De ble enige om at ingen skulle ansette kvinner

En gutt som nesten strøyk er altså bedre enn ei jente som ikke har fravær og har gode karakterer. Fy faen for et system, sa jeg og så gikk jeg.

Kvinne sitter ved kontrollpanelet i førerhuset på et tog eller fartøy, iført uniform.
Elisabeth Øijord (født 1954)., Foto: Privat

Jeg var med på å starte ei Kvinnefrontgruppe i Hammerfest i 1973. Året før hadde jeg gått på Heimtun folkehøyskole på Darbu. Der oppretta noen av oss jentene «Skreppegeriljaen», det ga meg erfaring i hvordan likestilling kunne være. Vi fikk med oss hele skolen, gjorde om alle ordensregler og bestemte at det ikke skulle være forskjellsbehandling på noen som helst måte uansett kjønn eller stilling på skolen, alle var likeverdige. Alt vi gjorde, skulle være for fellesskapet. Det var lærerikt.

Etter folkehøyskolen meldte jeg meg inn i Kvinnefronten. Jeg var kvinnefronter, ikke nyfeminist. Samfunnet skulle forandres, jeg ville ikke bruke kreftene på meg og mitt.  

Mannen var ingen fiende, de skulle med i arbeidet, det var viktig for oss. De måtte innse at de også var et resultat av et undertrykkelsesregime og måtte frigjøre seg fra det. Det betyr i praksis at jeg ikke jubla da Gro Harlem Brundtland ble statsminister, hun var jo bare med på å videreføre den politikken som undertrykker oss.

Man skal vurderes ut ifra hva man gjør, ikke hvilket kjønn man har, det er det som skal avgjøre. Jeg var ganske radikal, fellesskapet er viktigst, ingen er fri før alle er fri, derfor ble det Kvinnefronten.

Da jeg kom til Drammen sammen med mannen min i 1975, bodde vi en tid på gutterommet hans. Vi trengte jobb. Vi visste at på kaia i Drammen er det kortvarige jobber og at eneste kriteriet for å få jobb der, er at du er over 18. Vi drar ned der, sa mannen min. Der var det sånn at de trengte forskjellig antall folk hver dag, og det var først-til-mølla-prinsippet. Den dagen vi kom, trengte de førti, mannen min og jeg var nummer 12 og 13. De sa oj, ei jente, de løp fra kontor til kontor og lurte på hva de skulle gjøre, hvordan kunne de avvise meg, men de hadde ingen grunn til å si nei. Jeg fikk jobb. De som jobba sammen med meg der sa ok, du greier det du, men ikke andre damer. Både VG og Drammens Tidende kom for å skrive om meg, dette var en nyhet, jeg skjønte ikke at dette skulle være så spesielt. 

I Drammen fant jeg raskt Kvinnefronten, og helt siden da har jeg blant annet vært med å arrangere 8.mars, sittet i komitéen i alle år.

Kvinnefronten i Drammen var med å opprette krisesenteret i byen. Vi fikk med oss blant annet Høyre, Ap, Kvinnesaksforeningen, Kvinneforbundet og andre kvinneorganisasjoner, og vi samarbeida så godt. Hun fra Høyre ble ordfører, hun var sykepleier og et godt menneske, og vi opererte i rein søstersolidaritet, det var veldig fint. Vi var alle amatører.

Etter kaia fikk jeg jobb på Vokspapirfabrikken, der jobba vi to skift. I 1976 skulle vi gifte oss, og det måtte bli på fredag, for rådhuset var ikke åpent på lørdag. Jeg jobba kvelden den fredagen, og spurte om å få fri, men det kunne jeg ikke få. Jeg gikk til fagforeninga, de slåss for meg, og jeg hørte etterpå at det blant annet ble argumentert med at jeg jo måtte reddes fra å leve i hor!

Vi jentene jobba på noe som heter stryllemaskin, som lager sånt papir som de har på kroneisen, fargerike og glansa. Jeg tenkte jeg må ta ei utdanning, finne meg et yrke som er bedre betalt. Jeg sjekka elektriker og rørleggeryrket, de tjente best.

Jeg valgte elektriker og kom inn på sterkstrømlinja.

Der fikk de også helt hetta, for der hadde det aldri gått jenter før. Jeg opplevde hvor tilbakeliggende dette samfunnet var. Jeg fikk med meg ei venninne som også trengte en utdannelse.

Vi var en liten klasse, læreren var flink, og både venninna mi og jeg klarte oss bra.

Vi fikk gode karakterer, og tok med oss vitnesbyrdene rundt for å søke lærlingeplass.

Det var nei over alt.

Den siste bedriften jeg var hos, fikk jeg ikke svar fra og jeg gikk tilbake til dem etter to uker. Vi har allerede ansatt en, sa personalsjefen.

Ja, det må være Kjell det, da, sa jeg, han er den siste i kullet som ikke har fått seg jobb, han som nesten ikke har vært på skolen og bare så vidt stod til eksamen. En gutt som nesten strøyk er altså bedre enn ei jente som ikke har fravær og har gode karakterer – «fy faen for et system», sa jeg og så gikk jeg.

Og rett etterpå var jeg på bar. Jeg stod ved disken og skulle bestille øl, og la ikke merke til at personalsjefen som avviste meg også stod der, og så sier han, det var du som søkte jobb hos oss.

