Vibeke Eeg-Henriksen skriver om kvinners ansettelse i vitenskapelige stillinger ved Universitetet i Oslo 1882-1982.
Høsten 1982 markerte landets universiteter 100-års jubileet for kvinners adgang til høyere utdannelse. På Blindern åpner utstillingen «Alma Maters døtre 1882-1982» med temaet «Kvinner i vitenskapelig stilling ved Universitetet». Utstillingen fokuserte på de første kvinnene som ble ansatt i faste vitenskapelige stillinger. Den ble vist på Universitetet i Oslo i 1982 og senere sendt landet rundt.
Utstillingen viste at Alma Mater (fostermor, det akademiske navn på universitet) stort sett ikke har benyttet sine døtre som lærere og forskere, og at hun fremdeles ikke gjorde det.
Vibeke Eeg-Henriksen var bibliotekar ved Geologisk Institutt, Universitetet i Oslo, og samlet inn stoff om de tidlige kvinnelige geologene. På grunn av hennes engasjement og påbegynte samling av kvinnehistorie ble hun engasjert av Universitetet i Oslo til å lage jubileumsutstillingen i 1982, sammen med Astri Alnes og Elin Strøm. Eeg-Henriksen sto for innsamlingen av bildene.
Denne artikkelen er skrevet av Vibeke Eeg-Henriksen og har stått på trykk i bladet Forskningsnytt nr. 5. 1982.
Det foreliggende tallmateriale viser at kvinner i vitenskapelig stilling ved Oslo Universitet er såpass sjeldne, at Kollegiets prognose av 1891 fremdeles kan sies å holde stikk, ikke bare for embedsstillinger (dosentur og professorat), men for vitenskapelige stillinger totalt.
En utstilling som åpnet på Blindern 20. august 2005 - og senere ble vist i Bergen og Trondheim - belyste disse forhold med enkle tekster og gamle fotografier. Elin Strøm og undertegnede, som har laget utstillingen, valgte å holde oss til en enkelt gruppe kvinner ved landets eldste universitet, vel vitende at mange vil finne utvalget snevert og ensidig. Men vi antar at det bilde vi tegner også vil reflektere den totale situasjonen innen akademia.
De «glemte» kvinner
Vårt valg var styrt av de disponible ressurser. De har vært heller magre. Kvinnelige akademikere i Norge har ikke vært gjenstand for mye forskning. For tiden etter 1960 foreligger Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) sitt «akademikerregister». For tiden før 1960/61 brukte jeg Universitetets jubileumsberetning - i mangel av annen samlet oversikt. Ved hjelp av navneregisteret til dette verket, var det en overkommelig oppgave å trekke ut kvinnenavnene.
Tiden rett forut for utgivelsen av jubileumsberetningen (1961) kan være noe ufullstendig dekket med hensyn til opplysninger om ansettelser. Oversikt over ansatte menn har det ikke vært mulig å sette opp innenfor utstillingens budsjett. Men bildet av kvinneansettelsene i seg selv er i og for seg tilstrekkelig for vårt formål. Da jubileumsberetningen ikke alltid omtaler rekrutteringsstillinger, har jeg begrenset utvalget for hele perioden til kvinner i fast vitenskapelig stilling. Universitetsbibliotekarer er ikke medtatt.
Til sammen gir kildene følgende bilde av forløpet i de 82 år som er gått siden første ansettelse:
1900-1905 3 ansettelser
1916-1921 8 ansettelser alle elleve på Det matematiske-naturvitenskapelige fakultet(Mat.Nat)
1931-1940 3 ansettelser alle tre på Det historisk-filosofiske fakultet (HF)
1940-1955 1 ansettelse på Det matematiske-naturvitenskapelige fakultet
8 ansettelser på Det historisk-filosofiske fakultet
2 ansettelser på Det medisinske fakultet (Med.Fak)
Mot slutten av 50-tallet kommer et par kvinner til i mellomstillinger både på Mat.Nat. og på HF, samt en på Juridisk fakultet. I 1959 ble Tannlegehøgskolen del av Universitetet som Odontologisk Fakultet, og kvinnetallet økte (muligens) med tre.
1961 er tallet steget til 38
1970 er tallet steget til 145
1979 er tallet fremdeles 145
(NAVF-tall, Universitetet sier 150).
Kvinners adgang til universitetet
1882 Cecilie Thoresen tar artium som første norske kvinne
Stortinget vedtar «Lov om Kvinders Adgang til at underkaste sig Examen artium og philosophicum»
1884 Kvinner får rett til å «underkaste sig Universitets Examiner»
1890 Kathrine Dahl (cand.jur.) og Marie Geelmuyden (cand. real.) blir de første kvinner med full embetseksamen (men uten embete...)
