De jugoslaviske sykepleierne som ble «importert» til Norge

Ingen av dem hadde vært i Norge før de i samlet flokk ankom Oslo lufthavn på Fornebu 6. juni 1967, i eget fly fra Beograd. De færreste av kvinnene hadde noensinne flydd før. Hva ventet dem i Norge? 

Reportasjen på Dagsrevyen fra deres ankomst denne sommerdagen, viser en gruppe spente unge kvinner, de fleste i vinterkåper, som alvorlig lytter til at direktøren for Rikshospitalet, John Kaspersen, forteller dem om at de vil møte overgansvansker både arbeidsmessig og når det gjelder mat og klimatiske forhold. «Men hjertelig velkommen ble de ønsket. Og det er ingen tvil om at vi har bruk for dem», avslutter reporteren (NRK 1967).

Hvem var disse kvinnene og hvorfor kom de til Norge? Hvordan opplevde de å komme som importert arbeidskraft til norske sykehus, og hvorfor valgte mange av dem å bli?

De jugoslaviske sykepleierne som ble importert til Norge i 1967 skilte seg fra andre arbeidsinnvandrergrupper på denne tiden: De kom på ettårskontrakt, de hadde full utdanning, og de var kvinner.

Kvinnene som kom til Fornebu denne dagen, var alle i 20-årene og hadde internasjonalt sykepleiersertifikat. De kom fra forskjellige områder fra landet som den gang het Jugoslavia, og som i dag er oppdelt i Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia. Kvinnene hadde ulik bakgrunn, noen var fra byen og andre fra bygda, men de fleste kom fra arbeiderklassefamilier. De fikk permisjon fra sine jobber hjemme i Jugoslavia for å jobbe på norske sykehus. De kom til et fremmed land og til en ukjent arbeidskultur.

Kilder

Denne artikkelen bygger først og fremst på intervjuer med ti av de 46 kvinnene som kom fra Jugoslavia til Norge i 1967 for å jobbe som sykepleiere. Intervjuspørsmålene dreide seg om deres opplevelser av arbeidslivet, beslutningen om å emigrere og den økonomiske, sosiale og politiske integreringen i Norge. Intervjuene fant sted fra januar 2023 til oktober 2023, altså 55 år etter at kvinnene kom til Norge.

I tillegg til intervjuene, bygger artikkelen på avisoppslag og tidligere forskning, samt på arkivmateriale fra det norske og jugoslaviske utenriksdepartementet, Statsministerens kontor i Norge og fra Norsk Sykepleierforbund. Arkivmaterialet som er brukt er hovedsakelig korrespondanse mellom norske og jugoslaviske myndigheter i forbindelse med overføringen av sykepleierne i 1967 og det påfølgende år, etter at ettårskontraktstiden var over.

En annen nyttig kilde er NRKs radiodokumentar «Søstrene fra Balkan» fra 2017, laget av sønnen til en av sykepleierne som hadde kommet 50 år tidligere, som fokuserer på deres samhold og søsterskap gjennom årene i Norge.

Informantene

Informantene, de ti tidligere sykepleierne, er født mellom 1940 og 1948, og var pensjonister da de ble intervjuet i 2023. Da var de bosatt i Oslo, Bærum, Rælingen, Moss, Tønsberg, Årnes og Stavanger. Én bodde i Beograd i Serbia og én i Skopje i Nord-Makedonia. De ti kvinnene hadde bakgrunn fra ulike deler av de tidligere Jugoslavia: fem var fra Serbia, fire fra Bosnia og en fra Nord-Makedonia. Alle informantene hadde fireårig sykepleierutdanning fra Jugoslavia, og de fleste hadde tatt etterutdanning i Norge.

Deres arbeidssteder hadde i hovedsak vært Rikshospitalet og Ullevål sykehus i Oslo, men informantene hadde også arbeidet andre steder, som for eksempel på Moss sykehus, Bærum sykehus, Nordland psykiatrisk sykehus, Sunnaas sykehus og på forskjellige sykehjem rundt om i landet.

Informantene hadde arbeidet som hjelpepleiere, sykepleiere, oversykepleiere og avdelingssykepleiere på forskjellige avdelinger innenfor kirurgi, indremedisin og røntgen. Én hadde spesialisert seg i psykiatri. Én hadde gått over til læreryrket og vært rektor. Flere av informantene hadde hatt verv som tillitsvalgte.

Arbeidsinnvandring og sykepleiermangel i Norge

Fram til slutten av 1960-årene kom de fleste innvandrere til Norge fra Norden og Europa. Men da det i Nord- og Vest-Europa på denne tiden var mangel på arbeidskraft, ble arbeidsinnvandrere fra andre deler av verden oppfordret til å komme for å dekke behovet, ikke minst i industrien. Innvandringen av hovedsakelig mannlige ufaglærte arbeidere er godt dokumentert (se f. eks. Kjeldstadli 2003, bind 3).

Men også i helsevesenet var det mangel på arbeidskraft. Norge hadde gjennom hele etterkrigstiden slitt med sykepleiermangel (Melby 1990: 187). Under ferieavviklingen var det særlig prekært. Flere sykehus måtte stenge hele avdelinger på grunn av mangel på personell. Sykepleiere forlot også yrket på grunn av mangel på familieboliger og barnehager, og misnøye med lav lønn (Lund 2012: 123–160). Norske myndigheter vurderte forskjellige tiltak for å bedre tilgangen til spesialutdannede sykepleiere, herunder lønnsheving og bedre boligforhold og opprettelse av barnehager. Men få tiltak ble iverksatt. 

