Da jeg ville bli lege, ble jeg sterkt advart

Vi syntes skolen hadde et ensidig pensum i geografi og historie og laget en komite for å få forsøksgymnas til Trondheim. At kvinner var utsatt for en egen type undertrykkelse, ble egentlig ikke klart for meg før studieveiledningen på gymnaset. Jeg fortalte at jeg ville bli lege. Da ble jeg sterkt advart; det var et vanskelig yrke for kvinner, og jeg kunne ikke regne med å kombinere det med å stifte familie. Jeg kom fra en familie der ingen hadde høyere utdannelse og mødrene var husmødre. Men jeg skulle bli lege for barn i Afrika, og startet likevel.

Kvinnekampen på medisinstudiet

Da jeg var ferdig lege ville jeg bli nevrolog, men kvinnekampen grep inn og endret valget.

På 1971-kullet på medisin i Oslo startet vi en egen kvinnegruppe i 1973.  

Ennå har vi tatt vare på «protokollen», der vi med sirlig håndskrift hadde skrevet referat fra møtene. Det var mange tema som ble tatt opp. Vi var opptatt av hvordan alle jentene på kullet opplevde det, og hvordan det skulle gå med oss når vi ble ferdige leger.

En medstudent, Kitty Strand (1947–2001) var med på å stifte Kvinnefronten i 1972. Mange i gruppa vår mente Kvinnefronten var for nært knyttet til M-L bevegelsen, og etter hvert delte vi oss i ulike kvinneorganisasjoner. Men vi jobbet sammen om ulike oppgaver, som da vi organiserte «kvinnekupp» i Medisinerforeningen, med tre «symbolske» menn, to ble etter hvert gynekologer og én ble barnepsykiater. Fortsatt husker mange en helt ellevill komedie vi satte opp, basert på legeromanen i den tidens populære utgave av heftet «Romantikk».

Jeg var med på å starte forløperen til Medisinernes Seksualopplysning (MSO). Vi engasjerte lærere som Kim Friele (1935–2021) og Gro Harlem Brundtland til å undervise oss i seksualitet og prevensjon. Så tok vi oppdrag på skolene og underviste både lærere og elever.

Lars Walløe, vår lærer i fysiologi, sendte oss medisinstudenter ut i landet hvor vi intervjuet kvinner om deres seksualitet og erfaringer med prevensjon og abort. 

Nå på siste kulltreff i 2021, oppsummerte vi erfaringene som kvinnelige studenter i mindretall. Den gangen var vi rundt 20 prosent kvinner blant medisinstudentene. Vi ble enig om at vi stort sett hadde det fint i studietiden. Vi var jo allerede vant til å konkurrere med gutter, flinke jenter fra realgymnaset som vi var. Bekymringen nå er at få gutter velger medisin. Når sykepleierne fortsatt ikke greier å rekruttere gutter, blir helsefaget svært kvinnedominert. Hvor blir de av i dag – den tilsvarende guttekohorten som den gang var våre medstudenter? Jeg var med på å etablere et likestillingsutvalg innen Den norske legeforening. Beklageligvis, sett i etterpåklokskapens lys, tok utvalget kun for seg rekruttering av kvinner. Utvalget er dermed nedlagt, men bør gjenopplives og arbeide med rekruttering også av menn, særlig til enkelte felt innen medisin.

Kvinne-fag og kvinneforskning

På fakultets vegger hang bilder av bare prominente menn, skrev vi i boka «Kvinnemedisin», som kom ut til 100 års jubileet for den første kvinnelige legen. Heldigvis har dette forandret seg, og det fineste møterommet i Legenes hus er nå oppkalt etter henne: Marie Spångberg Holth (1865 – 1942). Å forandre faget var viktig for oss, og senere laget vi «kvinnehelsegeriljaen», ledet av Kirsti Malterund. Vi organiserte Nordiske Kvinneforskningsmøter og delte erfaringer med våre nordiske søstre. Jeg ble tidlig oppmuntret til å gå inn i gynekologien, som på begynnelsen av 1980-tallet nesten ikke hadde kvinner, utenom noen pionerer, som Babill Stray-Pedersen (1943–2019) og Britt Ingjerd Nesheim.

Det ble åpenbart at det var store kunnskapsmangler når det gjelder kvinnehelse. Det var mange spørsmål som var ubesvart.

Da jeg begynte som assistentlege i 1980, var jeg eneste kvinne på gynekologisk avdeling. En dag ble jeg kontaktet av en gruppe kvinner som skulle etablere krisesenter. De spurte om jeg ville være deres medisinske rådgiver. Dette sa jeg ja til. Men da jeg igjen sjekket lærebøker og tidsskrifter, var så godt som ingenting publisert. Men Inggard Læreim, den gang ved Legevakten i Trondheim, var en av de første som hadde skrevet om dette i Norge. Han åpnet muligheten for at jeg kunne forske videre, der jeg også intervjuet kvinner som kom til Legevakten med skader etter partnervold. Som første medisiner som tok doktorgrad om helsekonsekvenser av kvinnemishandling, leverte jeg i 1990 avhandlingen «Trapped in painful love». Da den ble diskutert på Fakultetsrådsmøtet, brukte de lang tid på å beslutte om den var verdig til utsendelse til en komite, fordi tittelen var ikke medisinsk nok. Etterpå beklaget flere kolleger sine holdninger. De leste avhandlingen og forsto tittelen.

I en av artiklene viste jeg at kvinnemishandling også kunne ramme gravide kvinner. Dette var noe som var helt oversett innen svangerskapsomsorgen, og ble et tema jeg har gått videre med. Den største gleden som emerita er å ha etterfølgere som er blitt akademikere og har egne forskergrupper.

