arkeologiske utgravningene i Bjørvika. Siden Akershus festning allerede var påbegynt noen årtier tidligere, er det sannsynlig at hun ikke bodde i kongsgården lengst sør i byen, men i nyinnredete gemakker på Akershus festning som oste av både europeiske ambisjoner og at freden ikke nødvendigvis ble sett på som evig. Konfliktene med Sverige skulle da også vokse i styrke de kommende årene, og Oslo var utsatt plassert i krigene som skulle komme.
Eufemias bakgrunn
Eufemia var den første tyske dronningen i Norge. Tradisjonen fra vikingtid og middelalder var at kongene giftet seg innenfor riket, selv om enkelte dronninger kom fra Sverige og Danmark. Før Eirik Magnusson giftet seg med to skotske dronninger (Margrete, datter av Alexander III, som døde ung, og Isabella Bruce, søster av kong Robert Bruce, som levde som enkedronning i Bergen et halvt århundre etter kong Eiriks død i 1299), var det kun Harald Hardråde (1015–66) som hadde hentet en brud utenfor Skandinavia (Ellisiv av Kyiv). I Sverige og Danmark hadde man imidlertid hentet tyske fyrstedøtre til å bli dronninger, og ved disse hoffene var man på 1200-tallet mer vant til tysk språk og kultur enn man hadde vært i Norge.
Det er egentlig ingen sikre kilder som forteller om Eufemias liv før hun kom til Norge. Mest sannsynlig var hun godt opp i 20-årene da hun ble sendt til Norge, og var dermed over gjennomsnittsalderen for prinsesser ved sitt bryllup med hertug Håkon. Riktignok var den vanlige giftermålsalderen for kvinner generelt i Nord-Europa rundt 20 år, eller kanskje også litt eldre, men for døtre i konge- og fyrstefamilier kunne festermål bli inngått i barnealder. Bryllupet var da gjerne kort etter puberteten eller tidlig i tenårene. I oppveksten på 1280- og 1290-tallet, ser hoffet i Rügen å ha knyttet seg til tidens ridderkultur. Det innebar ikke kun krigføring i kamp mot fyrstedømmets og kristendommens fiender, men også fester og dyrking av høvisk diktning.
Vi har allerede sett at Wizlaw II var en lojal støttespiller til kongen av Danmark, men han er også kjent for å ha kjempet kriger i Baltikum der korstogsideologien stod sterkt og ble brukt både mot ortodokse russere og baltiske hedninger. Siden han døde under et besøk i Oslo jula 1302, er deler av hans levninger bevarte. Det er øverste delen av hodeskallen, samt et lårbein som både er svakt buet, trolig etter å ha sittet mye til hest, og som viser en skade som mest sannsynlig har blitt påført i kamp. Hans rykte som en brav ridder og kriger bekreftes dermed av disse få levningene som er igjen av hans skjelett.
Moren til Eufemia var Agnes av Braunschweig-Lüneburg. Gjennom henne var dermed Eufemia en etterkommer etter hertugene av Braunschweig, der keiser Otto IV (d. 1218) og hans far Henrik Løve (d. 1195) var blant de mest kjente. Gjennom dem var Eufemia i familie til både den engelske og franske kongehusene, og dermed til sentra for høvisk kultur.
Eufemias bror Wizlaw III (d. 1325), som overtok fyrstedømmet etter sin far og døde barnløs som den siste fyrsten av Rügen, var selv en kreativ dikter av kjærlighetssanger og visdomsvers. Han fikk trolig opplæring av omreisende minnesangere, tilsvarende de franske trubadurer, som oppsøkte hoffet. Kjente minnesangere som Rumelant og Frauenlob omtalte Wizlaw III i sin diktning, og det er ikke usannsynlig at Eufemia selv hadde møtt disse dikterne i oppveksten.
Utenlandske dronninger i norsk hoffkultur
I middelalderen var det som regel dronningene som reiste til et nytt land ved et kongelig bryllup. De kom da ikke alene, men hadde gjerne med seg en krets av kvinner, unge adelsmenn og kanskje en prest som de kjente fra før. Av materielle ting, inkluderte dronningens bagasje en klesgarderobe, smykker, og ikke minst bøker. Gjennom disse kongelige giftermålene reiste også ideer, normer, litteratur og kunnskap på kryss og tvers av Europa. Dronningene med deres følge var på mange måter som røde blodlegemer som fraktet oksygen rundt til de europeiske hoffene.
