8. mars 1985 var en frigjøringsdag for meg

Fortalt til Unni Rustad, 2023.

Jeg kommer dit, og jeg forstår ikke så mye, men jeg sitter ved siden av Bjørg Sirevåg, det var hun som hadde invitert meg. Når de snakket, sa jeg til Bjørg – du må oversette ord for ord det disse kvinnene sier. Og det gjorde hun, og jeg ble så overrasket – er det sant? Sier de det? Har de lov til å si det? I all offentlighet? Er det deres dag? Jeg visste ikke om 8.mars. Det er kvinnedagen og vi feirer, sier Bjørg.

Jeg er med! Jeg er med!!

Og jeg opp på scenen og begynner å danse og synge.

Med høy stemme, skikkelig frigjort – nå skal jeg bare le av full hals, hele verden skal høre meg! Jeg har kommet til rett sted! Denne dagen var en frigjøringsdag for meg – 8.mars 1985. Det var da det nye livet mitt begynte, og det var da jeg kjente at jeg trenger ikke være redd noen – her kan jeg si hva som helst. Jeg var som en hund i bånd – når du slipper den, løper den alt den kan, og det var det jeg gjorde, jeg begynte å løpe. Og det har jeg fortsatt med!

Min modige bestemor i Tanzania

 Jeg kommer fra Niyaturu-folket i Tanzania. Der er kulturen sånn at når mannen din dør, skal broren hans arve deg. Da mannen til bestemor døde, hadde de to små barn, en på seks og en på fire. Hun på seks var min mor. Så sier de til bestemor:

Nå skal lillebror arve deg. Han hadde allerede fire koner fra før.

Nei, jeg vil ikke bli arvet, sier hun, jeg vil ikke ha han.

Da sa de til bestemor, det er greit, du kan bare gå, men disse to barna er våre. Da sa hun nei igjen. Jeg går ikke fra mine to små barn, sa hun, jeg skal oppdra barna mine i dette samfunnet, jeg går ingen steder.

Så sier de ok, vilkårene er at du ikke har lov til å ha seksuell omgang med menn, for da risikerer du å bli gravid, for hvis du gjør det, kaster vi deg ut, og så tar vi disse barna. Så sier hun det er greit. Hun ble altså tvunget til å leve i sølibat som 19-åring.

Hun sa til datteren, som ble min mor: Når du gifter deg, får du barn, og det første barnebarnet skal bo med meg, da slipper jeg å bo alene.  

Ingen andre torde si i mot det mennene bestemmer, så bestemor ble kalt heks.

En kvinne, alene, med to unger – hun må være heks. Hun ble isolert, hadde ingen venner, de tok alt hun hadde fått etter at mannen døde; gård, dyr, kyr, geit, ikke sant, sau, alt sammen tok de, og hun ble så fattig. Å oppdra barn alene i fattigdom i en afrikansk landsby, det ble veldig vanskelig. Hun var en sterk kvinne, hun jobbet på gårder, i åkrene, klarte å selge de avlingene hun fikk, og på en eller annen måte klarte hun å sende min mor på skolen. Hun sov nesten ikke, gjorde alt alene, jobbet dag ut og dag inn, og uten at noen fortalte det kunne jeg se at jeg hadde en veldig trist bestemor – selv om hun elsket meg over alt på jord.

Mors opprør

Min mor ble sosialarbeider. Hun valgte selv hvem hun ville gifte seg med. Han var lærer og en nokså fattig mann. Hun var nitten år da de giftet seg, og så ble jeg født. Hun giftet seg inn i en muslimsk familie. Mannen ville ikke hun skulle jobbe, hun skulle være hjemmeværende. Og selv om jeg er veldig glad i søsknene mine, så var det vondt å se min mor – hun fikk tolv barn, enten ammet hun eller så var hun gravid, hun hadde aldri pause i sitt liv. Mor så at dette er ikke livet, livet er å være selvstendig, livet er å være seg selv og være fri og kunne bestemme selv. Da barn nummer to, min bror, ble født, sier min mor: Når jeg har født dette barnet, kommer jeg til å gå. Jeg skal ikke fortsette å være med denne mannen. Men hver gang hun hadde født, før hun begynte å pakke sammen tingene sine, ble hun gravid igjen, og det må vi kalle voldtekt, for det var ikke hennes vilje.