Jeg er lei for det, sa han, men jeg veit at du og mannen din driver og setter i stand et gammalt hus, du kan komme og kjøpe det du trenger av ledninger og kontakter og sånt hos oss. En fikk ikke kjøpt slikt som menigmann på den tida, det fikk bare elektrikere.

Et annet sted sa de: Så fint du kommer nå, for nå har alle elektrikerne våre pause samtidig,

Og så tok han meg inn på lunsjrommet hvor de satt, og spurte: Hadde dere likt å ha henne som kollega?

Jeg fikk jo ikke jobb, så jeg tok mer utdanning og tok andre året på sterkstrøm, da blir du kraftstasjonselektriker. Der fikk jeg en ny lærer, og han fortalte at året før hadde han blitt invitert av installatørforeningen for å holde foredrag. Etterpå hadde de prata ved kaffen om at nå kommer det to jenter ut på markedet, og de hadde blitt enige om at ingen skulle ansette oss.

I et installatørfirma sa personalsjefen at jeg kan ikke ansette deg, vet du, for når elektrikeren vår kjører rundt i servisebilen med deg ved sida av seg, vil de tro han har fått ei elskerinne.

Ja, men jeg kan kjøre, sa jeg, og så kan de heller tro at jeg har fått en elsker.

Etter to år på yrkesskolen søkte jeg jobb som vikler på jernbaneverkstedet i 1978. Jeg var veldig kvalifisert, men jeg fikk ikke jobb. Nei, vi har ikke garderober til kvinner. Dere harvel kvinner på kontoret, sa jeg, jeg kan bruke doen deres og trenger ikke skifte etter jobb, jeg bor jo i nærheten. Det nytta ikke.

Vi i Kvinnefronten hadde studert lover og regler. I den nylig vedtatte Likestillingsloven stod det at arbeidet skal tilrettelegges for begge kjønn. Vi tenkte nå skal vi se hvordan staten følger sine egne bestemmelser. Jeg tok kontakt med Arbeidstilsynet og de var interessert i å kjøre saken. Da jeg etter en tid gikk ned på Arbeidstilsynet for å høre hvordan det gikk, stod døra inn til saksbehandleren halvt åpen, og jeg stod ute på gangen og hørte han si ja, da er vi enige om at det er mangel på garderober, det er det som er grunnen. Så da var de enige om det, og jeg fikk ikke jobb.

Etter to år på sterkstrømlinja fikk jeg jobb som tavlemontør på Eltema Engineering A/S på Spikkestad. Jeg jobba som hjelpearbeider noen år og tok fagbrevet. Der var det åtte montører, jeg var der i nesten seks år. Venninna mi begynte seinere på samme sted og tok fagbrevet sammen med meg.

Vi var med i Kvinner i Mannsyrker (KIM), begge to.

En av de som jobba der slang rundt seg med historier om alle han hadde sex med hver helg, og kom stadig med nye damehistorier. Nå er jeg lei av å høre om det, jeg går, sa jeg en dag. Nei, ikke gå, sa de andre, vi har heller ikke lyst til å høre, vi er lei av det vi også!

Da den bedriften gikk konk i 1980-åra, hadde jeg fått en sønn. Og da jeg skulle begynne å jobbe etter det, søkte jeg på alle jobber som krevde elektroutdanning. Bare NSB svarte positivt. Da ble det lokfører-yrket. Der går utdanning og praksis hånd i hånd, veldig bra opplegg.

Jeg ble lokfører i 1985. Da var virkeligheten forandra, jeg opplevde ikke noe av det Kari-Sofie Jenssen hadde vært utsatt for. Holdningen til kvinnelige lokførere var forandra, Kari-Sofie hadde gått opp veien. Jeg opplevde solidariske og kunnskapsrike kollegaer som gladelig delte sine kunnskaper med meg.

Da metoo kom opp mye seinere, spurte en av gamlekara, hvordan har du egentlig hatt det hos oss? Jeg har hatt det fint, sa jeg, lokførerne har vært gode kollegaer og oppført seg bra.

Jeg var lokfører i 32 år og trivdes veldig godt helt til jeg gikk av med pensjon.

Samtidig var jeg aktiv i Kvinnefronten. Abortkampen var viktig for meg. Da Høyre og Krf ville gi leger reservasjonsrett mot å henvise kvinner som ønsker abort til sykehus, hadde vi minst 500 i 8.marstoget i Drammen. Det er veldig bra å se hvor sterkt abortrettighetene står i landet.

Kvinneundertrykkinga rammer oss på alle områder. I Drammen har vi jobba mye mot porno og prostitusjon. For å trene oss opp til å møte dritten vi fikk slengt til oss på stand, lagde vi rollespill. Vi satte opp en talerstol i et rom og sa mye stygt og usaklig til den som stod der. Så skifta vi på å argumentere og å tåle og ta i mot. Det var en fin forberedelse.

Vi samarbeida med alle damer, veldig kristne damer også, vi behøver ikke være enige om alt. Vi har aldri hatt to 8.marstog i Drammen, vi ville ikke splittes som mange andre steder. Det har vært harde tak, og jeg veit at folk har grudd seg for å møte oss, for vi argumenterte godt. Samtidig har vi vært innstilt på at vi skulle finne løsninger.

Se også

Meldinger ved utskriftstidspunkt 22. oktober 2026, kl. 23.15 CEST

Det ble ikke vist noen globale meldinger eller andre viktige meldinger da dette dokumentet ble skrevet ut.