Våren 1967 oppsto det en akutt situasjon på nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet. På grunn av mangel på spesialsykepleiere måtte operasjonsvirksomheten innstilles. I diskusjonene om sykepleiermangelen på Stortinget kom det fram at Rikshospitalet hadde 300 senger stående tomme på grunn av personellmangel. Da besluttet Arbeidsdirektoratet å henvende seg til Jugoslavia for å forhøre seg om å få importert noen sykepleiere derfra (Aftenposten, 11.5.1967; Dagbladet, 11.5.1967; Fretland 1996: 80; Lie og Boan 1986: 79).

Hvorfor sykepleiere fra nettopp Jugoslavia?

Det var flere grunner til at Norge henvendte seg til nettopp Jugoslavia for å skaffe sykepleiere. For det første hadde Jugoslavia et overskudd av helsearbeidere. For det andre hadde svenske myndigheter året før, i 1966, begynt en organisert overføring av jugoslaviske sykepleiere, og hadde høstet positive erfaringer med det (NRK 1967). Svenskene hadde allerede inngått en avtale med jugoslaviske myndigheter om at overføring av arbeidskraft fra Jugoslavia til Skandinavia skulle foregå via den svenske ambassaden i Beograd. Ifølge rapporten fra 1967 om jugoslaviske arbeidere i Sverige, som i dag befinner seg hos Serbias utenriksdepartement, skal jugoslaviske sykepleiere ha vært fornøyde med både jobb, bolig og lønnen de fikk i Sverige.

En tredje viktig årsak til at det ble inngått en avtale om overføring av jugoslaviske sykepleiere til Norge, var at Norges mektige helsedirektør Karl Evang personlig engasjerte seg i å få det til. To av informantene forteller at Evang sa til dem at han fikk høre om jugoslaviske sykepleiere av en lege i Stockholm da han var der i 1966. Jugoslavias ambassadør til Norge, den karismatiske heltinnen fra andre verdenskrig Stana Tomašević, telegraferte 30. mars 1966 hjem til utenriksdepartementet i Beograd om at hun og den norske helsedirektøren hadde snakket sammen om jugoslaviske sykepleiere.

Sykepleierimport var ikke helt nytt. I 1964 ble ti koreanske sykepleiere hyret inn for å jobbe på Vardåsen sanatorium i Asker for en toårsperiode. Men disse ble ikke værende i Norge etter at kontrakten var over (Arbeiderbladet, 29.april 1964; Aftenposten, 25. januar 1971.)

Norske myndigheter tar offisiell kontakt med Jugoslavia

Våren 1967 henvendte det norske utenriksdepartementet og Arbeidsdirektoratet seg til jugoslaviske myndigheter via ambassaden i Oslo med spørsmål om å få til en avtale om overføring av jugoslaviske sykepleiere til Norge. Ifølge et telegram fra ambassadør Stana Tomašević til det jugoslaviske utenriksdepartementet, skulle de først undersøke muligheten for å sende 25 kvalifiserte sykepleiere til Norge. På grunnlag av erfaringen med dem, skulle de vurdere å sende flere. Sykepleierne måtte oppfylle krav om internasjonal godkjenning samt helsekravene for tjenestegjøring i et fremmed land. De jugoslaviske myndighetene var altså positive. Samtidig var understreket ambassadør Stana Tomašević at arbeiderrettighetene til de jugoslaviske sykepleierne måtte garanteres før noen avtale kunne inngås.

Ambassadøren advarte også mot at sykepleierne kunne komme i kontakt med høyrenasjonalistiske jugoslaviske miljøer i Oslo. Slik jugoslaviske myndigheter så det, utgjorde mannlige arbeidsinnvandrere fra Jugoslavia en mulig sikkerhetsrisiko for den jugoslaviske staten. Man fryktet at disse kunne la seg verve av høyrenasjonalistiske jugoslaviske organisasjoner i utlandet, som for eksempel den kroatiske Ustasja-bevegelsen og den serbiske Tsjetnik-bevegelsen. Derfor var de jugoslaviske arbeidskontorene instruert til kun å akseptere midlertidig arbeidsmigrasjon av kvalifisert kvinnelig arbeidskraft og bare når det var et reelt behov for denne arbeidskraften i utlandet (Kolakušić 2022: 23).

Målrettet rekruttering i Jugoslavia

Så snart norske myndigheter hadde fått klarsignal fra den jugoslaviske stat, kunne rekrutteringen av sykepleiere begynne. Med bistand av ambassadør Tomašević tok det norske Arbeidsdirektoratet kontakt med jugoslaviske arbeidsmyndigheter for å få de nødvendige avtaler på plass. Arbeidsdirektoratet fikk også i stand en avtale med den svenske ambassaden i Beograd, som altså hadde ansvaret for all overføring av arbeidskraft fra Jugoslavia til Skandinavia, om å engasjere inntil 50 sykepleiere.

Våren 1967 kjørte norske myndigheter en kampanje i Jugoslavia for å rekruttere sykepleiere. De satte inn annonser i jugoslavisk og skandinavisk presse om at det var jobb med gode arbeidsbetingelser å få for sykepleiere i Norge. I ettertid forteller flere informanter om at de hadde hørt om jobbmuligheten i Norge på radio eller lest om det i avisen.

Skepsis til jugoslavisk sykepleierimport

Ikke alle var like overbevist om at rekruttering fra utlandet var den rette måten å løse sykepleiermangelen i Norge på. En innvending gikk ut på at dette var en lettvint løsning for staten, og at en heller burde bygge ut sykepleierutdanningen i Norge (Lie og Boan 1986: 79). Fra Norsk sykepleierforbunds side ble det innvendt at overføringen mellom landene ikke var foretatt på ordinær måte gjennom deres forbund (Johansen 1967).