Ett eksempel er hvordan Margrete Alexandersdatter fra Skottland er fremstilt i sin korte tid som dronning i Norge (1281–83). Ifølge en skotsk krønike skal hun i utgangspunktet ha vært skeptisk til å bli sendt til Norge, som ofte ble oppfattet som mer usivilisert og barbarisk enn den forfinede hoffkulturen på de britiske øyer og på kontinentet. Krønikeskriveren sier likevel at Margrete ble tatt godt imot i Norge. Hun ble hyllet med en sang, som ennå er bevart – her oppfyller hun alle forventninger (det vil si, sangen sier kanskje mer av hva som var forventet av henne som dronning) – hun var gavmild mot fattige, ydmyk, klok, mild og omgjengelig. Og til slutt understrekes det at hun forhåpentligvis blir fruktsommelig og rik på avkom. Dessverre døde Margrete kort etter at hun fødte sitt eneste barn, en datter som også ble kalt Margrete, og som selv døde noen år senere. Men krøniken sier også at dronning Margrete, i de få årene hun levde i Norge, la vekt på å lære det norske hoffet fransk, som var det språket som aristokratiet snakket over hele Europa, også i Skottland. Dessuten innførte hun mer passende klesdrakter, og ikke minst bordskikk og matvaner. Krøniken overdriver nok noe, men reflekterer forestillinger om hvordan dronninger med utenlandsk bakgrunn kunne og burde påvirke et nytt hoff – og på den andre siden, om de ikke ble ansett som gode dronninger, risikere å få skylden for renkespill, latskap, løsaktighet, gjerrighet og ondskap.
Vi kan slik sammenligne hoffene som knuter i et større nettverk, der dronningene kunne bygge opp sitt eget hoff og samtidig ha forbindelser til stedet de kom fra. Om de ikke reiste mye utenlands etter at de kom til et nytt rike, ville de søke å opprettholde nære kontakter gjennom brevskrivning og ikke minst etterspørre luksusvarer som for eksempel krydder, silke og edelsteiner fra det store utland til sitt nye hjemland.
Eufemiavisenes politiske bakgrunn
Eufemia selv hadde trolig med seg både unge hoffmenn og -frøkner til Oslo. Et fragment av en tysk ridderroman av Wirnt von Grafenberg, Wigalois, er bevart på Riksarkivet og kan ha vært med i bagasjen og brukt som underholdning for henne og hennes krets – og kanskje også for de norske ved kong Håkon Vs hoff som kunne tysk.
Eufemia sørget for å få oversatt tre høviske fortellinger til svenske vers i sin tid som norsk dronning, det vil si fra høsten 1299 til mai 1312, da hun døde rundt 35 år gammel. Vi har ikke kilder som uttrykkelig sier akkurat når i denne perioden fortellingene ble oversatt, eller rekkefølgen for dem. Ei heller sier versromanene selv hvorfor de ble oversatt til svensk. Sannsynligvis har det sammenheng med det sterke svenske innslaget ved hoffet på denne tiden. En av de mektigste familiene i Sverige, de såkalte Algot-sønnene, hadde i 1288 kommet på kant med den Magnus Ladulås av Sverige (konge 1270–1290). En av disse stormennene, Peter Algotsson var i endatil kongens kansler, men ble en av den norske kongens viktigste støttespillere og rådgivere.
Da kong Håkon V og Eufemia fikk sitt første, og, skulle det vise seg, eneste barn, en datter ved navn Ingebjørg i 1301, ble hun bare ett år gammel trolovet til Magnus Ladulås’ sønn, hertug Erik Magnusson. Siden midten av 1800-tallet har det derfor vært vanlig å tenke seg at Eufemiavisene ble oversatt til svensk nettopp med tanke på Ingebjørgs trolovelse og kommende ekteskap med en svensk hertug. Hertug Erik var en noe uberegnelig person, som i perioder var i sterk konflikt med sin vordende svigerfar. Derfor er det mulig at den første visen ble diktet ved trolovelsen, i 1302 eller året etter, den andre ved en fredsinngåelse mellom hertugen og kongen i 1308, mens den siste ble oversatt med tanke på det kommende bryllupet våren 1312. Dette fikk dessverre ikke Eufemia selv oppleve, siden hun døde av det som trolig var hjernehinnebetennelse 1. mai dette året.