1893 Marie Spångberg blir første kvinne med medisinsk embetseksamen og starter egen legepraksis
1896 Clara Holst blir første kvinnelige cand.philol.
1899 Valborg Lerche blir første kvinnelig cand.theol.
1903 Clara Holst blir første kvinne med doktorgrad fra Norge
1912 Kvinner får adgang til embeter
Zoologen Kristine Bonnevie blir Norges første kvinnelige professor
1929 Ellen Gleditsch blir professor i uorganisk kjemi
1938 Helga Eng blir professor og leder av det nyopprettede Pedagogisk forskningsinstitutt
1939 Ingerid Dal utnevnes til professor i germansk filologi
1982 12 prosent av faste vitenskapelige stillinger er besatt av kvinner
1993 18 prosent av faste vitenskapelige stillinger er besatt av kvinner
1997 20,6 prosent av faste vitenskapelige stillinger er besatt av kvinner
2018 31,1 prosent av de faglige toppstillingene dosent- og professorstillinger er besatt av kvinner
I 1882 fikk kvinner adgang til å avlegge eksamen artium og i 1884 adgang til å avlegge embedseksamen. De første kandidatene kom i 1890. Adgangen til å benytte embedseksamen var imidlertid stengt. I 1896 ble det fastslått at kvinner kunne tilsettes i den høyere skole. Første «embetsmann» i skoleverket ble cand. real. Mathilde Schjøtt i Stavanger 1906.
I 1901 fikk Grunnloven et tillegg med ordlyden: «I hvilken Udstrækning Kvinder, der opfylder de for Mænd ved Grundloven foreskrevne Betingelser, skal kunde ansættes i Embeder, bestemmes ved Lov.» Men denne loven lot vente på seg.
Bonnevie: Embete i gavnet, men ikke i navnet
Det er mulig at Bergen Museum kan lykkønske seg selv med å være den indirekte grunn til at Norge fikk en slik lov allerede i 1912, ti år før tilsvarende reformer i Sverige og Danmark.
«I løpet av det første tiår efter min ansettelse hadde jeg nu altså i virkeligheten overtatt en professors fulle arbeide og ansvar, mens jeg fremdeles med hensyn til titel og avlønning stod som konservator.»
Om dette forteller Universitetets første kvinnelige vitenskapelige medarbeider, Kristine Bonnevie:
«I løpet av det første tiår efter min ansettelse hadde jeg nu altså i virkeligheten overtatt en professors fulle arbeide og ansvar, mens jeg fremdeles med hensyn til titel og avlønning stod som «konservator». Spørsmålet om en forandring heri blev først aktuelt da jeg i 1910 hadde søkt, og var blitt innstillet til, et professorat i zoologi ved Bergens Museum.»
«Mine to gode venner Sars og Collett blev meget bekymret ved tanken på atter å skulle overta de forskjellige plikter og gjøremål som nu lykkelig var plasert på mine skuldre, og en mosjon blev reist for å gi mig en stilling ved Universitetet, svarende til det arbeid jeg allerede lenge hadde utført. Det var under meget stor tvil jeg hadde søkt mig bort fra Universitetet, og fra dette arbeid som efterhånden var blitt selve livet for mig, og med grunnet utsikt til også her å kunne få en ekvivalent stilling trakk jeg derfor min ansøkning om professoratet i Bergen tilbake.»
«Saken var imidlertid ikke dermed i orden. Skjønt spørsmålet om kvinners adgang til å bli embedsmenn (også utenfor skolen) allerede lenge hadde vært under forberedelse, var den nødvendige lovforandring ennu ikke blitt vedtatt; dertil kom at andre konkurrerende interesser, hvis fremme syntes mer øieblikkelig maktpåliggende, kom til å bevirke at saken også fra Universitetets side foreløbig blev stillet i bero. Utsettelsen blev dog ikke av lang varighet, og våren 1912 blev først loven om kvinners adgang til embeder vedtatt, og derefter blev et ekstraordinært professorat i zoologi oprettet samtidig som min konservatorstilling blev besluttet inndradd.»
Embedslov endret først i 1952
Det bør her tilføyes at den stillingen Kristine Bonnevie søkte i 1910 var en avdelingsbestyrerstilling. Bergen krevde professorkompetanse for bestyrerstillingene. Men Museet var den gang en selveiende stiftelse og var som sådan ikke underlagt regelverket for embetstilsettelser. Et tilsvarende fenomen fant sted ved Stockholms Högskola - også selveiende stiftelse - da russiske Sonja Kowalevski ble tilkalt som professor i 1884. Men for svenskene tok det 40 år før mennene ga opp sitt privilegium.
