Anna Maria Adamsdotter: anklagd for trolldom, dømt som «tater»

En av de mest mystiske og myteomspunne gjenstandene på Nordiska museet i Stockholm er et lite dødninghode skåret ut i bein.

Lenge var det lille dødninghodet en del av en samling med gjenstander som skulle ha tilhørt heksa «Kaptein Elin», en sagnfigur som er basert på den historiske personen Elin Ericksdotter Mofikurud. Hun ble dømt for hekseri i 1720 i en av Sveriges siste hekseprosesser. Folklorister på 1800-tallet produserte mer eller mindre fantasifulle tolkninger av det lille dødninghodet: Var det snakk om et hedensk avgudsbilde, eller kanskje til og med et avgudsbilde tilhørende de forhistoriske trollene som en gang hadde levd som urfolk i Sverige? Det foreslo den svenske etnologiens far, Gunnar Olof Hyltén-Cavallius, som mente at sagnenes fortellinger om troll og kjemper og egentlig handlet om forskjellige stammer som faktisk hadde levd i landet i forhistorisk tid (se Asprem og Casinge 2022).

Opprinnelsen har vist seg å være noe helt annet. Dødninghodet, og sannsynligvis også hønsefoten og bjørnekloa som var del av den samme samlingen av «Kaptein Elins trolltyg», det vil si redskaper for å drive med trolldomskunster, stammer fra en rettssak i Karlskrona i 1709. Der ble en frittalende og talefør kvinne ved navn Anna Maria Adamsdotter avhørt om sine trolldomskunster. Anna Maria var ikke, som «Kaptein Elin», en klok kone som naboene i bygda mistenkte for hekseri. Hun tilhørte den romske minoriteten som den gangen levde og reiste rundt i landet og seinere ble forfedrene og -mødrene til vår tids svenske reisende og finske romer. I rettsprotokollene ble Anna Maria konsekvent omtalt som «tater» og «sigøyner». Hun snakket det «tartariske språket» og rettsmaterialet inneholder flere nedtegnede eksempler på språket som i dag kan identifiseres som romani. Hun ble også dømt etter den harde særlovgivningen som gjaldt «tatere og sigøynere» som befant seg i riket.

Anna Marias historie, det lille dødninghodet, hønsefoten og bjørnekloa gir et enestående innblikk i den romske minoritetens levekår da den svenske «stormaktstiden» gikk mot slutten på begynnelsen av 1700-tallet. Historien gir også et unikt innblikk i den folkelige magiens rolle i kontaktflatene mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen.

Den første rombefolkningen i Sverige

De første opplysningene om rombefolkningen i Sverige finner vi i Stockholms stads tänkebok, en protokoll over hva som skjedde i byen, fra 1512. Da hadde en greve Antonius med følge fra «lille Egypten» ankommet byen og blitt innkvartert i Gamla stan. Den første svenske betegnelsen på de fremmede ble etter tysk mønster «taatra», seinere «tattare». Antonius’ følge hadde tidligere reist fra de britiske øyer til Danmark. Hva som skjedde med følget etter besøket i Stockholm, og hva som skjedde med de andre gruppene av «taatra» som omtales i svenske kilder fra 1500-tallet, er usikkert. Men på 1600- og 1700-tallet innvandret flere romske familier til Sverige fra kontinentet. Disse familiene kan følges framover i tid, og de fleste av dagens reisende i Sverige gjenfinner noen av sine forfedre blant nettopp disse tidlig innvandrede romene. Mange av dem hadde tilknytning til militæret, men de forsørget seg også som borgere i småbyer med omreisende handel, håndverk, oppgaver som hadde med hestehold å gjøre og – i noen av kvinnenes tilfeller – ved å tilby magiske tjenester til majoritetsbefolkningen.

Anna Maria Adamsdotter tilhørte en av familiene som innvandret til Sverige i stormaktstiden, det vil si perioden 1611–1718, da Sverige kriget og erobret landområder i Europa. Takket være en rekke møter med rettsvesenet, avhør og rettsprotokoller, vet vi en hel del om Anna Marias liv, om hennes bevegelser, nettverk og inntektskilder. Trolig ble hun født på kontinentet rundt 1680, men mye tyder på at familien hennes før det hadde bånd til Sverige, og fortsatte å bevege seg over landegrensene. Hennes svenske språk synes å ha vært feilfritt, og hun snakket også tysk, fransk og romani, som hun kalte sine forfedres språk. Anna Maria reiste rundt i hele Sverige, levde med flere forskjellige menn som alle hadde en eller annen tilknytning til militæret, og kjente flere av forfedrene til dagens reisende svensker, som man kjenner til gjennom slektsforskningen.