Skepsisen ble også uttrykt i enkelte norske aviser. En kritikk gikk ut på at sykepleierne ble brakt til landet utenom internasjonale samarbeidsavtaler og retningslinjer for utveksling. Dessuten ble det reist tvil om de jugoslaviske sykepleiernes kompetanse og deres evne til å lære seg norsk. Som det sto i Aftenposten 24. juli 1967: «Man har ingen garanti for at de er så store språkgenier at de kan lære så meget norsk i løpet av fire uker at de kan yte fullverdig sykepleie ved et norsk sykehus.»

To norske forstanderinner reiser til Jugoslavia

I mai 1967 reiste to forstanderinner, det vil si sjefssykepleiere, ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus, Augusta Seweriin og Else Marit Larsen, til Jugoslavia. De skulle forhandle med jugoslaviske myndigheter for å få på plass nødvendige avtaler for overføringen av sykepleierne. Da de kom tilbake til Norge med kontrakter med 46 sykepleiere i bagasjen, uttalte forstanderinnene til pressen at de kom tilbake med et godt inntrykk av de faglige standardene (Arbeiderbladet, 26.5.1967).

Etter at avtalene var på plass, ble tonen overfor de jugoslaviske sykepleierne som arbeidskraft mer positiv i pressen. «Sykehus i 'kø' efter jugoslaver», het det i Aftenposten 8. mai 1967, som kunne berette at flere sykehus ba om å bli skrevet på venteliste for jugoslavisk arbeidskraft. Håpet var å få flest mulig sykepleiere til Norge, slik at sommerproblemene kunne løses.

Nå hadde ikke lenger Norsk sykepleierforbund noen innvendinger mot overføring av jugoslavisk arbeidskraft. Endringene i Sykepleierforbundets holdning kan skyldes det positive inntrykket de to forstanderinnene formidlet etter sin tur til Jugoslavia, og at en avtale var på plass. Nå var sykepleiermangelen dessuten blitt prekær også i sykehjemmene. I mai 1967 uttalte formannen i Sykepleierforbundet:

«Vi støtter opp om tiltaket så lenge vi trenger hjelp fra utlandet. Men vi har bedt om at man så langt det er mulig, følger de internasjonale opptrukne retningslinjer for utveksling av sykepleiere. Det skylder vi internasjonale sykepleierråd.» (Aftenposten 8. mai 1967)

Hvorfor valgte sykepleierne å dra til Norge?

Sykepleierne var unge, eventyrlystne kvinner da de kom til Norge i 1967. I intervjuene 55 år etter at de kom, forteller de aldrende kvinnene om forskjellige grunner til at de bestemte seg for å arbeide i Norge.

Noen av informantene forteller at de syntes det var fristende å kombinere arbeid med mulighetene til å oppleve et vestlig land og lære et fremmed språk. Jugoslavia åpnet gradvis grensene i 1960-årene, og for de fleste kvinnene var reisen til Norge deres første utenlandsopphold. Enkelte kvinner som kom fra landsbygda, forteller at de så reisen til Norge som en mulighet til å bryte med et kvinneundertrykkende patriarkalsk samfunn. Andre forteller om økonomiske motiver, ettersom Jugoslavia var i økonomisk krise.

Hvordan ble sykepleierne mottatt i Norge?

I kildene får man inntrykk av at norske myndigheter la godt til rette for at de jugoslaviske sykepleierne skulle trives. «Fra norsk side var det gjort forberedelser som alle hadde til hensikt å gi jugoslavene følelsen av å være velkomne og sørge for at de skal trives i Oslo», uttalte forstanderinnen ved Ullevål, Else Marit Larsen til Aftenposten 27. mai 1967. Det ble også satt opp et eget SAS-fly fra Norge bare for å frakte kvinnene fra Beograd til Oslo. Da sykepleierne ankom Oslo lufthavn ble det behørig dekket av Dagsrevyen på NRK.

Se innslaget på Dagsrevyen fra 1967 i Sykepleiens artikkel Sykepleierflyet fra Balkan (2024).

Det første møtet med Norge har festet seg i minnet hos de aldrende jugoslaviske helsearbeiderne. Informantene forteller at de husker talene og blomstene de fikk av en velkomstkomité da de kom til Fornebu lufthavn. «De ville vise oss byen og de satte oss i bussen og kjørte oss til Frognerparken. Det var minner for livet,» forteller en av kvinnene.

I radiodokumentaren «Søstrene fra Balkan» forteller en av kvinnene at hun og de andre reagerte på at nordmenn på trikken var så tause og så sure ut, og at de kikket rart på dem når de snakket høyt på balkansk vis. Med en liten latter slo hun fast at de senere forsto at dette handlet om at nordmenn ikke liker bråk.

Seks ukers norskopplæring

Før de jugoslaviske sykepleierne begynte arbeidet i det norske helsevesenet, fikk de en måneds introduksjonskurs med norskopplæring på Språklaboratoriet ved Universitetet i Oslo. De lærte også norsk av norske studenter de ble kjent med, mens de lærte bort serbokroatisk til dem. Informantene har nostalgiske minner om avslutningen av norskkurset den sommeren, da de sang «Ja, vi elsker», mens norske studenter sang den jugoslaviske nasjonalsangen.

Mens de gikk på norskkurset på Universitetet i Oslo, fikk sykepleierne 100 kroner i lommepenger, samt fri kost og bolig. Da introduksjonskurset var ferdig etter fire hektiske sommeruker, begynte de i tjenesten. Norskkurset fortsatte etter arbeidstid i ytterligere to uker.

