Elen Skum – opprørslederen som ble dømt til døden

Morgenen den 8. november 1852 kom et følge med 35 voksne kvinner og menn og 22 barn til Kautokeino kirkested, bevæpna med gjerdestaur. Lensmannen, Lars Johan Bucht, ble overfalt og stukket ned med sin egen kniv. En gruppe kvinner omringet handelsmannen Carl Johan Ruth og slo ham i hjel med gjerdestaur. Angriperne satte fyr på handelstedet der brennevin ble solgt. På prestegården ble presten Fredrik Waldemar Hvoslef og husfolket hans piska med bjerkeris.

Opprørerne tvang andre samer til å bli med på opprøret. De som nektet, ble tatt til fange og ført til prestegården, der også de ble piska hvis de ikke omvendte seg til den rette tro. Blant de mest aktive med stokk og bjerkeris var den 25 år gamle reindriftssamen Elen Aslaksdatter Skum. Seinere erkjente hun at hun var en av hovedpersonene og opprinnelsen til angrepet.

Kilder til Kautokeino-opprøret

Kautokeino-opprøret er grundig dokumentert i rettsprotokoller, brev fra myndighetspersoner og i bøker. Mange av kildene er samlet i boka «Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino», redigert av Magnar Mikkelsen og Kari Pålsrud (1997).

Også Arkivverket har samlet rettsdokumenter og annet kildemateriale om opprøret. Som Arkivverket understreker, dokumenterer de bevarte kildene myndighetenes og embetsmennenes syn på opprøret. Vi vet lite om opprørernes egne tanker om hvordan de opplevde opprøret og tida etterpå.

En av dem som var med på opprøret, Anders Pedersen Bær, svoger til opprørslederen Aslak Hætta, skrev et manuskript om sitt liv da han satt i fangenskap på Akershus festning. Dessverre slutter historien hans fire år før opprøret. Grunnen kan ha vært at han ikke rakk å skrive ferdig historien før han slapp ut, at han la bånd på seg for å bli benådet (noe han ble), eller at den rett og slett ble sensurert. Også Elen Skums svoger Lars Hætta, som var lillebroren til opprørslederen Aslak Hætta, skrev også da han satt i fangenskap på Akershus festning, men heller ikke han nevner opprøret med et ord. I 2019 ble manuskriptene til Bær og Hætta utgitt i bokform (Oskal, Ijäs og Bjørklund (red.) 2019).

Den viktigste, grundigste og hittil mest anerkjente framstillinga av Kautokeino-opprøret er boka De rettferdiges strid. Kautokeino 1852 fra 1997. Boka er skrevet av den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdrager og bygger på hennes doktorgradsarbeid om opprøret. Denne artikkelen bygger i stor grad på Zorgdragers bok, så vel som på kilder samlet i Kautokeino-dokumentene (1997) og personopplysninger funnet i forskjellige slektsregistre.

Det er verdt å merke seg at skrivemåten for hovedpersonenes navn varierer i forskjellige kilder. I kildene fra 1800-tallet skrives for eksempel Elen med én l, mens hun i nyere litteratur, som for eksempel Zorgdragers bok, omtales som Ellen.

Elen Aslaksdatter Skum

Elen Aslaksdatter Skum ble født i Kautokeino 26. mai 1827. Foreldrene var Aslak Mortensen Skum og Anne Henriksdatter Sara. Elen var fjerde barn i en stor søskenflokk på elleve.

Da Elen var 18 år gammel, gifta hun seg med den seks år eldre Mathis Jacobsen Hætta. Paret bodde i en siida med slektninger, og levde av reindrift (Zorgdrager 1997: 59 og 281).

Etter bryllupet i 1845 fødte Elen fem barn i rask rekkefølge. Spedbarnsdødeligheten var høy i Kautokeino på denne tida. Opplysninger fra slektsregisteret Geni viser at Elens førstefødte, Mathis, døde bare fire dager gammel i februar 1846. I desember samme år døde tvillingene Anne og Elen, henholdsvis tre og fire dager gamle. Den ni måneder gamle datteren Berit døde av ukjent sykdom i desember 1848. I løpet av året 1850 fødte Elen to sønner. Johan døde to uker gammel i desember. Broren Aslak, som var født i april 1850, var den eneste av Elens barn som levde opp.

Læstadiansk vekkelse i Kautokeino

Da Elen Skum var 20 år gammel kom den læstadianske vekkelsen til Kautokeino. For vinteren 1847-48 sendte den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius seks predikanter og sin egen datter Eleonora til Kautokeino med noen av sine samiskspråklige prekener (se faktaboks).

Predikantene oppfordret folk til å gjøre bot og bedring for sine synder og bli "gjenfødt". Angrende syndere ble rådet til å slutte å drikke brennevin, banne og stjele rein. Elens mann Mathis Hætta var en av de første som slutta å drikke (Zorgdrager 1997:207).

De læstadianske predikantene rådet også folk til å lese Guds ord. Elen var flink til å lese, og i teltene i siidaen leste hun flittig høyt fra Niels Vibe Stockfleths samiske oversettelse av Det nye testamentet og bønnebøker (Zorgdrager 1997: 210).

I sine erindringer beskriver Anders Bær hvordan Elen Skum, "den flittige kona" til svogeren Mathis (Máhtte), hver kveld leste kveldstanker og bønn fra bønneboka til Stockfleth:

"Jeg lyttet svært iherdig til det denne kvinnen leste. Noen ganger om kveldene brukte dette ønsket å komme opp i hjertet mitt: "Om jeg også kunne få Den hellige ånd! Om Den hellige ånd også kunne komme til mitt hjerte slik jeg hører henne lese fra bønneboka disse bønnene om Den hellige ånd!" (Anders Bær sitert i Oskal et al 2019: 165)

I 1848 dro Anders Bær og andre fra Kautokeino til Karesuando for å treffe presten Læstadius. Flere av dem fikk en sterk opplevelse av vekkelsen. De omvendte seg og følte at de ble født på ny, eller "vakt", som de kalte det. Vinteren 1849 kom predikantene fra Karesuando på besøk til Kautokeino igjen. Nå spredde vekkelsen seg. Etter å ha grått hemningsløst i anger over sine synder, slapp de omvendte Den hellige ånd inn i sitt hjerte og ble "vakt" og "gjenfødt". Disse kjente en dyp glede, som fikk utslag i sang, dans og hopping.

