Jeg vokste opp med to akademikerforeldre med humanistiske verdier på Hamar, moren min var en modig feminist. Før kvinnebevegelsen var jeg en opprører som så mange i min generasjon, men jeg var samtidig preget av det kulturelle kvinneidealet.
Jeg tok universitetsutdanning i Oslo og ble cand.psychol. i 1980, og skrev hovedoppgaven min om kvinners stilling i arbeidslivet. Da hadde jeg blant annet en pioner innen kvinneforskning, Harriet Holter, som veileder. Berit Ås og Kjersti Ericsson var den gang også på Psykologisk Institutt.
Jeg begynte som psykolog i PP-tjenesten i Oslo, og fikk grasroterfaring om barns utfordringer, inkludert innvandrerbarn. Mange av oss forsto at klasse er minst like viktig som kultur. Senere var jeg på barneavdelingen på Statens Senter for epilepsi med alvorlig syke barn, og møtte foreldre som måtte håndtere store utfordringer.
I 1989 begynte jeg på Sunnaas sykehus, ble sjefpsykolog i 1991og var det frem til 2018. Jeg ble spesialist i klinisk nevropsykologi i 1994 og dr.philos. i 2003, og har deretter blant annet vært aktiv forsker. Jeg var i en kombinert stilling på Sunnaas sykehus og UiO som professor II fra 2009-2018. Nå er jeg professor emerita.
Gjennom tre tiår har jeg møtt mennesker med de største skader det er mulig å overleve, og utallige mennesker med funksjonsnedsettelser og utfordringer fra tidlig alder. Det har preget livet mitt og forsterket min solidaritet og respekt for medmennesker; både som fagperson og politisk menneske. Jeg har truffet sterke, kloke personer som har beriket min forståelse av det å være menneske, det har gjort meg til en bedre hjelper og fagperson.
Gjennom årene har jeg fått diverse priser, blant annet Kongens fortjenestemedalje, men det er hundrevis av folk på bakkenivå som fortjener den like mye og kanskje mer.
«Snille jenter kommer til himmelen, vi andre kommer dit vi vil».
Jeg ble med i Kvinnefronten i 1974, og var del av studentopprøret ved Universitetet i Oslo. Det var tiden for aktivisme på utallige fronter; antiimperialisme, frigjøringsbevegelser, støtte til streikende og fokus på klassekamp og materiell undertrykking – og fagkritikk på universitetene mm.
Vi var del av en bevegelse som utviklet vår evne til solidaritet. Vi lærte at veldig mye i denne verden er viktigere enn oss selv, et perspektiv som har formet mange av oss og preget oss som samfunnsmennesker, i yrkeslivet og privat.
Kvinnefronten var den mest aksjonsorganiserte av kvinneorganisasjonene. Den var landsdekkende og hadde en hierarkisk struktur som ga slagkraft og gjennomføringsevne. Jeg var medlem i en av kvinnefrontgruppene i Oslo og på Nesodden, satt en periode i distriktsstyret i Oslo, og var også senere med i Kvinnefrontens organisasjonsutvalg.
Kvinnefrontgrupper fantes i hele landet, 125 grupper da vi var på det største, og vi hadde en viktig rolle i å sette kvinnepolitikken ut i livet. På 70-tallet fikk gruppene mange oppgaver fra distriktsstyrer og Landsstyret, og vi kunne samordne aksjoner over hele landet. Vi fikk til mye, men i begynnelsen hadde ikke gruppene nok frihet og tid til å prioritere lokale saker de brant for, det forandret seg utover 80-tallet.
Å være engasjert sammen med andre gjorde at jeg ble modigere, selv om jeg av natur er en opprører. Det er mye lettere å stå i konflikt for en sak man brenner for enn å stå opp for seg selv. Jeg var i opposisjon i Kvinnefronten flere ganger, diskusjonene var harde, og jeg lærte å ta motargumentene uten å gi meg, en erfaring som har vært nyttig i mange andre sammenhenger senere i livet. Vi fikk flere verktøy og erfaringer til å håndtere uenigheter der man skiller mellom sak og person.
Kvinnekampen ble dermed del av en dannelsesreise, der jeg fikk befestet mitt ståsted som en selvstendig person med integritet, som tør å tenke selv og ta belastninger og opptre modig når det er nødvendig. Men minst like viktig var solidaritets-perspektivet og fellesskapet med andre som ville forandre verden.
Vi aktivister sto i et dilemma som foreldre; vi ville forandre verden og var mye borte fra familien og barna. Men jeg tenkte alltid at det å vise samfunnsansvar var å være gode rollemodeller for generasjonen etter oss.
Siden 70-tallet har det skjedd veldig mye med kvinners samfunnsmessige stilling. I generasjonen etter oss har flertallet blitt mer selvstendige og frigjorte, selv om ikke alle er barrikadestormere med en høyt hevet fane eller er synlige i de ideologiske debattene. Alle disse jentene skal vi heie på.
Likevel er det fortsatt behov for en kollektiv bevegelse med fokus på kvinnefrigjøring. Etter min mening er ideologien om at vi lever i et likestilt samfunn tilslørende; vi har fremdeles diskriminering og trakassering av kvinner og lønnsgapet mellom kvinne og menn er stort. Så aksjoner og protester mot urett trengs fortsatt.
Likestillingskampen gjelder også for andre grupper i samfunnet. Jeg mener personer med funksjonsnedsettelser i dag utsettes for størst samfunnsmessig diskriminering. Norge har ikke godkjent FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), men vi har ratifisert både Rasediskrimineringsloven, Barneloven og Likestillingsloven. Det er ikke mye vi kan se til når det gjelder USA, men American with Disability Act kom allerede i 1990. Det er en sivilretts-lov som hindrer diskriminering av funksjonshemmede på alle samfunnsområder. Det har sammenheng med at rettighetskampen for funksjonshemmede var sterkere i USA, den såkalte Independent Living-bevegelsen.
Jeg bekymrer meg adskillig, i likhet med mange andre, for at samfunnet i dag endrer seg stadig mer bort fra det sosialdemokratiske og mer over til økende markedsliberalisme; tegn på at politikere abdiserer fra sin styringsevne. Tilliten til politikere svekkes med god grunn, og det avsløres adskillig svikt i vårt demokrati, som brudd på folkeretten.
Hvor blir det av klasseanalysene, rettferdig fordeling av goder og solidaritetsperspektivet?
Den kampen må vi kvinner fortsatt bidra i.