Jugoslavene inntar Rikshospitalet og Ullevål sykehus

Den 5. juli 1967 tiltrådte sykepleierne i sykehusavdelingene ved Ullevål sykehus og Rikshospitalet. De to sykehusene fikk tildelt 23 sykepleiere hver. De første fire månedene hadde de utdannede sykepleierne status og lønn som hjelpepleiere. Deretter fikk de mer ansvar, kunne ta selvstendige vakter og fikk mulighet til å skrive rapporter. De jugoslaviske sykepleierne ble oppfordret av Helsedirektør Karl Evang til å søke autorisasjon som sykepleiere. Etter at de hadde fått autorisasjon i oktober, ble de som sine norske kollegaer lønnet som offentlig godkjente sykepleiere.

Jugoslavene ble plassert i forskjellige avdelinger på sykehusene. Sett med ettertidens blikk var informantene positive til denne utplasseringspolitikken, som ifølge dem selv hadde til hensikt å tvinge dem til å lære norsk og bli integrert på arbeidsplassene.

De første fire månedene ble de jugoslaviske sykepleierne innlosjert i to hybelhus: en gruppe på Rikshospitalet og den andre på søsterhjemmet ved Ullevål sykehus. I «Søstrene fra Balkan» forteller kvinnene om hvordan de den første tiden på samme hybelhus med felles kjøkken og bad var sammen døgnet rundt. De ble tett sammensveiset gjennom felles middager med jugoslavisk mat. De hørte på og danset til balkanmusikk sammen, og ble som søstre og som familie for hverandre siden deres egne familier bodde så langt unna. Men de fikk også norske venner. Informantene trekker fram sykepleiere fra Nord-Norge som spesielt inkluderende og imøtekommende.

De som sluttet og de som ble

I løpet av kontraktstiden sluttet tre jugoslaviske sykepleiere. Da ettårskontrakten utløp, dro ytterligere 15 sykepleiere tilbake til hjemlandet, ifølge et brev fra Helsedirektør Karl Evang til Utenriksdepartementet 10. august 1968. Det var forskjellige grunner til at de forlot Norge. Noen hadde fått ny stilling ved jugoslaviske sykehus, noen skulle gifte seg eller hadde syke slektninger å ta seg av der hjemme. Andre hadde rett og slett hjemlengsel. Men det var også de som forlot Norge fordi de var skuffet over at de fikk mindre ansvar enn de var vant til som sykepleiere i Jugoslavia, og at de måtte arbeide som hjelpepleiere lenger enn kontrakten tilsa (Lie og Boan 1986: 79).

Men 28 av de 46 sykepleierne som kom i 1967, valgte altså å bli i Norge. Av disse 28 hadde 16 søkt stilling ved Rikshospitalet og 12 ved Ullevål sykehus, ifølge Helsedirektørens brev til Utenriksdepartementet. Informantene forteller at det var flere grunner til at de ville bli i Norge: Det var betydelig høyere lønn enn i Jugoslavia, bedre levestandard og muligheter til sparing til bolig og økonomisk trygghet. De oppga også at det større sjanser for faglig avansement i Norge og bedre organisert arbeidsmiljø. Noen av dem hadde dessuten funnet seg en norsk partner.

Enkelte av sykepleierne som reiste hjem til Jugoslavia i 1968 kom imidlertid tilbake til Norge på 1970- og 80-tallet på grunn av økonomiske vanskeligheter i Jugoslavia (Aftenposten, 12. juni 1992).

Mindre ansvar som sykepleier i Norge enn i Jugoslavia

Det norske helsevesenet gjorde inntrykk på de jugoslaviske sykepleierne – på godt og vondt. I ettertid beskrev de norske sykehus som mer moderne og bedre organisert enn sykehusene i hjemlandet.

Men arbeidsplasskulturen ved norske sykehus var annerledes enn i Jugoslavia. I Norge var pleie av pasienter viktige arbeidsoppgaver for sykepleierne, mens slike oppgaver i Jugoslavia ble utført av hjelpepleiere. Jugoslavisk sykepleierutdanning var organisert med en gradvis spesialisering. Første del av utdanningen tok fire år, deretter kunne man ta to år i tillegg.

De jugoslaviske sykepleierne hadde betydelig erfaring med medisinske arbeidsoppgaver og noen hadde hatt stort ansvar da de kom i 1967. I Jugoslavia utførte de mange oppgaver som var forbeholdt legene i Norge. Som nyankomne til Norge fikk de mindre ansvar enn de var vant med, selv om informantene forteller at det var forskjeller mellom sykehusene. På Rikshospitalet fikk sykepleierne medisinske arbeidsoppgaver på kliniske avdelinger fra begynnelsen av, mens deres medsøstre ved Ullevål måtte jobbe på sykehjem. Her fikk de delegert enklere arbeidsoppgaver, som å skifte sengetøy eller ha ansvar for skyllerom.

I 1980 intervjuet forskerne Suzanne Stiver Lie og Cecilie Boan ca. 150 innvandrerkvinner i Oslo, deriblant noen av de jugoslaviske sykepleierne som kom til Norge i 1967. I boka Mellom to kulturer. Kvinnelige innvandrere i Norge forteller Radmila om hvordan hun ble rekruttert til Norge og hvordan hun opplevde arbeidsforholdene som sykepleier i Norge:

«Jeg hørte om jobbtilbudet i radio. Betingelsene var gode – fri reise, et sted å bo, gratis språkkurs og tilleggsopplæring, og løfte om å få jobben din tilbake etter et år med opprykk. I 1967 var Jugoslavia midt i en økonomisk krise. Noen ganger kunne man bare få 70 eller 80 % av sin lønn – en kunne aldri vite. En delegasjon fra Norge kom og hentet oss. Vi kom fra hele Jugoslavia. Men det ble ikke slik vi hadde ventet. Mange av oss kom fra gode jobber i Jugoslavia med mye ansvar. I Norge virket det som om vår sykepleierutdannelse ble sett på som annenrangs. Dette førte til mye frustrasjon og depresjon. Vi måtte arbeide som hjelpepleiere lenger enn kontrakten sa, og vi fikk lite ansvar. Til sammen var det en skuffende erfaring.» 

