Anna Gustavsen har levd opp i ei tid da hennes folk var uglesett, og det var særlover for taterne. Angsten for myndighetene var stor.
En organisasjon som het Norsk misjon blant hjemløse hadde ansvaret for statens politikk overfor taterne, og skulle sørge for at minoriteten ble bosatte. En viktig del av deres arbeid for å oppnå dette var å ta barna fra taterne slik at de skulle lære å bli «samfunnsmennesker». Foreldrene var i perioder så redde for at minstejenta skulle tas fra dem, at de lot henne være igjen på en bondegård mens de var på veien og solgte varer sommerstid.
Født 1944
Oppvokst på Dal, i Trøgstad og Solør
Bosatt på Magnor
Intervjuet i 2011 av Mari Østhaug Møystad, Anno Glomdalsmuseet.
Artikkelen er tidligere publisert i boka Hundre kvinner som ble utgitt av Kvinnemuseet i 2015. Boka er skrevet av journalist og forfatter Kari Gjerstadberget og bygger på intervjuer med hundre kvinner over 70. Dokumentasjonen ble gjort av Museumsnettverk for kvinnehistorie, som er ledet av Kvinnemuseet og har 25 medlemmer, inkludert Kilden kjønnsforskning.no.
Dokumentasjonsprosjektet Hundre kvinner består av intervjuer i form av lyd- og filmfiler, transkripsjoner og foto, og befinner seg i Kvinnemuseets arkiv.
Les mer på https://kvinnemuseet.no/nettverk
- Jeg fikk mitt eget rom på gården, og jeg husker at kona der serverte deilige hermetiske kjøttkaker og hvitt, godt brød. Likevel var det med sorg i hjertet at jeg så foreldrene mine reise. Det er rart med blodsbåndet.
Og redselen var reell: Da Anna var 12 år, ble hennes fire år gamle niese tatt av misjonen, de kom og hentet henne i teltet de bodde i om sommeren, og hun ble plassert på barnehjem.
- Hun ble 40 år før hun fant tilbake til oss.
Selv vokste Anna vokste opp med tre eldre brødre.
- Jeg var nok på mange måter ei guttejente. Jeg var med faren min og brødrene mine på fisketurer. På disse turene husker jeg at jeg ble vekket av lukta av stekt ørret. Far hadde vært tidlig oppe og fisket, og han serverte den gjerne med søt rømme.
Det var 12 år mellom henne og den yngste broren, dermed ble Anna litt som et enebarn da de eldre søskene flyttet ut. Likevel var det ofte fullt hus, og senga hennes kunne være opptatt om hun kom litt sent hjem. Det kunne være barna til en av brødrene hennes, eller gjester som kom uanmeldt. Da var det bare å legge seg på golvet.
- Så lenge det var plass på golvet, så var det sengeplass. Der det er hjerterom er det husrom!
Selv om de tilhørte de reisende, var Annas familie bofast, men flyttet mye. Fra Dal i Eidsvoll gikk ferden til Trøgstad i Østfold da Anna var åtte år, et par år senere flyttet de til Bø i Telemark, så til Sverige en periode og til Solør da Anna var 13 år. Her fikk hun ei venninne blant bygdefolket. De bodde i nærheten av hverandre og gikk sammen til skolen.
- Hun kom gjerne hjem til oss for å høre på når jeg tok med meg gitaren ut på trappa og sang. Da var jeg veldig kry over å ha publikum, minnes Anna.
Venninnen fra Våler er et godt minne. På andre steder hun gikk på skole, stod hun mest for seg selv i skolegården.
- Jeg følte ingen tilhørighet, bare angst. De andre ungene ga meg økenavn, og de dyttet. Lærerne var heller ikke noen støtte, de brydde seg ikke. Da var det lett å la være å gå på skolen. I timen satte du med angst for neste friminutt. Da var du jo heller ikke klar for å lære, sier Anna.
Det var mange vanskelige omstendigheter, både kulturforskjellene, det at de reiste og folks holdninger. Skoleverket var også lite interessert:
- Vi skulle jo ikke bli til noe likevel. Reiste vi, fikk skolen et problem mindre, sier Anna.
Hun har bare to års skolegang til sammen. Som voksen prøvde Anna å begynne på skolen igjen. Hun dro på arbeidskontoret. Der ble hun møtt med en intelligenstest, de ville se om hun kunne ”ta til seg læring”, som det het.