Herr Ivan
Uten at vi kan være helt sikre, kan Herr Ivan være den første visen som Eufemia lot oversette. Det er en versjon av den opprinnelige franske ridderromanen av kanskje den mest berømte romanforfatteren på 1100-tallet, Chrétien de Troyes. Denne historien var for så vidt kjent for det norske publikummet allerede, siden den var oversatt til norrøn prosa som Ívens saga allerede under Håkon IV Håkonssons tid rundt 50-60 år tidligere.
Oversetteren uttrykker i prologen at formålet var å underholde sitt publikum: «forna saghu fram att føra / them til skemptan ther a wilæ høra» (fremføre en gammel saga til fornøyelse for dem som vil høre den, v. 3–4). Men det er også et ønske om å løfte fram det som man forestilte seg var de gamle og gode ridderdydene, som i nåtiden – altså omkring 1300, så fort ble glemt: «Thet wil iak hælst aff æwintyr scriffwa / hwat skemptan the mondo fordom driffwa» (Jeg vil helst skrive om eventyr, den fornøyelse som man drev med før i tiden, v. 57–58). Nettopp ‘eventyret’ er viktig i den norsk-svenske versjonen av romanen, og mer enn i den franske originalen. Det er reisen og utfordringene som møtes der, som er viktige. Og det er dette som først og fremst er det som utmerker ridderstanden:
Jak ær een riddare, iak far ok letar
æpter thy mit hiærta reter,
hwar iak matte æwintyr fanga
ther mik til æro matte ganga. (v. 337–340)
Jeg er en ridder, jeg farer og leter etter det som lokker mitt hjerte: der jeg kan få være med på et eventyr som kan bidra til min ære.
Kjærlighetshistorien er viktig i den franske originalen, men også problematisk og noe som overvelder ridderen. I Eufemiavisen er kjærlighetshistorien derimot noe som mer utvetydig gir ridderen ære, siden det ender i ekteskap. Kjærlighet og begjær blir slik noe mer ufarliggjort gjennom det kristne ekteskapet.
Et annet aspekt ved oversettelsen, er at løven som i den franske originalen er en hann, her tydelig og trolig bevisst er blitt en løvinne. Det er da fristende å koble det til løven på kongedynastiet Folkungenes våpen, der løvinnen blir et symbol på troskap og tjeneste fra folket. Men løvinnen er samtidig mer enn menneskeliggjort aktør i Eufemiavisen enn i den franske romansen, der hann-løven uttrykker trofasthet først og fremst i kroppslige bevegelser. Oversetteren gjengir derimot løvinnens tanker og hensikter, og løfter fram dens trofasthet og høviskhet. Kanskje er Ivans kjærlighetsforhold til jomfruen en allusjon til trolovelsen og det kommende ekteskapet mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg, og kanskje kan Eufemia ha ønsket å fremheve løvinnens rolle for å signalisere sin egen trofasthet mot den kommende svigersønnen.
Hertug Fredrik av Normandie
Hertug Fredrik av Normandie er unik i den forstand at vi ikke kjenner til originalen den skal ha blitt oversatt fra. Ifølge visen selv var den opprinnelig skrevet på fransk og så oversatt til tysk i keiser Otto IVs tid. Keiser Otto IV var altså Eufemias forfar som hersket på begynnelsen av 1200-tallet:
Denne bok som I nu har hørt, lot keiser Otto nedskrive og oversette fra fransk til tysk mål; Gud se i nåde til denne fyrstes noble sjel! Nu er boken oversatt for annen gang og nylig satt i rim fra tysk til svensk tunge, for at både unge og gamle kan forstå den.
Hertug Fredrik er et verk som plasserer seg selv innenfor diktningen om kong Arthur og hans riddere. I innledningen blir leseren fortalt at kong Arthur nå er død, men historien som skal fortelles er fra tiden da han levde. Hovedpersonen er hertug Fredrik av Normandie, og han presenteres som en ridder som «vant alle ridderlige dyder» i en tid da folk ikke brydde seg om å holde høviske dyder i hevd. En dag drar hertug Fredrik fra borgen sin, Kalidas, ut på jakt i skogen, Aiant, som omgir borgen. Ute i skogen møter han på dvergkongen Malmrit. Malmrit trenger krigerhjelp fra Fredrik, og Fredrik stiller opp. Som takk blir Fredrik tilbudt en rekke gaver, men han takker nei til alt, bortsett fra en magisk ring. Ringen har fire egenskaper – den gjør bæreren usynlig og beskytter ham mot vann, ild og jern. Samtlige av disse egenskapene får hertugen bruk for når han legger ut på sin videre reise, hvor han blant annet redder jomfru Floria fra tårnet. Hans kjærlighet for jomfruen faller ikke i god jord hos jomfruens far, men etter flere hindringer ender det med bryllup og hertug Fredrik blir konge av Irland.