Nå inneholdt loven av 1912 en rekke unntak fra hovedregelen om lik adgang til embeder. Først i 1952 ble loven av 1912 opphevet. Grunnlovens § 92, om embeder, fikk da et generelt tillegg: den gjelder for «Mænd eller Kvinder».
Kvinneansettelsene i tiden 1900-1980
Den første «ansettelsesbølgen» foregikk i 1900–1905. Zoologene Kristine Bonnevie og Emily Arnesen blir konservatorer ved Zoologisk laboratorium og Zoologisk museum. Thekla Resvoll blir amanuensis ved Botanisk laboratorium.
Neste «bølge» følger i årene 1916–1921. Tre kjemikere, to geologer, to zoologer og en botaniker. Herav tilsettes to som dosenter, etter flere år som stipendiater: Ellen Gleditsch i 1916 og Hanna Resvoll-Holmsen i 1921.
Fra 1921–1960 er ansettelse av kvinner igjen en «sjeldenhet». Fra 1922–1930 ingen. I 1929 avanserte Gleditsch til professor. Fra 1931–1939 tre: Anne Holtsmark, dosent i filologi 1931 (prof. 1949). Helga Eng, professor i pedagogikk 1938 og Ingerid Dal professor i filologi 1939.
Siden 1974 har det vært tilnærmet stillingsstopp ved Universitetet i Oslo. Det var de nye institusjonene som var preget av vekst i 1970-årene.
For perioden 1940-1960 kan det, som nevnt, være utelatelser for de aller siste år. Antall kvinner ansatt ved Tannlegehøyskolen da den ble Odontologisk Fakultet i 1959, har jeg heller ikke. Men jubileumsberetningen nevner tre kvinner ansatt der i 40–50-årene. Et noenlunde riktig totaltall skulle ligge mellom 16 og 20.
I 1960 og begynnelsen av 1970-årene følger en ny «Ansettelsesbølge». Fra 38 kvinner i 1961 stiger tallet til 145 i 1970. Siden 1974 har det vært tilnærmet stillingsstopp ved Universitetet i Oslo. Det var de nye institusjonene som var preget av vekst i '70-årene. Men også de totale tall for universitets- og høyskolesektoren viser at der er liten - i noen tilfelle ingen - økning i kvinneandelen av det faste vitenskapelige personale i perioden 1969-1979. Dersom vi lar Universitetet i Oslo representere de «gamle» institusjonene, ser vi at kvinneandelen her er noe høyere på alle nivåer enn ved «nye» institusjoner som for eksempel Universitetet i Tromsø.
Universitetet i Oslo noterer selv i en 1981 rapport: «Hvis det ved nyansettelser i embedsgruppen ikke tilsettes et tilstrekkelig antall kvinner, vil kvinneandelen raskt gå ned når de nåværende kvinnelige professorer og dosenter faller for aldersgrensen.»
«Reservearmeen»
«Lavfrekvensperiodene» skal jeg i det videre ikke komme inn på: Om disse sier for eksempel sosiologen J.R. Cole ved Columbia Universitetet: «... the most pressing problem is to increase sharply the numbers of young women who enter the scientific community in the first place. We are abysmally ignorant of the social and psychological processes that influence these decisions».
Derimot kan det ha interesse å se på enkelte trekk ved «høyfrekvensperiodene», 1900–1905, 1916–1921 og 1960–1970.
La oss for eksempel gjette at kvinnelige kandidater lettere kommer «i hatten» når tilgangen på mannlige søkere av en eller annen grunn er lav. De tre første kvinneansettelser var, som vi så, to zoologer og en botaniker. Kan det ha vært særlig stor etterspørsel etter zoologer og botanikere i perioden? Norsk fiskeriforsknings historie kan tyde på det.
I tidsskriftet «Naturen» for 1891 skriver biologen dr. J. Brunchorst om biologiske stasjoner: «...interessen for disse undersøgelser synes at være stegen i en saadan grad, at der er udsigt til at vi, inden mange aar er omme, kan være det med biologiske stationer bedst udstyrede land i Europa, iallfald i forhold til folkemængden…Realiseres de nye prosjekter, saa vil vi inden ret længe ha fire stationer med arbeidspladser for mindst en 25 zoologer og botanikere med havets dyre- og planteliv til specialstudium. Mere kan man visselig ikke forlange i et land, hvor der ialt knapt findes en 15 lønnede poster for zoologer og botanikere i alle brancher tilsammen tagne.»