Kamp mot alkoholen

De "vakte", eller de "åndelige" eller "rettferdige", som de kalte seg selv, reagerte på ugudelighet, synd og drukkenskap. Alkoholmisbruk og fyll førte til fattigdom og elendighet. Mange i bygda satte seg i gjeld til den svenske handelsmannen Carl Johan Ruth, som i 1845 hadde etablert Kautokeinos første gjestgiveri og brennevinsutsalg. Ruth innkasserte reindriftssamenes gjeld ved å konfiskere og slakte reinen deres. De "vakte" anså handelsmannen som en av djevelens tilhengere.

Men også sambygdingene fikk gjennomgå. I manuskriptet som Elen Skums svoger Lars Hætta skrev i fengsel etter opprøret, oppsummerte han de "vanligste og alminneligste hovedsyndene som hersket over samene" på denne måten:

"drikkfeldighet, tyveri, utukt, råprat, skamløst snakk, kiv, stridighet, bannskap, verdenskjærlighet eller lyst og begjær etter penger og gods, og gjerrighet som gjør at man klager og sutrer over at det går med for mye mat og kjøtt." (Lars Hætta sitert i Oskal et al 2019).

Disse syndene, skrev Lars Hætta, brakte størst skade, ulykke, strid og fiendskap blant dem, til både sjel og legeme.  

Ettersom vekkelsen spredte seg, sluttet stadig flere å drikke og stjele (Zorgdrager 1997: 214).

Den religiøse vekkelsen forsterkes

Elen Skum, mannen hennes Mathis Hætta og hans brødre Lars og Aslak Hætta, var blant de "vakte" som gikk lengre enn det Læstadius prediket. I sine erindringer beskriver Anders Bær hvordan de "vakte" ble så grepet at de besvimte og lå som døde i en kortere eller lengre periode. Når de så våknet til live igjen, hevdet de å ha vært døde og nå var født til nytt liv som gudommelige vesener.

Mannen til Elen Skum, Mathis Hætta, sa i forhør i november 1851 at hans navn var Jesus Christus. Hans forrige navn var Mathis, men det navnet hadde han nå "kastet i Helvede". Ifølge forhøret var det fire år siden han "dræbte det gamle Menneske", som den gang var 28 år. Etter gjenfødelsen var han "hellig og retfærdig, og uden al Synd." Han ville ikke framsi det første bud ("Du skal ikke ha andre guder enn meg"), "fordi han selv er Gud" (Kautokeino-dokumentene 1997: 44).

I 1851 rapporterte myndighetene om flere ordensforstyrrelser i Kautokeino. Elen Skum og andre "vakte" demonstrerte mot handelsmannen Ruth og hans brennevinshandel, men også mot kirka. Kravet var at folk skulle omvende seg (Zorgdrager 1997: 238).

Elen Skum lager bråk i Skjervøy kirke

Sommeren 1851 var Elen Skum og ektemannen Mathis Hætta, svogeren Aslak Hætta og andre "vakte" fra Kautokeino på Skjervøy. I Skjervøy prestegjeld bodde det mange sjøsamer, og flyttsamer fra Kautokeino hadde reinflokkene på sommerbeite der, og drev fiske.

Under konfirmasjonsgudstjenesten søndag 6. juli forstyrret Elen Skum og de andre fra Kautokeino bønnen med høye skrik og tilrop. De forhindret sognepresten, Andreas Qvale, i å holde sin preken. Presten avbrøt gudstjenesten og gikk ut, men Elen og de andre fortsatte å lage uro. Presten fikk så bråkmakerne midlertidig sperret inne i en kirkestue.

Dagen etter kom de "vakte" tilbake. Skum og resten av gruppa stilte seg utenfor kirka, og ropte til dem som kom for å delta i nattverd at de måtte omvende seg. Igjen overdøvde de gudstjenesten med høye skrik, og igjen ble de midlertidig innesperret i kirkestua. Til sogneprest Qvale sa andre sognebarn at de "vakte" truet dem med mord og brann hvis de ikke ville omvende seg til den rette lære. Elen Skums mann Mathis Hætta var ifølge Qvale den som hadde oppført seg verst. 

Sogneprest Qvale anmeldte Elen, Mathis og seks andre kvinner og menn til fogden for å ha forstyrret gudstjenesten. Men urostifterne var over alle hauger. Ingen av dem møtte opp da de ble innkalt til avhør 8. august, og heller ikke da de ble innkalt på nytt i oktober 1851 (Zorgdrager 1997: 238-239).

Nå fulgte en langvarig rettsforfølgelse. I november 1851 fikk myndighetene til å avhøre Mathis og de mannlige urostifterne fra Skjervøy under det årlige markedet i Kjækan i Kvænangen. De ble satt i varetekt i Tromsø og Alta. Elen Skum var fortsatt på frifot.

Presten Stockfleth prøver å roe gemyttene i Kautokeino

I Kautokeino hadde det ikke vært noen fast stasjonert prest på flere tiår. Bygda fikk kun sporadiske besøk av presten. Ettersom de "vaktes" religiøse utfoldelse utartet, bestemte biskopen å sende en prest dit. Valget falt på den 65 år gamle Niels Vibe Stockfleth. Stockfleth var høyt respektert av samene fordi han lenge hadde forsvart samenes rettigheter. Han hadde lært seg samisk og var talsmann for at forkynnelse og undervisning skulle foregå på samenes eget språk. Hans samiske oversettelse av Det nye testamentet ble flittig lest av de "vakte", og han kjente flere av lederne personlig. Flere av dem hadde vært hans konfirmanter.

Myndighetene trodde Stockfleth skulle være rett mann til å roe gemyttene. Men det motsatte skjedde.