For visens publikum var det kanskje ringens egenskaper som var mest fascinerende, siden fingerringer med dyrebare edelstener var sterkt etterspurte og populære hos den skandinaviske eliten og ved hoffet på denne tiden. Om ikke fingerringene som publikummet bar på, gjorde dem usynlige, var det flere steiner brukt på ringer man trodde kunne beskytte eieren. Dette var først og fremst overfor sykdommer, både fysiske og psykiske. I en bok om slike steiner, som opprinnelig ble skrevet omkring 1100 på latin i Frankrike, og ble oversatt til norrønt av islendingen Hauk Erlendsson, som i Eufemias tid var lagmann i Norge, sies det at bæreren av slike steiner ville bli beskyttet mot feber, øyesykdommer og hodepine. De kunne også bidra til at eieren kunne skape fred og forsoning mellom fiender. Det krevde imidlertid at eieren besatt ridderlige dyder, som renhet og kyskhet, samtidig som man skulle unngå å ikke være svikefull, misunnelig eller tåpelig. Om vi ikke vet det sikkert, kan vi anta at Eufemia ga slike fingerringer både til datteren Ingebjørg og den kommende svigersønnen hertug Erik. En lignende ring med en hvit stein ble funnet i graven til Eufemias far, Wizlaw II, i hans grav i Mariakirken i Oslo.
Flores och Blanzeflor
Den tredje visen sies i epilogen å være oversatt kort før dronning Eufemia døde – «litih før æn hon do», l. 2185), altså kort før 1. mai 1312. Om visen var beregnet på bryllupet til Ingebjørg og hertug Erik kort tid etter hennes død, er usikkert. Men det er slett ikke usannsynlig at det var Eufemia som påvirket også denne oversettelsen.
Flores och Blanzeflor var, som den tidligere norrøne riddersagaen Flóres saga ok Blankiflúr, oversatt i Håkon IVs tid omkring 1250, basert på den franske, såkalte aristokratiske, versjonen kjent som Le Conte de Floire et Blancheflor fra rundt 1160. Både den gammelnorske og den gammelsvenske oversettelsen er basert på denne versjonen. Det er en historie om et kjærlighetsforhold mellom en kristen prinsesse (Blancheflor) og den hedenske sønnen til en sarasenerkonge (Floris) som møter store hindringer. De vokser opp i samme hoff, forelsker seg, men blir holdt fra hverandre av Blancheflors far, som er imot forholdet. Den unge jenta havner i Babylon, og Flores blir fortalt at hun er død. Etter å ha oppdaget sannheten reiser han østover, der han til slutt finner og redder sin kjære. Han tar med seg Blancheflor tilbake til hjemlandet, blir konge og omvender seg til kristendommen.
Det spesielle med Eufemiavise-versjonen, er at den har et mer religiøst anstrøk enn den franske originalen. Det viser seg blant annet ved at den først og fremst gjengir de delene ved fortellingen som best representerte det høviske livet. Den svenske oversettelsen legger til noen detaljer som understreker fortellingens verdi som eksempel til etterfølgelse av aristokratiet, og Guds rolle er gjort mer framtredende. Hele reisen og den endelige gjenforeningen av de to elskende blir framstilt som et resultat av guddommelig inngripen. Til forskjell fra den franske originalen ender dessuten de to i kloster. Det er altså en mer tydelig religiøs og from grunntone i denne visen, enn i for eksempel Hertug Fredrik. Felles er imidlertid vektleggingen av ridderlige dyder og prøvelser (for ridderen), og dyd og kyskhet (for kvinnen) som en vei til ekteskapelig lykke og frelse.
Eufemiavisene og balladetradisjonen
Eufemiavisene kan ha ført til at helt ny litterær sjanger, balladen, ble populær. En ting er at historieverket om hertug Erik, som sammen med sin bror Valdemar endte sine dager i et fangetårn i Sverige i 1318, ble skrevet på samme versemål som Eufemiavisene. Også denne krøniken hyllet sin helt med mange av de samme ridderlige dydene som vi finner i disse tre visene. Viktigere i norsk litteratur og historie er at selve balladeformen trolig er fra tida rundt 1300. Det er derfor blitt argumentert for at Eufemias viser bidro til utbredelsen og populariteten av denne diktningen.