Mellom 1892 og 1900 ble tre slike stasjoner opprettet, Bergen, Drøbak og Trondheim. Havforskningsskipet «Michael Sars» gikk av stabelen i 1900 og noe senere setter Bergen Museum igang med internasjonale havforskningskurs.
Også den gang var det ikke ualminnelig å anta at damer var biologisk handicappede i øverste etasje. Den store Amund Helland uttalte seg om sin høyt ærede venninde, Thekla Resvoll: «Hon er en meget betydelig vitenskapsmann, eg hadde aldri trodd at et kvinnfolk kunde nå så langt». Kanskje det var presset på ressursene som gjorde at man så seg nødsaget til å sette inn «reservearmeen»?
«De gylne år»
Når det gjelder perioden 1916–1921 fastslo kvinnehistorikeren Anna Agerholt allerede i 1937 at «i de ypperlige tider under og like etter første verdenskrig fikk kvinnene så noenlunde lett de stillinger deres utdannelse kvalifiserte dem til». Statens lønnskommisjon av 1919 tegner et dystert bilde: Fra 1914 til 1919 har det vært 159 prosent prisstigning, men Statens lønninger har ligget etter. Etatene får ikke folk med høyere utdanning.
Fridtjof Nansen hevder at politikerne mangler forståelse for vitenskapens avgjørende betydning for et folks tilværelse. I Norge blir vitenskapens menn sulteforet: «Selv en tømmerhugger tjener nu mer enn en alminnelig vitenskapsmann». Følgen er at yngre krefter skremmes bort og trekkes inn i det praktiske liv.
I Bergen klager professor Bjerknes over at det er umulig å få folk til å komme til Geofysisk institutt: De går til næringslivet eller NTH. «Realistforeningens avis ved Festen 7.2.1917» kommenterer situasjonen på sin måte: Den tar for seg temaet «Hva er en realist?» og melder at «da det har vist seg at realistene i de senere år er forsvundne fra sine almindelige voksesteder, er der gjort anstalter for å få arten fredet. . . Blant annet bør man straks innmelde til Universitetet eventuelt nyoppdagede, hittil ukjente forekomster.»
Under slike forhold er det ikke til å undres over at for eksempel Bergen Museum tilsetter to kvinnelige stud. real.'er som konservatorer i henholdsvis geologi (1918) og botanikk (1920). Om botanikkstillingen har jeg ikke nærmere opplysninger, men til geologistillingen var det ingen andre søkere. Det samme er tilfelle for flere av de åtte kvinneansettelsene ved Kgl. Frederiks. Først i forbindelse med siste ansettelse i disse gylne år - dosenturet i botanikk 1921 - finnes der spor etter en viss forutgående opphisselse.
Så var den korte blomstringstid over. Da universitetets budsjett gjennomgikk en økning i perioden 1911–1921, blant annet med 71 nye stillinger, kulminerte oppgangen med budsjettet for 1921/22.
Forgubbing frem til år 2000
40 år senere følger en ny, markert «høyfrekvensperiode». Denne perioden har vært gjenstand for flere rapporter og analyser.
Vi kan altså slå fast at Alma Mater i de forløpne 100 år har vært varsom med å belaste sine døtre med forskning og undervisning, tydeligvis enda varsommere med det første enn med det siste.
Vi kan altså slå fast at Alma Mater i de forløpne 100 år har vært varsom med å belaste sine døtre med forskning og undervisning, tydeligvis enda varsommere med det første enn med det siste.
Men hva i allverden har hun da bruk dem til? Ja, herom tier historien, for det meste. Men jeg spår at den forsker som har lyst til å kikke «Patriarkatet» litt i kortene, nettopp her har et ønskefelt for tilfredsstillelse av sin vitebegjærlighet.
I dag kan du lese om kjønnsbalansen i vitenskapelige stillinger ved landets universiteter og forskningsinstitusjoner på kifinfo.no.
Kilder
«Rekruttering og mobilitet» norske forskere 60-årene og 70-årene. Rapport er utgitt av NAVFs utredningsinstitutt (1981).
Jonathan R. Cole (1981): Women in Science. American Scientist, 385-391.
Vibeke Eeg-Henriksen (1981): «Kvinner ansatt i vitenskapelig stilling på Universitetet i Oslo 1900–1940. Hvor, når og hvem?» i Nytt om kvinneforskning, h.1.