Da Stockfleth kom til Kautokeino i oktober 1851, flytta han inn hos den upopulære handelsmannen Carl Johan Ruth, fordi det var det eneste huset som holdt en viss standard. Der hadde nettopp Ruths svenske kamerat Lars Johan Bucht flytta inn for å hjelpe til med forretningene. Bucht hadde stukket av fra sin post som lensmann i Sverige etter å ha blitt avsatt for underslag i tjenesten. Begge svenskene var sterke motstandere av de "vakte".

Stockfleth i klammeri med de "vakte"

Stockfleth oppsøkte de "vakte" for å snakke med dem, og fant dem i ekstase. De ropte og hoppet rundt omkring mens de løftet armene opp og ned. Da Stockfleth ba om ro hørte ingen etter, og han grep da sin spaserstokk og slo dem. Da kom de som lå stille på gulvet i bevegelse, og hoppet og skrek med forvridde ansikter, ifølge Stockfleth. Ingen av dem som var i ekstase tok igjen, men Stockfleth fortsatte å slå likevel, både unge og gamle. Slående rundt seg med spaserstokken, forlot han huset med en flokk hoppende mennesker etter seg (Zorgdrager 1997: 241-242).

Forsøkene på dialog mislyktes totalt. Stockfleth delte ikke de åndeliges tro, men oppfatta dem som å ha gått fra vett og forstand. De åndelige oppfattet Stockfleth som handelsmannens medsammensvorne, og erklærte at han tilhørte djevelen. Presten ble utskjelt og hånet.

Elen Skum skjeller ut Stockfleth

Første søndag i advent 1851 forhindret Elen Skum Stockfleth fra å holde gudstjeneste i Kautokeino kirke. Hun forfulgte presten på hans vei til kirka, skjelte ham ut med forbannelser og kalte ham en djevel. Inne i kirka fortsatte hun å huie og skrike. Etter å forgjeves ha prøvd å få Elen til å være stille, forlot Stockfleth kirka med uforrettet gudstjeneste, fulgt av en skrikende og huiende Elen Skum.

Under forhør i februar 1852 erkjente Elen Skum at hun hadde fulgt etter presten med skrik og støy og kalt ham "en Djævel, da han ikke prædikede Omvendelse". Men hun mente å være i sin gode rett siden hun "har Aanden" og denne ånden hadde sagt til henne at en uomvendt prest ikke bør tåles i kirka (Kautokeino-dokumentene 1997: 74).

Lensmann, handelsmann og prest i samlet front mot "de vakte"     

Forholdet mellom presten Stockfleth og de "vakte" ble ikke bedre da Stockfleth i desember 1851 sørget for å få sparket den samiske lensmannen i bygda, Ole Isaksen Hætta. Årsaken var han ikke var streng nok mot "de vakte", men snarere virket å sympatisere med dem. I stedet fikk han innsatt den straffeforfulgte svensken Lars Johan Bucht som midlertidig lensmann.

Dermed sto de tre representantene for øvrigheta i Kautokeino; lensmann, handelsmann og prest, i samlet front mot "de vakte".      

I april 1852 ble Stockfleth avløst av den 27 år gamle presten Fredrik Waldemar Hvoslef, som flytta inn på prestegården som nå var blitt satt i stand. Gemyttene roet seg – for en stund.

Elen Skum blir dømt for kirkebråket

Elen Skum var fortsatt på frifot. Men i februar 1852 var Skjervøy-saken oppe i retten. I tillegg til tiltalen mot Elen og de andre sju som hadde aksjonert på Skjervøy sommeren 1851, ble 16 nye personer tiltalt. For mens Mathis Hætta og de andre mennene satt i arrest, hadde nye urostiftere kommet til. I alt ble 22 tiltalte dømt. De ble funnet skyldige i å ha spottet Guds ord og sakramenter ved å kalle seg selv Jesus Kristus og Gud, og for å ha forstyrret statens offentlige religion (Zorgdrager 1997: 253).

Elen Skums mann Mathis Hætta, som hadde sittet i varetekt siden november 1851, fikk åtte måneders straffarbeid. Elen Skum ble dømt til halvannet års straffearbeid for å ha forhindret, avbrutt og forstyrret og gudstjenester i Skjervøy og Kautokeino, samt for å ha skjelt ut en embetsmann i hans embete.

I tillegg måtte de dømte betale saksomkostningene, som var så høye at det i praksis ville si at de mistet alle reinsdyra sine, og dermed livsgrunnlaget. Dommene ble anket til Høyesterett.

Snart ble mennene som hadde fått de strengeste straffene fraktet puljevis til Alta for soning. Lensmann Bucht var med for å holde oppsyn.

Lensmannen jakter på Elen Skum

Sommeren 1852 skulle Elen Skum hentes for soning. Men hun nektet, og vennene hjalp henne å skjule seg. Så da lensmann Bucht kom til siidaen for å hente Elen, fant han henne ikke. I løpet av sommeren drev Bucht en intensiv jakt på Elen.

I september 1852 oppsto et nytt problem. Da stengte den russiske tsaren grensa mellom Norge og Finland (som da var en del av Russland), slik at tilgangen til reinflokkenes vinterbeiter, som hadde blitt brukt i generasjoner på finsk side, ble umulig. Dermed var livsgrunnlaget til reindriftssamene også truet av en storpolitisk konflikt.

Lager hellig stor-siida

Elen Skum var på flukt. For å beskytte henne mot lensmann Buchts forfølgelse, og for å danne en felles front mot de såkalt vantro, begynte Elens svoger Aslak Hætta og brødrene Mons og Ole Somby å samle alle de "rett-troende" i en hellig stor-siida (Zorgdrager 1997: 290-301). Jo flere de var, jo sterkere var de i det religiøse fellesskapet.

Flere sluttet seg til stor-siidaen, eller "Himlens By" som den også ble kalt (Kautokeino-dokumentene 1997: 233), som etter hvert besto av 35 voksne og et tjuetalls barn fordelt i åtte lavvoer. Siidaen flytta seg stadig nærmere Kautokeino kirkested.