Jeg har sett min mor blitt jult opp mens hun var høygravid med min søster. Jeg så min mor fikk kastet varmt vann på beina sine, da hun satt og lagde mat, og jeg har sett min mor bli slått mens lillesøsteren min er der. Ingen kan stoppe min far når han begynner å slå. Ingen kan stoppe han. Og av hvilken grunn? Ingen grunn. Vi snakker om et patriarkalsk samfunn.

Min mor sa til meg: Hvis jeg var deg, ville jeg tatt en utdanning og jeg hadde aldri giftet meg, Glem mennene, glem dem.

Sin mors datter         

Da jeg var 18-19 år begynte jeg på teaterskole. Der forstod jeg hvor vanskelig det var for jentene å ikke kunne bestemme om de skal ta abort eller ikke. Min beste venninne døde. Jeg var den som tok henne med for å ta ulovlig abort i et rom i en skitten leilighet, hvor en medisinerstudent klipper og klipper uten å ha peiling hva han holder på med.

Når hun kommer hjem, blør hun i hjel. Hun kunne ikke dra på sykehuset, for vi hadde ikke lov til å ta abort. Dette er i Dar-es-Salaam, Tanzania.

Og fra den dagen hadde jeg spørsmålet – hvorfor skal ikke jentene få lov å ta abort? Og ikke bare det, er du gravid jente, ender du opp med å være hjemme, mens guttene fortsetter med skole. Jentene blir stoppet, sånn er det i dag også. Jeg begynte å lage rollespill på teaterskolen, alle handlet om kvinner og kvinners frigjøring.

Jeg kom som teaterstudent til Sverige og var i Stockholm i et år. Vi reiste til festivaler, vi reiste til Danmark og til Tyskland og over hele Sverige. Sverige åpnet øynene mine. For nå begynte jeg å skjønne hvordan disse hvite kvinnene faktisk gjør tingene. Kvinner er opptatt med sine egne ting.

Jeg dro tilbake og gjorde ferdig teaterhøyskolen i Tanzania i slutten av 1982. Der begynte jeg å skrive og fikk min egen spalte i avisen en søndag i måneden. Den første handlet om vold, hvor jeg brukte historien til min mor, den andre var om utroskap og flerkoneri, og den tredje var om abort. Spaltene mine ble kjempeberømt, folk ble engasjert og diskuterte, og de ble til og med diskutert på radio.

Jeg snakket ikke så høyt om kjønnslemlestelse. Myndighetene hadde kommet med en lov mot omskjæring allerede i 1968, men praksisen fortsatte.

Bestemor sørget for at jeg ble omskåret som lita jente. Hun var overbevist om at det var det beste hun kunne gjøre for barnebarnet sitt.

Det døde noen jenter i landsbyen, jenter jeg kjente. De var mye yngre enn meg, men de døde fordi omskjæringen ble gjort i all hemmelighet, og de blødde til døde. Det med omskjæring er arvelig, man arver skikken fra generasjon til generasjon. Det er nettopp det med omskjæring – du fortsetter, du skjærer og klipper, og så skjærer du over en blodåre, og så blør barnet til døde.

I den tiden de hadde sagt nei til omskjæring i Tanzania døde veldig mange barn som fluer, pleier jeg å si. Før løp de til sykehuset hvis barnet begynte å blø. Nå som det er forbudt får du straff og havner i fengsel, så du kan ikke dra på sykehuset, du må gjøre det om natten og begrave dem om natten også. Ingen får vite hva som skjer. Jeg visste om det, for jeg så barndomsvenner bli borte. Og da ble jeg forbannet. Jeg var allerede forbannet fordi bestemoren min hadde sagt at du skal bli omskåret fordi våre forfedre har bestemt det. Men bestemor gjorde en feil, for hun sa at alle de jentene som blir omskåret, de blir kloke, flinke, sterke, skikkelige kvinner – ingen kan gå forbi deg.

Støtten fra far

Min far sendte meg på kostskole hvor jeg skulle bo. Det var også en feil, for der møter jeg jenter fra hele Tanzania – som ikke er omskåret. Vi som er omskåret hører til et mindretall. Det er bare syv av 130 etniske grupper som driver med omskjæring, ingen andre. Så vi blir sett på som primitive, barbariske, helt bak mål. Vi blir mobbet når vi kommer blant majoriteter. Så på kostskolen sier alle å, ja, er du Nyaturu, er du omskåret, dere er jo helt.... Så jeg ble mobbet.

Så kommer jeg tilbake til bestemoren min og sier – hva er det du har sagt til meg, du sa jeg kom til å bli klok, men det er jeg ikke, for det finnes andre jenter som er klokere enn meg. Du sa jeg kommer til å bli skjønn og sånn – og sterk, men det er jeg ikke, det er de andre jentene som er det, mer enn meg. Og jeg har funnet ut at de ikke er omskåret. Hvorfor har du sagt til meg noe som er usant? Men hun hadde jo alltid en forklaring, så hun sier nei, de hører til andre forfedre, du har dine egne. Dine forfedre forlanger at du blir omskåret. Du kan glemme de andre, for de blir beskyttet og passet på av sine forfedre, og du skal bli passet på av dine egne. Du må respektere og være lydig mot dem, ellers kommer de til å straffe deg. Så gikk jeg til min far og spurte. Noen sa det var kultur og noen sa det var religion, og min far var en religiøs mann, dette kunne han svare på. 

Jeg var alltid veldig sta og veldig uredd, ikke redd min far, kanskje fordi jeg vokste opp med bestemoren min. Jeg var bestemt, og jeg tror min far likte det. Han kunne si kom her og fortell meg om skolen, hvordan var det på skolen. Så snakket vi sammen. Av alle mine søsken, var jeg den eneste som kunne sitte og diskutere med min far, som en jente som snakker med en imam, for han var en imam. Jeg spurte om islam sier at jentene må bli omskåret. Nei, sier han. Min far hadde lest koranen, han snakket arabisk, han hadde vært adoptert i en arabisk familie. Så sier han: Nei, det står ingenting om omskjæring av kvinner i koranen. Så sier jeg: Men nå har du hørt at i landsbyen døde den og den og den. Sija og Komo døde fordi de ble omskåret, det vet jeg for de sa det i landsbyen.

Da min far sa det ikke stod noe om omskjæring i koranen, hadde jeg enda en grunn til å begynne å jobbe mot omskjæring. Men det var veldig vanskelig, fordi jeg var en minoritet blant majoriteten.

I stedet for å begynne å jobbe aktivt, begynte jeg å si til folk, nei, jeg er ikke omskåret. Jeg nektet. Jeg nektet til og med hvis jeg ble konfrontert av jenter som ikke er omskåret. De var skikkelig store i kjeften: Du kommer fra Niyaturu-gruppen, dere driver med omskjæring av jentene, dere er barbariske. Så sier jeg nei, jeg er ikke det, jeg tilhører ikke dem. Det var en forsvarsmekanisme. 

Møte med Kvinnefronten

Jeg var i Tanzania i knapt ett år før jeg kom til Norge. Men da jeg kom til Norge! Jeg må takke kvinnebevegelsen i Norge og jeg må takke Kvinnefronten. Nå begynner jeg å skjønne at kvinner er organisert.

Og jeg tenker at kvinnene her, de er fri, de er selvstendige, de har sine egne stemmer, de jobber for likestilling, bekjemper undertrykking, alle disse tingene hører jeg når jeg kommer til Norge, ikke sant. Og kvinnene blir faktisk hørt! Selv om ingen snakker om omskjæring. Men alt de snakker om berører meg. Så nå må jeg begynne å finne ut mer – hva holder de på med? Nå skal jeg være med dem. Jeg bestemte meg for å finne ut hvordan de kunne hjelpe meg å bekjempe kjønnslemlestelse.

Og det er faktisk før jeg blir presentert for Kvinnefronten som jeg er utrolig glad i.

Mine egne erfaringer plaget meg, alle erfaringer til alle jentene som hadde gått gjennom dette, plaget meg, og jeg ville fortelle. Jeg gikk til Bergens Tidende og sa jeg vil snakke med en journalist. Jeg vil fortelle at det skjer en stor urett mot jenter i Afrika og i mitt hjemland Tanzania, det er noe som heter omskjæring. Jentebarn blir omskåret og de dør. Jeg fortalte så mye, og de skrev i avisen med mitt bilde. De skrev i avisen med mitt navn – hun vil bekjempe omskjæring av jentebarn.

Det kom dagen etter i Bergens Tidende, det var i 1993, og jeg får en telefon fra en somalisk mann som jeg ikke kjenner. Han ringer og sier nå har du begynt å selge afrikansk kultur til disse hvite folka, du er blitt en hund for disse hvite. Vi skal begynne å kalle deg for hund Chiku.

Vi vil ikke ha deg her

Jada, jeg blir kalt hund her i Bergen. I mai 1993 får jeg besøk av en dame fra Kenya, jeg husker til og med hvordan hun var kledd. Hun kommer direkte til meg, sitter overfor meg og sier, vet du hva, Bergen er blitt for liten by for deg. Du må flytte, vi vil ikke ha deg her! Vi vil ikke ha deg her i Bergen. Du kan ikke gå rundt og brette ut vår kultur sånn som du gjør til disse hvite folkene, det går ikke. Du må flytte fra Bergen, du har blitt for stor for denne byen. Flytt! Så jeg ble også utstøtt av mine egne i Bergen. Men de skjønte ikke at dette ga meg enda mer styrke. For nå skulle de se at jeg lar meg ikke true av noen som helst, for nå skal jeg virkelig kjøre på!

På den ene siden får jeg støtte av de norske som hører historien min. På den annen side får jeg motstand av mine egne, av afrikanere. På den tiden snakket jeg stort sett bare om Tanzania, men så fikk jeg vite at noen grupper i Kenya også gjør det, og noen grupper i Etiopia og i Somalia. Det visste jeg fra Tanzania, for min mor var invitert av naboene fra Somalia når de hadde omskjæringsseremoni, og hun kommer hjem og griner, hun sier vår omskjæring er bedre enn deres. De syr igjen så det bare blir en liten åpning og jentene skal ligge i flere dager. Min mor var så trist.

Intervjuet i avisen var en døråpner for meg, for så kommer Agnete Strøm. Hun sa det du driver med, det har vi også prøvd – kom! Du skal fortelle din historie, du kan være medlem, kom til oss! Med en gang, sa jeg. Med en gang! Så i 1993, jeg tror det var i mai, ble jeg med i Kvinnefronten. Nå skulle jeg være med kvinner som vil høre, som vil lytte og støtte meg og promotere den kampen jeg holder på med. Og fra den dagen blir jeg en kvinne blant kvinner som har samme stemme, som skal støtte, som skal beskytte, som skal eliminere om det er mulig – som vil gjøre historien om omskjæring til en forhistorie.

Hvor bor de fattige?

I 2002 reiste jeg og noen i Kvinnefronten til en konferanse i Addis Abeba i Etiopia for å treffe paraplyorganisasjonen IAC, Inter African Committee On traditional Practices harmful to Women and Children. Og derfra drar jeg og Agnete Strøm direkte til Dar-es-Salaam hvor vi er invitert av ambassaden fordi de vil høre fra organisasjoner i Norge som samarbeider med kvinneorganisasjoner i Tanzania. Kvinnefronten jobbet gjennom IAC, og de jobbet i Tanzania. På konferansen forteller organisasjonene om arbeidet sitt. De holder til i Tanga, Moshi, i Arusha, og i Mwanza. Det går opp for meg at alle holder til rett ved noen av de største attraksjonene i landet, så når de er ferdige, rekker jeg opp hånden, kan jeg få si noe? Jada, det får jeg. Hele huset er fullt av folk, store, viktige folk, ambassadører og alt sånt. Da jeg står foran dem, spør jeg om et kart over Tanzania, og det kommer.

Nå skal de få det, tenker jeg. Og så begynner jeg å peke: Ok, dere har prosjekter her og der, når dere har jobbet kan dere bade i det indiske hav, kose dere med cocktail, og så kanskje gå opp Kilimanjaro. Dere har program i områder med mange spennende tilbud, men hvor det kanskje ikke trengs. I fattige områder, der vi trenger dere, der er dere ikke. Jeg har ikke hørt en eneste som har sagt at de har program i Singida der jeg kommer fra.

Så peker jeg. Her er det – en av de to fattigste regionene i Tanzania, og der er det ingen prosjekt. Det finnes kvinner og barn der også, her er de virkelig trengende, disse folkene trenger dere, kvinner og barn i Singida.

Og i pausen kommer alle løpende – hva kan vi gjøre i Singida? Agnete Strøm fikk åpnet øynene og hun sa: Nå skal vi ta kartleggingstur der du kommer fra. Og så skal vi kanskje begynne et prosjekt der snart. Det var begynnelsen av opprettelsen av en kvinneorganisasjon  i Singida som bekjemper ikke bare kjønnslemlestelse, men alle andre tradisjoner som er skadelige for kvinner og jenter.

Forandringen

I 2003 kommer Kvinnefronten inn, og har jobbet til nå. Vi fikk penger til å produsere en film på 59 minutter, den ligger på Youtube og heter «Ingen vei tilbake».

Den viser at vi har oppnådd store resultater, for nå har vi nulltoleranse for kjønnslemlestelse i flere landsbyer, vi er veldig fornøyde. Ikke bare det, det handler også om bevisstgjøring, det er mange som er enige i arbeidet vårt, mange er blitt klar over hva dette handler om.

I den landsbyen hvor vi begynte med dette arbeidet, i den landsbyen hvor jeg vokste opp, ble jeg spyttet på av gamle damer, ikke alle, men noen. Disse damene kom til meg og sa vi trodde vi hadde oppdratt deg til å være en skikkelig ambassadør for vår kultur, men du har reist til disse hvite folkene og du har endret deg.

Nå har du blitt ikke bare slave, men hvite folk bruker deg, du har åpnet butikk og butikken heter vaginabutikk hvor du selger våre klitoriser. Det fikk jeg høre og ble spyttet på, og de sa du er ikke en av oss, for du forteller våre hemmeligheter til de hvite folkene fordi de gir deg penger. Du selger vår viktige kultur som vi ikke snakker om, for i min kultur snakker vi ikke om dette til folk som ikke har gått gjennom det.