Mottak av voldtektsofre

Mottaket av en ung voldtatt kvinne ved sykehuset i 1980 ble en sjokkartet nøkkelopplevelse. Jenta ble lagt naken i gynekologisk leie på undersøkelsesbenken, og overlegen gikk for å tilkalle politiet som ventet utenfor, for at de kunne ta foto for å dokumentere skadene i underlivet. Da gikk jeg ut og rev kameraet fra politimannen og tok bildet selv for å skåne den stakkars jenta. Opplevelsen førte til at jeg engasjerte meg i utviklingen av retningslinjer for mottak av voldtatte. Vi lagde kurs for helsepersonell i Midt-Norge. Vi startet overgrepsmottak ved det som nå heter St. Olavs hospital. Legene jobbet gratis. Den eneste kvinnelige overlegen, den gangen, Mette Moen, bodde i nærheten av sykehuset, og rykket ofte ut på natta. Tilsvarende kunne vi tilkalle en bioingeniør, Anne Halvorsen, som kunne undersøke om det var spermier i prøven. Noe midler fikk vi fra en ideell stiftelse, slik at sykepleierne kunne bli betalt ved uttrykning. Så fikk vi hjelp fra Norske Kvinners Sanitetsforening, slik at vi kunne betale en koordinator. Da det etter hvert kom offentlige midler, manglet det retningslinjer for krav til mottakene. Det mangler fortsatt. For å sikre alle kjønn, barn som voksne, må tilbudet forankres i spesialisthelsetjenesten, slik vi har det ved St. Olavs hospital. Dette i tråd med andre land vi liker å sammenligne oss med.

Internasjonal solidaritet er kvinnekamp

Vi, Johanne Sundby og jeg, syntes at gynekologifaget var alt for snevert. Som ivrige unge kollegaer dristet vi oss til å ta det opp med med leder av FIGO (Den internasjonale organisasjonen for gynekologer/obstetrikere), professor Mahmoud Fathalla (1935 – 2023). Han ble en inspirator for alle oss som ønsker et globalt og politiske perpektiv på kvinnehelse. Hans berømte sitat: Women are not dying because of diseases we cannot treat. They are dying because societies have yet to decide their lives are worth saving. Sitatet er fortsatt beklageligvis alt for relevant.

I studietiden var solidaritetsarbeid for Vietnam like viktig som kvinnekampen. I 1982 rekrutterte Ebba Wergeland meg til å dra til Libanon under krigen. Da hadde jeg en datter på to og et halvt år, og mange syntes det var forferdelig at jeg dro fra henne, men FN-soldater som dro ble ikke møtt med slik skepsis, heller ikke min kollega, en mann som dro dit i perioden før meg. Jeg lærte mye av å jobbe under krigsforhold med ansvar for et helt helseteam i et bomberom i flere dager. Kvinner og barn lider mest, sammen med de gamle.

Den første kvinnedagen etter at jeg kom hjem fra Libanon, holdt jeg 8. mars-tale og fortalte om avskjeden med mine palestinske kolleger som ble igjen i krigen, mens vi norske ble hentet av svenske FN-soldater og brakt i sikkerhet. En av de palestinske sykepleierne ga meg sigarettene sine som avskjedsgave. Jeg hadde ikke noe å gi tilbake, føltes det som, og kunne dra tilbake til Norge i sikkerhet, selv uten pass, som vi hadde mistet. 

I 1993, under krigen i Bosnia, dro jeg dit for å arbeide med kvinner og barn, på oppdrag fra Norsk Folkehjelp. Jeg jobbet sammen med Solveig Dahl, en dyktig krise-psykiater, som jeg lærte mye av. Da vi var der, kom også krigshandlingene nært på og vi ble evakuert ut av området. Men jeg var flere ganger tilbake da forholdene hadde roet seg og skrev om hvordan kvinners lidelser under krigen også preges av de særlig former for vold som rammer kvinner.

I dag har kriger kommet nært inn på oss alle. Krigens grusomhet minner oss alle igjen på at det er de sivile som rammes, uskyldige kvinner og barn og gamle drepes, om det er i Ukraina eller Gaza. Å snakke om at våpen ikke løser alt, er nærmest sett på som forræderi, i en atmosfære der det kun er våpen som ansees som veien til fred.

Selv om vi trenger mer kunnskap om bedre behandling for kvinners sykdommer, er det slik at kvinner dør av menneskeskapte handlinger, om det er i partnerdrap i «fredstid» eller som uskyldige ofre under kriger.

      ***

Berit Schei er professor emerita på Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, ved Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU og har et engasjement som overlege ved Overgrepsenheten, Kvinneklinikken, St.Olavs Hospital, Trondheim. Hun er for tiden medlem av den rettsmedisinske kommisjon. Hun er æresmedlem av Norske Kvinners Sanitetsforening og har mottatt en rekke priser, blant annet fra Norsk Gynekologisk Forening, Sør-Trøndelag legeforening. Er medlem av Det Kongelige Norske Vitenskapsselskap og er Ridder av 1. klasse, St.Olavs orden. Portrett av henne henger på Wall of feminism i Olavshallen i Trondheim. 

Kilder

• Schei B, Botten G, Sundby J. Kvinnemedisin - 100 år etter Marie. I: Schei B, Botten G, Sundby J (red). Kvinnemedisin. Ad Notam Gyldendal, 1993: 27-39.

• Schei B. Bakketeig LS (red) Kvinner lider – menn dør. Folkehelse i et kjønnsperspektiv. Oslo: Gyldendal. 2007: 15-31.

• St. Olavs hospital 16.9.2022: Berit Schei utnevnes til Ridder av St. Olavs Orden.

• Feministhuset i Trondheim: Berit Schei (1950-): Norges første professor i kvinnehelse.