Elen Skum var husbond i sin lavvo, siden mannen hennes fortsatt satt i fengsel. I lavvoen bodde hun med sin nå to og et halvt år gamle sønn Aslak, flere slektninger og en av de andre religiøse lederne, Ole Somby. Han og Elen synes nå å ha blitt kjærester. I alle fall hevdet myndighetene at de to levde i "et utillatelig forhold, som de var ektefolk" (Kautokeino-dokumentene 1997: 213). De "vakte" trodde som nevnt at de hadde dødd som mennesker og blitt gjenfødt som Gud. Siden Gud er absolutt syndfri, betydde det at de selv ikke kunne synde. Fordi de var guddommelige og syndfrie, sto de over myndighetenes verdslige lover om for eksempel forbud mot ekteskapsbrudd. Dermed kunne Elen tillate seg å leve med en annen enn ektemannen uten å føle at hun syndet.

Elen Skum hadde en ledende religiøs rolle i den hellige stor-siidaen. Ifølge den danske vitenskapsmannen Sophus Tromholt, som under sitt opphold i Kautokeino i 1882-83 snakket med folk der om opprøret der 30 år tidligere, anså Elen seg som en av de mest åndelige i stor-siidaen. Hun gikk under navnet Jomfru Maria (Tromholt 1885: 357).

Livsgrunnlaget truet

I den hellige stor-siidaen var det nok å bekymre seg over. Trusselen om at Elen Skum skulle arresteres var overhengende. Om hun ble tatt, ville andre bli de neste. I tillegg var alles livsgrunnlag truet. For det første ville de høye saksomkostningene de var pålagt å betale etter Skjervøy-rettssaken medføre tap av rein. For det andre kunne de ikke lenger ta reinen over grensa til Finland for vinterbeite fordi grensa var blitt stengt. For det tredje var det mangel på viktig arbeidskraft fordi mange av mennene fortsatt satt i fengsel.

For å unngå straff, ble flere strategier vurdert (Zorgdrager 1997: 305). En mulighet var å flykte til Sverige. En annen var å ta opp kampen. Flere så for seg at kampen skulle foregå som en ordentlig strid, en krig der noen kunne bli drept. Men krigen var også åndelig. En hellig krig for å omvende andre til salighet og redde dem fra undergangen.

Situasjonen var vanskelig. Og stemningen i den hellige siidaen ble etter hvert oppskrudd.

Krige for troen

Dagen før angrepet på kirkestedet i Kautokeino, kalte Aslak Hætta på alle i den hellige siidaen og sa at han hadde bestemt at de skulle dra til Kautokeino for å krige for troen, preke til omvendelse, drepe dem som ikke ville omvende seg, og brenne og utrydde alt som hadde vært i de vantros hender (Zorgdrager 1997: 310).

De av beboerne som ikke var sterke nok i troen, som var "ubotferdige", ble samlet utafor teltene og piska med bjørkeris av de åndelige kvinnene under de mannlige ledernes oppsyn. De måtte rope "Hjelp meg, Herre Jesus!" og rive og slite i hverandre for å forstå hvordan det var å være i helvete. Elen Skum sa at de som ikke ble med på angrepet ville bli til saltstøtter (Zorgdrager 1997: 307).

Alle beboerne i den hellige siidaen måtte bli med i opptoget til Kautokeino, også spedbarna, i alt 35 voksne og 22 barn under 13 år. Elen Skum hadde med sin to og et halvt år gamle sønn Aslak. Også Elens mor, Anne Henriksdatter Sara, og de to yngre brødrene til Elen, Henrik på 20 og Anders på 14 år, var med. De av beboerne som ikke ville bli med på angrepet, ble piska og tvunget med. Aslak Hætta gikk bakerst og passa på at ingen stakk av. På veien ble folk fra andre siidaer med i opptoget, noen frivillig, andre under tvang og pisking.

Angrepet på handelsstedet i Kautokeino

Da opptoget av de som kalte seg de rettferdige, ankom handelsstedet, hadde Elen Skum og en av de andre kvinnene, Marit Somby, plassert barna hjemme hos skysskaffer Johannes Hætta. Med stor iver gikk de for å angripe handelsstedet.

Den første som ble angrepet, var lensmann Bucht. Slåsskampen endte med at Aslak Hætta beit av nesa til Bucht og stakk ham med hans egen kniv. Da handelsmannen Ruth prøvde å hjelpe lensmannen, gikk kvinnene løs på ham med stokker og kjepper (Zorgdrager 1997: 315). Elen var blant de ivrigste med stokken, og også mora hennes slo i vei. Fru Ruth prøvde å komme sin mann til unnsetning, men fikk seg et slag og flyktet med sin halvannet år gamle datter til prestegården. Den unge presten Hvoslef kom så for å se hva som skjedde. De "rettferdige" piska ham med bjørkeris og prøvde å få ham til å omvende seg.

De rettferdige tok seg inn i prestegården der de ga seg til å piske tjenestefolket for å få dem til å gjøre bot og omvende seg. Prestekona, som var høygravid, og fru Ruth ble spart. Fastboende samer som ikke var blant de "vakte" ble også holdt i fangenskap på prestegården og piska. Elen Skum skal ha ført an i piskinga med bjerkeris. Men også mora hennes Anne og lillebroren Henrik skal ha utmerket seg med pisking (Kautokeino-dokumentene 1997: 135).

I alt var det 20 voksne og åtte barn som ble holdt som fanger på prestegården. Planen var å føre presten, de norske kvinnene og de andre fangene på prestegården til den hellige stor-siidaen for å omvende dem.

Ved middagstider ble handelsstedet satt fyr på. Før ildspåsettelsen hadde de "rettferdige" plyndret handelsstedet for nødvendige ting slik som kaffe, mat og varme klær. Tanken var at dette skulle brukes av fangene i den hellige siidaen. Luksusvarer ble brent.

Den hardt skadde lensmann Bucht hadde søkt tilflukt i handelshuset. Her ble han stukket i hjel av Aslak Hættas lillebror Lars, og brant deretter inne i handelshuset. Handelsmannen Ruth lå død utafor. For de rettferdige hadde Buch og Ruth ofret sin sjel til satan. Bucht var selveste Anti-Krist. Ruths "horehus" ble nedbrent på grunn av sin prakt. Djevelen og alt som var urent og urettferdig måte utryddes og legges i aske, mente de (Zorgdrager 1997: 329-330).