(Den jugoslaviske sykepleieren Radmila sitert i Lie og Boan 1986: 79).

Det dystre bildet Radmila i 1980 tegnet av opplevelsene da de kom som sykepleiere fra Jugoslavia til Norge i 1967, står i kontrast til de mer lystige beskrivelsene til informantene 55 år etter. Tidsmessig er Radmilas erfaringer nedskrevet nærmere hendelsene den første tiden i Norge, og dessuten før den framgangen som de jugoslaviske sykepleierne opplevde i løpet av 1980-tallet, som vi snart kommer tilbake til.

Det er også mulig at Lie og Boan valgte å bruke nettopp dette sitatet i kapitlet om innvandrerkvinners erfaringer på det norske arbeidsmarkedet for å illustrere hvordan de høyt utdannede jugoslaviske kvinnene ble diskriminert både som kvinner og innvandrere.

Når det gjelder informantene som ble intervjuet i 2023, etter at de hadde blitt pensjonister og dessuten var preget av de traumatiske krigene i Jugoslavia på 1990-tallet, kan de ha sett tilbake på den første tiden som ung sykepleier i Norge i et mer nostalgisk og uskyldens lys enn de gjorde da de sto midt oppi det.

Språk- og kommunikasjonsutfordringer

Etter kun seks ukers norskopplæring var det ikke til å undres over at de jugoslaviske sykepleierne i begynnelsen hadde utfordringer når det gjaldt språk og kommunikasjon. «Jeg ble plassert på barselavdelingen på Kvinneklinikken, og med pasienter som ikke snakker gikk det heller ikke raskere med språket», fortalte en jugoslavisk sykepleier i et intervju med tidsskriftet Sykepleien i 1997 (Vollebæk 1997: 40). En annen informant minnes to leger fra Rikshospitalet som hjalp henne å forstå ved å bruke latin. Det at de jugoslaviske sykepleiere kunne medisinerlatin var en viktig ressurs i arbeidet før de lærte seg norsk.

Medbestemmelsesrett og arbeiderråd på sykehusene i Jugoslavia

Informantene forteller at de som sykepleiere i Jugoslavia opplevde større medbestemmelsesrett på arbeidsplassene enn de gjorde i Norge. Zlata, som ble intervjuet av Arbeiderbladet 5. juli 1967, kunne fortelle norske avislesere om erfaringene med det jugoslaviske arbeiderdemokratiet: «På sykehusene der vi hadde arbeidet ledes arbeidet av et arbeiderråd med valgte representanter for de ansatte. Både sykepleiere og leger blir valgt inn i ledelsen.»

Arbeiderrådene, som ble innført i begynnelsen av 1950-årene, var et viktig kjennetegn ved systemet i Jugoslavia (Kolakušić 2022: 16). Arbeiderselvstyreretten sykepleierne var vant med i Jugoslavia la til rette for at de som sykepleiere kunne være med på å bestemme hvordan sykehusene ble organisert og driftet. Samtidig kunne sykepleiernes deltakelse i organiseringen og styringen av sykehusene gå på bekostning av pasientpleien. En av informantene forteller at de var i mindre vant til det praktiske arbeidet norske sykepleiere måtte utføre (se også Aftenposten 25. januar 1971). En informant husker at enkelte norske sykepleiere på Rikshospitalet virket skeptiske til henne i begynnelsen, og legger til: «I etterpåklokskapens lys kunne jeg forstå det. Jeg var ikke til stor hjelp da jeg verken kunne språket eller stelle pasienter, så det ble bare mer jobb for dem.»

Vennskap med norske kolleger

Etter hvert som de jugoslaviske sykepleierne ble bedre i norsk og vant med den norske arbeidskulturen, ble utfordringene gradvis overvunnet. Viktig var også vennskapsbånd som ble knyttet med norske kolleger.

Alle informantene trekker fram hvor viktig det var å ha hjelpsomme norske kollegaer de første dagene på sykehusene. En informant minnes det første året hun jobbet på Lille Tøyen sykehjem og en ung norsk sykepleier som fikk i oppgave å hjelpe henne å finne seg til rette:

«Jeg fikk hjelp både med arbeidsoppgavene og språket. Hun hadde satt seg ned med meg for å lære meg norsk, rettet på grammatikken og uttale, kjøpte meg en bok i norsk geografi. Jeg feiret min første jul i Norge med familien hennes. Vi ble venner for livet.»

En informant som jobbet på Rikshospitalet, forteller at hun verdsatte tålmodigheten norske sykepleiere viste i opplæringsperioden på nevrokirurgisk avdeling. «De var engler», uttalte en annen informant om sine norske kollegaer på Ullevål sykehus. Slike nostalgiske utsagn må tas med forbehold, men de viser at jugoslavene satte pris på å bli inkludert.

Til tross for utfordringene, forteller informantene nesten utelukkende om gode minner fra tiden de var nye. De fleste av dem tilpasset seg norske forhold og tjenesteforholdene i norske sykehus, noe som også økte deres muligheter til å forbedre egne levekår og sosiale posisjon.

Familieliv i Norge

Til tross for at de jugoslaviske sykepleierne betraktet oppholdet sitt i Norge som midlertidig, ble det for mange av dem permanent. Flere av dem giftet seg med sine norske kjærester; studenter de hadde truffet under språkkurset på universitetet. Det var ikke uvanlig at sykepleiere tok hyppige nattevakter for å kunne forsørge sine studerende ektefeller i tillegg til seg selv og etter hvert barn.