I europeisk folketro har romske kvinner ofte blitt forbundet med okkulte krefter. Anna Marias liv illustrerer hvordan den folkelige etterspørselen etter magiske tjenester utgjorde en økonomisk nisje for romske kvinner, men også hvordan disse kvinnene så på sin praksis og sine kunder. Dødninghodet er verdens eldste kjente gjenstand som kan knyttes til en romsk magisk tradisjon. Anna Marias beskrivelser av hvordan den ble laget og brukt, er bevart i rettsprotokollene og er en unik kilde til forståelsen av tradisjoner som har eksistert blant romer i hele Nord- og Sentral-Europa.

Rettssaken mot Anna Maria Adamsdotter

Rettssaken i 1709 gjaldt i utgangspunktet et tyveri av sju par strømper som Anna Maria skulle ha begått på markedet i Karlskrona på julaften. Selv hevdet Anna Maria at hun hadde fått strømpene som betaling fra ei tjenestejente som hadde spurt om hun kunne spå eller hjelpe henne med å skaffe seg en mann. Anna Maria hadde innbilt tjenestejenta at hun kunne dette, og gitt henne ei rot som skulle knyttes i en klut og slås over mannens rygg. Mannen skulle deretter bli så «opptent av kjærlighet at han ikke skulle få ro for henne verken natt eller dag». Som Anna Maria uttrykte det ved en annen anledning, skulle han «elske henne så mye som et barn elsker puppen». Anna Maria forsikret retten om at hun ikke selv trodde på denne overtroen – det var bare en måte å tjene til livets opphold på.

Avhøret av Anna Maria reiste flere spørsmål enn det ga svar. Dermed åpnet retten en rekke avhør om «spådom, signeri og bedragerske kunster». I disse avhørene får vi vite mye om tjenestene som Anna Maria tilbød, hvordan hun utførte dem og hvem kundene var. Foruten spådom og kjærlighetsmagi, beskrev hun en rekke andre kunster, som å bryte forbannelser, finne en tyv eller drive bort mus – det sistnevnte ble fremhevet som spesielt etterspurt av rike bønder og prester. Akkurat som med tjenestejenta og rota, insisterte Anna Maria på at ingenting av dette handlet om noen «diewulskonst», men bare om illusjoner som skulle overbevise de «enfoldige» kundene om at hun virkelig hadde magiske krefter som var verdt å betale for. Med dette gjorde hun ingenting galt, for det «står en fritt å la seg narre, om en tror på det».

«Lille Satan»

Anna Marias forsvar la vekt på å vise nøyaktig hvordan hun lurte kundene sine til å tro på hennes evner. Under etterforskningen av saken fattet retten interesse for en rekke beslaglagte gjenstander. To av disse kan knyttes til gjenstandene i Nordiska museets samlinger. Den ene er en liten dokke av «grusom og fryktelig skikkelse» som Anna Maria kalte «lille Satan». Dokka var lagd av en gammel mørkegrå sokk med et stykke svertet tre som hode, øyne av bly, fugleklør som horn og hønseklør som hender. Til tross for utseendet og navnet forklarte Anna Maria at lille Satan ikke hadde noe med hennes magiske tjenester å gjøre – den tilhørte hennes mann, militærtrommeslageren Bartolomeus Ludvig, som brukte den i dokketeater for å tjene penger på reisene sine. Hønsefoten i samlingene har sannsynligvis vært en av lille Satans armer, mens bjørnekloa utgjorde et av Satans horn. Gamle inventarbeskrivelser viser at bjørnekloa opprinnelig ble beskrevet som en «meget lang fugleklo».

Det lille dødninghodet og Anna Marias bruk av det til å lure folk

Den andre gjenstanden var det lille dødninghodet. Anna Maria beskrev i detalj hvordan hun hadde lagd det. Hun «tar et bein, og det graver hun ut med øyne, tenner og nese, likeledes hår som hun fester på med bek». At hun laget fordypninger på toppen av skallen for å feste hårtufser med bek, stemmer godt overens med hullene på toppen av hodeskallen på Nordiska museet. I motsetning til lille Satan skulle dødninghodet ha blitt brukt som rekvisita i minst tre forskjellige magiske kunster: én for å oppheve hekseforbannelser, én for å tvinge tyver til å returnere tjuvegods, og én for å spå ulykke.