Opprøret blir slått ned

Mens fangene ble piska i prestegården og handelsmannens hus sto i lys lue, kom en gruppe på 19 menn og kvinner fra nabobygda Avžži. Nå fulgte en dramatisk kamp på liv og død mellom "de rettferdige" og Avžži-samene. Sistnevnte var i flertall, og klarte å overmanne opprørerne. Fangene i prestegården ble befridd.

De overvunne opprørerne ble tatt til fange og plassert i stabburet på prestegården. Seinere ble de puljevis fraktet til Alta. Mens de satt i fangenskap, forsøkte presten Hvoslef å bringe dem til anger. Men fangene skjelte ut presten og sa at det eneste de angret på var at de ikke hadde drept flere.

To av "de rettferdige" døde som direkte følge av opprøret. Marit Spein ble slått i svime under kampen med Avžži-folket og kom aldri mer til bevissthet. Hun døde to dager etter slaget. Kjæresten til Elen Skum, Ole Somby, døde av skadene noen dager etter han ankom arresten i Alta. Under fangetransporten til Alta hadde han prøvd å stikke av, og hadde blitt slått i hodet. Flere av opprørerne døde i fangenskap.

Elen Skum under forhør

Under det første forhøret etter opprøret, som foregikk i Alta 15. november 1852, innrømmet Elen Skum at det var hennes og følgets hensikt å drepe de "ubotferdige" i Kautokeino. Det skjedde med Guds rettferdighet, siden Gud ikke tåler slike folk, mente hun. Elen Skum erkjente også å ha slått både Ruth og Bucht med stokk da de lå nede. Mer ville hun ikke si, for hun la seg ned og erklærte seg syk (Kautokeino-dokumentene 1997: 128-129).

At Elen Skum var hovedårsak til angrepet på lensmannen og handelsstedet, kom tydelig fram i forhøret av en annen av lederne, Mons Somby. Ifølge referatet tilsto han åpenhjertig at han og de andre hadde bestemt seg for å

"forebygge Elen Aslaksdatters Arrest, da de ansaa hende som uskyldig for Gud. De besluttede derfor at begive seg til Kautokeino for at prædike og at dræbe de Ubotferdige samt at opbrænde saavel Ruths Huus som Præstegaarden og Kirken." (Kautokeino-dokumentene 1997: 130)

De "rettferdige" mente seg kallet av Gud og at de hadde utført hans befaling.

Da forhørene fortsatte et par dager etter, sa Elen Skum at hun, Ole Somby og Aslak Hætta var "Hovedmænd". Hun forklarte at de tre var "en Person i Jesus", og at en "Røst fra Himmelen" hadde befalt dem til å utføre det de gjorde. Hun erkjente både pisking og slag, og framførte "flere gudsbespottelige Udladelser" (som ikke ble skrevet ned i referatet) (Kautokeino-dokumentene 1997: 134).

Seinere ble Elen Skum spakere. I forhør 21. desember 1852 heter det seg at hun erklærte at hennes "Hovmod" hadde vært årsak til at hun under tidligere forhør hadde kommet med gudsbespottelige ytringer, som "hun nu tilsyneladende dybt angrede." Uten å benekte at hun hadde slått både Ruth og Bucht med stokk, og presten med pisk, deltatt i å tømme handelshuset og kjempet mot Avžži-folket, tonet hun ned sin ledende rolle. Hun sa at hun hadde trodd på "sine Medskyldige, som om de vare Gud" og derfor blindt hadde fulgt deres lærdom og råd. Samtidig la hun ikke skjul på at hun trodde at hun var årsaken til hele ulykken, "da man ansaa hende for den Retfærdigste og derfor ikke vilde at hun skulde lide den hende idømte Straf" (Kautokeino-dokumentene 1997: 146).

Elen Skum dømmes for delaktighet i mord, mordbrann og røveri

Under rettsforhandlingene i Bossekop i Alta i januar-februar 1853 erkjente Elen Skum det som hadde skjedd i Kautokeino, men at de egentlig kun ville "bevirke Bod og Bedring". Det var ikke planlagt å drepe noen, bare å slå dem "halvdøde" med staurene (Kautokeino-dokumentene 1997: 162). Igjen hevdet Elen Skum at det var Aslak Hætta og Ole Somby som hadde oppfordret henne til å bli med på krigen mot de ubotferdige, fordi ånden hadde befalt dem det.  

Den 27 år gamle prestefrua, Allette Hvoslef, hevdet i sitt vitneforhør at Elen Skum hadde vært en av de verste når det gjaldt piskinga i prestegården. Dessuten hevdet hun å ha sett at Elen Skum og Ole Somby hadde kjærtegnet hverandre under mishandlinga i prestegården. Selv hadde prestefrua bare fått noen ubetydelige slag på hendene, og hun ønsket ikke at noen skulle straffes for det (Kautokeino-dokumentene 1997: 206).

I konklusjonen til underretten, som pågikk i Bossekop sommeren 1853, ble Elen Skum beskrevet som "den der er Oprindelsen og den første Anledning" til saken og de påtalte forbrytelsene. Hun var blant de første som befant seg med staur på gårdsplassen til handelsmannen Ruth og deltok i overfallet på ham, og blant "de mest fanatiserende" og verste under piskingen på prestegården. I rettsreferatet heter det:

"Hendes Fanatisme og Voldsomhed er tilstrækkelig oplyst under Sagen hvorved dog er at bemærke at hun nu er kommen til en bedre Erkjendelse. Hun bekjender om seg selv at hun har været en av Hovedmændene for hvad der skeete. Det er også i hendes Telt at en anden av Hovedmændene nemlig den ihjælslagne Ole Somby med hvem hun har levet i et utilladeligt Forhold har havt sit Tilhold." (Kautokeino-dokumentene 1997: 248).

Samboerskapet med Ole Somby ble sannsynligvis trukket fram for å trekke Elen Skums moral i tvil.