I motsetning til på 1800-tallet, da de norske balladene ble samlet inn i fjellbygder, ikke minst i Telemark, var balladene på Eufemias tid knyttet til aristokratiet og hoffet. I Norge er det ikke så mange ballader som handler om konkrete historiske hendelser, men de fleste av disse dreier seg påfallende nok om tida fra rundt 1280 til 1320. Felles for de historiske balladene er at de som regel handler om reelle historiske skikkelser som Alv Erlingsson, Falkvor Lomansson, Audun Hugleiksson eller kong Eirik Magnusson. De tolker imidlertid historien inn i et kjærlighetsforhold, gjerne til et trekantdrama der to menn kjemper om en kvinne. Kjærligheten er likevel litt forskjellig framstilt. Delvis kan balladene vise hvor farlig et utenomekteskapelig forhold kan være, slik som i visene om henholdsvis marsk Stig og Alv Erlingsson, men vanligere er det at kjærligheten er en kraft som kan legitimere sorg, melankoli, kraftløshet eller handlekraft – for eksempel det å røve en brud fra en annen frier.
Balladene antyder at kvinner kunne møte forståelse om folk oppfattet deres motiver som edle. Balladene tematiserte erfaringer mange av middelalderens kvinner kunne kjenne seg igjen i – mellom familiens kontroll, idealer om lydighet og dydighet og drømmen om å reise fra det hele. Eufemiavisene og balladespråket kan ha gjort det lettere å fortelle i balladeformatet til et hoffpublikum som etterspurte musikk og kanskje en dans til.
Eufemias arv
Eufemiavisene var ikke kun direkte oversettelser, men i større grad nye og originale litterære verk preget av sine oversettere og ikke minst sin ‘produsent’, dronning Eufemia. Gjennom å vektlegge enkelte scener mer enn andre og endre rollene de ulike skikkelsene spiller i handlingen, blir budskapet også endret. I Herr Ivan blir ekteskapets betydning løftet fram på bekostning av en utforskning av kjærlighetens natur, mens løven framfor alt blir et eksempel på føydal underkastelse – og kanskje uttrykk for dronningens egen støtte til hertug Erik Magnusson. Flores och Blanzeflor vektlegger på sin side forholdet mellom religion og hoffkultur. Den svenske gjendikteren understrekte at det ikke fantes noen motsetning mellom disse, så lenge man la sitt (kjærlighets)liv i Guds hender og i takknemlighet søkte til klostre på sine eldre dager – noe som også ble vanlig blant aristokratiske kvinner i Sverige utover på 1300-tallet.
Om Eufemia hadde bestemt seg for å bli en populær dronning av Norge, lyktes hun til de grader. I den vanskelige rollen som en ung kvinne som snakket et annet språk og hadde sin familie et annet sted, lyktes Eufemia godt. Hun blir i kildene husket som en gavmild dronning med interesse for den høviske kulturen. I middelalderens ridderromaner var skjønne jomfruer et yndet tema. Det er lett å forestille seg Eufemia som en jomfru som ved sin skjønnhet, klokskap og munterhet tok Oslo med storm. Vi bør dermed ikke redusere henne til kun en ydmyk idealdronning. Gjennom balladene lever arven og stemmen hennes videre, og da de ble samlet inn igjen gjennom muntlig formidling på 1800-tallet spilte de en viktig rolle i forestillingene om norskhet som var så avgjørende for løsrivelsen fra Sverige i 1905.
Eufemias viser og sønnen hennes datter Ingebjørg fikk med hertug Erik, Magnus Eriksson, ble starten på kongefellesskapet mellom Norge og Sverige på 1300-tallet, Kalmarunionen, og enda seinere unionstida fra 1814 til 1905. Ringen ble slik sluttet, fra felles konge og hoffkultur i Eufemias tid, til at balladetradisjonen som hun var med på å forme bidro til å bryte med det samme fellesskapet i kong Oskar IIs tid.
Uansett kan vi slutte oss til sluttordene i Eufemiavisen Hertug Fredrik: «Gud gi hennes sjel evig frelse blant englene i himmerik for alle de gode gjerninger hun gjorde mens hun var her på jorden, til Guds og denne verdens ære! Tungt var tapet da hun ikke lenger skulle leve og virke blant venner og frender.»
Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.
Kilder
Bjørn Bandlien (red.) (2012). Eufemia: Oslos middelalderdronning. Oslo: Dreyers forlag.
Olle Ferm, m. fl. (red.) (2015). The Eufemiavisor and Courtly Culture: Time, Texts and Cultural Transfer. Stockholm: Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien.