Det tok meg ett sekund å bli feminist. Året var 1975 og lokalavisa brakte nyheten om at vi var inne i FNs internasjonale kvinneår. Mor erklærte seg som kvinnesakskvinne, og før hun var ferdig med setningen, visste jeg at jeg også var det. Jeg var fjorten og bodde på Hamar, hadde opplevd urettferdigheten mellom gutter og jenter og sett den mellom menn og kvinner, så jeg visste hva det handlet om.
Fortalt til Unni Rustad, 2025.
Kvinneåret utløste debatt. En lege i småbyen – på den tiden hadde legene autoritet på linje med Gud og statsministeren – la hele sin faglige tyngde inn i avisinnlegg der han frarådet på det sterkeste at kvinner tok arbeid utenfor hjemmet, han hevdet det var mot kvinnens natur.
Jeg skjønte allerede da at jeg hater urettferdighet, og maktmisbrukeres løgner.
Syttiåras framstilling av kvinner i media var ensidig og nedverdigende. Framstillingen av kvinner som dumme var for så vidt tradisjonell, men nå gikk mediene lenger i å vise kvinner mer avkledd, og mer seksualisert. Denne propagandaen provoserte meg voldsomt fordi jeg som ungjente opplevde at dette ikke akkurat styrket min stilling i det samfunnet jeg skulle vokse inn i. Så da jeg oppdaget at Kvinnefronten drev antipornoarbeid, ble jeg med.
Anti-pornoarbeidet utløste en heftig debatt i mediene, der noen sterke stemmer ikke eide skamvett. Profilerte menn argumenterte som om kvinnekropper var noe de hadde rett til å konsumere uten sosialt ansvar, omtrent som billig bensin. Jeg husker bilder av kvinner der brystene var i forgrunnen og ansiktene i bakgrunnen, tilsølt av hvit sæd. At noen forsøkte å spille nytende idet bildene ble knipset, gjorde bare nedverdigelsen tydeligere. Bildene bar bud om situasjoner som lignet overgrep. I mine øyne ble offentlighetens taleføre mannlige pornoforsvarere ikke bare ubrukelige menn, de var også samfunnsskadelige, og anti-pornoarbeidet ble et samfunnsansvar.
Men over tid ble det hardt arbeid. Motstanden på den tiden var kompakt, menn hadde makten i media, og samtidig krevde anti-pornoarbeidet stadige dykk ned i lidelsene som enkeltmennesker ble utsatt for i pornografiens tjeneste. Det ble tøft i lengden. Jeg måtte finne andre måter å løfte kvinner på, og begynte å jobbe praktisk. Jeg gikk inn på guttas revir og spilte i band, skrev sanger og definerte virkeligheten akkompagnert av tung bass og kraftig slagverk. Senere ble jeg aktiv i fagbevegelsen, og studerte økonomi for å forstå maktens og samfunnets mekanismer. Selv om undertrykking kommer gjennom ulike kanaler, ligger det mye frigjøring i arbeid og økonomi.
Mer enn 40 år er gått siden feministen i meg ble født. Vi har oppnådd noe, blant annet at den mektige legen på Hamar tapte, mens fjortenåringen vant.