Retten trodde ikke på Elen Skums påstand om at drapene på de "Ubodferdige" ikke var planlagt. I underretten ble hun dømt for delaktighet i mord, mordbrann og røveri. Staffen var å ha "sit Liv forbrudt", det vil si dødsstraff (Kautokeino-dokumentene 1997: 277).

Forsvarer går inn for frifinnelse i Høyesterett

De dømte anket kjennelsen, og i februar 1854 ble Kautokeino-saken behandlet i Høyesterett. Høyesterettsadvokat Peter Jacob Homann var forsvarer for samtlige 33 tiltalte.

Høyesterettsadvokat Homann gikk inn for at de tiltalte måtte frifinnes fordi de var "afsindige", altså sinnsforvirrede. Han argumenterte for at dødsstraff ville gjøre de dømte til martyrer, og at enhver annen straff ville "forhærde deres Hjerter". I stedet var "Dollhuset", det vil si anstalt for psykiatriske pasienter, deres plass. De tiltaltes "forvirrede ytringer" og religiøse utskeielser var bevis for det, og dessuten hadde aktor selv sagt at røveriene i handelshuset ikke hadde hatt en egennyttig hensikt. Det fantes ikke bevis for at mordene på Buch og Ruth var planlagt siden de ikke hadde med seg spisse gjenstander, sa høyesterettsadvokaten (Kautokeino-dokumentene 1997: 286).

Når det gjaldt Elen Skum, hevdet høyesterettsadvokat Bomann at hun ikke kunne regnes som medskyldig i drap fordi slagene hun ga ikke kunne medføre døden.              

Avskrekkende dommer i Høyesterett

Men Elen Skum ble dømt for delaktighet i mord, mordbrann og røveri. Hun fikk dødsstraff i Høyesterett 14. februar 1854. Det fikk også Aslak Hætta og hans 18 år gamle lillebror Lars Hætta, samt Mons Somby og Elens 20 år gamle lillebror Henrik Skum.

Åtte personer, hvorav Elens 55 år gamle mor Anne Sara, fikk straffearbeid på livstid. Tretten ble idømt straffearbeid varierende fra åtte måneder til tolv år, og to fikk noen dagers fengselsstraffer. Av de 33 tiltalte ble kun fire frikjent (Zorgdrager 1997: 480-482).

I Høyesteretts innberetning til Kongen om sin dom av 14. februar 1854 heter det blant annet:

"De Forbrydelser der den 7de og 8de November 1852 forøvedes i Kautokeino, ere for saa vidt værre end et Røvertog af en Horde av Vilde, som Gjerningsmændene i nærværende Tilfælde havde nydt christelig Undervisning, men lededes saa vel af Had og Hævntørst, som rimeligvis tillige af den blant den laveste Klasse i Samfundet over en stor Deel af den civiliserede Verden utbredte Higen efter endog med Vold og Magt at nedbryde alle naturlige Skranker mellom sig og de høiere Staaende, og derved fremtvinge en Lighed, som vilde tilintetgjøre al Civilisation." (Kautokeino-dokumentene 1997: 309)

Som sitatet viser, beskrev Høyesterett Kautokeino-opprøret som uttrykk for hat og hevnlyst som underklassen følte overfor den siviliserte verden. Opprøret foregikk like etter revolusjonsåret 1848, da folk i mange land hadde gjort opprør mot myndighetene og overklassen, ofte ut fra sosialistiske ideer. Selv om opprørerne i Kautokeino så seg selv som Guds hellige krigere, oppfattet altså Høyesterett opprøret som en sosial klassekamp, der underklassen med vold hadde forsøkt å rive ned klasseskillene og tvinge fram en likhet som ville utslette all sivilisasjon.

Dommene ble satt strengt for å skremme samene fra framtidige opprør. Som det het i Høyesteretts innberetning, ville dødsstraffen "virke rystende og avskrækkende paa de Gjenlevendes forvildede Gemytter, og kraftig bidrage til at oppretholde Retsordenen (Kautokeino-dokumentene 1997: 310).

Henrettelse

Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugd i Bossekop i Alta 14. oktober 1854. Deres avkuttede hoder ble sendt til Universitetet i Christiania (Oslo) for å bli forsket på.

Helt til det siste forsvarte de det de hadde gjort, og de nektet å ta imot syndsforlatelse av presten Hvoslef. Hvoslef hadde insistert på dødsdom for hovedmennene for opprøret. Han mente at hat og hevnlyst var motivet bak opprøret, som han aldri kunne tilgi. Prestens insistering var trolig utslagsgivende for de strenge dommene.

I august 1854 ble Elen Skums dødsdom omgjort til livsvarig straffearbeid på Tukthuset i Trondheim. Årsaken var hennes kjønn som kvinne. Også Lars Hætta og Henrik Skum fikk omgjort dødsdommen til livstid på grunn av deres unge alder.

Elen Skum på Tukthuset

I september 1854 ble Elen Skum og de andre opprørene innbrakt til Tukthuset i Trondheim. Mora Anne Sara var også med, og lillebroren Henrik Skum. Men snart ble Henrik overført til slaveriet på Akershus festning i Christiania sammen med de andre mannlige fangene. Her døde han 25 år gammel 14. august 1858, "ved uforsiktighet under bading" i sjøen (Kautokeino-dokumentene 1997: 357).

På Tukthuset skulle Elen og de andre fangene få undervisning i norsk og få religiøs omskolering og veiledning. Et drøyt år etter ankomst på Tukthuset, beskrev fengselsprest Fred Storm den livstidsdømte Elen Skum som "en av de mest fanatiske ved ankomsten", som en tid var "meget nedslått". Sammenliknet med andre fanger fra Kautokeino, mente fengselspresten at Elen hadde "middelmådige evner", var dårlig i norsk og gjorde måtelige framskritt, selv om hennes lærelyst var i ferd med å ta seg opp (Kautokeino-dokumentene 1997: 351).