I Aftenposten 25. januar 1971 kan vi lese at de jugoslaviske sykepleierne i samme utstrekning som sine norske kolleger stiftet familie, giftet seg, fikk barn, gikk ut i permisjon og kom tilbake til sine stillinger. Flere fortalte at barnehager ved sykehusene var til stor hjelp, og at forstanderinnene ved Rikshospitalet og Ullevål hjalp til å skaffe barnehageplass. Tilgangen til barnehager ved sykehusene var en forutsetning for at de kunne ta etterutdanning.

«Vi var fattige i begynnelsen», sa en av flere informanter som forsørget familien mens mannen studerte. En forteller at hun nedbetalte studielånet til sin medisinstuderende mann. Mens en annen forteller at det at hun på grunn av nattevaktene tjente bedre enn mannen sin, førte til konflikter. Hun minnes at forstanderinnen Else Marit Larsen skaffet leilighet til henne og datteren i en sykehusbolig ved Ullevål sykehus, slik at de kunne flytte fra den voldelige ektemannen i 1973.

Hyggelige nordlendinger og vanskelige pasienter

Forholdet til pasientene preget de jugoslaviske sykepleiernes hverdag og var viktig for deres trivsel på arbeidsplassene. Flere informanter forteller at Rikshospitalets pasienter fra Nord-Norge gjorde et spesielt inntrykk på dem. «Nordlendingene var rett og slett hyggelige», sa en informant. En annen forteller at hun ble så god venn med en av pasientene hun hadde hatt på kvinneklinikken, at pasienten tok sykepleiereksamen og søkte jobb samme sted som hun jobbet på Rikshospitalet.

Men det var også negative opplevelser. En informant forteller om en rik mannlig pasient som alle på røntgenavdelingen på Ullevål sykehus syntes var en pest og en plage. «Jeg fikk ham som pasient fordi ingen andre klarte ham. Etter at han hadde reist fra sykehuset, ble jeg bedt om å fortsette å pleie ham mot penger. Det ville jeg ikke gjort om han hadde gitt meg halvparten av Holmenkollen», sa hun.

Inkludert på arbeidsplassen

Miljøet på sykehusene var åpent, og de jugoslaviske sykepleierne forteller i ettertid at de følte seg inkludert på arbeidsplassene. De deltok i praten i pausene med både leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og forteller om humor og godt samarbeid med de norske kollegene.

Ifølge informantene opplevde de verken rasisme, kjønnsrelaterte konflikter, mobbing eller seksuell trakassering på arbeidsplassene. Tvert imot forteller de at legene var imponert over jugoslavenes arbeidsmoral, deres faglige nysgjerrighet og gode humor. Og at de følte at deres arbeid og innsats ble verdsatt av de norske kollegene. Som tidligere nevnt, legger informantene vekt på de koselige minnene fra da de var unge sykepleiere. Forståelsen av hva som er seksuell trakassering og diskriminering har dessuten endret seg siden 1970-tallet. Av de 46 sykepleierne som kom til Norge i 1967, valgte som kjent 18 å dra hjem igjen. Noen av dem kan ha hatt negative opplevelser i Norge som det ikke ble snakket om.

Informantene mimrer om morsomme og rørende anekdoter fra sykehusene. Som hun som ga en mannlig norsk lege på Ullevål sykehus gode råd om hvordan han burde kle seg, eller hun som fikk bursdagsgave av en sengeliggende pasient som hadde reist seg opp for å samle inn penger blant pasientene på kvinneklinikken.

Informantene forteller mye om hvordan kollegiale forhold utviklet seg til vennskap. Norske og jugoslaviske sykepleiere dro på besøk til hverandre og inviterte hverandre på middag. Jugoslaver tok nordmenn med på sommerferie til Jugoslavia, og besøkte sine norske kollegaer på hytta. Det var felles julefeiringer, skiturer og feriereiser. Kollegene passet hverandres barn mens de var på vakt, og strikket gensere til hverandre.

De uformelle kontaktene på arbeidsplassene var viktige for de jugoslaviske sykepleierne og bidro til at de ble værende i Norge.

Den jugoslaviske sosiale klubben Sava

I Oslo fantes Den jugoslaviske klubb, en sosial klubb der menn hadde ledelsen. De jugoslaviske sykepleierne følte at de ikke passet inn, og tok initiativ til å stifte egen sosial klubb, Sava. Den var oppkalt etter den lengste elva i Jugoslavia, som bandt landsdelene sammen. Sava arrangerte forskjellige arrangementer for barna, bursdager, middager, konserter, turer, 8. mars-feiringer og fester i lokaler på Romsås. Klubben var åpen for alle som ville spise jugoslavisk mat og høre på jugoslavisk musikk. En gang inviterte de Oslos ordfører Albert Nordengen, som var med på dansen sammen med den jugoslaviske ambassadøren og 250 andre gjester. 

Sava døde med krigene i Jugoslavia på 1990-tallet. Etter at landet ble splittet opp, hadde de ikke lenger noe felles å feire. Elva Sava ble ikke elv som samlet, men en grenseelv som skilte Serbia, Bosnia og Kroatia fra hverandre. I «Søstrene fra Balkan» fortelles såre historier om krigen, og hvordan den splittet jugoslavene. Men selv om Jugoslavia var borte, holdt «søstrene fra Balkan» i Norge sammen likevel. De var sammensveiset som en familie og vennskapet ble enda sterkere, forteller de i programmet.