- Jeg besto testen, men da mente de at jeg var for gammel!
Slike opplevelser har satt sine spor, selv om holdningene blant mange har endret seg.
Anna hadde få plikter hjemme, men da hun var 14 år, ble mora syk av kreft. Anna måtte overta som husmor, og lære å vaske klær og å lage mat. Mora døde da Anna var 16 år, og hun måtte stå på egne ben. Brødrene hadde flyttet ut.
Snart ble hun kjæreste med tremenningen sin, og de giftet seg. De flyttet til Eidskog. Anna var 19 år da første barnet ble født. Det endte ille; den lille jenta døde rett etter fødselen.
- Ungen ble kvalt. Jordmora trodde hun så hodet, men det var setet. Det var liv i henne, men det var for sent. Det var ei mørk jente. Jeg husker at jeg var redd for å gå ut på gangen, der jeg hørte barn som gråt. Det var ikke noe krisehjelp den gangen, ingen trøst å få for et ungt par. Da fødselen var over, så var det over.
Jenta ble lagt i en åpen grav på Vinger kirkegård. Anna fikk i løpet av få år fire barn til, og så en attpåklatt. De bygde hus på Magnor, og om sommeren reiste de Østlandet rundt med handelsvarer og tjenester.
- Vi lå i telt. Det var tungvint, men den gangen visste vi ikke om noe annet. Vi sørget alltid for å ha tilgang på vann. Det var en god opplevelse, å komme seg ut på bakken og ligge i telt. Da lever du!
Men huset på Magnor var viktig. Selv flyttet hun så mye da hun var lita at hun ikke har et barndomshjem å tenke tilbake på:
- Jeg ønsket at mine barn skulle ha et sted der de hørte til, der de hadde sine barndomsminner, der de kunne komme tilbake om høsten etter en sommer på veien. Og med tilhørighet til et sted fikk man hjemstavnsrett. Dermed var du ikke lenger en løsgjenger, og kunne heller ikke bli dømt etter løsgjengerloven, sier Anna.
Dessverre opplevde også barna hennes at det å være tater, kunne være ensbetydende med å bli mobbet.
- Ungene opplevde slag og spark. I ett tilfelle ble de innelåst i fyrrommet på skolen fordi de hadde brukt for lang tid til å hente ei bok, sier Anna.
Heldigvis har barnebarna hennes ikke opplevd den samme diskrimineringen.
Økonomien i familien var det Anna som bestemte over:
- Mannen min tjente mye mer enn meg, han var en respektert arbeidsmann. Men jeg disponerte alle pengene, og han fikk lommepenger. Det er vanlig blant vårt folk at det er kvinnfolka som styrer skuta. Og kjerringene følger med, det nytter ikke å lure dem!
Alle barna hennes har valgt en ”burobeng” – en som ikke er av taterslekt – til ektemake. Det har vært vanskelig for Anna å svelge. Særlig med den første svigersønnen var det vanskelig:
- Jeg prøvde å jage ham bort, men det gikk ikke, og i dag er han som en sønn for meg. Likevel er det fortsatt ”noe” der, noe jeg ikke riktig kan sette ord på, sier Anna.
Selv ble hun ble skilt da hun var 43 år.
- Jeg hadde trodd jeg bli gammel sammen med han som er far til mine barn. Slik gikk det ikke. Men at jeg skulle få et så utrolig rikt liv etter jeg ble skilt, hadde jeg aldri trodd! Nå har jeg lært meg sjøl å kjenne på godt og vondt og utviklet meg som menneske. Jeg har blitt gode venner med den jeg fant ut at jeg var, sier Anna.
Anna har engasjert seg i Taternes Landsforening:
- Jeg så hvor viktig det var at vi organiserte oss for å få flere rettigheter. Den som selv har levd som tater og har levd på landeveien, vet best egne behov, sier Anna.
Anna vært med på etableringen av avdelingen for taternes kultur og historie, ”Latjo drom”, på Glomdalsmuseet i Elverum. Hun har deltatt i kulturformidling av taternes levemåte og språkprosjekter knyttet til universitetet. Til å begynne med var det både skremmende og utrolig for Anna å være med på møter i departementene og på Glomdalsmuseet:
- Du følte deg litt som Solan Gundersen: ”Går det an det a?” Jeg måtte ofte klype meg i armen for å forstå at det var sant.
Se Glomdalsmuseets nettutstilling Latjo drom om romanifolkets/taternes kultur og historie.