Den første kunsten gikk ut på at Anna Maria tok seg til en stall eller en låve når ingen så henne og begravde dødninghodet ved inngangen. Deretter gikk hun inn til bonden eller hans kone og advarte om at de var utsatt for heksekunst og at buskapen var i fare. Etter å ha blitt enige om en pris for å oppheve forbannelsen, tok hun dem til stedet der gjenstanden var begravd. Når kundene hadde gravd opp dødninghodet og sett den med egne øyne, ble de, som Anna Maria uttrykte det, «styrket i sin tro».

Beinfiguren dukker også opp i kunsten å finne igjen tapt eiendom. For å overbevise kundene om sine evner, sa Anna Maria til dem at hun kunne mane fram bildet av tyven fra et laken. Hun gjemte dødninghodet i lakenet, og når den så falt ut og avslørte tyvens grusomme ansikt, tilbød hun seg å bruke lignende kraftfulle kunster for å tvinge tyven til å returnere det han hadde stjålet.

Endelig ble dødninghodet brukt i et ritual for å spå om ulykke er i vente. Anna Maria ba først bonden eller hans kone om å holde et egg i håndflaten. Med alvorlig mine fortalte hun at hvis ulykke var i vente, ville det være «en djevel der inne». Hun plasserte deretter dødninghodet under sin venstre tommel, holdt hånden over egget, sa noen ord «på sitt språk» – og knuste egget slik at dødninghodet åpenbarte seg. Djevelen i egget skapte en etterspørsel etter ytterligere okkulte tjenester for å beskytte seg mot de kommende farene.

Ordene Anna Maria leste over egget ble nedskrevet i rettsprotokollen, og er den tidligste språkprøven på romani vi kjenner til i Norden. Anna Marias oversettelse til svensk hadde imidlertid «en så uhøflig og stygg betydning» at retten «for beskjedenhetens og høflighetens skyld» ikke kunne gjengi den. Heldigvis kan teksten fortsatt tydes i dag og viser seg ganske riktig å åpne med en rekke banneord av seksuell karakter.

En kvinnelig romsk tradisjon

Dødninghodet i egget har åpenbare likheter med seinere eksempler på magiske kunster som romfolk utførte for majoritetsbefolkningen. I 1863 publiserte Richard Liebich en samling fortellinger om såkalte «sigøynere». Utfra hans romaniordliste å dømme, dreide det seg om mennesker tilhørende den tysk-romerske minoriteten sinti. Liebich nedtegnet fortellingene mens han i 30 år var dommer i Thüringen i Tyskland. I en passasje beskriver han hvordan de forsøkte å overbevise allmuen om sine magiske krefter. En måte var å ta et egg fra en rugende høne, åpne det og gjennom fingerferdighet avsløre en skremmende figur i form av et dødninghode.

I en annen kilde forteller forfatteren Jerzy Ficowski om hvordan polske romer på midten av 1900-tallet lagde små figurer og gjenstander som ble kalt «små djevler» – bengoro på romani – lagd av bein, hår og voks. De romske kvinnene brukte disse gjenstandene kun i møte med utenforstående, for å tjene penger på overtroiske forestillinger hos majoritetsbefolkningen. Blant annet kunne de plasseres under dørterskelen på en gård. Ficowski beskriver også hvordan den romske kvinnen kunne be en bondekvinne om et egg som deretter ble pakket inn i et sjal hvor «den lille djevelen» var gjemt. Bondekvinnen kunne deretter knuse egget, og når sjalet ble åpnet, viste den uhyggelige gjenstanden seg.

Fra rettssaken i 1709 kommer det fram at Anna Maria Adamsdotter lagde små dødninghoder ved mer enn én anledning. Hun hadde lært sine kunster av sin mor, og Anna Maria lærte dem videre til sin datter. Det var altså snakk om en kvinnelig romsk tradisjon. Det var også hovedsakelig en kvinnelig sfære hun var aktiv innenfor, da mange av hennes kunder var kvinner. Anna Maria understreket at hennes mann ikke ønsket å lære seg kunstene og alltid vek unna når hun utøvde dem. Dette mønsteret stemmer overens med andre eksempler på «overtro» som ble utøvd av såkalte tatere i eldre tid.