Fengselspresten hadde ansvaret for spesialundervisning av de samiske kvinnelige fangene. I 1861, fem-seks år etter at fangene var innbrakt på Tukthuset, redegjorde fengselsprest Storm for de samiske kvinnefangenes framgang. Elen Skum, som fengselspresten omtalte som "den vigtigste Fange" blant dem, var etter hans syn svært motvillig til å lære og hadde mindre evne til å tilegne seg norsk enn de andre fangene på hennes alder.

Et "mere end almindeligt kjærlig Forhold" mellom mor og datter

Vi kjenner ikke til Elen Skums egne erfaringer fra Tukthuset. Beretningene om hennes opphold der er utelukkende ført i pennen av myndighetspersoner. I et brev til kommisjonen for Tukthuset datert 20. februar 1861, oppsummerer overinspektøren på Tukthuset den positive utviklingen til de "14 lappiske Fruentimmer som i mere eller mindre Grad have deltaget i de i 1852 stedfundne Misgjerninger i Kautokeino", siden de hadde blitt innbragt fem-seks år tidligere. I begynnelsen oppførte de seg som "vilde Dyr", skrev han, men etter ett års "byrdefuld Paavirkning" hadde de begynt de å innse deres avmakt og litt etter litt føyd seg. Da hadde også halvparten av dem sonet ferdig og sluppet fri (Kautokeino-dokumentene 1997: 353).

Den nå 34 år gamle Elen Skums manglende evne til å tilegne seg norsk, spesialundervisning til tross, ble også trukket fram i overinspektørens brev. Men her kom det også fram at Elens vanskeligheter med språket hadde sammenheng med hun "ikke hører godt" (Kautokeino-dokumentene 1997: 355). Dessuten var Elen lite interessert i å omgås med de norske fangene. Hun satt bare sammen med sin "gamle Moder" og snakket samisk med henne. Ifølge overinspektøren hadde Elen og mora et "mere end almindeligt kjærlig Forhold", og man hadde derfor ikke villet skille de to fra hverandre (sst.).

Benådning av fanger – men ikke av Elen Skum

Tolv år etter Kautokeino-opprøret var de fleste fangene sluppet fri. I januar 1864 behandlet Høyesterett spørsmålet om benådning av de gjenværende seks kvinnelige tukthusfangene, som alle hadde livstidsdommer. Deres utvikling i de snart ti årene på Tukthuset ble omtalt som god. I begynnelsen hadde de vært urolige og vanskelige å holde under disiplin, og da særlig Elen Skum. Men ettersom årene var gått og de hadde blitt bedre i norsk og fått religiøs omskolering og veiledning, viste fangene nå i alle henseender "rosverdige Forhold" (Kautokeino-dokumentene 1997: 371).

Høyesterett viste til hvordan Tukthusets inspektør særskilt hadde uthevet hvordan Elen Skum viste "stor Ømhed og Kjærlighed" mot sin "gamle og svagelige Moder". Tukthus-kommisjonen hadde bemerket at det mer enn alminnelig kjærlige forholdet mellom mor og datter, samt den hjelpeløse stillingen mora ville havne i dersom bare hun, og ikke datteren, ble løslatt, gjorde det "betænkeligt at skille dem ad" (sst.).

Høyesterett frarådet likevel at Elen Skum ble løslatt fordi hun hadde ledet an og vært "nærmeste årsak til disse "gruelige Forbrydelser" (sst.)

Elen Skums mor, Anne Henriksdatter Sara, ble benådet. Hun var nå "omtrent 71 år gammel", arbeidsufør, halt, var "lidende af Alderdomssvaghed" og forsto ikke norsk. Anne Sara hadde hele tida hevdet at hun kun var blitt med på voldshandlingene i 1852 fordi Aslak Hætta hadde truet henne til det. Høyesterett uttrykte bekymring over om den alderdomssvake Anne Sara ville klare seg uten datteren Elens pleie og omsorg når hun ble løslatt, og at det kanskje ville være best for henne å bli på Tukthuset fram til datterens løslatelse om noen år. Men Anne Sara erklærte at hennes høyeste ønske var å få tilbake friheten, og dermed slapp hun ut (Kautokeino-dokumentene 1997: 372-73).

"… denne nu stille og ydmyge og hengivne Kvinde"

Nå var Elen Skum den eneste igjen av Kautokeino-fangene på Tukthuset i Trondheim. Tre år etter at de andre var sluppet fri, søkte fengselsprest K. Roll i februar 1867 om hennes benådning.

Fengselspresten skrev at Elen Skums forhold i straffeanstalten de siste årene i "bogstavelig Forstand" hadde vært eksemplarisk: "Man vil vanskelig kunne forlange mere af nogen Fange, hvad Fredsommelighed, Stilhed, Flid, Venlighed og Lydighed betræffer, end hun har udvist", skrev han. Det var både ansatte og medfanger enige om, mente fengselspresten, og fortsatte:

"Dette exemplariske forhold har sin Grund i den Sindsforandring der er foregått med hende, hvorved det for hende ligesom for en stor del av hennes Folks oprindelige og ejendommelige barnlige Gemyt atter er kommet til sin Ret. I denne nu stille og ydmyge og hengivne Kvinde skal man have Vanskelighed for at gjenkjende den sværmerske "Troende" og fanatiske Profetinde fra 1852." (Kautokeino-dokumentene 1997: 378)

Fengselspresten trodde at Elen Skum dypt og ekte angret opptrinnene i Kautokeino i 1852, og ba ydmykt om hennes løslatelse.

Elen Skum blir løslatt

Høyesterett behandlet benådningen av "Fjeldfinkone" Elen Aslaksdatter Skum i mai 1867, og konkluderte i brev til Kongen at hun kunne bli løslatt. Hun var den eneste av alle de domfelte fra Kautokeino som fortsatt satt i fangenskap, og det ville være unødig hardt å nekte henne løslatelse nå som hun hadde oppnådd "det første Resultat på Forbedringen Vei" (Kautokeino-dokumentene 1997: 379).