Gjennom mange år forandret de seg, vi ga ikke opp. I begynnelsen var det vanskelig, for det var en måte å snakke med folk på som ikke fungerte – vi sa veit dere hva, dette er en dårlig skikk, barn dør, bla, bla, bla, vi må slutte med dette. Ingen forsto det. Jeg utviklet kurs for hvordan du skal snakke med folk når du vil at folk skal endre holdningene sine. Vi skal ikke tvinge folk, folk skal oppdage selv at det er på tide at jeg endrer meg. Så jeg kommer ikke til å si til deg at du må slutte med det, jeg kommer til å begynne med å spørre hva er din historie. Fortell meg hva du har opplevd. Fortell meg om den dagen du gikk gjennom dette, fortell meg hvordan det var. Noen sier de besvimte, noen sier jeg holdt på å dø, noen forteller om barnet sitt som døde, de kommer med traumatiske historier, og ingen har spurt om dette før. Og når de begynner å fortelle, så begynner de å få en aha-følelse. Det blir gyldne øyeblikk: Nå forstår jeg at jeg ikke har forstått. Det må komme fra dem selv. Dette var en helt annen måte å snakke med folk på, og flere landsbyer kom og spurte, kan ikke vi få være med på prosjektet? Det var kvinner som sier jeg har gått gjennom helvete, jeg vil hjelpe andre, men jeg veit ikke hvordan jeg skal begynne, kan ikke dere komme og hjelpe oss?

Inn i politikken

Jeg lagde et teaterstykke basert på min egen historie om kjønnslemlestelse. Det oppførte jeg på FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Jeg hadde meldt meg inn i Rød Valgallianse før jeg dro, og da jeg kom tilbake ble jeg med i bystyret i Bergen, og der satt jeg til 2006.

Jeg var med i kulturutvalget og i helseutvalget. Ikke bare det: Jeg ble medlem av komitéen som jobber for å fremme Bergen som kulturby, så ble jeg ble valgt som representant i styret for Festspillene. Der satt jeg i to perioder. Jeg traff kongen, jeg traff Dronningen.

Det var et høydepunkt for meg, ikke bare Festspillene, men å være med i politikken, være med å bestemme, jobbe med kultur.

Men det beste som skjedde med meg, er at jeg jobber på Bergen Internasjonale Kultursenter.

Der opprettet jeg noe som heter Internasjonale barneleker. Barn fra hele verden møtes hver lørdag, og da trommer vi.

Så i 2020 fikk jeg en kulturpris for Bergen Internasjonale Kultursenter fra de som var motstandere i begynnelsen. Nå støtter de meg og mitt arbeid.

Fra 1992 til i dag har jeg jobbet med flyktninger. Det er hjertebarnet. Alle flyktninger kjenner meg, og selvfølgelig er jeg veldig glad for å få prisen som tøffeste jenta i byen, den fikk jeg i 1994. Og det var jeg skikkelig glad for. I 2003 fikk jeg også integreringspris fra Sanitetskvinnene for det beste integreringsarbeidet.

Jeg jobber mest med barn, at barn skal vokse opp uten vold, og derfor tar jeg kurs som heter ICDP – International Child Development Program. I dag er jeg trener på dette programmet og jeg underviser også trenere, det er det beste du kan gjøre. Akkurat nå trener jeg folk i Botswana, det har jeg gjort siden 2016. Hele Botswana har adoptert dette programmet. Tanzania er også med.

En annen ting som berører meg veldig er selvmord. Veldig få snakker om selvmord, spesielt i flyktning- og innvandrermiljøer. Jeg har undervist om selvmord i Sogn og Fjordane hvor flyktningene sier til meg nei, vi kan ikke snakke om det, for det er skam, det har med ære og skam å gjøre, det har med psykisk lidelse å gjøre. Og i disse miljøene kan det handle om religion, om tradisjoner, det kan gå på det personlige.

I tillegg jobber jeg med kulturforståelse på NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging. Jeg jobber med å binde sammen tjenestene som jobber med flyktninger. Alle som har med flyktninger å gjøre, kan ringe og jeg holder fagdag eller workshop eller undervisning. Jeg er også vara i styret i dansekompaniet Carte Blanche, og sitter i styret for Folkeuniversitetet. 

Og jeg er fremdeles med i Kvinnefronten og sitter i Landsstyret som representant fra Bergen.