Kamp for høyere status

Men tilbake til tiden da informantene fortsatt var unge sykepleiere i Norge. På 1970-tallet begynte det å ulme av misnøye blant sykepleierne her i landet. Misnøye med lønn og status gjorde at også de jugoslaviske sykepleierne engasjerte seg for sine rettigheter, både faglig og politisk. De fleste tok etterutdanning i begynnelsen av 1970-årene for å avansere i yrket. Arbeidsgiverne ga dem lønn og fri fra jobben for å ta utdanning, under forutsetning av at de forpliktet seg til å jobbe på sykehuset i ett eller to år etter utdanningen.

 «Jeg var organisert i Sykepleierforbundet, fordi jeg trodde på fagforeningsarbeid», fortalte en informant. Sykepleierforbundet hadde hjulpet henne flere ganger, blant annet ved å få gjennomslag for at Furuset aldershjem skulle ha to sykepleiere på nattevakt i stedet for én.

Streiker og politisk engasjement på 1970- og 1980-tallet

Informantene minnes noen turbulente år på 1970-tallet hvor de protesterte på sykepleiernes vegne. Da det var sykepleierstreik i 1972, deltok de jugoslaviske sykepleierne i kampen for høyere lønn og status. I 1972 deltok noen av de jugoslaviske sykepleierne sammen med sine norske kolleger i protester mot norsk medlemskap i EF.

Men det var særlig på 1980-tallet sykepleierne virkelig begynte å engasjere seg iden faglige kampen på sykehusene. Da hadde mange av dem fått framtredende stillinger som avdelingssykepleiere, oversykepleiere og som tillitsvalgte.

En av informantene som var tillitsvalgt på røntgenavdelingen på Ullevål sykehus, kjempet for at hjelpepleierne kunne få lov til å spise sammen med sykepleierne og legene i kantina. Hun forteller at hun ikke nølte med å konfrontere mannlige overleger som var imot det. En annen informant, som var hovedtillitsvalgt og avdelingssykepleier ved kirurgisk avdeling på Rikshospitalet, fortalte om hvordan hun kjempet for hjelpepleiernes rettigheter og sa at «Når hjelpepleieren har det bra, har sykepleieren det bra også.»

På 1980-tallet streiket sykepleiere mot underbemanning, underbudsjettering, stort arbeidspress og krevende turnuser. De jugoslaviske sykepleierne deltok i streikene og var med på å utarbeide krav som fikk gjennomslag. Et eksempel på det var innføring av turnusordninger ved kirurgisk avdeling på Rikshospitalet, som gikk ut på at sykepleierne jobbet syv dager for så å ha syv dager fri.

Politisk engasjement

Flere av de jugoslaviske sykepleierne var politisk engasjerte. Noen hadde verv i Norsk-Jugoslavisk samband (Rana Blad, 28. april 1975). På spørsmålet om hva de tenkte om politikk, ønsket ikke alle informantene å uttale seg. Likevel kan man finne spor om politisk engasjement i avisene, der vi ser at noen av dem gikk ut og støttet politikere eller var nominert til kommunevalget på kumulert plass i Oslo (se for eksempel Aftenposten 20. juli 1983). Etter alt å dømme hadde de fleste jugoslaviske sykepleierne hjertet på venstresiden. To var medlemmer i Arbeiderpartiet og var aktive i kampen for sykepleiernes krav. En informant uttalte seg slik: «Å stemme Arbeiderpartiet var naturlig fordi partiets verdier minnet om det jugoslaviske kommunistpartiet, KPJ.»

Avslutning

Importen av de jugoslaviske sykepleierne bidro til å bøte på den prekære mangelen på sykepleiere i Norge i 1960- og 70-årene. Selv om begrepet «import» kan synes nedvurderende når man snakker om mennesker, var det altså dette begrepet som ble brukt i 1967. De «importerte» sykepleierne som er intervjuet i denne artikkelen brukte imidlertid mulighetene som norske myndigheter la opp til gjennom den organiserte overføringen til å komme seg opp og fram i det norske samfunnet, og valgte å bli værende i landet da ettårskontrakten var over. Disse tok videreutdanning og engasjerte seg i sykepleiernes faglige kamper og bidro slik til å øke sykepleiernes status i Norge.

Profesjonstilhørigheten som sykepleiere var viktig for at disse kvinnene ble svært godt integrert i Norge. I ettertid forteller de om inkluderende arbeidsmiljø, sykehusenes tilrettelegging for videreutdanning, gode kolleger og nære vennskap. På mange måter var de suksesshistorier om hvordan vellykket integrering kan foregå. Samtidig valgte nesten halvparten av de 46 sykepleierne som kom til Norge i 1967 å ikke bli i landet. Seks ukers opplæring i et helt fremmed språk er ikke mye, og i begynnelsen ble de høyt utdannede jugoslaviske sykepleierne satt til enkle oppgaver de var overkvalifiserte for. Radmilas beretning fra 1980 om frustrasjonene den første tiden gir et annet bilde enn det kvinnene gjør som pensjonister 55 år senere. Vi vet lite om hvordan de som reiste hjem igjen opplevde å komme til Norge i 1967. Men det er ingen tvil om at sykepleieres status og lønn har økt etter 1980-årene som følge av faglig mobilisering; rettighetskamper som de jugoslaviske sykepleierne deltok i med stort engasjement. 

Artikkelen er publisert med støtte fra Fritt Ord.