Anna Maria blir dømt til døden tre ganger

Rettssaken mot Anna Maria i Karlskrona ble avsluttet med at hun ble dømt til døden – ikke for trolldom, men med hjemmel i loven fra 1662 om «tatere og sigøynere». Ifølge denne særlovgivningen skulle romer som ble oppdaget i Sverige henrettes uten rettssak hvis de hadde begått forbrytelser, i andre tilfeller skulle de deporteres. Som ved alle dødsdommer ble dommen behandlet i en høyere rettsinstans, i dette tilfellet Göta hovrätt, altså lagmannsretten. Protokollene og sannsynligvis også bevismaterialet som ble presentert i retten, ble sendt til lagmannsretten i Jönköping. Lagmannsretten mildnet, som så ofte, dødsdommen til kroppsstraff og kirkeplikt, og Anna Maria var snart på frifot igjen.

I andre kilder finner vi noen glimt fra Anna Marias seinere liv. Ut fra disse kildene er det tydelig at hennes magiske tjenester var en ekstra inntektskilde i tillegg til ulike former for handelsvirksomhet. For eksempel framgår det at hun handlet med samer ved å bytte tinn og annet materiale mot samisk håndverk, som hun selv solgte andre steder. I en kilde fra 1722 reiser Anna Marias følge sammen med en «lappiga», ei samisk jente, noe som vekker oppmerksomhet da «hun [jenta] er hvit og vi er svarte».

Foruten i Karlskrona 1709, ble Anna Maria dømt til døden ytterligere to ganger, i 1711 og 1724. Ingen av dødsdommen ble noen gang fullbyrdet. Derimot ble hun utvist fra riket flere ganger, en skjebne som møtte mange romer i Europa på denne tida. I 1727 ble Anna Maria og hennes daværende mann arrestert i Jämtland etter å ha kommet tilbake fra Norge etter en utvisning. Året etter besluttet myndighetene at paret skulle drives over grensen til Russland for å forhindre at de noen gang kom tilbake. Siden Anna Marias mann tilbød seg å bli skarpretter, det vil si bøddel, i Villmanstrand, ser det ut til at paret likevel ble værende i riket. Det siste sporet av dem er fra en rettssak i Åbo län i 1731, da de fortsatt ble oppgitt å være i live og reise sammen.

Utnytting av allmuens overtro som overlevelsesstrategi

Anna Marias dødninghode er verdensunik blant de bevarte romske gjenstandene. Sammen med hennes egne fortellinger utgjør dødninghodet det eldste beviset for en spesifikk magisk tradisjon som har overlevd inn i moderne tid blant flere romske grupper. Tradisjonen med å lage og bruke bengoro, eller smådjevler, spilte på vanlige stereotypier om romske kvinner som en slags magiske vesener, samt på de europeiske majoritetsbefolkningenes store etterspørsel etter magiske kunster. Å bruke en bengoro for å overbevise majoritetsbefolkningen om å kjøpe en magisk tjeneste var en strengt rasjonell økonomisk strategi, noe Anna Maria i sine forhør selv framhever med tydelig stolthet. I en tid da romers øvrige næringsveier var strengt begrenset, var utnyttingen av allmuens overtro og folketro en form for overlevelsesstrategi. Som «tatere» eller «sigøynere» levde de dessuten under konstant trussel om utvisning eller henrettelse. Å utnytte rike bønders og prestefruers overtro ga sannsynligvis også en følelse av overlegenhet.

Både forfulgt og etterspurt

Anna Marias gjenstander og fortellinger belyser også hvilke forhold som den svensk-romske minoriteten, som i dag kalles de reisende, vokste fram under. Denne flerspråklige og direkte, trippelt dødsdømte og dobbelt landsforviste kvinnen har gitt oss Nordens eldste nedtegnede romani, og det i direkte forbindelse med bruken av en bengoro. Anna Maria fant oppfinnsomme måter å navigere i et truende og svært fiendtlig samfunn på. Mentaliteten hun ga uttrykk for har levd videre også blant seinere tiders reisende – talende er det at det svenske romani-ordet sùmmepa betyr både «trolldom, spådom» og «bedrageri». Men Anna Marias aktiviteter viser også at romers ulike tjenester virkelig var etterspurt i det tidligmoderne svenske samfunnet, mye takket være gruppas mobilitet og geografisk spredte kontaktnett. Anna Marias mange og lange reiser i hele riket, hennes handelskontakter med majoritetsbefolkningen og med samer, samt hennes formidling av romske tradisjoner fra kontinentet, illustrerer hvordan Sveriges såkalte tatere og sigøynere bidro til spredning av varer, ideer, mennesker og praksiser. 

Les mer:

Asprem, Egil og Sebastian Casinge (2022). The Trickster and the Witch. On the Romani Origins of “Captain Elin’s Idol”. ARV. Nordic Yearbook of Folklore. Vol. 78.