Etter 13 år i fangenskap på Tukthuset i Trondheim ble Elen Skum benådet og sluppet fri. I løpet av tida hun var i fangenskap, hadde både faren hennes og storebroren Morten dødd hjemme i Kautokeino, begge i 1857. Hjemme ventet mora, Anne Sara. Mor og datter fikk tre år sammen før Anne døde i 1870.

Årsaker til opprøret

Opprørene oppga selv religiøs overbevisning som motiv for sine handlinger. De så seg som hellige krigere som var direkte inspirert av Gud. I samtida ble, som vi har sett, opprøret forklart som utslag av religiøs fanatisme, sinnssykdom og individuell hevntørst. I sin bok Under Nordlysets Straaler: Skildringer fra Lappernes Land fra 1885, hevdet den danske nordlysforskeren Sophus Tromholt på bakgrunn av sine undersøkelser av forhørsprotokoller, tilgjengelig litteratur og samtaler med samer i Kautokeino, at opprøret 30 tidligere var utført av sinnsforvirrede personer. 

Ifølge Ole Henrik Magga (2008) ble de dømte lokalt kalt "villa-oskkolaèèat" (de forvillede i troen). Nyere forskning har lagt vekt på samspillet mellom religiøse, sosiale, økonomiske og personlige årsaker for å forklare opprøret (Berg-Nordlie 2019).

Den religiøse vekkelsen inspirerte til handlingene, men bakenforliggende sosiale forhold var viktige. Fattigdommen var stor i Kautokeino og andre samebygder, og alkoholmisbruk var en viktig grunn til det. Brennevinet ble solgt av handelsmannen Ruth, som mange hadde satt seg i gjeld til. Dessuten førte de strenge dommene fra Skjervøy-saken til at livsgrunnlaget til de dømtes familier var truet, ettersom de både tapte viktig arbeidskraft og sto i fare for å miste all reinen for å betale bøter og saksomkostninger. I tillegg hadde grensa til Finland blitt stengt slik at de tradisjonelle vinterbeitene var utilgjengelige. Lensmann Buchts jakt på Elen Skum var en annen direkte årsak til handlingene. Også presten Stockfleths ukloke voldshandlinger med spaserstokken overfor de "vakte" bidro til misnøyen. Dermed utgjorde de tre ikke-samiske myndighetspersonene i Kautokeino; lensmann, handelsmann og prest en felles fiendtlig front mot de "rettferdige".

Zorgdrager legger også vekt på at opprøret var en følge av kolonialistiske holdninger og praksiser (Zorgdrager 1997: 118-129). Den norske koloniseringa av kystområdene i Finnmark første til konflikter om land mellom reindriftssamer og norske bønder. De norske hadde et nedlatende syn på samer, som de oppfattet som primitive. Den etniske forskjellsbehandlingen, den sosiale nøden og den norske statens strenge reaksjoner etter bråket i Skjervøy kirke bidro til å øke frustrasjonen og til å radikalisere bevegelsen.   

Resultatet av opprøret

Opprøret i Kautokeino ble slått raskt ned, og opprørslederne nøytralisert. De strenge straffene skulle skremme samene fra å gjøre opprør i framtida. Etter opprøret skjerpet den norske staten kontrollen med det samiske samfunnet. Staten satte i gang en politikk for å assimilere samene i den norske befolkningen, den såkalte fornorskningspolitikken. Hensikten var at samene skulle legge fra seg sin kultur og bli norske.

Først i 1997 ble hodeskallene til de henrettede Aslak Hætta og Mons Somby utlevert av den norske staten til etterkommerne, slik at de kunne gravlegges sammen med kroppene på kirkegården i Kåfjord i Alta.

Elen Skum kommer hjem

Vi kjenner få detaljer fra Elen Skums liv etter at hun 40 år gammel kom hjem til Kautokeino fra Tukthuset i 1867. Vi vet at mora Anne levde fram til 1870. Vi vet også at året etter at hun var kommet hjem, i 1868, fikk Elen og ektemannen Mathis Hætta sønnen Jacob. Etter hvert flytta familien til Soattefielbma, en statlig rydningsplass utafor kirkestedet i Kautokeino.

Sønnen Jacob ble bare åtte år. I september 1876 ble han funnet druknet i vannet ved Soattefielbma. Han hadde vært aleine i båt på vannet, ifølge slektsregisteret Geni.

Elens mann Mathis druknet 65 år gammel i 1887, i det samme vannet ved Soattefielbma som sønnen Jacob. Han hadde gått på ski over den tynne isen og gått igjennom.

To år etter at mannen hennes var død, tok Elen Skums eneste gjenlevende barn, den nå 39 år gamle Aslak, livet sitt ved å drukne seg.

Da Elen Skum døde 67 år gammel i februar 1895, hadde hun mista mye. Alle barna hennes var døde. Det samme var mannen hennes og flere yngre søsken. I kirkeboka står den avdøde Elen Skum oppført som "enke og fattiglem".

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Arkivverket: "Kautokeino-opprøret". Oppdatert 2019.

• Elen Aslaksdatter Skum (1827 - 1895) - Genealogy (geni.com)

• «Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino», redigert av Magnar Mikkelsen og Kari Pålsrud. Veidnesklubben: Albatross Forlag Magnar Mikkelsen, 1997.

• Kristiansen, Roald E.: "Kautokeino-opprøret 1852". Forelesning ved Høgskolen i Bodø i september 1999.

• Magga, Ole Henrik: " Hva forårsaket opprøret?", Klassekampen 8. januar 2008.

• Oskal, Nils Oskal, Johanna Johansen Ijäs og Ivar Bjørklund (red.): Lars Hætta og Anders Bær. Erindringer – samiske beretninger om Kautokeino-opprørets bakgrunn, etikk og moral. Orkana Akademisk forlag, 2019.

• Tromholt, Sophus: Under Nordlysets Straaler: Skildringer fra Lappernes Land. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag, 1885.

• Zorgdrager, Nellejet : De rettferdiges strid - Kautokeino 1852 - samisk motstand mot norsk kolonialisme. Nesbru: Norsk Folkemuseum / Vett & Viten, 1997.

• Berg-Nordlie, Mikkel: "Kautokeino-opprøret", Store norske leksikon, oppdatert 2019.