Kilder

• Det jugoslaviske utenriksdepartementet:
  Norveška [Norge] 1966. Telegram fra Stana Tomašević til Jugoslavias Utenriksdepartement om samtalen med Karl Evang, 30. mars. 1966. Serbias Utenriksdepartement DAMPS, PA: Boks 139; Norveška [Norge] 1967. Telegram, 7. april 1967. Serbias Utenriksdepartement DAMPS, PA: Boks 116; Švedska [Sverige] 1966.Telegram, 22. januar 1966. Serbias Utenriksdepartement DAMPS, PA: Boks 182; Švedska [Sverige] 1967. Jugosloveni na radu u Švedskoj [Jugoslaviske arbeidere i Sverige] og Izveštaj. Radna snaga [Rapport. Arbeidskraft]. Serbias Utenriksdepartement DAMPS, PA: Boks 172. 

• Norsk Sykepleierforbund:
  Protokoll fra møte i Arbeidsutvalget, 5. mai 1967; Brev fra NSF formann Helga Dagsland til Arbeidsdirektoratet, 22. april 1967; Brev fra NSF formann Helga Dagsland til forstanderinnene ved Rikshospitalet og Ullevål sykehus, 6. september 1967. Riksarkivet: PA-1270, Ad-L0002.

• Statsministerens kontor:
  Rekruttering av jugoslaviske sykepleiere til Norge. Notat, 4. oktober 1967. Riksarkivet: S-1005, Db-L0261; Brev fra Karl Evang og Øyvin Aarflot til Utenriksdepartementet, 10. august 1968. Riksarkivet: S-1005, Db-L0264.

• Aftenposten. (1967, 6. mai). Ullevål mangler 200 sykepleiere og har store forhåpninger til jugoslavene.
• Aftenposten. (1967, 8. mai). Sykehus i «kø» efter jugoslaver. Forbundet støtter import av sykepleiere.
• Aftenposten. (1967, 13. mai). Femti jugoslaviske sykepleiere hit om 14 dager.
• Aftenposten. (1967, 27. mai). 25 jugoslaviske sykepleiere i Oslo neste uke.
• Aftenposten. (1967, 7. juni). Jugoslaver til sykepleie i Oslo?
• Aftenposten. (1967, 5. juli). Jugoslaviske søstre ved sykesengen mandag.
• Aftenposten. (1967, 24. juli). Nødrop fra et sykehus. Av skolebestyrer Marie Lysnes, Statens spesialskole i psykiatrisk sykepleie.
• Aftenposten. (1967, 4. august). Sykehusene kom vel gjennom feriemåned. Håp om å varig løsning på sommerproblemene.
• Aftenposten. (1971, 25. januar). Utenlandske sykepleiere – ingen plan om overføring. Tross gode erfaringer så vel med koreanere som med jugoslavere.
• Aftenposten. (1983, 20. juli). 22 innvandrere på Oslo-lister.
• Aftenposten. (1992, 12. juni). De ble her i landet i 25 år.
• Arbeiderbladet (1964, 29. april). Vardåsen skal få koreanske sykepleiere.
• Arbeiderbladet. (1967, 8. mai). Jugoslaviske pleiere til Rikshospitalet og Ullevål.
• Arbeiderbladet. (1967, 26. mai). 50 sykepleiere fra Jugoslavia søndag?
• Arbeiderbladet. (1967, 29. juni). Jugoslaviske pleiersker lærer norsk og sier Ola er både pen og hyggelig.
• Arbeiderbladet. (1967, 5. juli). Jugoslaviske sykepleiere klar til innsats i Norge. De imponerer med sin iver og innsatsvilje.
• Bergsagel, I. (2024, 14. april). Sykepleierflyet fra Balkan. Sykepleien.
• Dagbladet. (1967, 11. mai). 25 jugoslaviske sykepleiere til Rikshospitalet straks.
• Fretland, S. (1996). Sjefsykepleieren – i fortid og fremtid. En kvalitativ beskrivende studie av forstanderinner/sjefsykepleiere (1953–1994). Hovedoppgave i sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo.
• Johansen, R. (1967, 1. juni). Sykepleierimport – En dårlig løsning. Sykepleien.
• Kjeldstadli, K. (Red.) (2003). Norsk innvandringshistorie. Bind 3. Pax Forlag.
• Kolakušić, L. (2022). Jugoslovenska iseljenička politika od 1956 do 1970 [Jugoslavisk migrasjonspolitikk fra 1956 til 1970]. Masteroppgave. Universitetet i Zagreb.
• Lie, S. S. og C. Boan (1986). Innvandrerkvinners utdanning og erfaring på det norske arbeidsmarkedet. I S. S. Lie (red.) Mellom to kulturer. Kvinnelige innvandrere i Norge. I serien Kvinners levekår og livsløp (red. H. M. Hernes). Universitetsforlaget.
• Lund, E. C. (2012). Norsk sykepleierforbund gjennom 100 år (1912–2012): Bind 2. Virke og profesjon. Akribe forlag.
• Melby, K. (1990). Kall og kamp: Norsk sykepleierforbundshistorie. Cappelen.
• Moss Avis. (1978, 23. oktober). Røntgen-personell protesterer mot å få sin ferie forkortet.
• Nationen. (1986, 10. april). Sykepleierstreiken for retten lørdag. Tålmodigheten vår er slutt.
• NRK (1967). Reportasje på Dagsrevyen om jugoslaviske sykepleiere som ankommer Fornebu 6. juni.
• NRK (2017, 15. september). Søstrene fra Balkan. Radiodokumentaren.
• Rana Blad. (1975, 28. april). Årsmøte i Norsk-Jugoslavisk Samband. Hans Møllersen valgt til ny formann – Reparasjon av monumentet på Saltfjellet.
• Stavanger Aftenblad. (1967, 22. juni). Jugoslavia liker ikke norsk sykepleierimport.
• Vollebæk, L.-E. (1997). Kom for ett år, ble i tretti. Sykepleien, 16.